Det ble en fantastisk sommer – sammen gjør vi ord til handling

i , /av

En underlig start på et nyhetsbrev fra meg som har tilbragt sommeren på Østlandet. Så tenker jeg heller ikke på været, men på gaveinngangen!

Vi kunne i månedsskiftet juli/august sende kr 360.000 til Israel øremerket for opprusting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Det var mindre enn to måneder etter at vi startet spesiell innsamling for dette. På denne måten har dere muliggjort at ønsker om å hjelpe dette terrorutsatte området ble til handling! Jeg overbringer den mest dyptfølte takk fra de som arbeider med dette i Israel. Hjelpen trengs; rakettangrepene har ikke stilnet av, den fanatiske terroren har ikke hvilt, og da kan heller ikke vi hvile. Ikke bare har vi kunnet hjelpe den terrorutsatte befolkningen fysisk, men også psykisk. Det gir dem krefter til å holde ut, til ikke å la seg skremme vekk slik terroristene ønsker, å vite at de har venner, jødiske, kristne, ikke religiøse, i mange land som står dem bi og gir av sitt eget for deres sikkerhet!

I juni var jeg og besøkte enkelte av våre prosjekter i Israel, og det var inspirerende å se hvilket flotte arbeid de utfører, å vite at det nytter, og at vi er med på å muliggjøre deres arbeid. Ved slike besøk kan det også være skår i gleden. Det er så mange flotte og nødvendige tiltak å støtte, og det smerter like mye hver gang vi må si nei til prosjekter eller til å øke størrelsen på bistandtil de prosjektene vi har. Kanskje kan vi senere i år gjøre noe med det.

Shaare Zedek, som vi også omtaler i dette nyhetsbrevet, hadde jeg gleden av å besøke mens jeg var i Israel. Fordi det er et stort og moderne sykehus med et meget stort budsjett, så var et av de spørsmålene jeg stilte Uri Schwarz, om våre årlige bidrag hadde noen hensikt. Svaret kom umiddelbart og uten forbehold; ja. Selv om sykehuset er stort og har et stort budsjett, så er de avhengige av private bidrag, større som mindre, for å gi den hjelpen som er nødvendig, herunder for å klare å integrere nyinnvandrede helsearbeidere inn i sykehusets høyt kvalifiserte stab.

I dette nyhetsbrevet omtaler vi også en av våre virkelig trofaste hjelpere, Halvor Kveseth. Han er et sjeldent flott eksempel på hva enkeltmennesker med idealisme og tro på oppdraget kan utføre. Hans utrettelige innsats for vårt arbeid er en inspirasjonskilde for alle oss som er engasjert i HJH, uansett hvilken posisjon vi har. Avslutningsvis, samtidig som jeg takker for den generøsitet dere utviser, benytter jeg anledningen til å oppfordre dere til også å gi like generøst i fremtiden. La dere inspirere av Halvor Kveseth. Selv om vi ikke på langt nær kan klare å gi like mye tid som han gjør, er det ingen grunn til å miste motet. Det er ikke så mye som skal til hvis vi alle løfter i flokk. Tenk om vi kunne sette oss som mål, at vi løpet av høsten verver én ny giver hver, da ville resultatet bli til stor velsignelse for alle de nye vi kunne hjelpe og være Den Allmektige til velbehag!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Den som redder ett eneste liv, redder hele verden

i , /av

I dag tidlig skjedde det igjen, det som er blitt en tragisk, daglig tilbakevendende hendelse for israelere bosatt nær Gaza; nye terrorraketter ble skutt mot dem. Denne gangen rammet de en skole i Shaar Hanegev. Heldigvis var det før elevene kom, så ingen ble direkte rammet, men uansett, tenk hvilken frykt det skaper blant barna og de unge. Neste gang kan det være barn på skolen og liv gå tapt.

Dette er udiskutabelt folkerettsstridige handlinger, terrorhandlinger ene og alene rettet mot den israelske sivilbefolkningen med eneste formål å drepe og å skape frykt!

Vi kan dessverre gjøre lite med terrorrakettene, terroristene har sin egen agenda, utslette Israel som jødisk stat, og de bryr seg neppe om hva vestlige organisasjoner eller regjeringer måtte si eller mene.

