Arkiv for kategori: Vennskap med Israel

Hele mitt liv har Israel vært et symbol på håpet og troens triumf.

Etter 1945 trengte vår mishandlede verden desperat til å bli løftet ut av krigens mørke og fortvilelse. Etter så mye
smerte og lidelse trengte menneskeheten trøst og optimisme. Etter så mye død og ødeleggelse, trengte vi å fornye
drømmen om en bedre og mer sivilisert verden. Kort sagt, vi trengte inspirasjon. Det var det folket som hadde lidd mest som ga oss denne inspirasjonen. Med sitt eksempel ledet de verden tilbake til lyset. Fra et knust Europa og andre land, nære og fjerne, fant etterkommerne etter Abraham, Isak og Jakob veien hjem. Deres pilegrimsvandring var slutten på en 2000 år gammel drøm; den er en hyllest til menneskets uutslukkelige håp om frihet og et vitnesbyrd om det jødiske folks ukuelige vilje.

I de 60 år som har gått har Israel blomstret og blitt et av de mest vellykkede land i verden; et land preget av oppfinnsomhet og initiativ, en oase for landbruksmessige nyvinninger, en inspirasjonskilde for kunst og kultur, en modell for demokrati. Israel er virkelig «miraklet i ørkenen».

Etter mitt syn ligger kilden til Israels styrke og suksess i deres opplevelse av forpliktelse overfor de universelle verdier for all siviliserte folk: frihet, demokrati, menneskerettigheter og likhet for loven. Ulykkeligvis er Israel etter 60 år fortsatt truet av de grupper og regimer som fram til i dag benekter landets rett til å eksistere. Og hvorfor? Ta ikke feil av det; se bak det tynne slør av fornuftsmessige forklaringer: fordi de hater Israel, slik de hater det jødiske folk. Vår regjering tror at de som truer Israel også truer Canada, fordi som siste verdenskrig
viste, skinnhellighet bygget på hat mot noen, vil i siste omgang være en trussel mot oss alle, og må derfor bli
møtt med motstand hvor den enn lurer.

I den kampen som kjempes nå står Canada side om side med staten Israel, vår venn og allierte i den demokratiske verden. Vi har stått sammen med Israel, til tross for at det ikke har vært så populært å gjøre det og vi vil fortsette å stå med Israel, slik som jeg bestandig har sagt at vi vil gjøre…

Det kommer til å bli mange utfordringer langs veien, men tatt i betraktning hvor langt Israel er kommet i løpet av så kort tid og mot hva som kunne se ut som uoverstigelige odds, kan jeg ikke se noen mørke krefter, uansett hvor sterke, som vil kunne lykkes med å dempe det lys av frihet og demokrati som skinner fra Israel.

Jødefolket har en spesiell plass i verdenshistorien. De er Guds presteskap som gav oss Bibelen, de var nasjonen som mottok loven, og Jesus Kristus kommer fra jødene. Den første kristne menighets fødsel skjedde i Jerusalem. Israel er blitt et tidens tegn. Etter jødenes adspredelse i 2000 år, spredt blandt nasjonene, sa Jesus at da tiden var inne ville Gud samle dem fra alle nasjoner og gi dem tilbake landet som de fikk av Gud i eie. Det ville innvarsle endens tid.

Vi som husker 1948, glemmer aldri de gamle kristne i menigheten som mottok nyheten om Israels statsdannelse som et klart varsel om at nå var det kort tid igjen før Jesus ville komme tilbake. I de påfølgende år var forkynnelsen om Jesu gjenkomst sterk og manende og førte til vekkelse mange steder.

Fikentreet står i blomst. Men det har i løpet av disse årene rusket kraftig i treet som står utsatt til. Noen har forsøkt å rykke det opp med rot, eller i det minste rive av noen grener. Men det står der i blomst. Det varsler at sommeren er nær.
Truslene fra den arabiske verden om utslettelse av den jødiske nasjon må tas på alvor. Men motgangen og den sviktende oppslutning om Israel, skyldes ikke minst den ensidige dekningen norske medier har gitt, der skylden for volden hele tiden ensidig er Israels.

