Ulikhet og mangfold

i , /av

Det burde greid seg med en stor, slagkraftig gruppering – «Hjelp Israel» eller «Supportere for Israel» eller «Israel i fokus», f.eks. Da ville vi spart mange administrasjoner, mange husleier og mye porto, bl.a.. folk ville sluppet å få 5 – 6 ulike Israel-aviser i postkassene sine, og de kunne ha forholdt seg til en giro og en bankkonto – «Israel-kontoen»!

Kanskje det blir gitt til sammen femti millioner kroner hvert år til støtte for Israel. Israelerne ville uten tvil se langt mer av disse pengene enn de gjør i dag, hvis det var en Israel-organisasjon, noe som vel er mye av hensikten. Men det er jo ikke så enkelt, dessverre. Hvem skulle lede dette prosjektet? Kanskje det burde ordnes med en loddtrekning? Kanskje det måtte være mer enn en leder – en fra hver fraksjon? Da er vi straks ved et vesentlig forhold – hva er motivet for å opprette alle disse organisasjonene?

Noen har definert veldig klart hva formålet er. Israelsmisjonen stiller i særklasse, med misjonstanken som rettesnor. Å spre evangeliet til jødene så vel som til andre folkeslag, er deres oppgave. Kanskje de måtte fortsette å stå alene, de er også eldst og størst.

Noen Israel-organisasjoner har uten tvil en politisk motivering. Da er det ikke sikkert at det er Israel som er målet for hjelp, snarere den norske opinionen som skal påvirkes. Det kan vel hende at disse også må stå alene – eller noen kunne slå seg sammen og kalle seg «For Israels rett» el.l.. Rett til eget land, rett til sikre grenser, rett til å utforme sin egen politikk – det er klart at en slik organisasjon ville være tydeligere enn mange små!

Israel er isolert i verden i dag. De trenger venner som stiller opp for dem på en rekke områder. Økonomisk er de på knærne. Da er det ikke sikkert at våre 50 millioner monner stort, i alle fall ikke hvis de sendes ned til ting vi «finner på» her hjemme. Hjelp må være respons på et behov. Derfor er det helt nødvendig å lytte til behovene og finne kanaler der hjelpen kan føres frem og å følge nøye med på om pengene blir vel anvendt. Da er det også viktig å definere hva hjelpen går til og synliggjøre mottagerne.

Mange vil gjerne gi ting istedenfor penger. Dessverre er det nå også behov for klær, computere, leker, instrumenter ….! slik har det ikke vært før, og slik skal det ikke være i fremtiden. Men akkurat nå er det behov for ren nødhjelp. Den kan hver enkelt av oss gi, men mange lurer på hvor og hvordan.
Alle som har et arbeid gående i Israel, kan vise vei til slike behov, ellers kan man nesten banke på hver dør i de små byene på grensen til Negev – Ofakim og Netivot, f.eks. – og de vil være lykkelige over å få motta gaver. Det trengs ingen stor organisasjon til det, lille Ida Mudel har drevet med slikt i mange år og har reddet mange tusen familier. Det er da svært, sier du kanskje – men er man langt nok nede, kan et sånt håndtrykk bety et vendepunkt.
Det er jo slik at vi lett kan havne i spiraler – opp eller ned. Arbeidsløshet, fattigdom, sykdom, motløshet er triste følgesvenner. Men en visitt og en bag med klær kan sette i gang en oppoverbevegelse.
Noen bryr seg – barna blir fine og får lyst til å kontakte andre, ensomheten forsvinner – kreativiteten våkner.
– Men penger er og blir det store behovet. For Israel kjenner Israel best, og Israel vet hvor de skal kanalisere dem. Ett eksempel: Vi ble kontaktet av en gruppe som hadde organisert mattilbud til fattige barn. Det var en rørende historie som vi har fortalt tidligere, om små barn som gikk sultne hele dagen fordi kjøleskapene hjemme var tomme, mens noen snille damer gikk rundt på hotellene og tigget matrester.
Vi ga penger, fortalte dette til Michael Melchior, som så igjen fortalte at det var tusenvis av slike barn nå – rundt i hele Israel – og at de hadde opprettet en hovedsentral til å ta seg av dette problemet. «Gi penger dit», sa han, «de fordeler dem dit det til enhver tid trengs mest». Dessverre er det jo slik at det oftest er de nye immigrantene som går igjennom slike faser.