Derimot kan vi gjøre noe for sivilbefolkningen og på den måte sørge for at terroristene ikke lykkes. Vi har allerede satt i gang en ekstra innsamling for å bygge fire nye bomberom (shelter) i Shaar Hanegev. Her bor det mange unge immigranter, og vi trenger din støtte for å klare dette. Omkostningene er estimert til kr. 90.000 pr rom. Sammen kan vi ved dette verne om liv og være med på å gi menneskene i Shaar Hanegev et sårt tiltrengt bidrag til deres trygghet.

Gi trygt igjennom HJH
Det varmer å se de jevne strømmen av bidrag fra dere, store som små. Det gir oss kraft til å stå på videre. Ved å gi gjennom HJH vet dere hvilke prosjekter som støttes, at midlene går til dette og ikke til andre formål og at ikke unødvendige utgifter benyttes til markedsføring eller administrasjon. Vi har en trygg organisasjon og vår stedlige representant i Israel samtidig som vi er i løpende dialog med prosjektene og avlegger dem besøk for å sikre at midlene vi bevilger, benyttes korrekt.

Besøk vår hjemmeside
På vår hjemmeside www.hjhome.org vil dere finne mer om ekstrainnsamlingen til Shaar Hanegev og samlede opplysninger om alle de prosjektene vi støtter. Stadig flere har tilgang til Internett og benytter e-post. Hvorfor ikke sende e-post til alle deres venner og bekjente med oppfordring til å besøke vår hjemmeside og be dem om å sende oppfordringen videre? Det koster ikke noe, tar ikke mye tid og kan være med på å gi oss stadig flere givere.

Takk og god sommer!
Jeg benytter anledningen til å takke for alle bidrag vi har fått og til å ønske dere alle en riktig god sommer. Skal dere på sommerstevner, tal vår sak til andre, jo flere vi er som løfter sammen, jo større kan hjelpen bli. Vi kan være med på å hjelpe og redde mennesker i Israel. Det heter i den Jerusalemske Talmud: «Den som redder ett eneste liv, redder hele verden». Det er ingen liten gjerning dere gjør!

Vi hjalp dem til en ny frihetsfest

i , /av

Denne sangen som synges ved innledningen av det tradisjonelle jødiske påskemåltidet, seder, og som vanligvis fremføres av familiens yngste, sang vi også hjemme hos oss da vi for noen uker siden innledet feiringen av vår påske, Pesach. Den fikk meg til å tenke på alle de nye immigranter rundt om i Israel, som nettopp på grunn av dere, våre bidragsytere, kan synge disse ordene med en helt spesiell inderlighet.

Denne natten ble forskjellig fra alle andre netter fordi de i år med vår hjelp kunne feire Pesach, frihetsfesten til minne om utgangen av Egypt og slutten på slaveriet, i Israel. For andre ble natten forskjellig fordi de også med vår hjelp har blitt hjulpet til rette i Israel for et nytt liv. De kunne synge ordene med ny styrke i tryggere forvisning om at de skulle klare den nye virkeligheten hjemme i Israel.

Et bedre tidspunkt enn dette er det da også vanskelig for meg å finne til nettopp å takke alle våre bidragsytere, store som små, og alle dere som taler vår sak og som uten tanke på egen vinning støtter vårt flotte felles humanistiske prosjekt. En dyptfølt takk til dere alle! Jeg håper dere også i fremtiden vil være med oss. Behovene for å hjelpe er de samme; det er mange, svært mange, som fortsatt venter på din og min hjelp for å komme hjem til Israel, og det er mange som nylig har kommet til Israel som fortsatt trenger vår hjelp videre. Måtte dere også i fremtiden stå disse menneskene bi!

Til høsten vil dere igjen kunne få oppleve å møte noen få av alle dem vi har vært med på å hjelpe. Da kan dere på ny bli med på vår givertur og besøke våre prosjekter. Det er en helt unik måte å oppleve Israel og det jødiske folk på, som få om noen andre kan tilby dere. Sett av datoen allerede nå, mer opplysninger finner dere i bladet og på våre nettsider.

