En gave for livet

i , /av

Michael Feldman fra Selah, t.v. her på besøk hos Moshe Massashe Alamo i Netivot som fikk huset sitt skadet av rakettangrep i desember 2008. (Foto: Selah)

Familiene i Sderot bor tett ved Gaza-stripen, og de har således i mer enn åtte år blitt traumatisert av stadige raketter og granater fra palestinske terrorgrupper. I gaten hvor jeg var på flere besøk, var det ikke ett hus som ikke var truffet minst en gang og to små barn var blitt drept der.

En av dem jeg traff fra denne gaten, var Gabi, en etiopisk jøde. Han kom til Israel for omtrent tyve år siden. Allerede i Etiopia var han en talsmann og skriver for de etiopiske jødene i landsbyen hvor han bodde, og da han kom til Israel ble han raskt bedt om av andre etiopiske immigranter å være deres hjelper og talsmann i deres nye hjemland.

Han påtok seg oppgaven, ikke fordi han ønsket status, men fordi han ble bedt om det. Han følte en forpliktelse til å hjelpe. «De valgte meg, og det måtte jeg følge», forklarte han meg.

Han lærte seg raskt hebraisk og tok etter hvert utdannelse som sosialarbeider. Hele tiden har han arbeidet blant etiopiske immigranter i Sderot.

På tross av at livet på ingen måte har vært lett for ham, hans ektefelle Yessesit og deres barn, har han hele tiden fortsatt å hjelpe andre. Det står det respekt av!

I 2004 ble deres da to år gamle datter Dorit, og en annen jevnaldrende liten pike, drept mens de lekte like ved hjemmene deres i Sderot av en kassam-rakett avfyrt fra Gaza-stripen. Det var på ettermiddagen ved inngangen til Sukkot, Løvhyttefesten, 2004. Dagen for å sende raketter var nok ikke tilfeldig valgt. I denne høytiden spiser jøder deres måltider og tilbringer mest mulig av dagen i slike helt ubeskyttede løvhytter. Muligheten for å drepe uskyldige sivile i disse dagene var ekstra stor.

Senere har et av deres andre barn ble utsatt for en alvorlig bilulykke og i 2007 ble Yessesit livstruende syk.

Intet av dette har tatt fra Gabi kraften til å hjelpe andre, selv om det har røynet på. Samtidig har Selah vært støttende for familien helt fra deres lille datter ble myrdet av terroristene. Hjelpen som Selah har gitt, har vært på flere områder. Nå sist ved å bringe Yessesits tre søstre fra Etiopia til Israel hvor muligens den ene kan være donor og redde hennes liv. De ankom Israel for en uke siden. Dette hadde ikke vært mulig uten Selahs svært aktive støtte i denne prosessen.

Gabi står for meg som et lysende eksempel til etterfølgelse. I jødisk tradisjon skal man finne seg en lærer og studere med denne og lære av ham. Jeg tror jeg har funnet noe som er enda bedre; et ekte menneske; en som er ydmyk for sin oppgave, men samtidig stolt av sitt arbeid. En som ikke lar seg knekke av motgang og ufattbart tap. En som ikke setter egen vinning først, men som tross all motgang står sterk og gir til andre av det overskudd han til en hver tid måtte klare å ha.

HJH har ved dere, våre givere, klart å opprettholde en god støtte over mange år til Selah. På den måte er vi alle et bindeledd også til denne flotte, men hardt prøvde familien. Gabi uttrykte overfor meg stor takknemlighet som han ba meg viderebringe dere alle for at dere har vært med på å hjelpe ham og hans familie over flere år, men det er vel vi som skal takke ham. Å få lov til å gi en hjelpende hånd til et slikt flott menneske og til en slik hardt prøvet familie, er for meg og sikkert for dere også, en flott gave for livet.

Takk for at dere fortsetter å støtte vårt arbeid, takk for at dere gir. Jeg er sikkert på at disse gavene også gjør deres liv rikere i en lagt mer betydningsfull mening enn det rent materielle.

Fortsatt god sommer!