Etter 60 år med en sammenhengende uro med krig og vold, må vi beundre den jødiske folkesjel som tross denne frykt, har maktet å bygge opp landet fra en ørken til en blomstrende hage. Vi er mange som har sett det som et privilegium å være blandt Israels venner.
Ikke bare med ord, men med en utrakt hånd. Hjelp jødene hjem som ble etablert i 1990, har vært en slik utrakt hånd. Det var en glede å få være med å etablere dette fellesarbeidet, et hjelpearbeid som fortsatt er en velsignelse for det jødiske folk. Vårt beste jubileumsønske er: Fred!

Mest fremtredende i feiringen er den første kvelden (de to første hvis man ikke bor i Israel), seder-aftenen. Her fortelles hvert år historien om utgangen av Egypt. Hensikten er særlig å lære barna om dette; å bringe historien videre, og måltidet er lagt opp slik at barna skal bli nysgjerrige og spørre hvorfor vi gjør så mye på en annen måte enn ellers.

Måltidet får således også en klar pedagogisk innfallsvinkel. Historien og alt som skal gjøres er fastlagt i Haggadah, men teksten i Haggadah forventer at den ikke bare skal leses, men også kommenteres og diskuteres. Tidlig i Haggadah kommer fortellingen om de fire barna, (sønnene); én vis, én ond (ikke helt betegnende oversettelse), én naiv og én som ennå ikke vet å spørre. Jeg skal ikke gå inn på hele denne teksten, som byr på flere utfordringer, men kort fokusere på hva som er spesielt med denne ”onde”. Han er ikke slem, han spør bare om hva denne feiringen ”betyr for dere”, altså ikke for ham selv. På den måten har han utelukket seg fra det jødiske fellesskapet.

Jødisk historie forteller oss at slik var det også i Egypt under slaveriet, ikke alle jøder anså seg som en del av folket, og de ble da heller ikke reddet ved utgangen fra Egypt, de valgte å bli igjen.

 

Dessverre er det slik i dag også, både i og utenfor Israel, og særlig blant mange unge jøder fra det tidligere Sovjetsamveldet. De har aldri fått noe opplæring i deres religion og kultur, kommunismen forbød det, bare visst at de ikke hørte til flertallet i det landet de bor i eller kom fra. Disse er i ferd med å gå tapt hvis de ikke får kunnskap om deres historie og identitet. Det paradoksale er at skulle det komme nye bølger med voldsom antisemittisme der de bor, vil de ikke bli spart av mobben, de blir akkurat slik det også var under nazismen, offer for det samme hatet på lik linje med de mest religiøse.

Antisemittene skiller, i deres sykelige hat, ikke mellom jøder.» Derfor er det så viktig for oss å nå ut til disse unge med kunnskap om deres historie og identitet, religion og kultur; ikke for å ”omvende” eller religiøst indoktrinere dem, men for å redde dem, for å muliggjøre at de har et reelt valg, at de forstår at de kan komme til Israel og bli en integrert del av samfunnet der, til glede og nytte for landet. Av samme grunn er det også viktig å nå dem som allerede er kommet til Israel uten noen klar identitet; å gi dem kunnskap og trygge deres identitet. Slik vil de føle seg som en del av landet, kunne ta aktiv del i livet i Israel, og ikke forlate det igjen frustrerte og sende feil signaler til de steder de da reiser til.

 

Dette er en viktig grunn til at vi også støtter prosjekter som i tillegg til helt nødvendig sosialt arbeid blant nye immigranter også driver slik kunnskapsformidling, som for eksempel Machanaim og Ezra.

 

Hver gang en identitetsløs jøde finner tilbake til sine røtter, vet vi at han også gis mulighet til å sikre sitt eget liv, sin familie og til å flytte til Israel hvis han eller hun ønsker det.

Vil man muliggjøre profetien om at alle jøder skal vende hjem til Israel, fra fra alle verdens hjørner, er dette et helt nødvendig arbeid. Det er å redde en sjel, og som det heter, den som redder en sjel er som om han eller hun har reddet en hel verden.

 

Takk for deres fortsatte generøse støtte, takk for at dere er med på å hjelpe jøder i mange land med å kunne vende tilbake til Israel, takk for at dere også på denne måten er med på å redde liv!