Vi vil videre i tiden fremover i vår avis og i våre nyhetsbrev bringe reportasjer fra våre prosjekter. De aller fleste er prosjekter vi har støttet lenge og som vi også ønsker å støtte videre. Noen som ikke vil oss vel, har satt ut rykte om at endringer i ledelsen skyldes endret syn på Israel, at vi ikke lenger vil støtte like klart som tidligere. Dette har ingen rot i virkeligheten! At det er en ny organisasjonsstruktur og derav også en ny ledelse, endrer ikke vårt syn og vår målsetning på noen som helst måte, vi står helt og fullt fast ved den kurs og de prosjekter som har vært staket ut igjennom våre sytten år!

Om ikke lenge feirer vi sammen en ny fest med felles opphav, om enn med forskjellig innhold i dag; den jødiske ukesfesten, Shavuot, og den kristne Pinsen. Den jødiske festen er til minne om at vi fikk loven, de ti bud. Det er en gave som kan feires av en hel verden, uansett tro. Hvorfor ikke benytte en slik anledning til å gi en gave tilbake, en gave til alle de som fortsatt trenger vår hjelp for å komme til Israel eller for å komme i gang med et nytt liv der.

Vi ser framover i 2007

i , /av

Noen av over 650 nye franske immigrantene som kom på én dag i juli i fjor og som ble møtt av statsminister Olmert.

Når vi ser nyttårskavalkadene på TV, er det stort sett død og fordervelse og krig og ødeleggelser som vises. Og visst er det nok å ta av – av denslags.

Fra vårt ståsted var nok krigen i Libanon den mest dramatiske, det var også svært frustrerende å være vitne til den enorme skjevdekningen i media. Folk flest sitter jo igjen med inntrykket av at Israel ødela hele Libanon for to kidnappede soldaters skyld. Stadig ble vi vist bilder av ødeleggelsene i Libanon, aldri fra Israel. Israel opplevde for første gang at jødene var utrygge i sitt eget hjemland, og så mye som én million mennesker ble drevet på flukt.

Men Israel bygget opp igjen, og venner over hele verden samlet inn penger til et krisefond. Vi – i HJH – sendte 65.000 dollar ekstra i desember, det er vi veldig stolte over og takknemlige for. For de pengene kom fra dere!! Derfor er forventningene store mot 2007. Det er så mange store oppgaver som venter, og givergleden i Norge er stor.

Israel «tapte» krigen i Libanon, det vil si – de nådde ikke de målene de hadde satt seg, nemlig å uskadeliggjøre Hizballah. Det var et stort sjokk for dem, men samtidig ble ting klarere. Hizballah viste seg å være noe mer enn en terrororganisasjon, både Syria og Iran var tilførselskanaler av såvel mannskap som våpen. Noen overraskelse var det neppe, jeg hørte et foredrag av en israelsk general i juni, og han ga uttrykk for usikkerhet. Det var uvanlig – men han sa at palestinerne ikke var Israels største problem, det var Iran.

For oss som hørte på, virket det da noe overdrevet. Jeg har tenkt mye på den talen siden. Men Israel fungerer som før. Byrdene er tyngre, men israelerne gir seg aldri. Som en sa det nå i høst: «Hvis man ikke kjemper, vinner man ikke». En annen sa det slik: «Israel nekter å påta seg rollen som offer». Men Israel har aldri gått inn som angriper, de har et massivt ønske om å få leve i fred. Til det trenger de styrke, og en del av den styrken er millioner av Israelvenner over hele verden. Deriblant er vi – og det er kanskje litt overveldende. Det betyr bl.a. at vi stadig blir stilt overfor nye utfordringer, utfordringer vi gjerne vil påta oss. Det betyr også at vi i neste omgang blir velsignet – fordi det står i Guds Ord. Det er ikke den eneste velsignelsen Gud har å tilby, men den er klart presisert, og mange har fått erfare den.

Vi drar på tur i år, og vårt håp er at så mange som mulig får lyst og anledning til å bli med oss. Det vi kan vise frem, er mange store og spennende innvandrerprosjekt, og vi møter sentrale personer i nesten alle deler av samfunnet. Like før jul kom 50 indiske familier til Israel, det er starten på en ny gruppe innvandrere som nå ventes å komme. – «Fra alle jordens kanter» – som det står. I april skal vi besøke dem.

