Kåre Kristiansen er død

i , /av

Kåre Kristiansen var en mann full av visdom, skriver Anne-Marie Gravdahl i minneordet. Kristiansen var en nær støttespiller av HJH. (Foto: MIFF)

Et langt liv er levet – intens og målrettet. Han ville nok selv ha ment at det gikk altfor fort og at han nådde målet altfor tidlig. Snart 86 år var han fremdeles etterspurt og rådspurt, og han stilte seg alltid til rådighet. «Du hadde slik råd til dette, mester», sa Hamsun engang om Bjørnson og han fortsatte «når han tier, blir det tyst» – Det er lett å overføre disse ordene. Kåre var en røst i tiden, en røst som man lyttet til. Hans kunnskap var grenseløs og hans vurderingsevne tindrende klar.

Han nådde høyt i samfunnet og fikk både tillitsverv og mektig posisjoner. Kanskje han selv satte størst pris på jobben som olje- og energiminister. Men jeg glemmer aldri da han ga seg tid i en barnehage i et slumstrøk i Beer Sheva og lot seg underholde og involvere i lek med de små. Lenge etterpå snakket han om disse barna og lurte på hvordan det gikk.

Det er jo kjent for alle at Israel sto hans hjerte nær. Han leste sin Bibel og så at jødene var Guds utvalgte folk, og han forholdt seg til det. Ingen behøvde å være i tvil om hans lojalitet til dette folket, og han brukte sin tyngde for å vise verden at han var jødenes venn. I en tid som den vi lever i, er det viktig å være tydelig. Enveis-strømmen er sterk, og det er lettest å la seg drive med den.

Det sier seg selv at han var høyt aktet og vel ansett i Israel. En gang ble han bedt om » å si noe» på et møte i et hotell der nede. De antydet at det ville bli 2-300 mennesker til stede, men det kom 3.000 og de måtte åpne alt de hadde av ekstra-dører.

Jeg var med ham på en rundtur i Israel, og ett sted hadde vi booket inn på et lite, vanlig hotell for å spare penger. Da vi skulle sjekke inn, ble vi bedt om å vente litt. En høflig, ung mann dukket opp og sa at han måtte få lov til å ta oss med til et annet hotell, «fordi det var fullt her». Dermed ble vi innlosjert på et nydelig luksushotell isteden! Det var mange slike historier.

Kåre Kristiansen var en staselig mann og lett å kjenne igjen. På samme turen kom vi inn i en spisesal for å spise middag. En stor amerikansk gruppe satt allerede der og da de fikk se Kåre Kristiansen reiste de seg spontant opp alle som en – og klappet. Det var en rørende gest.

For oss i HJH var han en påle. Han var med i styret fra aller første dag og har i alle årene siden vært en god støtte og rådgiver. Vi skylder ham stor takk for dette og vi føler en dyp sorg over hans bortgang.

Han må ha kjent seg elsket og respektert – mange mennesker solte seg i glansen av ham. Hans integritet var uomtvistelig. Han ønsket ikke å involvere seg i konflikter, bare å være til nytte. Du verden, som vi kommer til å savne ham. Han var en mann full av visdom. Han har fullført løpet og vunnet livet. Vi lyser fred over hans minne.

Vi må ikke glemme Holocaust

i , /av

HJH-gruppa blir tatt imot på Yad Vashem av direktøren i høst. (Foto: Torbjørn Greipsland, Kristelig Pressekontor)

Vi tok med gruppen til det nye Yad Vashem, og det ble en tung runde. Hele tiden gikk jeg og tenkte på Eli Wiesels ord – «jeg fant ingen avdeling for raseri»! – Men det var mange avdelinger for avmakt.
Bygningen er ikke stor, den er konstruert som en stor trekant med en lang gate hele veien igjennom. sånn sett er man fristet til bare å gå fort igjennom, men det er jo ikke hensikten.
På hver side – hele veien – er det små, tette rom, og man ledes gjennom dem alle for å komme videre. De har simpelthen kuttet opp gaten i midten, så her det ingen lettvint vei ut når man først er kommet inn.

«Ved å huske fortiden skaper man fremtiden», er en slags overskrift. «Dette er hjertet og sjelen i enhver jødes liv», sa Eli Wiesel. Derfor må vi ta det inn over oss, og det velter inn over oss. Videofilmer ruller og går overalt, klær og leker – barnetegninger – gamle pass, bilder og notater i tillegg til kjempestore bilder av nød og skrekk gjør at vi ikke sliper unna.
I flere rom går vi på gatesteiner fra ghettoen i Warshawa, f.eks.
Ved utgangen presenteres vi for millioner av navn. Og fremdeles leter de etter navn og identiteter. Det skal ikke bare være et minne om seks millioner jøder, men om hver enkelt menneskeskjebne. Det skal ikke var mulig for ekstremister rundt om i verden å forlede unge mennesker til å tro at dette er «jødisk propaganda». Vår lille del i dette er at vi i mange år har sponset arkivarbeidet, der unge innvandrere fra ulike språkgrupper har bladd seg tilbake i sine lands dokumenter og fortegnelser. Noe av resultatet av deres arbeid var det vi fikk se i dette nye Yad Vashem. Det ga en litt god følelse midt oppe i alt det vonde.