Øyvind Bernatek
styrets leder

Skjulte Børn av André Stein

i , /av

Det er en bok om grufulle opplevelse, men også om møter med medmenneskelighet og medfølelse. Den omtaler virkningene av de umulige valgene som voksne måtte ta for å beskytte sine barn. Mange familier valgte å splitte opp og spredte seg på forskjellige steder for om mulig å klare seg. Noen ga bort barna sine, mens andre familier bestemte seg for å holde sammen uansett. Boken viser hvor vanskelig det var for barna å forstå det som foregikk. Ingen voksne kunne forklare dem det. Resultatet ble et innestengt sinne, – sorg, angst og skyldfølelse – en sterk følelse av å være forlatt.

Redaktøren av boken er psykoterapeut som selv overlevde i skjul som barn. Han kommer med sine faglige kommentarer underveis. Barna overlevde, men mistet sin barndom, sin uskyld. Mange plages av at de ikke fikk leke, lære og slåss. Noen ble misbrukt, mishandlet eller utnyttet og det har også satt spor. De mistet sin spontanitet og bærer med seg fryktelige minner som ingen hjalp dem å bearbeide. De så ting, som de først mange år senere forsto hva var.

Møtet med hverdagen etter krigen ble også krevende. I noen tilfeller dukket plutselig en voksen opp og tok barnet med seg – uten overgang, forvarsel eller forklaring. Det kunne være en mor eller far, som barnet nesten hadde glemt. Voksne som selv hadde gjennomgått mye, hadde ikke overskudd til barnas følelsesmessige behov. Det å overleve i dekning ble oppfattet som enkelt.

I andre tilfeller kom foreldre og søsken aldri tilbake…hvorfor?

Antisemittismen blomstret fortsatt i store deler av Europa etter krigen. For mange var det vanskelig å begynne på vanlig skole. Jøde var et skjellsord og det var noe slemt og stygt å være det. Derfor ble det vanskelig å gjenoppbygge en jødisk identitet; bare det å snakke om at man er jøde kan være umulig, enn si at man har overlevd i dekning.

Hvis våre lesere gjennom årene har tenkt på hvordan det overhodet var mulig å skjule et fremmed barn, gir denne boken innsikt i mange forskjellige skjebner. Den viser alle de tilfeldigheter som gjorde at et lite menneske kunne overleve. Men den viser også hvordan kloke medmennesker risikerte sitt eget liv for å redde uskyldige. Denne boken er ikke minst ment som en takk til medmennesker som hjalp et barn på flukt.

Utgitt av: Proskrift, Fredens vej 23, 2630 Tåstrup, Danmark
www.proskrift.dk

Hjelpebehovet kjenner ingen ferie

i , /av

Øyvind Bernatek er styreleder i HJH.

I disse dager har vi i vårt arbeid blant annet rettet fokus på to grupper: For mange av Israels immigranter er hverdagen økonomisk vanskelig, og de har få eller ingen mulighet til å sende barna deres på noen ferie. Ett av våre langvarige samarbeidsprosjekter, Jerusalem Foundation, tilbyr to ukers avbrekk til dem og andre vanskeligstilte barn; arabere og jøder, ved Ein Yael. Dette er et utendørsmuseum der hus og utstyr fra antikken er gravd frem og satt i stand slik at det kan brukes. Barna lærer pottemaking fra utgraving av leire til krukken står brent på bordet. Eller de er med å klippe sauene og lage ferdig garn. Slik trenes de i å konsentrere seg, respektere hverandre – og går tilbake i hverdagen med større tro på egen evner.

Det andre tiltaket vi retter fokus på er Shaare Zedek sykehuset i Jerusalem. Her får mange immigranter oppgradert sin helseutdannelse og kan gi en hjelpende hånd til alle dem blir syke eller som velsignes med nye barn. Hver måned kommer tusen barn til verden på Shaare Zedek, og mange av foreldrene er selv ganske nye i landet. Da er det betryggende å møte et moderne sykehus og en stab som snakker ens eget språk. Nylig ble fødeavdelingen utvidet og pusset opp. Jevnlig avholdes kurs for immigranter slik at de kan oppgradere sin helseutdannelse til israelsk standard. Blant de 2000 ansatte og 700 frivillige snakkes det mer enn 35 språk flytende. Slik kan hver pasient være trygg på å bli forstått, uavhengig om man er oppvokst i landet eller nylig ankommet fra Etiopia, Russland eller Sør-Amerika.

