Arkiv for kategori: Vennskap med Israel

En kan jo undre seg over at vi aldri blir ferdige med dette folkemordet, noe som også ble uttrykt ved innvielsen av dette norske senteret. Noen trekker jo til og med fram andre skrekkeksempler fra andre steder i verden og spør om ikke de også burde vies oppmerksomhet. Den diskusjonen er nok evigvarende, men ofte blir jo konklusjonen at vi helst bør gjøre ingenting for ikke å gjøre urett mot noen, og det blir i alle fall feil. Og likevel – jødeutryddelsen under 2. verdenskrig var ikke bare brutal og kald og kynisk, den var også et program!

Det var ikke ville herjinger eller kamp mot militære motstandere, den var ment å være en total utryddelse av en hel folkegruppe listet opp alfabetisk i en rekke land. – Sånn sett er dette en enestående massakre. At den også fant sted midt i Europas kultur- og vitenskapssenter, gir jo skrekkbildet enda en dimensjon. La oss håpe at senteret på Bygdøy blir godt besøkt og at det ikke bare blir et museum, men en levende organisme til vern om fred og fordragelighet mellom mennesker i Norge og i verden.

I Israel er Holocaustsenteret – eller Yad Vashem – den aller viktigste severdigheten de har. Alle offisielle besøkende blir tatt med dit, og de holder alle slags kurs og seminarer for alle slags grupper – nye innvandrere, lærere, militære, forskere, skoleelever og studenter.

I mange år har HJH støttet et prosjekt, nemlig oppbygging av arkivene. Målet er at alle de seks millionene skal ha et navn og en historie. Det dreier seg ikke bare om et omtrentlig tall, det dreier seg om enkeltmennesker og deres skjebne. Det er viktig for Yad Vashem og for Israel å stå imot de kreftene som prøver å redusere jødeutryddelsen ved å presse ned tallet, f.eks. – eller ved å si at de døde – som så mange andre – av tyfus eller andre sykdommer. Det er to overordnede målsettinger – aldri glemme og aldri igjen. «Never forget, never again».

En liten pike på 7 år skrev et brev til Yad Vashem. Der sto det: «Jeg har et spørsmål. Hvorfor hendte Holocaust. Vær så snill å sende meg noen bilder og noen brosjyrer. Tusen takk».

Hvordan takler man det? Hva skal de fortelle henne og hva skal de tie stille med? Hva slags bilder kan hun få? Brevet utløste en debatt om det burde være en aldersgrense for barn til å få slik informasjon. Rektor for den interne, internasjonale skolen – Shulamit Imber – ser slik på det:

«Holocaust er en del av vår felles fortid. Hvert år blir israelere – men også folk i andre land – involvert i «Minnedagen for Holocaustofre». Fra de er ganske små hører barna om dette i ulike varianter, og de ser filmer og plakater om Holocaust, uten at noe av dette blir sensurert. Selv om alle ønsker å skjerme barna sine mot fryktskapende traumer, vil de bli nødt til å møte Holocaustproblematikken. Og jo seinere de møter den, jo større er sjansene for at de lager seg

sin egne skrekkfantasier».
Hennes råd er egentlig ganske selvsagte – men vel allmenngyldige. «Ta gjerne utgangspunkt i en enkelt historie, unngå detaljer, men snakk sant og prøv å velge en historie som ender godt. En nær person bør fortelle den, det gir barnet trygghet.
Senere kan man fortelle om familier og om hvordan vanskelighetene brakte dem sammen og brakte frem reelle verdier, og så kan man vise til problemene som de kjenner til fra dagliglivet – som jøder.

Dette er bare eksempler på et levende liv som leves ved museet – et museum som er blitt noe mye mer. – Det er blitt en liten by, der det går shuttle til de fjerneste utstillingene. Bokhandel og suvenirbutikk frister mange, og en stor og velfylt kafeteria gir velkomment avbrekk i vandringene. For både fysisk og psykisk er det en jobb å gå igjennom Yad Vashem. Men det gir stoff til ettertanke og minner for livet og faktisk også – mersmak!

Det skulle være en fantastisk opplevelse, og jeg har sett for meg et kor på 30 – 40 stk. Derfor har jeg oversett baktanken som har ligget ved – kanskje dere kunne invitere dem til Norge? Innvendingene står i kø ved slike forespørsler – penger – transport – overnatting – og kanskje ingen kommer?

