Jødene – Guds utvalgte folk
Han er en god far og elsker alle sine sønner like høyt. Han eier en stor bedrift, og det er viktig for ham at én av sønnene overtar når han må gi seg. Han kjenner guttene sine og han vil være nøye med sitt valg. Han vil fortelle sin utvalgte sønn hva det innebærer av ansvar og forpliktelser, han vil også forberede ham på at det kan bli vanskeligheter og problemer, men så vil de inngå en avtale – kall det gjerne en pakt – og for resten av tiden vil denne sønnen vite hvilken rolle han er blitt tildelt.
Far har fremdeles tre sønner, han elsker dem alle, de er alle hans barn. Kanskje de to andre sønnene blir sinte – sjalu – sure – det rokker likevel ikke ved fars kjærlighet. Han vil alltid være der for dem.
Sammenligningen er muligens ikke helt god. Men som en illustrasjon burde den holde.
Det har vært mye bråk – særlig det siste året – om jødenes plassering som Guds utvalgte folk. Noen har prøvd å latterliggjøre dem, noen har beskyldt jødene for arroganse, noen har gått i rette med Gud fordi Han gjør forskjell på folk. Lengst på denne veien gikk jo Jostein Gaarder med sin satire i sommer. Men i følge Bibelen er jødene Guds utvalgte folk. Tre ganger bekreftet han pakten med dem. Det setter dem for alltid i en særklasse.
«Utvalgt til lidelse», sier de selv. Kanskje det. For noen – eller mange – tror de har funnet på dette selv, at de har satt seg selv over alle andre folk på jorden. Så glemmer de at Guds kjærlighet er tilgjengelig for alle. Lignelsen om den fortapte sønn hjelper oss også til å forstå prinsippet.
Antisemittismen som har lagt seg som et teppe over oss igjen, springer ut av sjalusi – eller det vi kaller janteloven. Og der er hatet en nær følgesvenn. Derfor blir antisemittismen så farlig. Derfor må vi bekjempe den og heller oppmuntre jødene – vise dem at vi bryr oss, at vi elsker dem som søsken og vil hjelpe dem med det vi kan. Ikke minst betyr det å vise dem lojalitet.
Det sto å lese om én av Nokas-ranerne at han hadde en ressurssterk familie i ryggen, det ble tilregnet ham som en fordel. Jødene har også en solid familie i ryggen. De vet det, og de regner med oss. Men fra tid til annen – når det stormer som verst, minner de oss om at vi nok deler skjebne med dem. De står i buffersonen, men de kristne – den kristne broren, står like bak.
Jødene er Bokens folk, kanskje den viktigste oppgaven deres er å verne om Ordet.
Jeg var i et bryllup i Israel hos en ortodoks familie. Det varte i tre dager, den siste dagen var lørdag morgen i synagogen. Et sterkt skjermbrett delte manns- og kvinneavdelingen, og hebraisken var for meg uforståelig. Etter gudstjenesten kom brudgommens far til meg og sa: «Var ikke Zeger flink.»
Det var hans oppgave som nygift å forestå hele tekstlesingen ved første anledning etter bryllupet. Jeg svarte at han vel kunne hele teksten utenat, men poenget var at han likevel måtte lese hvert ord fra rullen.
Ellers kunne han kommet til å gjøre en feil, og den ville bli husket, og det ville være å forkludre Guds ord! Dermed fulgte en samtale om det evige, uforanderlige – og våre mangfoldige bibeloversettelser. «Far» ble ganske rystet da jeg fortalte at vi hos oss hadde både nye og gamle og moderniserte bibler – ungdomsbibler, tegneseriebibler og barnebibler. Ordet kan lett bli borte for oss, Bibelen kan lett reduseres til en historiebok, der vi kan velge ut det vi synes passer. «Men Guds Ord er evig og uforanderlig», står det i Slm. 119. Jødene vokter Ordet for oss – «ikke en tøddel av mitt ord skal forgå», står det også. Så vet vi at de også er bærere av profetiene, og på ett eller annet tidspunkt skal Guds Herlighet åpenbares på dem, så hele verden skal se det. Den Herligheten vil være tilgjengelig for oss også. Spennende.