Det er ikke så mye ekstra som skal til. Hvis alle våre mest trofaste givere bare gir 100 kr ekstra; gir avkall på for eksempel fem krone-is, en forrett på en restaurant eller kanskje noen få liter med brus, ville vi ha omtrent 600 000 ekstra kroner som uavkortet kan benyttes til å hjelpe med. Det kunne, hvis vi deler beløpet mellom disse to prosjektene, gi 180 barn et slikt opphold på Ein Yael, og være med på å sikre jobb for nye innvandrere som har helsefaglig bakgrunn og samtidig et kjærkommet bidrag til fortsatt trygg helsehjelp for Jerusalems innbyggere.

Dette gjør det også så spennende og utfordrende å lede vårt arbeid i Israel og blant jøder rundt om i verden som ønsker å vende hjem til Israel. Det er virkelig ikke så mye som skal til før vi kan gjøre en stor forskjel i et enkelt menneskes liv. Ofte er det lett å tenke at det hjelper så lite, men intet er mer feil enn det! Det hjelper virkelig. Hvert bidrag, stort som lite, er med på å løfte livskvaliteten for en ny innvandrer i Israel eller med på å muliggjøre at en jøde som lever i vanskelig kår i et av de mange landene vi har fokus på, kan komme hjem til Israel og begynne et nytt og verdig liv der. Få lov til å være en del av en majoritet og på denne måten også være med på å sikre Israels eksistens og fremtid.

Jeg håper dere vil rekke ut en ekstra hjelpende hånd denne sommeren og glede skolebarn i Jerusalem eller gi trygghet til en syk eller fødende ved Shaare Zedek. Hvilken god følelse gir ikke dette! Den følelsen overgår klart den kortvarige nytelsen de samme pengene kunne ha gitt oss her hjemme.

God sommer!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Besøk fra Israel

i , /av

Eli Cohen.

 

Eli Cohen var også i Stortinget og møtte representant Hans Olav Syversen (Krf) og politisk rådgiver, Sverre Vatnar. (SeSyversens avisinnlegg i DagenMagazinet annet sted i dette nyhetsbrevet).

Det ble også tid til besøk i Synagogen i Bergstien 13 og møte med rabbiner Joav Melchior og ungdomsarbeidere. Alt sammen i et praktfullt vårvær, hvor Norge viste seg fra sin fineste, grønne side.

En gave for et bedre liv

i , /av

I disse dager feirer jøder verden over Shavuot, ukesfesten og den kristne Pinsen. Pinsen har sitt utspring, som Påsken og Løvhyttefesten, i en av de tre jødiske valfartsfestene. Det var helligdager hvor man, mens Tempelet ennå bestod i Israel, hadde en religiøs forpliktelse til å reise opp til Jerusalem og til Tempelet for å feire der.

Shavuot er både en feiring av den første innhøstning, den første grøden, og av at Moses fikk Torah, de fem Mosebøkene, i Sinai. Hva om vi grep fatt i dette nå på en symbolsk måte? Hva om vi bringer en ekstra dimensjon inn i denne feiringen, hva enten vi feirer Pinse eller Shavuot?

At vi har fått de fem Mosebøkene burde være selvsagt å feire, det har gitt oss monoteismen slik vi kjenner den i dag og store deler av verden bærer denne arv videre, selv om mange ikke vil vedkjenne seg den.

Men hva med den første grøden? Selvfølgelig kan vi feire det med å kjøpe israelsk frukt og grønnsaker, men for meg står dette for noe langt mer. Israel gir av sin grøde hver eneste dag til hele verden. Israel står i fremste rekke innenfor mange områder ; data- og elektronikk, medisinsk forskning, utnyttelse av begrensede vannresurser innenfor landbruksnæringen, bare for å nevne noen få områder.