Hvor er du?

i , /av

I så fall er ikke det så merkelig, det kan forklares med ulik kulturbakgrunn, eldgamle tradisjoner, blanding av miljøer eller simpelthen med at jødene er spesielt utvalgt! Mange syns at det er et vanskelig tema, men det er jo et faktum. Det er også et faktum at troende jøder er mye mer opptatt av Ordet enn de fleste av oss er. Mange av dem går jo nesten til ytterligheter ved å jobbe med Guds Ord hele livet, de simpelthen har det som yrke! Og Guds Ord er mangfoldig, og dybdene er store, og Guds Ord er levende. Det betyr at det gir noe til alle – til alle tider – i alle situasjoner. Derfor er det så spennende å snakke om Gud med en troende jøde. Og får du tak i en rabbiner, er du nesten sikker på å få nye tanker og nye vinklinger.

På tur til Israel i høst var vi så heldige å få besøk på hotellet av dr. Zev Dashevskij – en av de første russerne som kom til Israel etter mange års fangenskap i Sovjet. Han leder i dag dette store arbeidet som heter Machanaim og som betyr «to leire». Ideen hans var tosidig. Man er aldri for gammel til å lære, og gamle innvandrere skulle få meningsfulle tilbud om opplæring i hebraisk, judaisme, samfunnslære, IT og boktrykkerkunst. For fra Jerusalem sender de litteratur tilbake til Russland, slik at jødene der kan forberede seg på emigrasjon. Nå har de avdelinger over hele Israel og har også inkludert barn og unge i et etter hvert omfattende integreringsarbeid. Zev Dashevskij «omskolerte seg» fra astrofysiker til rabbiner, og kontoret hans er dekket av bøker.

Vi pleier å besøke dem, men med den store gruppen vi hadde med i år, ble det vanskelig, så vi inviterte dem til hotellet slik at de kunne fortelle litt om virksomheten der. Det gjorde de, og Zev hadde tatt seg bryet med å oversette til norsk to små Bibelavsnitt. Alle fikk et ark med beskjed om å lese disse og prate med de andre ved bordet i 5-10 min. om tekstene. Den ene var fra 1.Mos. 3, 7-12 om syndefallet, og den andre var fra 1. Mos. 22, 1 om Abrahams offer. Oppgaven lød – «Hva er forskjellen på de svarene Gud fikk av de to mennene?» – Alle kjente tekstene på forhånd, kanskje ingen hadde tenkt på å sammenligne dem. Det ble mange artige svar, men hovedpoenget var at Gud til enhver tid kaller opp enhver av oss ved å spørre «Hvor er du?» – I hver generasjon i enhver tidsalder er Guds spørsmål til deg og meg – «Hvor er du i din verden? Så mange år og dager av de du har fått tildelt er allerede gått, så hvor langt er du kommet?» – Dermed ble leken alvor og spørsmålet personlig. Adam oppfattet nok spørsmålet som en anklage, for han svarte at han var redd. Vi vet hva som hadde skjedd, vi vet at synd skiller oss fra Gud inntil den blir gjort opp. Adam valgte isteden å skylde på Eva, dermed floket det seg til for ham.

Abraham ble for all framtid stående som en troshelt. Han gjorde jo egentlig ikke annet enn alltid å være tilgjengelig for Gud. Det er mange tanker å tenke for oss alle, jeg skal iallfall gruble lenge. Men rabbineren hadde ikke vært rabbiner hvis han ikke hadde sluttet leksjonene med en spøk. – Han fortalte om noen som var oppe i en ballong og svevet omkring, etter hvert kom de ut av kurs og visste ikke hvor de var. Føreren slapp luft ut, så mye at han kunne rope ned til folk på bakken – Hvor er jeg? – Du er i en ballong, var svaret. Mye livsvisdom er gjemt i det!

Gud er der for sitt folk – han vil aldri forlate dem

i , /av

Jeg har ikke lest hele artikkelen, men den tar for seg et emne som ble synlig for oss på «hvert gatehjørne» i Israel nå i oktober. En av turdeltagerne formulerte seg omtrent slik – «vi fikk mange og vanskelige nyheter, men heldigvis tror vi på en Gud som er med i gode og onde dager» -.

