Vi ser framover i 2007

Noen av over 650 nye franske immigrantene som kom på én dag i juli i fjor og som ble møtt av statsminister Olmert.

Når vi ser nyttårskavalkadene på TV, er det stort sett død og fordervelse og krig og ødeleggelser som vises. Og visst er det nok å ta av – av denslags.

Fra vårt ståsted var nok krigen i Libanon den mest dramatiske, det var også svært frustrerende å være vitne til den enorme skjevdekningen i media. Folk flest sitter jo igjen med inntrykket av at Israel ødela hele Libanon for to kidnappede soldaters skyld. Stadig ble vi vist bilder av ødeleggelsene i Libanon, aldri fra Israel. Israel opplevde for første gang at jødene var utrygge i sitt eget hjemland, og så mye som én million mennesker ble drevet på flukt.

Men Israel bygget opp igjen, og venner over hele verden samlet inn penger til et krisefond. Vi – i HJH – sendte 65.000 dollar ekstra i desember, det er vi veldig stolte over og takknemlige for. For de pengene kom fra dere!! Derfor er forventningene store mot 2007. Det er så mange store oppgaver som venter, og givergleden i Norge er stor.

Israel «tapte» krigen i Libanon, det vil si – de nådde ikke de målene de hadde satt seg, nemlig å uskadeliggjøre Hizballah. Det var et stort sjokk for dem, men samtidig ble ting klarere. Hizballah viste seg å være noe mer enn en terrororganisasjon, både Syria og Iran var tilførselskanaler av såvel mannskap som våpen. Noen overraskelse var det neppe, jeg hørte et foredrag av en israelsk general i juni, og han ga uttrykk for usikkerhet. Det var uvanlig – men han sa at palestinerne ikke var Israels største problem, det var Iran.

For oss som hørte på, virket det da noe overdrevet. Jeg har tenkt mye på den talen siden. Men Israel fungerer som før. Byrdene er tyngre, men israelerne gir seg aldri. Som en sa det nå i høst: «Hvis man ikke kjemper, vinner man ikke». En annen sa det slik: «Israel nekter å påta seg rollen som offer». Men Israel har aldri gått inn som angriper, de har et massivt ønske om å få leve i fred. Til det trenger de styrke, og en del av den styrken er millioner av Israelvenner over hele verden. Deriblant er vi – og det er kanskje litt overveldende. Det betyr bl.a. at vi stadig blir stilt overfor nye utfordringer, utfordringer vi gjerne vil påta oss. Det betyr også at vi i neste omgang blir velsignet – fordi det står i Guds Ord. Det er ikke den eneste velsignelsen Gud har å tilby, men den er klart presisert, og mange har fått erfare den.

Vi drar på tur i år, og vårt håp er at så mange som mulig får lyst og anledning til å bli med oss. Det vi kan vise frem, er mange store og spennende innvandrerprosjekt, og vi møter sentrale personer i nesten alle deler av samfunnet. Like før jul kom 50 indiske familier til Israel, det er starten på en ny gruppe innvandrere som nå ventes å komme. – «Fra alle jordens kanter» – som det står. I april skal vi besøke dem.

Er vi heldige, får vi også ta imot et fly fra Etiopia. Det så ut som om de måtte kutte antall flygninger derfra på grunn av krigen, men det har ordnet seg. Og Israel trenger immigrantene! Den franske innvandringen har også tatt seg kraftig opp, og «vi» har åpnet kontor både i Ashkelon og i Ashdod. Og da Olmert var i Russland i høst for å besøke Putin, ba han offentlig alle de resterende jødene i Russland om å komme hjem. I Russland har de utvidet web-siden vår «Haverim» – til også å omfatte hebraiskundervisning på nettet, og interessen er overveldende, kan de fortelle. Den drives jo fra Moskva av kjernefysikeren Boris Altshuler, men han har tatt kontakt med vårt prosjekt i St. Petersburg – «Ulpan Halom» – og de har svært kompetente og erfarne lærere som tar seg av undervisningen! Til og med fra Israel har det meldt seg elever til nettundervisningen.

Glorioso Classico blir med oss i april – de er etterspurt av mange. På et miniseminar som vi holdt i høst, var Ruth Ba-On med oss, og Gloriso Classico holdt en liten konsert for oss. Hennes reksjon var spontan: «Kan jeg få lov til å arrangere en konsert med dere i Israel»? Og det kan hun. Den blir i nord for de som fikk merke følgene av krigen hardest.
Det er meningsfylt å spre glede og oppmuntring!

Fra en av Classico-konsertene.

Besøk på et av prosjektene våre på en av giverturene.