Er vi heldige, får vi også ta imot et fly fra Etiopia. Det så ut som om de måtte kutte antall flygninger derfra på grunn av krigen, men det har ordnet seg. Og Israel trenger immigrantene! Den franske innvandringen har også tatt seg kraftig opp, og «vi» har åpnet kontor både i Ashkelon og i Ashdod. Og da Olmert var i Russland i høst for å besøke Putin, ba han offentlig alle de resterende jødene i Russland om å komme hjem. I Russland har de utvidet web-siden vår «Haverim» – til også å omfatte hebraiskundervisning på nettet, og interessen er overveldende, kan de fortelle. Den drives jo fra Moskva av kjernefysikeren Boris Altshuler, men han har tatt kontakt med vårt prosjekt i St. Petersburg – «Ulpan Halom» – og de har svært kompetente og erfarne lærere som tar seg av undervisningen! Til og med fra Israel har det meldt seg elever til nettundervisningen.

Glorioso Classico blir med oss i april – de er etterspurt av mange. På et miniseminar som vi holdt i høst, var Ruth Ba-On med oss, og Gloriso Classico holdt en liten konsert for oss. Hennes reksjon var spontan: «Kan jeg få lov til å arrangere en konsert med dere i Israel»? Og det kan hun. Den blir i nord for de som fikk merke følgene av krigen hardest.
Det er meningsfylt å spre glede og oppmuntring!

Fra en av Classico-konsertene.

Besøk på et av prosjektene våre på en av giverturene.

Tenker du på å emigrere dette året?

i , /av

Glade nye immigranter.

Staten Israel – ministeriet for immigrantabsorpsjon har utformet den, og den er svært synlig. «Et godt år for aliyah og liv i Israel» er hovedoppslaget.
Og neste spørsmål kommer av seg selv:
«Tenker du på å emigrere dette året?» – I så fall kan staten Israel tilby følgende:

1. «Vi kan arrangere gruppeinnvandring!» – Det er jo det som skjer når de henter etiopierne, f.eks. – eller når de henter ungdom fra Sør-Amerika.

2. «Vi hjelper deg med jobb og yrkesopplæring» -. Det er jo både særlige krav til kvalifikasjoner og koder for jobbsøking i Israel – som veldig mange andre steder.

3. «Vi hjelper deg med å finne bolig som passer spesielt til deg» – Det gjelder både prisklasse, behov og ønsket sted.

4. «Vi hjelper deg med studiemuligheter og stipendier for studenter» – Det er nye tiltak og viktige for den generasjonen som er vokst opp som innvandrere de siste 15 årene. Mange av dem føler jo at det ikke var de selv som ville reise til Israel, og det betyr mye å gi dem muligheter og en følelse av tilhørighet.

5. «Vi tilbyr individuell assistanse fra en personlig absorpsjonsrådgiver». – Det er også et nytt løft – men ligner noe på den fadderordningen de hadde i starten av den store innvandringsbølgen.

Så følger en web-adresse og et telefonnr.
Hvorfor ta med dette i et nyhetsbrev?
Selvsagt viser den hvor betyningsfull innvandringen er for Israel. Det er ikke bare noe vi sysler med fordi vi nå engang begynte, men det er prioritet nr. 1 for Israel. De trenger en befolkningstilvekst, og de har god plass og gode muligheter. Dessuten føler de at de hører sammen. Vi føler oss privilegerte som får være med i dette store dramaet, og vi er spente på fremtiden. Den er ikke noe fjernt og langt borte – framtiden er nå!

Det er utfordrende.

Krigen ødela mye i Nord-Israel

i , /av

For Israel fikk krigen enda en alvorlig konsekvens. Nord-Israel er det mest fruktbare området i landet, og skoger og marker og ville dyr har hatt gode vekstvilkår. Men nå er det stille i Naftali-skogen – nesten som i et museum, leser vi. Og i stedet for lukten av frisk skog, minner eimen mer om ristet brød! Trærne står i ordnede rekker, men det er ingen blader på dem. Ørnene forlot redene sine da rakettene falt, og gaseller og kaniner, sjakaler og villsvin forsvant.