Det var ikke lett å bo på hotell i Beer-Sheva sammen med mange unge familier fra Gaza. De hadde bodd der i to måneder nå, og alle forstår at et hotellrom ikke fungerer særlig bra for småbarnsfamilier i det lange løp. At vi opplevde det bråkete og rotete var for ingenting å regne – vi tok jo med oss koffertene og dro videre!

Jo da, de hadde fått tilbud om hus, mange av dem. Vi så dem på et jorde like ved grensen, små, firkantede kasser i rette linjer etter hverandre. «Gazavillas», kalte de dem. Jeg ville nok foretrukket en slik fremfor et hotellrom, og det gikk fint an å forestille seg disse som midlertidige. De kan selges, eller de kan bygges på – kanskje. Det er bare det at de hjemmene de hadde, var store, fine hus ved havet, mens dette var et flatt jorde med radarballonger mot Gaza. Forskjellen så umulig ut.

Noen bor i studentbyer, men nå er studielivet begynt igjen, og da må de ut derfra.

For oss som tilskuere virker problemet umulig. Selv følte de nok at det gikk den veien i folkeopinionen også. Det enkleste er å glemme hele greia, og det er vel slik vi stort sett reagerer på kriser her i verden. Livet går videre, tingene glir tilbake på plass.

Noen kibbutzer åpner for å bygge ut for Gaza-folket, noen av dem går nok på med krum hals igjen, og det finnes mange vakre kibbutzer i Negev-området.
Men så er det enda et problem – de kjente hverandre, de levde i et tett fellesskap både arbeidsmessig og religiøst, og de vil gjerne fortsette å være sammen.
Hva har dette med sionismen i krise å gjøre? sier du kanskje. Kanskje det at ingen trodde det skulle hende. Jødene er vant til å møte vanskelige utfordringer.

Men denne gangen føler de seg usikre på hverandre, og det er noe nytt.
Vi fikk være sammen med en representant for Knesset et par timer. Han var så snill og lot oss få bombardere ham med spørsmål, spørsmål som selvsagt var preget av det vi hadde sett og de vi hadde møtt, og vi skjønte at byrden fra Gaza er tung å bære for alle som sitter med ansvar. Å påstå at vi fikk alle svarene vi ville være helt feil. Men vårt møte med en hardt presset mann endte med at han nærmest slo ut med armene og sa at – «vi har ikke mer penger» – kassen er tom!»
– En annen representant for myndighetene sa det slik: «Hvis ikke vi hvert eneste år måtte bruke halve statsbudsjettet vårt til å forsvare oss, ville vi vært et rikt land» -.

Ting henger sammen. Det er vanskelig for oss langt borte å se hele bildet. Knesset-representanten ble selvsagt også spurt om det var presset fra Bush som ble avgjørende, og til det svarte han at det var nok stort, men det var ikke det avgjørende. Men for Sharon er det viktig å ha både USA og EU som venner. Han kalte dem «hjørnesteiner i Israels utenrikspolitikk»!

Det som særlig angår HJH – og som vi har snakket mye om, var han også innom, nemlig den demografiske situasjonen i Israel. Den er bekymringsfull.

Bare ved en forsterket innvandring kan Israel overleve som en jødisk stat. Nå er Gaza avstengt. Likevel kan det fort bli mer enn 50 % arabere i «Stor-Israel».
Med demokratiske spilleregler kan araberne stemme jødene ut av alle posisjoner om noen år – særlig fordi kravet om «tilbakevending» av 3,5 mill. arabiske flyktninger til Israel fremdeles ligger på forhandlingsbordet!

En kan lett bli mismodig. Men det er bedre det damen skrev etter turen – «vi fikk mange og skremmende nyheter, men vi tror at Gud er der for sitt folk, og Han vil aldri forlate dem». Derfor jobber vi det vi kan for å hente flest mulig jøder hjem til Israel – og de kommer! Sannelig er det et spennende foretak!

Rabbi Akiva

i , /av

Michael Melchior (bildet) fortalte en sånn på festmøtet vi hadde i august:

«Fire rabbinere gikk på tempelhøyden og så på ødeleggelsene av tempelet. En av de fire var den sagnomsuste rabbiner Akiva. På det stedet der «det aller helligste» hadde stått, løp hylende ulver omkring, og tre av rabbinerne satte seg ned og gråt. Men rabbiner Akiva begynte å le, og de andre spurte forferdet om hvordan han kunne finne på å le over en slik katastrofe? – Dette er jo forutsagt av profetene, svarte Akiva, og når jeg nå ser at det stemmer, skjønner jeg at de andre profetene også kommer til å stemme! Og det står skrevet at de gamle skal sitte på benkene i Jerusalem og fryde seg over barna som leker i gatene. Det vil da også skje. Derfor ler jeg,» svarte Akiva.-

Vi ber til Gud, og vi regner med at Han svarer. Når Han ikke svarer slik vi har
ønsket, blir vi skuffet og sinte og bebreider kanskje Gud. Kanskje kan historien om rabbi Akiva hjelpe oss, kanskje kan vi forandre bønnene våre noe og be om styrke og visdom til å møte det som kommer i vår vei. Vi lever i en tid som vi lett kan assosiere med «de siste tider». Og da må vi være forberedt på at ting kan bli tøffe og vanskelige. Men det er ikke slutten på historien. «Når dere ser alt dette skjer», står det, «da løft deres hode og trøst hverandre – og gled dere over at forløsningen er nær» – La oss se fremtiden frimodig i møte, selv om det blir noen meningsfulle oppoverbakker iblant. De gode profetiene kommer også til å bli oppfylt. Vi lever i en spennende tid!