De som vil boikotte israelske produkter, må klare seg uten det meste; uten mobiltelefoner, uten alarmsystemer, uten kabel-tv, uten PC, og uten en stor rekke medisinske og livreddende medisiner, hjelpemidler og behandlingsmetoder, alle resultat av forskning ved universitet og sykehus i Israel. Verden ville ha vært langt «fattigere» uten Israel og våre liv ikke like gode. Det er noe å feire.

Min oppfordring er å feire dette ved å gi litt ekstra. En gave for et bedre liv til de mange nye innvandrere i Israel som er med på å bringe landet videre og trygger dets eksistens, men som samtidig sliter økonomisk bl.a. fordi verden behandler landet så stemoderlig. En gave som kan gi jøder i andre land som ikke har det lett, eller som rammes av den stadig økende antisemittismen, en ny start i et hjemland hvor de ikke lenger diskrimineres eller trakasseres. En gave som er med på vise verden at Israel ikke står alene, og som viser verden at gode mennesker ikke aksepterer antisemittismen.

Israel deler med verden av sin avanserte overflod, av vitenskapens og fremskrittets første-grøde. Vis at du verdsetter dette og gleder deg over å få del i dette ved å gi en gave tilbake. Støtt oss i vårt arbeid! Hjelp oss å hjelpe – din støtte betyr mye og gjør en forskjell!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

En anstendighetens øy

i , /av

Å besøke prosjektene for oss er i tillegg varmende, inspirerende. Vi treffer flotte menneskene bak prosjektene og får se brokker av det viktige arbeidet de gjør. Denne muligheten finnes også for dere som givere ved å delta på våre giverturer. Vi har ny givertur i oktober i år med ledige plasser. For mange av dem som har deltatt tidligere, har slike møter gitt varige og dype gode minner for livet.

Slik ble det igjen da jeg var i Israel i ti dager nå i mars. Det var som endelig å kunne puste ut i ren luft, å igjen beskue at Israel er et normalt og velfungerende land som så lett demoniseres her hjemme som i veldig mange andre land. Godt var det også å kunne vandre rundt, være en av de mange uten å mer eller mindre hele tiden skulle svare for Israels handlinger til mennesker som egentlig ikke bryr seg om landet, slik det har vært så mye av den senere tid i Norge.

Hver gang jeg er i Israel gleder jeg meg over å se et land som stadig utretter nye små og store mirakler innenfor en rekke områder, og jeg gleder meg over å være i et land fylt av svært mange gode mennesker som dedikerer mye av deres tid til å hjelpe andre. Dette er mennesker med svært høy moralsk standard, mennesker som stadig stiller krav til seg selv og til samfunnet for at det skal forbli en anstendighetens øy omgitt av et hav med mer eller mindre totalitære regimer.

En av dem jeg traff denne gangen var Delisya Jason fra Keren Klita, en frivillighetssentral som hjelper vanskeligstilte nye immigranter til rette i Israel. Ingen får betalt for arbeidet de gjør, hverken ledelse, mellomledere eller de frivillige, og det er svært mange av de frivillige. På den måte gjør virkelig de midler vi med deres hjelp samler inn og sender til dem, nytte for seg. De forsvinner ikke på veien, men kommer frem der nøden er stor.

Når nyhetsbrevet er dere i hende nærmer vi oss slutten av Pesach-feiringen, den jødiske påsken, i Israel. Dette er en av de aller viktigste helligdager innenfor jødedommen fordi den minner oss om utgangen av Egypt, at vi en gang har vært slaver, men nå er frie mennesker. En viktig del av feiringen er å bringe historien videre til neste generasjon, slik at også de skal føle at det var de selv som ble frie. På den måte kan de virkelig forstå hva frihet er og hvilket ansvar det også innebærer å forvalte den riktig. Frihet er noe historien har lært det jødiske folk at de ikke kan ta for gitt, derfor verdsettes den så høyt av alle jøder. Israel står som garantisten for denne friheten. Dere igjen er Israels garantister og det jødiske folks trofaste venner. Takk for at dere er der!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Ulvetider