13.500 hektar land ble ødelagt i øvre og nedre Galilea – og på Golan. Til og med insekter og biller ble borte. Det er jo ikke slike vi setter så stor pris på alltid, men de har sin klare plass i den store sammenhengen.

Men heldigvis – naturen har en fantastisk evne til å restituere seg, og da tiden for trekkfuglene kom, viste det seg at de søkte tilbake til gamle trakter. Det er bare å bøye seg i ydmykhet over det store skaperverket. Men det er verdt litt ettertanke når vi til stadighet blir fortalt at «det er ikke så farlig med disse rakettene, de fleste dreper jo ikke», som Odd Karsten Teit uttrykker det.

Enorme skogbranner ble resultatet av slike raketter. 9.980 hektar brant ned i Galilea og 3500 hektar på Golan. «Jødisk Nasjonalfond» har mistet nesten 3.000 hektar til flammene. Derav var ca. 70 % i det som heter Naftali-skogen. Den var spesielt dyrebar – som skogvokteren Paul Grinsberg sa det: «Dette var ingen naturlig skog. Vi arvet den ikke fra Gud – alle disse trærne var plantet!» – Og vi kan følge tankene hans. Mange av oss har vært på skogplanting i Israel, eller vi har fått honorar i form av et bevis på at det er plantet et tre i vårt navn. Skoleklasser drar også på skogplantingsturer, og Israel er ett av få land – kanskje det eneste – som driver ørkenen vekk. En annen skogvokter – Shimon Ben Gigi uttrykker sin sorg på denne måten: «Før pleide jeg å merke av de trærne som skulle tas vekk – nå ser jeg etter de trærne som har en sjanse til å overleve.»

20 millioner dollar regner Jødisk Nasjonalfond at det vil koste å gjenvinne alt som ble ødelagt av naturen, og det vil ta flere år. Israel har nok å bruke penger på, og mange katastrofer får vi aldri høre om. Men det er ikke slik at de omprioriterer eller får panikk. De bare øker anstrengelsene og biter tennene samme. Det vil vi også gjøre – på vår lille teig.

Sykehusene gjør en fantastisk innsats

i , /av

Krigen hadde mange og alvorlige konsekvenser, mange av disse må de leve med lenge. Tusenvis av sårede søkte hjelp, ikke alle skadene ble reparert på en skadestue.

I tillegg til alle fysiske skader kommer også de psykiske, det var et sjokk å oppleve at Israel var så sårbare som de var.

Vi har jo i flere år gitt støtte til både Hadassah- og Share Zedek-sykehusene. Begge – eller alle – er avhengige av pengegaver utenfra. Det er slik systemet fungerer i Israel, derfor kan vi se på veggene hundrevis av plakater som forteller om sjenerøse givere.

Heldigvis er vi ikke alene – organisasjoner over hele verden jobber for å samle inn penger, en gruppe folk fra Hadassah-sykehuset oppfordret i sommer til å bli med på en solidaritetsreise til Nord-Israel for å se hva som kunne gjøres for å hjelpe. Det viser at det dreier seg ikke «bare» om penger, selv om de er helt nødvendige. Mange mennesker mistet hjemmene sine, mange er fremdeles evakuert til andre steder i Israel. Hadassah åpnet underklinikker for å hjelpe direkte, 600 barn og 90 familier blir tatt hånd om på denne måten. Hadassah har også sendt ut helseteam til for eksempel Nakaria, også til småbyene i sør, der kotushka-rakettene falt uavbrutt under hele krigen.

Også Share Zedek-sykehuset har fått bruk for sin nye akuttavdeling. De utvider stadig og utdanner «immigranter» til høy, israelsk standard.

Det er et jødisk sykehus, men likevel åpent for alle som trenger hjelp. På mange måter har det vært et foregangssykehus, med stor og anerkjent forskning. For eksempel er de ledende i verden på brannskader, dessverre, sier de selv, for det skyldes jo alle de brannskadde terrorofre de har fått inn.

De har – som de første i verden – greid å isolere Alzheimer-kromosomet – også innen kreft- og hjerteforsking ligger de aller lengst framme. Men for begge disse sykehusene er kravet til helsepersonellet ufravikelig. Det skal være de best kvalifiserte i verden. Og vår støtte har gått – og går – nettopp til dette. For blant alle immigrantene er det alltid leger og sykepleiere utdannet i hjemlandet, og det er ikke bra nok. Derfor må de gjennomføre et ekstrastudium for å kunne få praktisere i israelske sykehus, og der er behovet for fagfolk enormt.