Jeg vil aldri forlate deg

i , /av

Det er alltid rart å tenke på at store katastrofer kan ramme ett sted, mens folk like ved bare forsetter å sysle med sitt. Jeg tenker alltid på det når jeg ser et gravfølge – noen mennesker er i dyp sorg og fortvilelse, mens folk rett ved siden av kanskje nyter en øl på en fortausrestaurant og gleder seg over sol og sommer. Men det er som med ringene i vannet. Kaster vi en stein, blir effekten voldsom der den treffer, og øyeblikkelig brer det seg ringer utover rundt treffpunktet. Jo nærmere ringen er nedslagsfeltet, jo kraftigere er den. Men selv ganske langt ute danner det seg ringer. Slik får hendelser ringvirkninger – ulike i styrke etter hvor mye selve årsaken angår en. Ingen av oss greier å ta inn over oss alt, men vi kjenner det når en ring treffer oss!’

Tilsynelatende var alt som før i Israel. Men døgnet rundt var alle TV-kanalene fulle av reportasjer og opphissede debatter. Nesten alt foregikk på hebraisk, men likevel var det lett å identifisere følelser. En rasende debattant sa det slik: «The gap is unbridgeable»! Men så føyde han til – «men det er vår eneste sjanse å bygge den broen.» Det er Israels enste sjanse til å overleve, det er vår eneste sjanse også. Vi kan ikke dele jødene inn i «de som er for» og «de som er mot». Vårt oppdrag er å gi dem det vi makter av støtte og oppmuntring.

Jeg spurte alle jeg traff, hva de mente om situasjonen. Alle følte at det var tungt. Alle slags forklaringer ble fremsatt, konklusjonene hos alle var at «vi må gå videre».

«Fra teori til virkelighet» ble det da vi plutselig befant oss blant 45 familier som nettopp var blitt fraktet fra «Vestbredden» til Ulpan Akiva. Hvor lenge skulle de bo der? Det var det ingen som visste. Ulpan Akiva er et praktfullt sted, men det er et studentinternat, og det kan ikke være lett for familier med små barn å finne ut av livet i en sånn situasjon. De fortalte at folk i nabolaget hadde kommet med blomster og kaker, men det var lett å tenke seg at det måtte være nokså malplassert, slik situasjonen var. En føler seg ofte temmelig hjelpeløs som medmenneske!

Jeg grep fatt i en offiser som gikk omkring med blokk og blyant. Han var utsendt fra regjeringskontoret, sa han, for å prøve å bistå de hjemløse. Han slet med følelsene sine, sa han også, men han hadde en jobb å gjøre! – «Hvorfor har dere ikke satt opp hus til dem når dere tvinger dem ut av hjemmene sine»? spurte jeg.

– «Evakueringen var godt planlagt,» sa han – «men etterpå? – That is Israel» – Ja, kanskje det. Men i så fall får de det til etter hvert. Det ble også inntrykket da vi dumpet opp i neste gruppe – flere hundre fra Gush Katif – Vi skulle møte noen på «Hotell Paradis» i Beer-Sheva for å finpusse turplanene, og der var det nesten ikke mulig å komme frem! Flere hundre var kommet dagen før og skulle bli der på ubestemt tid. Det var rart å tenke på at bare for få dager siden hadde de kjempet og grått – så mange flotte, unge mennesker! Det krydde av barn, det var et øredøvende leven, men alle var nydelig kledd, og barna var pyntet.

Ganske snart skjønte vi at vi var havnet i en brith-seremoni
– en liten gutt skulle omskjæres. Åtte dager gammel, det var veldig spesielt – og gripende. Han må ha blitt født midt i de verste tumultene, og nå lå han så nydelig på en slikedyne – kledd i blonder og lyseblå bånd. På dynen var det brodert symboler fra Bibelen, og familie og venner sto i ring rundt ham, stolte og glade. Noen bar på en Bibel, noen hadde bønnesjal, alle hadde kippa og hatter. Vi følte oss jo som det vi var, turister og inntrengere, men likevel på en rar måte inkludert. Selve seremonien foregikk under øredøvende musikk der i hotellvestibylen – med helt sikkert tradisjonelle bønner og skriftlesninger. Jeg har aldri vært med på en sånn begivenhet. Mor gråt, og barnet gråt, og jeg gråt, og så var alt over, og lille Zion Menachem sov videre mens alle mennene danset ringdans. Og der var det mange menn – og gulvet ristet, og jeg vet ikke hvor lenge det pågikk. Men dette var ikke utslåtte, triste mennesker, men folk som var fulle av kraft og besluttsomhet.