– En stor Israel-organisasjon! Det hadde vært fantastisk. I noen land har de faktisk greid det, og de gir formidable summer av frivillige gaver. Men jeg er redd det forblir en drøm her i gamle Norge. Vi får sysle hver med vårt og tro at vi alle kan være med å velsigne Israel. HJH er nesten ensidig målrettet på å hjelpe jøder hjem til Israel. Det er et behov som flagges av israelske myndigheter i enhver sammenheng. Israel er midt i en demografisk krise, den kan de bare løse ved økt innvandring. Den igjen kan bare økes ved at sikkerheten styrkes ved at hjulene kommer i gang igjen slik at folk kan få jobber. Vi prøver å svare på alle disse behovene, samtidig som vi fortrøster oss til Gud som har lovet aldri, aldri å forlate sitt folk. for sitt eget navns skyld, sier Han til og med!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Lengsel og savn

i , /av

Som alt annet jødisk, kan en kanskje si. Men – i alle fall – vi fikk en sånn liten, rar historie opplest etter et besøk hos Jewish Agency, som en hilsen til hver og en av oss. For det er slik de fungerer, disse anekdotene. De kamuflerer et budskap og overlater til leseren eller tilhørerne å finne ut hvordan det kan gi mening for den enkelte. Sånn sett er de også god litteratur!

Denne historien er hentet fra Napoli, der gamle skomaker Jossi satt og flikket på utgåtte sko – dag ut og dag inn. Det ble ikke mer penger av den geskjeften enn at han klarte seg, men han var lykkelig og tilfreds med livet. Han hadde til og med en liten slant å gi til sin lille hjelpegutt – Adir på 13 år. Det var nok mer enn de små pengene som bandt disse to sammen. De var like ensomme og spesielle, og et rørende vennskap hadde oppstått mellom dem.

Gamle Jossi med pukkelryggen var jøde og hadde hele livet drømt om å få komme til Israel, og nå endelig skulle drømmen oppfylles – .
«Trives du ikke her i Napoli?» spurte Adir. Han var bekymret over å skulle miste vennen sin. «Jo, men jeg hører ikke til her», svarte Jossi.
«Men du er gammel og kan vel ikke få jobb som skomaker i Israel?» sa Adir.
«Jeg har arbeidet nok i mitt liv, nå vil jeg hjem og dø i mine fedres land», svarte Jossi.
«Men kommer du ikke til å savne landsbyen vår og gaten vår, musikken vår – og meg?» spurte Adir. – «Nei, for alt dette blir med meg til Israel», svarte Jossi.
Det forsto ikke Adir, så Jossi forsøkte å forklare:
«Lengselen i meg er en drivkraft. Savnet vil jeg ta med meg som en verdi. I mitt nye liv – der jeg kommer – vil savnet alltid være hos meg. Napoli – fortauet – gaten – lukten av lær – du – vil alltid være inni meg og gjøre meg rik. Når jeg vil kan jeg la alt dette leve sammen med meg. Men lengselen etter det hellige land er en smerte som vil bli borte. Så du, min venn, skal være med meg når jeg nå reiser til det landet Gud har lovet meg. Det er der jeg hører hjemme.» –

Dette var en anekdote, men den kan godt være sann. I alle fall viser den oss sannheter. Et lite stykke livskunst viser den oss også. Vi kan gråte oss i søvn fordi vi savner noen eller noe. Ja, vi kan la det styre hele vår tankeverden og gjøre oss fortvilet. Men vi kan la savnet bli en verdi – noe vi kan holde levende, kanskje noe vi kan takke for etter hvert fordi det representerer lykkelige tider eller gode minner. Så kan vi koble oss på lengselen i stedet. For lengselen og savnet er på en måte brødre. Lengselen styrer oss fremover, savnet han holde oss igjen – eller det kan følge oss som en ballast gjennom livet. – Lagret liv – på godt og vond. Men det former oss og gjør oss til de menneskene vi er.