På vei til Israel stanset jeg over i Holland for å høre koret. De hadde allerede hatt fire konserter der, denne gangen var det en liten by som heter Appeldorn som var vertskap. De hadde stilt katedralen til disposisjon. Utrolig vakker og majestetisk med flere tårn og sideskip ligger den i en park, strålende flombelyst. Ulikt de fleste norske kirker var denne sentrert mot midten av langsiden, midt i mot kongssetet på den andre langsiden. Men «kongen» bor ikke i Appeldorn mer, heller ikke om sommeren, og ingen finner på å sette seg i den. Så den bare står der og sender ut signaler fra en gammel historie.

Vi kom vel en time før tiden, jeg skjønte jo ikke vitsen med det før jeg så parkeringsplassen foran kirken. Den var allerede full – og fra alle kanter kom folk gående. Kunne det hendt i Norge?

Over 800 mennesker fant veien til kirken denne iskalde, våte februardagen. Og – logisk nok, de som kom først, fikk best plass! Stor var min overraskelse da koret sto frem. Tre skjønne jenter på 20 år og to barske gutter – en av dem var lydteknikker – det var hele militærkoret! – Det ble en strålende aften.

Jubel, håp og glede – hovedingrediensene i alle israelske sanger – gjennomsyret det to timer lange programmet. Noe nynnet vi med til, noe klappet vi til og til slutt danset hundrevis av mennesker rundt i gangene i kirken. Mange mennesker, f.eks. med barn på skuldrene, gamle mennesker, det var vanskelig å se for seg Norge i en lignende setting. Men nå er jo ikke hollenderne heller kjent for å være svært løsslupne, så hvem vet om ikke vi også hadde latt oss rive med i en kirke?

Litt rart var det da Sharon plutselig dukket opp på storskjermen og talte varmt om «Christian Friends of Israel» arbeid med å bringe jødene hjem. Og i god, gammel stil gjentok han at nettopp det arbeidet hadde topp prioritet i Israel i dag, og plutselig var det lett å tenke seg at dette kunne ha vært i Norge. For den talen har han holdt for oss også!

800 mennesker betalte 5 euro for billetten til konserten. Det blir 4.000 euro – og sannelig hadde de frimodighet til å be om kollekt og støttepartner-løfte! Kuponger lå utlagt over hele kirken. Og kollekten brake inn nye 5.000 euro! Ingen dårlig uttelling på en kveld. Det er bare å høye seg i støvet. Jeg vet ikke om noe lignende kunne skjedd i Norge!

En nydelig etiopisk pike sto også frem i pausen og fortalte om sin vei fra en jordhytte i Etiopia til kun i dag var ferdig jurist i Israel. Det er klart at sånt gir inntrykk.

Det gjorde det også da sersjant Amir holdt en liten takketale til alle som var med på å hjelpe jødene rundt i verden hjem. – «fortsett med det, er dere snille», sa han. «For når jødene er kommet hjem, kommer Messias!» Og så stemte de i den sangen som vi alle har hørt så mange ganger – og da teksten på «Halleluja» fra Grand Prix kom på storskjermen, kokte kirken og taket på katedralen i Appeldorn løftet seg.
Det ville vært fantastisk å få til noe sånt her hjemme på Berget» En uforglemmelig opplevelse!

Dette er en bok som alle jødenes og Israels venner burde lese! Den er den mest omfattende og den som gir best faglig bakgrunn for historien om antisemittismen helt fra antikken fram til i dag. Så vidt jeg kan se, har vi ingen andre bøker på norsk som gir en så bred, dyptpløyende, omfattende og faglig sterk framstilling av dette temaet.

Mange av oss vet noe om antisemittismens forferdelige historie fram gjennom historien, særlig før og under andre verdenskrig, har i vår eget Europa – men relativt få har de lange historiske linjene i historien om brutaliteten, forfølgelsen, overgrepene ellers og myrderiene som antisemittismen førte med seg. Her er mye historisk stoff som knapt er publisert tidligere i moderne tid på norsk.

De tre forfatterne har en uvanlig solid faglig bakgrunn.
Trond Berg Eriksen er dr. phil,, er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.
Håkon Harket er idéhistoriker og skribent.
Einhard Lorenz, også dr. phil, er professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo.
Izabela A. Dahl og Terje Emberland har gitt betydelige bidrag til boken.

En nærmere omtale ev innholdet vil føre for langt her.
Denne omtalen er ment som en appetittvekker for den som er interessert i emnet. Jeg synes den også må være aktuell som studiebok og utgangspunkt for samtalegrupper. Hvorfor ikke samle noen til en samtale- eller studiegruppe der boken brukes.

Jeg er helt enig med anmelderen som sier: Dette er en nærmest uunnværlig bok.

Boken kan bestilles fra Midtøsten-torget.