Som for andre jødiske feiringer er historien og det å bringe den videre til neste generasjoner viktig. Sentralt i vår feiring av Purim er derfor lesningen av Megilat Ester, Esters bok. Boken beskriver denne hendelsen inngående. For en utenforstående som besøker en synagoge under denne lesningen, vil det nok fortone seg underlig med all støy og bråk, tramping og banking som finner sted hver gang Hamans navn nevnes. Det gjøres for symbolsk å viske navnet vekk. Også dette uttrykker et håp om at ikke nye slike vil dukke opp.

I Esters bok (3:8) står følgende om hva Haman sa til kongen for å få dennes tillatelse til å drepe jødene i landet: «Her er et folk som bor spredt for seg selv blant alle andre folk i alle ditt rikes landskaper. Deres lover er forskjellige fra alle andre folks. De holder seg ikke etter kongens lover, og det høver ikke for kongen å tåle dem.»

I dette ligger mye av all antisemittismes sanne natur beskrevet. Jøder er blitt forfulgt og trakassert fordi de ikke har gitt avkall på deres egenart, deres religion og samtidig levd, frivillig eller ufrivillig, som små og større minoriteter spredt rundt i verden. Slik ble de en enkel skyteskive hver gang det var problemer i et land, og lederne eller befolkningen trengte noen å legge skylden på. Slik er det fortsatt flere steder rundt om i verden, og det er liten grunn til å tro at det ikke vil være slik i fremtiden også.

Det er en av grunnene til at det er så viktig å støtte Israels rett til å eksistere som en jødisk stat, et land der jøder kan være i majoritet og føle seg trygge. Det foruroligende er at verdenssamfunnet i stor grad behandler Israel på samme måte som jødiske enkeltindivider ble behandlet tidligere, med alt fra at landet skal vurderes etter andre og langt strengere målestokker enn andre land, til aktiv politisk bekjempelse av landet, og med trusler om å utslette det også fysisk, slik enkelte land kommer med. Denne form for diskriminering av Israel ser vi også nå når Israel nå på ny er blitt tvunget til å besvare noe av den terroren de i de siste årene er blitt utsatt for, denne gang fra palestinske områder i Gazastripen.

I den senere tid har i snitt 50 terrorraketter av forskjellig rekkevidde blitt skutt mot de israelske områdene som grenser mot mot Gazastripen; Sha’ar Hanegev og byen Sderot i særdeleshet. I de siste dager er dette opptrappet ytterligere ved at palestinske terrorister også har begynt å benytte mer langtrekkende iranske raketter, som er blitt skutt mot havnebyen Ashkelon. Når norsk, som internasjonal, presse nå gjengir dette i forbindelse med at Israel har slått tilbake, får vi høre om hvor mange dødsofre det var på palestinsk side, herunder sivile, og så sies det at det skyldes at én rakett drepte én person i Israel, eller fordi to ble såret da én rakett slo ned i byen og lignende utsagn.

De som vil vite, vet at det ikke skjer fordi en ble drept, eller to såret, men fordi de hele tiden pågående rakettangrepene mot Israelske sivile mål, skoler, barnehaver, byer og tettsteder, utgjør en enorm psykisk terror mot befolkningen som lever der. Det er tragisk når sivile blir drept når Israel må slå tilbake, men det er uunngåelig så lenge de palestinske terroristene gjemmer seg blant den palestinske sivilbefolkningen, når de skyter ut deres terrorraketter fra flyktningsleire, og oppbevarer deres rakettarsenaler der. Da bruker de sivilbefolkningen som skjold. Det er folkerettsstridig, men det bryr verdenssamfunnet seg lite om.

Som jeg har skrevet i tidligere nyhetsbrev, i slike vanskelige tider er det utrolig godt for den israelske befolkning å vite at de ikke er alene, at det finnes anstendige mennesker rundt omkring i verden som faktisk bryr seg om dem, som støtter dem og som til og med gir av egne midler for å skaffe dem litt mer trygghet, slik dere så generøst gjør ved deres gaver. Gaver som vi bl.a. bruker til å oppgradere tilfluktsrom og andre sikkerhetstiltak for sivilbefolkningen (se forrige nyhetsbrev).

Takk for denne støtten! Jeg håper dere vil fortsette å gi like generøst også fremover, det gjør livet litt lettere å bære for de mange i Israel som ikke vil la seg fordrive av denne terrorismen, men som velger og våger å bli boende i sine hjem i disse utsatte områdene.