I Beer Sheva ligger også et universitetssykehus. Der er standarden på høyde med de to andre, og prinsippet er det samme – de må ut å jakte på glade givere. Beer Sheva er jo ikke akkurat verdens sentrum, heller ikke Israels. Men det er vel verdt et besøk. Topp moderne – vakkert og med et engasjert personale betjener det en befolkning på 900.000 mennesker!

Det er det eneste sykehuset mellom Ashkeld og Eilat, og på ett år har de tatt imot mer enn 13.000 fødsler, 180.000 akuttpasienter, 26.000 barnepasienter, 100.000 innleggelser og utført 25.000 operasjoner. Over 370.000 barn hører til sykehuset fra Negev-regionen. En stor del av befolkningen i dette området er immigranter – ofte med lav økonomisk evne. De fleste av disse kommer fra Etiopia – ex-Sovjet og Argentina. I tillegg kommer en stadig økende beduinerbefolkning. Ca. 40 % av barna som behandles er beduinere, ca. 30 % er barn av nye immigranter.

I disse dager bygges en ny barneavdeling på Soroka-hospitalet. Planen er at hvert enkelt barn skal få den beste behandlingen som det er mulig å oppdrive. I tillegg skal det bygges et auditorium med plass til 250 studenter som også vil nye godt av undervisning på aller høyeste nivå. 6,2 millioner dollar er prislappen. Det hadde vært umulig å sette i gang uten en startkapital. Den fikk de av en familie i Los Angeles. Så nå venter de optimistisk på nye varmede gaver. Slik fungerer hele Israel. Slik kan hver og én av oss være med å bygge og styrke landet. Det er utallige prosjekter å støtte, prosjekter som gjør det attraktivt for nye innvandrere å komme til Israel. Og Israel trenger dem!

Prosjektene våre trenger mer hjelp nå

i , /av

På lang sikt vil hele den israelske befolkningen – og prosjektene våre – merke virkningene. Immigrantarbeidet ble rammet på den måten at de måtte bruke mye resurser på å hjelpe mange som ble direkte rammet av krigshandlingene. Det ble brukt store ressurser – menneskelig og økonomisk – på å hjelpe familier og enkeltmennesker på ulike måter.

De mange drepte og sårede og de store materielle ødeleggelsene i nord rammet også mange innvandrere og innvandrerfamilier.

Mange av prosjektene våre ble sterkt involvert i hjelpearbeidet og brukte mye ressurser ekstra. Og utfordringene fortsetter – nye immigranter kommer stadig i stort antall (se egen artikkel) og de sårede og krigsrammede ellers må følges opp.

Nå trenger de ekstra økonomiske midler fordi mye av årsbudsjettet allerede er brukt. De ber om vår hjelp – og Hjelp Jødene Hjem vil hjelpe så langt det er mulig for oss.

Situasjonen er nå svært vanskelig for flere. Jewish Agency mangler f.eks. midler til å trappe opp arbeidet med de etiopiske immigrantene. I Etiopia venter tusenvis av fortvilte mennesker på å få komme til Israel; de har ventet i måneder og år, men den opptrappingen som var planlagt, må vente.

Share Zedek, Hadassah, Yad Sarah og organisasjonene som arbeider med terrorofre har store utfordringer framover. Vi vil hjelpe – om giverne blir med på en ekstra dugnad i høst.
Hele det israelske samfunnet ble selvsagt egentlig rammet av krigen.

2005 og første del av 2006 var økonomisk en god periode med vekst i økonomien.
Regjeringen hadde planer om å øke pensjoner, barnetrygd og andre sosiale ytelser for å hjelpe de mange under fattigdomsgrensen. Men så kom krigen og alle slike planer måtte skrinlegges.

Turisttrafikken ble sterkt redusert. Nå er den oppe igjen omtrent på det halve av det den var i 2005. Arbeidsløsheten har vokst; i det hele tatt sliter mange israelere i dag med hverdagen sin.
Denne situasjonen påvirker også arbeidet og mulighetene for å kunne gjøre mer for prosjektene våre.