Plutselig inntreffer ting som får tiden til å «stå stille». Da er det rom for refleksjoner. Det kan være personlige stoppesteder, eller slike som vi er felles om som jul og årsskiftetider. Da tar vi oss tid til å si ting til hverandre som vi vanligvis ikke gjør.
Det er også tid for å tenke over hvor heldige vi er som får lov til å leve og bo i et land som Norge, der alle har det godt og der alle hjelpeinstanser er til vår rådighet. Så fører kanskje tankene våre oss til noen vi kan hjelpe, noen vi kan ta ansvar for, noen vi kan be for.

Det er klart at vi i HJH først og fremst tenker på Israel og alle behovene vi ser der. At 700.000 lever under fattigdomsgrensen i et land som «flyter av melk og honning» er et tankekors for oss og en utfordring for myndighetene der nede. Men et hjertesukk fra dem er at «om vi ikke hadde måttet bruke halvparten av vårt statsbudsjett på å forsvare oss, hadde vi vært et rikt land! Da hadde vi ikke trengt slike som dere. Nå er det dere som redder oss.»

De opplever de 700.000 som en skam og en fortvilelse. De gjør alt de kan for å skaffe bolig og jobb og utdannelse til hver eneste innvandrer, uansett hvor de kommer fra. Dette året er det kommet 30.000 nye, fulle av håp og forventninger og planer. De går inn som ressurser i Israels fremtid. Vi føler oss ydmyke og privilegerte over å få være med å hjelpe dem til å finne sin plass i samfunnet. Og for de fleste går det greit, de trenger bare et års tid på å lære seg språket og finne seg til rette. Men for noen blir livet vanskelig.
Ida Mudel er en av de i vår prosjektliste som har organisert et arbeid rundt disse.

Hennes julehilsen er full av takknemlighet over hjelpen hun har fått fra oss og andre – og full av bekymringer for de som livet er gått i stå for.
Hun forteller om en familie i Beer Sheva, der fem barn plutselig opplevde at far ble drept. Mor på 30 år – uten utdannelse – satt alene igjen med ansvaret. «Vårt samfunn støtter slike familier i krisesituasjoner, men bare ved å garantere deres fysiske eksistens», skriver Ida Mudel. Hun har spesielle programmer for slike familier. Disse barna fikk simpelthen hjelp av en kjent artist, som greide å synge seg vei inn til deres hjerter – som hjalp dem til selv å synge og spille og tegne seg ut av traumene, og sammen dro de ut på turer «for å oppleve naturens skjønnhet», som Ida Mudel skriver.
Menneskelig omsorg og personlig kontakt er hennes oppskrift på suksess. Og det har hun hatt! Etter å ha engasjert seg i «Mother to Mother»-programmet i over 15 år, har hun hjulpet 7 – 8.000 barn ut av fattigdom og traumer og til fullverdige, kreative liv. Hun er bare en liten, enkel dame, men har utrettet store og betydelige ting. Det er utrolig inspirerende.

Det kan jo passe i dette nyhetsbrevet å nevne at Kåre Kristiansen ble veldig betatt av Ida Mudel og hennes
innsats.

I det samme brevet forteller hun om en liten ulykkelig gutt som heter Erich. Han kom som 8-åring til Israel med sin mor, men fikk ikke statsborgerskap fordi faren ikke ville undertegne papirene. Han følte seg fremmed og annerledes, men disse fem farløse søsknene tok han med seg. Nå ble han plutselig medlem av en familie med seks barn, og mammaen hans fulgte med.

«Desperasjonstiden er over for disse to familiene», skriver Ida Mundel, og takker for sjenerøse og hengivne venner som har gjort det mulig å forandre livene til disse – og mange andre familier.

Vi sender takkene videre til alle dere og ønsker dere et rikt og velsignet og meningsfullt nytt år!

Det er en helt spesiell dag for jøder over hele verden, en dag med meditasjon og selvransakelse. Vi har ingen slik dag i vår kultur, ingen felles dag som vi tar på alvor. 25 timers totalfaste tvinger alle til å tenke i andre baner. – «Vi står sammen fremfor Gud», sier Michael Melchior i en artikkel. Og det er vel noe av det første som slår en turist – dette er noe som angår alle – «vi kan alle møte Gud sammen enten vi har syndet eller ikke» – og han siterer 5. Mos. 29. 9-10. – Solen skinner og gatene er tomme, bare brukt av mennesker på vei til eller fra synagogen. Alle er pyntet, favorittfargen er hvit. Det er klart at høytiden på en måte henger i luften omkring oss.