Jossi kom nok til Jerusalem. Kanskje fikk han aldri noe å gjøre der. Men Napoli og skomakerverkstedet forlot ham aldri – ikke lille Arir heller. Og helt sikkert ville lengselen styre ham videre – inn mot evigheten – opp til Himmelen, der det store livet begynner – hos Gud!

Fra HJHs avis nr. 4/2003.

Nyhets-betraktninger 2004

i , /av

Alle slike utsagn er oppskrifter på nulløsninger, i alle fall er de helt sikkert gale eller intetsigende. Skal man løse en konflikt, må man prøve å finne årsaken til konflikten. Den begynner nesten alltid ett sted eller med en situasjon. En mann som ustanselig spiller bort ukelønnen sin, setter i gang en prosess. Det blir urimelig å si at ekteskapet sprakk fordi «kona var sur!»

Agathe Cristie – den berømte kriminalforfatteren, snakket ofte om offerets rolle. Hun hevdet til og med at noen ofre var de skyldige fordi de lot seg drepe! Den sure konen var på en måte den skyldige fordi hun ikke tidlig konfronterte mannen!

Agathe Cristies tanker er at man lar den skyldige slippe til – man gir ham rom for overgrep, man er «from» eller «høyverdig» eller «forståelsesfull» og vender det andre kinnet til for lenge, eller man vegrer seg for konsekvensene.

Når vi ser på Midtøsten-konflikten slik den har utviklet seg til nå, er den havnet i et spor der det ikke ser ut til å være andre løsninger enn katastrofer. Terroren må opphøre, men først må Israel trekke seg tilbake. Israel rekker seg ikke tilbake før terroren opphører, dermed er det låst. Selvmordsangrepene må ta slutt, ja, men da må Israel slutte å bombe hus og hjem, og det gjør de når selvmordsangrepene tar slutt.

Løsningen ligger i fortiden et sted, og den blir fort litt diffus for oss. Dermed står konflikten på stedet hvil, i og for seg er det bekvemt for mange. Det er feil på begge sider, vi kan intet gjøre, la oss heller ta fatt på andre oppgaver!
Men frustrasjonen ligger der, og av og til får den fritt utløp.

Når diskusjonen om f.eks. Irak låser seg fast, «skal Norge være der eller ikke?» – «bør amerikanerne forlate vepsebolet og overlate irakerne til seg selv?» – «Skal franske og tyske firmaer få lov til å etablere seg?» – er det alltid en eller annen ekspert som kommer med det forløsende ordet: Israel må ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen! Det er de som skaper uro i hele regionen – eller «Israel må trekke seg ut av de palestinske områdene» – og så lander debatten rolig og fredelig.

Hvorfor disse betraktningene? Jo, fordi det er blitt en trend – langt, langt inne i kristne miljøer å nøytralisere sitt Israel-engasjement. Begrunnelsene er akseptable ut fra den vanlige, objektive tankegangen – «det er feil på begge sider» – Derfor overlater vi til forsynet å finne løsninger.

Det er jo en slags from løsning å overlate alt til Vår Herre. Han har oversikten, og Han vil ordne opp til slutt. Men Guds prinsipp er å benytte seg av oss! Han gir mennesker oppdrag og oppgaver som de får ansvar for, og så hjelper Han. Men Han overtar ikke!

En banal illustrasjon – en tolvåring strever med mattestykkene uten å få dem til. Han ber om hjelp og får selvsagt det. Men han må selv skrive dem inn og levere dem på skolen. Det ville ikke være noen hjelp overhodet om jeg tok matteboken, gjorde ferdig stykkene og gikk på skolen med dem!

Vi har fått et bibelsk oppdrag. Vi skal stå på murene, vi skal vokte Guds folk, trøste dem og være til hjelp.