Utfordringene og oppgavene er der, ressursene mangler. Vi vil gjerne stå sammen med dem og gjøre noe ekstra i denne situasjonen!

Jødene – Guds utvalgte folk

i , /av

Han er en god far og elsker alle sine sønner like høyt. Han eier en stor bedrift, og det er viktig for ham at én av sønnene overtar når han må gi seg. Han kjenner guttene sine og han vil være nøye med sitt valg. Han vil fortelle sin utvalgte sønn hva det innebærer av ansvar og forpliktelser, han vil også forberede ham på at det kan bli vanskeligheter og problemer, men så vil de inngå en avtale – kall det gjerne en pakt – og for resten av tiden vil denne sønnen vite hvilken rolle han er blitt tildelt.

Far har fremdeles tre sønner, han elsker dem alle, de er alle hans barn. Kanskje de to andre sønnene blir sinte – sjalu – sure – det rokker likevel ikke ved fars kjærlighet. Han vil alltid være der for dem.
Sammenligningen er muligens ikke helt god. Men som en illustrasjon burde den holde.

Det har vært mye bråk – særlig det siste året – om jødenes plassering som Guds utvalgte folk. Noen har prøvd å latterliggjøre dem, noen har beskyldt jødene for arroganse, noen har gått i rette med Gud fordi Han gjør forskjell på folk. Lengst på denne veien gikk jo Jostein Gaarder med sin satire i sommer. Men i følge Bibelen er jødene Guds utvalgte folk. Tre ganger bekreftet han pakten med dem. Det setter dem for alltid i en særklasse.

«Utvalgt til lidelse», sier de selv. Kanskje det. For noen – eller mange – tror de har funnet på dette selv, at de har satt seg selv over alle andre folk på jorden. Så glemmer de at Guds kjærlighet er tilgjengelig for alle. Lignelsen om den fortapte sønn hjelper oss også til å forstå prinsippet.

Antisemittismen som har lagt seg som et teppe over oss igjen, springer ut av sjalusi – eller det vi kaller janteloven. Og der er hatet en nær følgesvenn. Derfor blir antisemittismen så farlig. Derfor må vi bekjempe den og heller oppmuntre jødene – vise dem at vi bryr oss, at vi elsker dem som søsken og vil hjelpe dem med det vi kan. Ikke minst betyr det å vise dem lojalitet.

Det sto å lese om én av Nokas-ranerne at han hadde en ressurssterk familie i ryggen, det ble tilregnet ham som en fordel. Jødene har også en solid familie i ryggen. De vet det, og de regner med oss. Men fra tid til annen – når det stormer som verst, minner de oss om at vi nok deler skjebne med dem. De står i buffersonen, men de kristne – den kristne broren, står like bak.

Jødene er Bokens folk, kanskje den viktigste oppgaven deres er å verne om Ordet.

Jeg var i et bryllup i Israel hos en ortodoks familie. Det varte i tre dager, den siste dagen var lørdag morgen i synagogen. Et sterkt skjermbrett delte manns- og kvinneavdelingen, og hebraisken var for meg uforståelig. Etter gudstjenesten kom brudgommens far til meg og sa: «Var ikke Zeger flink.»

Det var hans oppgave som nygift å forestå hele tekstlesingen ved første anledning etter bryllupet. Jeg svarte at han vel kunne hele teksten utenat, men poenget var at han likevel måtte lese hvert ord fra rullen.

Ellers kunne han kommet til å gjøre en feil, og den ville bli husket, og det ville være å forkludre Guds ord! Dermed fulgte en samtale om det evige, uforanderlige – og våre mangfoldige bibeloversettelser. «Far» ble ganske rystet da jeg fortalte at vi hos oss hadde både nye og gamle og moderniserte bibler – ungdomsbibler, tegneseriebibler og barnebibler. Ordet kan lett bli borte for oss, Bibelen kan lett reduseres til en historiebok, der vi kan velge ut det vi synes passer. «Men Guds Ord er evig og uforanderlig», står det i Slm. 119. Jødene vokter Ordet for oss – «ikke en tøddel av mitt ord skal forgå», står det også. Så vet vi at de også er bærere av profetiene, og på ett eller annet tidspunkt skal Guds Herlighet åpenbares på dem, så hele verden skal se det. Den Herligheten vil være tilgjengelig for oss også. Spennende.