Det var som om den gamle bibelhistorien rant gjennom hodet mitt. – «Jeg skal være din Gud for deg og din ætt etter deg. Det skal være en evig pakt! Og du, Abraham, skal holde din pakt – du og din ætt i alle de slektsledd som skal komme. Alt av hannkjønn skal dere omskjære – når en sønn hos dere er åtte dager gammel, skal han omskjæres —- Og så kom landløftet, og så fornyet Han pakten med Isak – og med Jacob – og den lille gutten på silketeppet var også en paktsønn! Pakten inneholdt et løfte fra Guds side. «Jeg vil aldri, aldri forlate deg», sa Herren. Det har ikke vært lett å være dette paktsfolket. Styrken de alltid henter, må være nettopp i vissheten om at Gud aldri, aldri vil forlate dem. Derfor kommer de alltid igjennom, derfor går de alltid videre. Derfor blir vi alltid ydmyke – men også beriket gjennom vårt arbeid for Israel.

Hva driver vi med – og hvorfor

i , /av

Det var første gang vi arrangerte et stort møte, og hensikten var å takke våre givere og vise jødisk/kristen sameksistens i praksis. Vi har holdt på i 15 år og har samlet inn over 100 millioner kroner. Det er mye penger, og vi følte at det var på tide å markere. Rundt om i verden ser vi store resultater av det dere har gitt, noe både Michael Melchior og Uri Schwarz ga uttrykk for. Ingen er mer forbauset over dette enn vi, og ingen er mer takknemlige.

Et slikt møte blir ikke til over natten. Allerede i mars hadde vi problemer med å finne et egnet lokale, og de som skulle delta denne kvelden, hørte alle til gruppen med fulle avtalebøker. Ingen trodde i mars at det ville oppstå en så dramatisk situasjon i august. Over hele verden fastet og ba folk om en annen løsning for Gaza og de som bodde der, og settlerne selv var skråsikre på at de ville bli værende.

Vi følte at det var vanskelig da det viste seg at festmøtet vårt havnet midt i evakuerings-prosessen. Likevel ble vi mildt sagt forundret da Norsk Israelsenter sendte ut en pressemelding før møtet vårt med oppfordring til folk om ikke å møte opp! I seg selv var det et ganske drøyt stykke, de kunne dessuten umulig vite hva møtet ville inneholde. De ga inntrykk av at akkurat denne torsdagen var D-dagen og at det var upassende å «feste» på den. Men utflyttingen foregikk over en 2-3 ukers periode, og hundrevis av arrangement ble avholdt både i Norge og Israel i både jødisk og kristen regi. Vi har ikke hørt at noen har avlyst noe.
Det var umulig for oss å avlyse. Ingen avis ville gitt oss en centimeters spalteplass på det, effekten for settlerne ville blitt lik null, og vi ville tapt masse penger og skapt problemer for mange mennesker. Derimot kunne vi nå minne hverandre – flere hundre mennesker – om tragedien som utspant seg i Gaza, noe både jeg, Emanuel Minos og Michael Melchior gjorde. Og vi oppfordret til å be for de som ble jaget og for de som jaget. Jeg er overbevist om at det hadde en større effekt enn om vi hadde avlyst!

«Smerten følger oss hver eneste dag», sa Melchior i sin tale. Og en politioffiser jeg snakket med noen dager senere, sa det slik: «Jeg kan fortelle deg at hver eneste israeler føler det som om hjertet blir revet ut av oss» -. Det er vanskelig. Vanskelig å forstå – vanskelig å tenke seg hva som blir konsekvensen om vi skulle begynne å anklage Gud for at Han ikke har svart. Han har svart! Det står noe om at Hans visdom er så mye større enn vår som Himmelen er over jorden. Helt sikkert er det mange implikasjoner her, helt sikkert blir det feil dersom alle israelvenner som ikke til enhver tid ser verden slik Erez Uriely ser den, havner bak anførselstegn – som «såkalte israelvenner». Jeg er blant dem som har fastet og bedt om at settlerne måtte få bli boende. Jeg har engasjert meg i rykende debatter over Gaza-spørsmålet. Men jeg er veldig klar på at for meg gjelder støtten og kjærligheten til Israel – hele Israel. For meg er det ikke snakk om A-jøder og B-jøder. Mitt anliggende er simpelthen å stå opp for alle jøder, fordi det er slik jeg leser min Bibel. Så får de politiske spørsmålene avgjøres av de som er bemyndiget til det!