Det er vår del av avtalen, så gjør Gud resten! Det er ikke bare noen som har fått dette oppdraget. Det er heller ikke bare noen som må hjelpe barna med matteleksen. Alle som har barn, kommer i en slik situasjon. Alle som kaller seg kristne, har fått oppdraget. Det er ikke mulig å tolke det bort fra Guds ord, det er for direkte og gjentas for ofte.
Vi står foran et nytt år. Det inspirerer alltid for nye planer, ettertanke og visjoner. Vi har klare visjoner for det nye året og for fremtiden. Israel angir tiden for oss, Israel er bærer av løftene. Vi vil gjerne koble oss på og motta de velsignelsene som følger. Da vet vi at det nye året vil bli et strålende, begivenhetsrikt år for oss alle.

Godt nytt år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/2004.

Hanukka – lysfesten

i , /av

Syv-ukers festen ved pinsetider er heller ikke så påaktet, mens Løvhyttefesten har fått mye oppmerksomhet, særlig på grunn av den store Jerusalemsmarsjen, der folk fra hele verden kommer for å delta. Løvhyttefesten er jo også koblet sammen med feiringen av det jødiske nyttåret, og hele Israel tar mer eller mindre fri en lang periode i september – oktober. I denne festen minnes de vandringen i ørkenen, og på mange måter etterligner de den perioden. På verandaer og i parker settes det opp primitive løvhytter, og restauranter lager uteserveringer under palmetak. Noen tar nok med seg en madrass og sover ute, eller de inntar måltider i sin egen lille private løvhytte. Maten er også forhåndsbestemt – alt sammen er ment å skulle levendegjøre minnet om de 40 tøffe årene i ørkenen. Det står jo mye om dette i Skriften, og den tar jødene på alvor. Derfor er det litt spennende at det står at det skal komme tider da hele Egypt-tiden skal komme i skyggen av den neste, store vandringen, nemlig den vi ser nå!

Hanukka-festen blir også kalt lysfesten, og siden den faller i desember, ligger den ofte i nærheten av vår julefeiring. – Jo Benkow forteller fra sin barndom på Stabekk at hans mor begynte å gi barna Hanukkagaver. Det var ikke så lett for en liten skolegutt å komme tilbake etter julefeiringen uten å kunne vise frem gaver! – I dag er det vanlig å gi gaver i Hanukkatiden. Men så var det innholdet, da – slik Esther Edelsten beskriver det i en av sine bøker:

Ordet betyr innvielse, og feiringen går over åtte dager til minne om jødenes seier over grekerne i 164 f. Kr. Gresk – syriske tropper erobret Israel og tvang jødene til å anta den hellenistiske tro. De ble truet til å bryte sabbatlovene og til å spise svinekjøtt. Til og med å ofre en gris på det hellige alteret ble de tvunget til! – En del jøder bøyde seg for presset, men mesteparten av Judeas befolkning gjorde opprør under ledelse av ypperstepresten Matitjahu og hans fem sønner. Den mest kjente av disse var Jehudah, som fikk tilnavnet Makkabi eller Makkabeeren.

Jødene var selvsagt klar over at grekerne ville slå hardt ned på opprørerne, men under ledelse av makkabeerne greide de å holde stand i over to år.

Som Esther Edelsten sier – de var få mot mange og svake mot sterke – som så ofte ellers – men likevel greide de, med Jehudah Makkabi i spissen å jage den greske hæren, som da flyktet fra Jerusalem i 164 f. Kr.

Grekerne etterlot både byen og tempelet nærmest i ruiner, og jødene begynte straks gjenoppbyggingen og restaurering av tempelet. «Det hellig sted» ble så innviet med en stor jubelfest den 25. i den jødiske måneden «kislev».

Men da de skulle tenne tempelets nylagede syvarmede lysestake, – Menorahen -, fant de bare én kanne olje. Det er snaut nok til én dags forbruk! Likevel brant lysene i hele åtte dager, og det betraktet de som et mirakel. Til minne om dette mirakelet feirer jødene hvert år Hanukka i åtte dager. Det er en gledesfest! Hver kveld tenner de fargerike lys, synger og danser og gir hverandre gaver, mens dagene er vanlige hverdager.
I Israel får riktignok alle barna fri disse åtte dagene. Hanukkastaken skal stå i vinduene for å minne alle om den store begivenheten som ligger til grunn for festen.