«Å være ett» er et hovedtema i Melchiors artikkel. «Sammen er vi sterke», er et norsk slagord. Men det er viktig å huske på at for Gud er vi alle like – like mye verdt og like mye elsket. Det er ikke alltid like lett å ta det inn over seg. Sånn sett er også en dag som Yom Kippur viktig å ta med seg. Å innta særstandpunkter kan gi en kortvarig gevinst og kanskje skape noen store overskrifter, men prisen å betale er ofte at en mister fotfestet. Det var en tankevekkende artikkel i bilaget til Jerusalem Post for den store dagen.

Også denne gangen ble jeg slått av den store bønneboken. Den er så stor som en norsk salmebok og den ber man igjennom – sammen i alle disse 25 timene. Ferdigskrevne bønner kan virke fremmedartede på oss – kanskje noen tenker slik jeg gjorde, at dette kan lett bli litt mekanisk. Det er mye bedre at hver og én får be sine egne bønner. Men jeg har forandret syn på dette. Vi blir ofte værende i samme emneområde: – » barna våre – helsen vår – menigheten og kanskje Israel». Nå opplevde jeg at noen hadde utvidet oppmerksomhetsfeltet mitt betraktelig. Og stadig fulgte henvisninger til Guds ord, ofte ble bønnelesningen vekslet med lovsanger.

Timene går fort, vi slipper å vente på hverandre, atmosfæren er hellig. Bønn for soldater og security-personell er én bønn – «la det bli slik at sverdene deres kan forvandles til plogskjær», står det for eksempel. I bønnen for fred over Israel står det bl.a. «Skinn med ditt lys for oss alle og la oss gi hverandre rom».

-«Vi må rense våre hjerter, og Gud vil svare på våre bønner – Evige Gud – åpne opp mine lepper slik at jeg kan proklamere din storhet. Vi må prise Herren over alt, Han som har skapt himmel og jord, Han som har satt oss for seg selv – atskilt oss fra andre folk på jorden og gitt oss en bestemmelse som er unik blant nasjonene. Vi bøyer oss derfor i ydmykhet og takknemmelighet for Ham som er suveren – hellig og velsignet» .

Dette var bare noen små utdrag – tatt med vesentlig for å vise at jødene godt vet at de er et utvalgt folk. Ikke alle nordmenn vet det – eller tror det. Men det er neppe et menneskelig tema som ikke berøres, og mot slutten er det tilgivelsesbønner – «Herre, vi tilstår våre synder og ber på vegne av våre kjære – la våre hjem få være hvilested for ditt nærvær – der kjærlighet og rettferdighet blir lært og praktisert…. Må vi derfra gå ut i verden med en fast beslutning om å fullføre våre mål for livet» – Jo da, det er lov å be frie bønner, men det var berikende å få hjelp til å utvide perspektivene.

Nå er det jo mange typer synagoger – de fleste ville ikke gitt meg noe, de benytter seg jo av hebraisk, som ikke er så enkelt å følge over tid. Men den reformerte synagogen plusser på med engelsk, det lar oss få et innblikk i jødisk tenkning og jødisk tro.

Jeg sakset litt fra talen denne siste Yom Kippur – dagen. Selve dagen var selvsagt tema, og rabbineren filosoferte over hvor lett vi har for å miste dagen i dag fordi vi lar fortiden få all oppmerksomhet – eller framtiden. Men ingen av oss kan forandre fortiden – og framtiden har vi ikke fått, men vi har fått dagen i dag. Nå vet vi vel at Yom Kippur-dagen er spesiell, det er dagen da man går til hverandre og ordner opp i kontroverser og ber hverandre om tilgivelse. Etter denne dagen er alle arkene blanke og hvite. Det kan være en tung og brysom øvelse, men fin mentalhygiene. Dessuten er den bibelsk. Det står faktisk at «dersom du vet at din bror har noe imot deg, da gå først bort og forlik deg med ham.» Det strider litt imot vår stolthet – men beskjeden på Yom Kippur-dagen er at uoverensstemmelser mellom deg og dine medmennesker, må du ordne opp selv. Til Gud kan du komme med resten. Eller for å si det på en annen måte, det er ikke «nok» å be til Gud om tilgivelse hvis vi har råket opp i konflikter. De må vi ordne opp i selv, så kan vi be Gud om å lege og gi visdom til å glemme.

Melchior avslutter den med å si at vår plikt og vårt mål er å lete opp hvert eneste sted der det finns nød og lidelse og sette fokus på det felles samfunnet. Den jødiske stats forpliktelse er å gi folket fokus på det enkelte individs lidelse. Og han uttrykker håp om at de bønnene vi ber må resultere i sosial handling. Der følger vi ham, vi vet at han har engasjert seg aktivt i bl. a fattigdomsproblemet i Israel, og han har gitt oss prosjekter på det.

Alt for mange lever under fattigdomsgrensen i Israel, og de trenger hjelp til å løse det!