Vi har erklært oss i HJH for å være politisk nøytrale. «Nøytral» er ikke noe godt ord. Det gir lett assosiasjoner til feighet og likegyldighet. Bedre er det slik Anne Sender sa det, – vi lar de politiske spørsmålene ligge.

Hvorfor det? Simpelthen fordi vi opererer på et annet plan som organisasjon. Vi har gitt oss selv et smalt mandat, men et mandat som er høyest prioritert av alle regjeringer og statsministre i Israel. Det ville bli helt feil om vi skulle stå på for å få jødene til å vende hjem etter hvilken politisk fraksjon som styrer i Israel. Når Erez Uriely prøver å fremstille det som om mandatet vårt er tidsbegrenset – bare gjelder russiske jøder og derfor er gått ut på dato, blir jo mistanken vekket om at det ikke var Gaza som var hans største problem, men at HJH overhodet eksisterer. – «for lenge siden er avsluttet», sier han om oppdraget vårt. Tvert imot er det blitt betraktelig utvidet! Fremdeles har vi to prosjekter i Russland, fremdeles befinner det seg noen hundre tusen jøder der. Dessuten er det ca. 600.000 i Frankrike, de kommer nå hjem i økende antall, og kontoret i Beer Sheva har allerede åpnet et mottak i Ashdod! Dette burde jo glede Erez Uriely, som ser kampen mot ntisemittismen som sitt hovedanliggende. Den er jo svært fremtredende i nettopp Frankrike!

450.000 jøder befinner seg i Sør-Amerika og vi har allerede gitt betydelige beløp til
argentinsk og brasiliansk ungdom som er kommet til Israel på Na’ale-program. Mange av våre givere har sett de flotte facilitetene som er vokst frem i evørkenen.

To av våre samarbeidspartnere – «Jewish Agency» og «Ezra» – har allerede en god stund hatt emigrasjonsarbeid gående i USA, England og Tyskland. Nye grupper jøder er funnet både i India og Kina, og en tid nå har vi hatt sterkt fokus på de etiopiske jødene. 20.000 vil bli hentet hjem i tiden fremover – med ca. 300 pr. uke. Så langt fra å være avsluttet, har arbeidet forgrenet seg over store deler av verden, og vi ser på den nærmeste fremtiden med store visjoner! Michael Melchior sa i sin tale at flere land allerede har tatt etter HJH-modellen, nettopp fordi vi har lykkes!

Etter møtet vårt – 18. august – kom Erez Uriely med en flengende kritikk av et møte han ikke hadde vært på. Det er ganske selsomt. Derfor ble selvsagt også referatet feil. Så langt fra å angripe «den modige pinselederen Emanuel Mirros tre ganger» omfavnet han og Michael Melchior hverandre og velsignet hverandre. Melchior sa også til ham at han var enig med ham i at Israel skal ha hele landet – «jeg vet bare ikke når», sa han.

Uriely kritiserer oss for at vi ikke nevnte at Kåre Kristiansen ikke kom. Det er klart vi var lei oss for det. Kåre er en av gründerne i HJH og en vi er veldig glad i. Men NIS hadde jo ettertrykkelig påpekt det i pressemeldingen – og hundrevis av mailer – de sendte ut, så det var kjent for alle. Derimot var vi så hensynsfulle at vi heller ikke nevnte at samtlige aktører til festmøtet var blitt oppringt opp til flere ganger med trusler og formaninger om å boikotte møtet. Det var det nemlig ikke alle som visste. Vi unnlot også å nevne at NIS hadde tilbudt kletswer-musikerne 20.000 kr for å bryte avtalen med oss. I en annen sammenheng kunne det fått ubehagelig konsekvenser.

Vi kunne fortsette med eksempler, men vi prøver å unngå aviskrangel. Det tjener aldri saken. Men når Michael Melchior blir framstilt som et flirende monster som gleder seg over andres nød, da beklager vi at Dagen slipper denslags til i spalten sin. Melchior er en høyt respektert og elsket mann over hele verden, også i USA og Israel. Jeg har reist rundt med ham i Russland og Ukraina og ble mektig imponert over både hans enorme kapasitet og anseelse. Han har sett det som sin livsoppgave å bygge bro mellom jødene i Israel og i diasporaen, mellom sekulære og religiøse jøder og mellom kristne og jøder. Han har mange venner i alle leire og står på for dem alle. Å få seg til å si at «samme dag jublet også Hamas og PLO sammen med Melchior og organisasjonen han opprettet – «Hjelp Jødene Hjem» er ikke bare sjikanøst og respektløst, det er grunnlag for injuriesøksmål. Det er ufattelig for meg at Erez Uriely lar seg bruke til den slags søppel.