Maten spiller selvsagt en stor rolle. Den er egenartet og spesiell for høytiden, ofte stekt i olje til minne om oljekannen!
Østeuropeiske jøder pleier å slakte gjess, mens man i Jerusalem slaktet sauer.
Orientalske jøder lager festmåltider for barna. I Yemen lager mødrene en spesiell barnevin, og barna kler seg ut og opptrer som små makkabeere.

I gamle dager i Jerusalem feiret alle religiøse skoler Hanukka med tre store måltider.

Det første var et gratismåltid for de fattige, de fikk utdelt brød, ris og kaker. Så kom elevene som fikk både mat og lommepenger, og om kvelden var det lærernes måltid og sang og dans.
Fordi det bare var én oljekanne igjen den gangen – som ga lys i åtte dager – har Hanukkastaken i dag åtte lysholdere + én. Det lyset brukes til å tenne de andre med, og det kalles ofte for «tjeneren».

For alle Israel-turister er Hanukkastaken en kjær suvenir. Den lages i all slags materiale og i alle slags størrelser. De kan fås i sølv og gull, tre og messing – de kan være små og billige eller kjempedyre og kunstferdige. Den dyreste jeg så, besto av krystallklosser med bibelske motiver gravert inne i klossene. De var utrolig vakre, og prislappen ville også vært et klenodium.

I år faller jødenes lysfest sammen med den kristne lysfesten – 20. – 27. desember. Det er en spennende parallellitet mellom flere høytider, og det er lett å få øye på den jødiske arven.

Den forplikter oss som kristne og setter oss inn i den store sammenhengen. Podet inn på det samme treet henter vi kraft fra den samme kilden, og vi deler skjebne med «treet»! Det er en vesentlig konsekvens. Det var derfor Nataen Sharanskij – minister for jødene hjemme og ute – sa til oss i høst at Israel står bare i frontlinjen – dere står like bak oss. Hvis vi faller, faller dere også. Men Israel faller ikke! Derfor er det spennende å få være med som støttemur!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.

Bør vi reise til Israel?

i , /av
Amerikanske turister markerer sitt Israel-vennskap utenfor Jerusalems murer. (Foto: GPO)

 

Slik lød et spørsmål nylig. Kanskje han syntes det ble mye reising og bortkastede penger, ikke vet jeg. For han sa ingenting om det.

– Nei, det er ikke nødvendig å dra dit ned for å være med å støtte jødene i deres situasjon, la det være klart. Ikke alle vil, ikke alle kan, ikke alle tør, og ikke alle har råd. Likevel kan de være solide støttespillere, f.eks. ved å be – be om visdom for alle de som bærer et tyngende ansvar, for alle de unge menneskene som må tilbringe år av sitt liv med å være på vakt – be for Norge, ett av de landene som har markert de mest negative holdningene til Israel – og be for alle de menighetene som har lagt Israel i skuffen fordi det hele er blitt for kontroversielt.

Kanskje noen mener at det å be ikke er så viktig. Men bønn er fundamentet for alle ting! I en verden som blir mer og mer polarisert – og der Israel tilsynelatende får mindre og mindre oppslutning, er bønn til Gud det aller viktigste vi kan foreta oss. Det finnes nok av eksempler på at bønn har sprengt grenser og forandret utviklinger, og ingenting er mer spennende enn å få være en del av et mirakel!

Så er det jo også en rar mekanisme i dette. Når en først lager seg et bønneemne og forfølger det, blir en spent på hvordan det går, og så blir man mer oppmerksom på nyhetene og kanskje mer nysgjerrig, og plutselig opplever man at perspektivene utvider seg. Det skjer jo noe lignende med pengene vi gir, vi blir litt nidkjære på om de nå virkelig kommer til det formålet de var tiltenkt, og dermed få vi økt interesse for saken og behov for å sette oss bedre inn i det som foregår – og vips, så har vi involvert oss! Og det er det som er det viktige! Men noen må reise ned.