i , /av

Få eller ingen i media synes å bry seg om at Israels sivilbefolkning i områdene som grenser mot Gaza fortsatt utsettes for daglige rakett- eller granatangrep. For befolkningen der er dette en del av en traumatiserende livssituasjon de har måtte leve med i en årrekke. Når skal barna her få trygghet, når skal de kunne sove en natt uten frykt, når skal de kunne gå i barnehaver som ikke trenger forsterkede tak og beskyttelsesmurer, når skal våre politikere begynne å bry seg om disse barna også?

Da er det godt å vite at det faktisk nytter å gjøre noe, og at mennesker med anstendighet i mange land tør å stå frem for å hjelpe. Jeg vil påstå at ingen enkeltstående veldedighetsorganisasjon i Norge har gjort mer for Israels sivilbefolkning i disse områdene enn HJH.

Sammen har vi bl.a. renovert mange tilfluktsrom, vi har gitt midler til bygging av beskyttelsesinnretninger og vi har støttet organisasjoner som hjelper dem som rammes av terroren. Dette vil vi fortsette med, og dine bidrag er like viktige nå som tidligere.

Å gi trygghet og hjelp til et lands sivilbefolkning, det er fredsarbeid i praksis!

Skulder ved skulder med befolkningen i Sør-Israel

i , /av

Sha’ar HaNegev
Til Sha’ar HaNegev er det overført kr 400 060 til oppgradering av bomberom og kr 400 060 til oppgradering av skoler og barnehager. Sha’ar HaNegev er regionen som ligger opp til grensen mot Gaza, ved byen Sderot. I flere kibbutzer er bomberommene blitt oppgradert med toalett og bedre belysning. De er også blitt malt innvendig og man har satt inn enkle stoler.

Når det gjelder skoler og barnehager, har det vært nødvendig å forsterke tak og vegger i flere av kibbutzene. Videre har det blitt lagt armert tak over en del av utearealet i barnehagene. Man kan forestille seg hvordan det er å ha ansvar for mange små når alarmen går og man har 15 sekunder til å få dem i sikkerhet.
Som regionalordfører Alon Schuster påpekte i takkebrevet som ble gjengitt i nyhetsbrevet vårt i desember, er disse tiltakene av uvurderlig betydning for befolkningen i sør som bor opp til grensen. Det er ikke tvil om at en av årsakene til de forholdsvis beskjedne tapstall og personskader på israelsk side er de senere års rehabilitering av bomberom, sikring av skoler og barnehager og bygging av de mange, små «skur» som beskytter noen få mennesker. Disse står langs fortauet, i parker m.m. HJHs giver har vært med på å redde liv i Sør-Israel!

A World In Grace
HJH har støttet et delprosjekt i Ashkelon, der man hjelper nye immigranter å finne arbeid. Immigrantene lærer hvordan man skal sette opp en søknad og hva det legges vekt på i jobbintervju i Israel, atferd på arbeidsplassen, regler og lover i israelsk arbeidsliv. Dette kan være svært forskjellig fra landet immigranten kommer fra. For eksempel vil etiopiske immigranter ikke være vandt til å inngå skriftlig arbeidsavtale.

Kontoret driver også oppsøkende virksomhet blant arbeidsgivere for å spore opp jobber til immigrantene. I mange tilfeller blir de «faste kunder», som istedenfor å annonsere, ringer kontoret og sier at de trenger en person med de og de kvalifikasjoner. Eller man avtaler en slags prøvetid, hvor immigranten arbeider noen dager for å prøve ut om kvalifikasjonene fra hjemlandet er tilstrekkelige til arbeidet som skal utføres.
Dette gir arbeid til mange immigranter. Det gir mat på bordet og skatteinntekter for kommunen, aktivitet og optimisme. Dette har HJHs givere bidratt til.