Dir. Uri Schvartz og Share Zedek- sykehuset har levert sine egne kommentarer til Dagen. Hva som er hensikten med å redusere ham til en som bare jobber der, kan man jo spekulere i. Det var ingen privatreise han foretok til Norge. Og i hallen på sykehuset henger det en stor «sølv»-plakat med takk til HJH.

Nå er det ikke første gang NIS har flydd i strupen på HJH. De har brukt mye tid og krefter på å prøve å ødelegge oss. Vi stiller oss helt uforstående til alt dette. Vi har aldri gjort dem noe, vi opererer på ulike felter, så vi tråkker dem ikke på tærne. Vi er politisk «nøytrale», men vi er ikke emosjonelt nøytrale. Vi lider med de som har det vondt, og vi bekymrer oss når Israel er i krise. Men vi ser at den største krisen vil inntreffe hvis ikke jødene vender hjem. Derfor fortsetter vi!

Tilgivelse

i , /av

Den handlet om en opplevelse fra en flybase i Israel, der gjester fikk høre en general fortelle fra sitt liv som barn av to foreldre som begge var de eneste gjenlevende etter Holocaust.

Generalen sa selv at han valgte å være emosjonell på tross av at han var Israels dyktigste pilot! Og emosjonell var han, da han fortalte om Auschwitz og om den knuten i brystet som han aldri ble kvitt. Den førte ham inn i forsvaret, og den ga ham idéen til å få med seg tre andre piloter til å sveipe over hele leirområdet for på den måten å feie bort ondskapen som hvilte der og om mulig dekke over med velsignelse. Det var en ren symbolhandling som vi fulgte på storskjerm etter hvert som han fortalte.

Det var mange i det store auditoriet som snufset og gråt, de aller fleste hadde vonde minner å bære på. Men da foredraget var slutt, kom følelsessjokket.

En høy, middelaldrende mann sprang opp på scenen, tok mikrofonen og sa: Det står i Jeremia at sønnene til undertrykkerne skal be sammen til ofrene om tilgivelse. Min far var en av de offiserene du har fortalt om. Kan du tilgi oss? – Det gikk noen sekunder før generalen rakte frem hånden, jeg følte at alle hadde holdt pusten.

Men så brast demningene. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.
Som sagt – historien er fortalt før, men nylig var jeg invitert til Amsterdam for å møte den nye sjefen for Jewish Agency – sammen med andre kristne ledere fra hele Europa. Det var jo en stor begivenhet og ved slike anledninger blir man jo stående å prate med folk. Samtalen gikk slik at det ble naturlig for meg å fortelle denne historien til de fem – seks jeg sto sammen med. Da jeg var ferdig sa den ene mannen: «Hei, se på meg!» – Og jeg så – og der stod han!

Mannen fra Tyskland, leder for Ebenezer der. Det ble nok et ladet øyeblikk både for ham som hadde hørt historien om seg selv og for meg som igjen fikk bekreftet den.

«Hva følte du da du løp opp på senen?» spurte jeg. «Da var jeg utenfor meg selv», sa han. «Men jeg har lenge visst at jeg bar på en skyld jeg måtte gjøre opp for, og mange har vært med å be om at jeg måtte få en anledning.» – Den fikk han.

Det er den første tyskeren jeg har møtt som har hatt den holdningen, og uten tvil forløste han mye hos mange den formiddagen. Senere – fortalte han – var han blitt tildelt en æresgrad, og han ble valgt inn i styret for Yad Vashem.
En fantastisk historie om tilgivelse og soning og om den forløsende kraften som ligger der.

Herman Kahan «60 år»

i , /av

Han er litt av en livskunstner, et eksempel for alle som syns livet av og til går litt på tverke.

Han hadde valgt «Villa Grande» som ramme om festen, og det ble en underlig kontrast. Quislings gamle borg står som før – matjestistisk og monumental og full av minner. Der bodde svikeren som etter en kort periode i maktens glamour endte sine dager foran muren på Akershus, og der feiret offeret – Auschwitz-fangen – at han fikk et nytt liv for 60 år siden!

Han lå på likhaugen, klar til å bli skuffet ned i massegraven, da en amerikansk soldat så en svak bevegelse. Han ble dratt ut av likhaugen og båret inn på sykestuen og sendt til Norge – dette fantastiske landet, som vi må passe godt på!

Med to tomme hender, alene tilbake av hele sin familie, med ungarsk som språk, startet 19-åringen sitt nye liv. Det er en utrolig historie, og det ble et utrolig liv. Hemmeligheten? – Takknemligheten har nok vært drivkraften – takknemligheten over å ha fått livet i gave og vissheten om at det står en mektig Gud bak, og gleden over å ha fått en fremtid!