Tilstedeværelse er alltid nødvendig. Personlig kontakt er en forutsetning for å kunne være effektiv. Gjensidig tillit og respekt åpner dører og gir muligheter. I dag er vi i posisjon til å kunne hjelpe, i morgen kan det være omvendt. Faktisk står det noe om at – «i de dager skal ti hedninger gripe fatt i kappen til en jøde og spørre om å få bli med ham -«.

Israel trenger støtte som vises. De trenger fulle fly som gjør at flyselskapene deres kan fortsette å eksistere, de trenger arbeidsplassene til hotellpersonalet, de trenger turister for å holde i gang bussjåfører, guider, kafeer, restauranter og severdigheter.

Turistindustrien var Israels viktigste næringsvei før dette siste bråket begynte. Så viktig var – og er – den at de holder seg med en egen turistminister! Og i mars inviterte de til og med til en egen turistkonferanse!

Intifadaen har rammet økonomien midt i hjertet ved å skremme bort turistene. At den også har rammet arabernes egen økonomi er prisen de betaler som ikke har ønsket denne konflikten.

For ikke lenge siden var jeg en tur i Betlehem. En ung mann grep fatt i meg for å få meg med inn i butikken hans, en av de mange suvenirbutikkene som turistene elsket å shoppe i. Jeg hadde ikke tid og ikke lyst, men han ga seg ikke. «Se her», sa han og pekte nedover gaten. Alt er stengt – ingen kommer hit mer – turistene har sviktet oss! Og det var anklage i stemmen hans. Så ble det noen tekopper og prat i butikken hans, og jeg spurte om han ikke visste hvorfor livet hadde forandret seg for dem, og vi fikk en interessant samtale om det. Den arabiske nyhetsformidlingen er åpenbart enda verre enn vår.

La oss stå på og be for Israel og forvente at Gud griper inn. Han sier det ofte i sitt ord at .. «for at alle skal se at jeg er Herren!» Det er store og spennende ting i vente!

Et annet spørsmål fikk jeg for noen dager siden av en fornuftig dame. – «Er du for at Sharon dreper barn?» Jeg svarte at nå provoserte hun meg til å si – ja! – Så tøff er propagandaen mot Israel at vettuge mennesker stiller sånne spørsmål. Men nyhetene vi får i norske medier legger opp til det. «12 år gammel gutt drept av israelske soldater» – «3 år gammel pike skutt og drept» — osv. Det er ikke til å undres over, at antisemittismen vokser.
Dette er et bønneemne, og du og jeg kan skrive eller maile vår støtte både til den israelske ambassaden i Norge og til myndighetene i Israel. Hver eneste henvendelse blir en oppmuntring.
Siden dette ble mye om folks reaksjoner, kan jeg nevne en telefonsamtale til: «Vær så snill og fortell ambassadøren at det er hundre tusenvis av nordmenn som ber for henne, og be henne om å fortelle sannheten om det som foregår!» Og det har jeg gjort!

Israel er i krig, og krig er forferdelig. Israel vet ikke hva de skal gjøre. Fienden er maskert, fienden er utkledd som jøder, fienden er barn, fienden dreper seg selv. Ingen har vært i en slik krig før.

Vi får aldri høre om 20 – 30 angrep mot Israel pr. dag. Ingen dveler lenge om en buss med jødiske skolebarn går i luften. Vi får aldri se gråtende jødiske mødre og fedre ved graven til en soldatsønn. Derfor virker jo israelerne rabiate og umenneskelige når de bomber uskyldige menneskers hjem i Gaza. Ingen bryr seg om å fortelle at disse «hjemmene» er oppganger for tunneler fra Egypt, der raketter og våpen kommer smuglende inn i den hensikt å bli brukt mot israelske byer.

La oss be om at Gud griper inn. Han gjør ofte det når vi har møtt veggen – når ingen menneskelig løsning synes mulig.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.

Relaterte lenker:
 Besøk Israel! (MIFFs turistguide)