Selah – Israel Crisis Management
Som det vil framgå av en egen artikkel annet sted i avisen, arbeider denne organisasjonen med mennesker i krise. De frivillige fra Selah kommer inn ved ulykker, terrorangrep og sykdom. De stiller opp for enhver som trenger hjelp og som ikke har et nettverk å støtte seg til. For immigrantene i sør har de vært av uvurderlig betydning. Hvis man ikke behersker språket, er analfabet eller mindreårig trenger man hjelp til alt papirarbeid. Tenk deg at det var du som på dramatisk vis mistet en av dine nærmeste, da trenger du omsorg og ofte kunnskap om hvordan du skal innrette deg framover. Hvis en rakett rammer huset ditt, og du ligger skadet på sykehuset uten noe sted å dra, kommer Selah på besøk. Din gode hjelper lytter, mater katten, skaffer deg annen, midlertidig leilighet og hjelper med små og store ting, inntil du igjen får kontroll over livet ditt. Ofte tar det år.

En stor gruppe frivillige tar av sin tid for å hjelpe medmennesker i nød. Det vil ofte være immigrantene som trenger denne støtten, mennesker som ennå ikke har opparbeidet seg et godt sosialt nettverk i det nye landet. Og medmennesker som deg gir de pengene som nødvendigvis også må til for å utføre dette enestående arbeid. Stadig blir man imponert over hvor langt pengene rekker i prosjektene.

Shiluv
Shiluv er et prosjekt som tar seg av unge soldater uten pårørende i landet, når de har fri. Medarbeiderne blir den enslige soldats pårørende i mange situasjoner, så nå var det virkelig behov for dem i sør. I desember og januar stilte Shiluvs frivillige opp i Ashkelon, når deres «gutter» hadde fri. Man sørget for at permisjonen ga mest mulig skjermet hvile, at disse unge, enslige soldatene fikk en lang, god, fredelig dag i et badeanlegg ved Dødehavet, som de fikk ha helt for seg selv. De fikk ekstra god mat. Det var noen spesialtrenede frivillige som kunne ta en samtale og være der for soldaten, hvis det var nødvendig.

Og de frivillige som har gått inn i «foreldrerollen» for den enkelte soldat, vannet planter og hentet posten. Det var søknadsfrist for en del høyere læreanstalter under krigen – så det var det også noen som måtte ta seg av, slik at søknadene kom av sted i tide. Og de kom med tørre sokker, som var mangelvare blant soldatene denne gangen. En vennlig og ikke minst kreativ mann som ikke hadde noe med Shiluv å gjøre, kom med en lastebil der han hadde koblet på 10 – 15 ladekontakter for mobiltelefoner. Så kunne guttene endelig få lov til å ringe venner – det var forbudt når de gikk over grensen – og de kunne snakke så lenge de hadde behov for det. Batteriet var ikke noe problem her.

Andre prosjekter
B’Yachad, Ayalim, Yad Sarah og Israel Association for Immigrant Children er alle landsdekkende prosjekter, som også er aktive i sør. Det kan være matutdeling, fritidsklubber, skolesekker til vanskeligstilte immigrantbarn eller hjelpemiddelsentraler.

Også her brukes omtanke og oppfinnsomhet for å gi hjelp til immigranter i en vanskelig livssituasjon. De frivillige stiller opp. Og HJHs givere skal ha stor takk for at de bidrar økonomisk til at dette mangefasetterte arbeid kan gjennomføres. Mange immigranter får en litt enklere hverdag takket være dere.

Når noe skjer…

i , /av

Mange israelere gir uttrykk for at omverdenen ikke forstår Israels problemer. De opplever den sviende kritikken spesielt fra Europa og FN, som urettferdig og tendensiøs. Mange føler antisemittismen tydelig, når de er i utlandet eller leser utenlandske aviser. Israelske aviser refererer også hendelser og undersøkelser fra utlandet, som naturlig nok oppleves som svært ubehagelige.

Da jeg var i Israel i januar, var folk smertelig klar over opptøyene i forbindelse med demonstrasjonene i Oslo; knuste ruter, kasting av brostein, avfyring av fyrverkeri inn i menneskemengden m.m. Finansminister Kristin Halvorsen sammen med blitzere i demonstrasjonstoget for fred i Gaza sto i «alle» aviser der nede. For israelerne er det ytterligere en bekreftelse på at de står helt alene.