Den ble en fokusering på livsverdier den festen – på alle de mulighetene som bare venter på å bli utnyttet – på rausheten som prinsipp! – «Gi, og du skal bli gitt, et godt, rystet mål» – «som du sår, skal du høste» – «… og du skal få tifold, hundrefold igjen».

Det står mye om dette i Skriften, og Haman Kahan er et levende bevis på at det stemmer.

Det er ikke bare snakk om penger. Prinsippet gjelder for kjærlighet, omtanke, vennlighet, respekt …. . Gi alt dette, og du får mangedobbelt tilbake! Alvoret ligger i at det også gjelder for negative impulser.

Det lå tungt i luften på «Villa Grande». Men nå gjøres den borgen om til Norges Holocaustmuseum! Endelig, etter alle disse årene, er prosjektet på plass. Så får vi håpe at det også kan være med å bidra til «aldri mer»! Aldri mer å slippe ondskapen løs, aldri mer å tie stille når vi burde si fra – aldri mer å gi etter for destruktive krefter når vi møter dem.

Festen til Herman Kahan – én av de veldig få overlevende Holocaustfangene i Norge – ble en stor og rørende begivenhet for alle som var til stede og en inspirasjon til å la gleden over livet slippe til – også i trasige stunder – sammen med takknemligheten til Ham som har gitt oss den store gaven.

Herman Kahan ble født 15. februar 1926.

Jødene og Israel har mye å lære oss

i , /av

15. Shvat er én dato som ligger fast i den jødiske kalenderen, der så mange andre datoer får ulike innhold fra år til år. 25. januar blir dette i vårt kalendersystem, og da fikk jeg anledning til å være med på feiringen av «de første frukttrærnes blomstring»!

Vi feirer jo ikke sånt. I vår blaserte verden regner vi med at tingene går av seg selv – og så har vi jo 17. mai, som vi feirer til gangs!

Men i Israel har de kjempet mot sol og tørke og ørkenen alltid, og egentlig er hele Israels vegetasjon et mirakel. Derfor er det virkelig grunn til å glede seg over at naturen igjen og igjen øser av sine rike gaver og trosser alle motkrefter. Og 15. Shvat starter frukttrærne opp blomstringssesongen!

Og mens fruktfatene ble sendt rundt, kom jeg til å tenke på et bilde jeg har – av Israels frukter.

På baksiden står det: «May your life be like the seven fruits of Israel». Det er både et ønske og en oppfordring til oss alle om å ta i bruk mangfoldet i oss! – Druer, mais, korn, granatepler, f.eks. dadler og appelsiner finnes på bildet. Men i det nye samfunnshuset i Bergstien dukket det opp atskillig flere frukter. De ble servert etter et system, steinfruktene kom først. Og før hver gruppe frukt sang de sanger som hørte til. De gikk på hebraisk, så da var det bare å la tankene fare – og de fór til bildet mitt.

Vi ønsker alle å bære frukt. Vi har alle et håp om at vi kan få bety noe for noen, kanskje utføre ting som blir stående etter oss, kanskje bidra med, noe som har evighetsverdi. – Kanskje steinfruktene kan være et sånt symbol?

Henrik Wergeland har satt spor etter seg – også i Israel. Uten tvil var han en betydningsfull dikter og samfunnsreformator, og selvbevisstheten var stor. I sitt store dikt «Følg kaldet» beklager han seg over at Gud har plassert ham i et så lite folk med et språk som ingen andre snakker. Motløsheten springer ut fra mange bilder, men den er aldri fra Gud!

Tenk om Wergeland hadde vært født inn i et stort språkområde, slik at alle i verden kunne glede seg over hans dikterkunst? Men så besinner han seg etter å ha filosofert litt, og han erkjenner at om han når inn til noens hjerte og finner grobunn der, så vil de verdiene han sår spire videre – og hvem vet? Konsekvensene kan bli formidable! De ble det for han – det kan det bli for oss også. Det er bare vi selv som begrenser oss. –

Det var tanker som svirret rundt på fruktfesten, og jeg begynte å telle etter områder der jeg kan bidra – ikke nødvendigvis syv, men mange – flere enn jeg kanskje har vent meg til?

Vi møter så mange utfordringer. Mange av dem er spennende og overveldende. Men ofte lar vi dem ligge. Jobben krever sitt, familien må ha tid, kanskje menigheten er viktig – kanskje treningen. Men kanskje vi har tid og muligheter i massevis om vi bare stokker om litt!

Jeg mener ikke å slenge ut en stressoppfordring, men kanskje heller understreke det som står i den kjente svenske sangen: » du vet vel at du er verdifull»! – Og vi kan bidra med så mye uten at det tar tid fra andre ting.

Selvsagt tenker jeg på Israel. De trenger forbønn!

De trenger penger! – De trenger at vi stiller opp for dem i debatter og samtaler.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.