Ny rabbiner til Norge

i , /av

Synagogen var full av venner og gjester, til og med en liten gruppe fra Israel var med for å ønske rabbineren gode år i Norge.

Michael Melchior – overrabbineren – innviet sin sønn til tjeneste. Det var rørende, både for ham og for alle oss andre som var til stede. For 26 år siden var han selv blitt innviet av sin far, overrabbiner Bent Melchior i København, og lille Joab levde sine første år i Norge. Norsken hans var imponerende, enda han påsto at han bare kunne barnehavenorsk! Far holdt tale, og sønnen holdt tale – ingen blir uberørt når Melchior griper ordet.

Det skal bli spennende å følge Joab når han skal fronte det norske samfunnet. Men støtten han har fra det mosaiske trossamfunnet virker massiv og trygg. Selv virket Joav Melchior åpen og kontaktsøkende.

Michael Melchior snakket om de tre patriarkene – Abraham, Isak og Jacob, og han festet seg særlig ved Jacob. De fikk alle tre tilsynelatende de samme løftene fra Gud, men de hadde forskjellig fokus.
I 1. Mo. 13,15 står det: «For hele det landet du ser, gir jeg deg og din ætt til evig tid, og jeg skal gjøre din ætt lik støvet på jorden. Stå opp og dra gjennom landet på langs og å tvers, for jeg gir det til deg».
Isak fikk de samme løftene, men med mer fokus på slekten. I 1. Mos. 26,24 sier Gud: «Jeg er din far Abrahams Gud. Frykt ikke, for jeg er med deg. Jeg skal velsigne deg og gjøre dine etterkommere mange for min tjener Abrahams skyld».

Da Isak var 40 år giftet han seg med Rebekka, men hun hadde problemer med å bli gravid. Isak ba til Gud for henne, og Gud svarte at fra henne skulle to folkeslag utgå. «Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste». Guttene vokste opp. Esau ble en dyktig jeger, en villmarkens mann. Men Jacob var en rolig mann som holdt seg ved teltene.
Isak elsket Esau fordi han fikk spise av byttet hans, men Rebekka elsket Jacob – 1. Mos 25, 23. Det er klart det blir konflikt av slikt, og historien er spennende og dramatisk. Jacob måtte dra i landflyktighet fordi han hadde lurt broren sin, og i en hel generasjon jobbet han som dreng hos sin onkel, han som var sønn av og arving til en meget velstående mann.

Men så møtte han Gud – eller Gud møtte ham, og konfronterte ham med synden han hadde begått, og Jacob angret og omvendte seg. Dette skildres som en drøm, der engler steg opp og steg ned på en stige som var satt ned i jorden. Og Herren sto over dem og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet der du ligger, skal jeg gi til deg og dine etterkommere.
Da våknet Jacob og sa: «Sannelig, Herren er på dettes sted, og jeg visste det ikke». Så avla Jacob et løfte og sa: «Hvis Gud vil være med meg og bevare meg på denne veien jeg går og Han vil gi meg brød å spise, og klær å ha på meg, da skal Herren være min Gud». Og han satte opp en minnestøtte, helte olje over den og sa at den skulle være Guds hus, og «av alt det du gir meg, skal jeg sannelig gi de tiende».

Jacob nådde inn i Himmelen, og Gud forandret navnet hans til Israel. Hans etterkommere ble Israels barn, og slik er det fram til i dag. Det var nytt lys til gamle tanker.
Jorden – slekten og Gud i Himmelen. Tre patriarker, tre gjentatte løfter med tre ulike fokus. Selv Jostein Gaarder burde blitt betatt av det. Men la oss ikke glemme at Gud også velsignet «det andre folket».

Joav Melchior var mer konkret og direkte i forhold til dagens situasjon i Israel i Midtøsten og i Norge. La oss håpe at han blir en synlig og positiv ressurs for jødene i Norge. Vi ønsker ham varmt velkommen og ser frem til et interessant samarbeid!