Men hva kan vi, Israels venner, gjøre? I tillegg til å stå opp for Israel i samtaler med familie, venner og kolleger ved enhver anledning her hjemme, må vi huske israelerne når noe skjer. Vi må være der for dem – med en gang. Det er viktig at vi i alle slike situasjoner viser dem vår solidaritet og støtte. La dem merke at noen kan ha to tanker i hodet på en gang. Hvis vi har venner eller bekjente der, kan vi regelmessig sende et kort eller en e-post eller ta en telefon for å fortelle at vi forstår hvor vanskelig det oppleves, at vi deler sorgen og smerten, at vi er der for å lytte. Dette er helt enkle ting, men for dem betyr det utrolig mye.

Du kan også sende en støtteerklæring til de store avisene der nede, til noen av våre prosjekter som du er med på å støtte økonomisk, eller til den israelske ambassaden. La dem merke at vi bryr oss om dem, at de ikke er alene, men har venner her oppe i nord.

Hvor er ryggmarks-refleksen?

i , /av

Særdeles skremmende var det også å se den norske reaksjon, eller rettere sagt, stort sett manglende reaksjon, etter at det ble kjent at den øverste religiøse leder for europeiske sunnimuslimers fatwa-domstol, i en sending som gikk verden over via Al Jezzira, hyllet Hitlers folkemord på seks millioner jøder og samtidlig lovet at muslimer skulle sluttføre det Hitler ikke klarte.

Islamske miljøer i Norge som følger avgjørelser til denne lederen klarte ikke umiddelbart å ta avstand fra disse uttalelsene, men måtte rådføre seg med eller overlate det å svare til andre, fordi dette ble påstått å handle om politiske uttalelser fra en religiøs leder. Hvis det er blitt slik at det at et religiøst overhode hyller et folkemord handler om politikk og ikke om religiøse holdninger, eller rettere sagt det totale fravær av slike, så er verden så ond og mørk at det ikke finnes dekkende ord. Forteller det ikke noe om en religiøs leders perverterte verdier når han gir uttrykk for at det var fint at seks millioner mennesker ble drept. Hvilken religiøs integritet kan en slik person ha som i dette også hyller drapet på halvannen million barn og unge og som lover nytt folkemord på verdens jødiske befolkning. Hvordan kan enkelte norske muslimer unnlate som en ryggmargsrefleks å fordømme slike uttalelser. Hva trengte de betenkningstid for? Hvordan kan de følge avgjørelser en slik leder treffer, i andre saker?

Hvor var reaksjonen fra alle dem som roper opp hver gang Israel gjør noe som kan ramme den palestinske sivilbefolkningen, de som i deres harme over påståtte folkerettsbrudd går i fakkeltog, smører inn barna sine med rødmaling for å illustrere blod, som bar bannere med tekst fra arabisk om at jøder skal drepes, eller som vandaliserer forretninger i byen fordi de var så opprørte over krenkelsene i Gaza? Det er kanskje ikke så farlig det som skjer nå, det er jo bare jødiske liv dette handler om, kun en annonsering at resten av verdens jøder skal drepes. Vår folkeopplysning har i sannhet spilt fallitt!

Det er godt at det midt i denne forrykte verden fortsatt finnes anstendige mennesker; mennesker som tør fordømme slike uttalelser, mennesker som tør kritisere Hamas for deres kyniske bruk av sivilbefolkningen, for deres grunnlov som slår fast at jøder i alle land skal drepes, mennesker som i disse tider tør hevde at Israel har en soleklar rett til å beskytte seg og til å eksistere som en suveren stat, mennesker som ikke tolererer slik ekstrem rasisme som disse islamister står for.

Takk for at vi har dere, takk for all støtte dere har gitt både moralsk og økonomisk i denne kampen for det rettferdige, takk for at dere fortsatt vil stå Israel og det jødiske folk bi.