Krigen ødela mye i Nord-Israel
For Israel fikk krigen enda en alvorlig konsekvens. Nord-Israel er det mest fruktbare området i landet, og skoger og marker og ville dyr har hatt gode vekstvilkår. Men nå er det stille i Naftali-skogen – nesten som i et museum, leser vi. Og i stedet for lukten av frisk skog, minner eimen mer om ristet brød! Trærne står i ordnede rekker, men det er ingen blader på dem. Ørnene forlot redene sine da rakettene falt, og gaseller og kaniner, sjakaler og villsvin forsvant.
13.500 hektar land ble ødelagt i øvre og nedre Galilea – og på Golan. Til og med insekter og biller ble borte. Det er jo ikke slike vi setter så stor pris på alltid, men de har sin klare plass i den store sammenhengen.
Men heldigvis – naturen har en fantastisk evne til å restituere seg, og da tiden for trekkfuglene kom, viste det seg at de søkte tilbake til gamle trakter. Det er bare å bøye seg i ydmykhet over det store skaperverket. Men det er verdt litt ettertanke når vi til stadighet blir fortalt at “det er ikke så farlig med disse rakettene, de fleste dreper jo ikke”, som Odd Karsten Teit uttrykker det.
Enorme skogbranner ble resultatet av slike raketter. 9.980 hektar brant ned i Galilea og 3500 hektar på Golan. “Jødisk Nasjonalfond” har mistet nesten 3.000 hektar til flammene. Derav var ca. 70 % i det som heter Naftali-skogen. Den var spesielt dyrebar – som skogvokteren Paul Grinsberg sa det: “Dette var ingen naturlig skog. Vi arvet den ikke fra Gud – alle disse trærne var plantet!” – Og vi kan følge tankene hans. Mange av oss har vært på skogplanting i Israel, eller vi har fått honorar i form av et bevis på at det er plantet et tre i vårt navn. Skoleklasser drar også på skogplantingsturer, og Israel er ett av få land – kanskje det eneste – som driver ørkenen vekk. En annen skogvokter – Shimon Ben Gigi uttrykker sin sorg på denne måten: “Før pleide jeg å merke av de trærne som skulle tas vekk – nå ser jeg etter de trærne som har en sjanse til å overleve.”
20 millioner dollar regner Jødisk Nasjonalfond at det vil koste å gjenvinne alt som ble ødelagt av naturen, og det vil ta flere år. Israel har nok å bruke penger på, og mange katastrofer får vi aldri høre om. Men det er ikke slik at de omprioriterer eller får panikk. De bare øker anstrengelsene og biter tennene samme. Det vil vi også gjøre – på vår lille teig.
