Kjære giver!

Som for andre jødiske feiringer er historien og det å bringe den videre til neste generasjoner viktig. Sentralt i vår feiring av Purim er derfor lesningen av Megilat Ester, Esters bok. Boken beskriver denne hendelsen inngående. For en utenforstående som besøker en synagoge under denne lesningen, vil det nok fortone seg underlig med all støy og bråk, tramping og banking som finner sted hver gang Hamans navn nevnes. Det gjøres for symbolsk å viske navnet vekk. Også dette uttrykker et håp om at ikke nye slike vil dukke opp.

I Esters bok (3:8) står følgende om hva Haman sa til kongen for å få dennes tillatelse til å drepe jødene i landet: “Her er et folk som bor spredt for seg selv blant alle andre folk i alle ditt rikes landskaper. Deres lover er forskjellige fra alle andre folks. De holder seg ikke etter kongens lover, og det høver ikke for kongen å tåle dem.”

I dette ligger mye av all antisemittismes sanne natur beskrevet. Jøder er blitt forfulgt og trakassert fordi de ikke har gitt avkall på deres egenart, deres religion og samtidig levd, frivillig eller ufrivillig, som små og større minoriteter spredt rundt i verden. Slik ble de en enkel skyteskive hver gang det var problemer i et land, og lederne eller befolkningen trengte noen å legge skylden på. Slik er det fortsatt flere steder rundt om i verden, og det er liten grunn til å tro at det ikke vil være slik i fremtiden også.

Det er en av grunnene til at det er så viktig å støtte Israels rett til å eksistere som en jødisk stat, et land der jøder kan være i majoritet og føle seg trygge. Det foruroligende er at verdenssamfunnet i stor grad behandler Israel på samme måte som jødiske enkeltindivider ble behandlet tidligere, med alt fra at landet skal vurderes etter andre og langt strengere målestokker enn andre land, til aktiv politisk bekjempelse av landet, og med trusler om å utslette det også fysisk, slik enkelte land kommer med. Denne form for diskriminering av Israel ser vi også nå når Israel nå på ny er blitt tvunget til å besvare noe av den terroren de i de siste årene er blitt utsatt for, denne gang fra palestinske områder i Gazastripen.

I den senere tid har i snitt 50 terrorraketter av forskjellig rekkevidde blitt skutt mot de israelske områdene som grenser mot mot Gazastripen; Sha’ar Hanegev og byen Sderot i særdeleshet. I de siste dager er dette opptrappet ytterligere ved at palestinske terrorister også har begynt å benytte mer langtrekkende iranske raketter, som er blitt skutt mot havnebyen Ashkelon. Når norsk, som internasjonal, presse nå gjengir dette i forbindelse med at Israel har slått tilbake, får vi høre om hvor mange dødsofre det var på palestinsk side, herunder sivile, og så sies det at det skyldes at én rakett drepte én person i Israel, eller fordi to ble såret da én rakett slo ned i byen og lignende utsagn.

De som vil vite, vet at det ikke skjer fordi en ble drept, eller to såret, men fordi de hele tiden pågående rakettangrepene mot Israelske sivile mål, skoler, barnehaver, byer og tettsteder, utgjør en enorm psykisk terror mot befolkningen som lever der. Det er tragisk når sivile blir drept når Israel må slå tilbake, men det er uunngåelig så lenge de palestinske terroristene gjemmer seg blant den palestinske sivilbefolkningen, når de skyter ut deres terrorraketter fra flyktningsleire, og oppbevarer deres rakettarsenaler der. Da bruker de sivilbefolkningen som skjold. Det er folkerettsstridig, men det bryr verdenssamfunnet seg lite om.

Som jeg har skrevet i tidligere nyhetsbrev, i slike vanskelige tider er det utrolig godt for den israelske befolkning å vite at de ikke er alene, at det finnes anstendige mennesker rundt omkring i verden som faktisk bryr seg om dem, som støtter dem og som til og med gir av egne midler for å skaffe dem litt mer trygghet, slik dere så generøst gjør ved deres gaver. Gaver som vi bl.a. bruker til å oppgradere tilfluktsrom og andre sikkerhetstiltak for sivilbefolkningen (se forrige nyhetsbrev).

Takk for denne støtten! Jeg håper dere vil fortsette å gi like generøst også fremover, det gjør livet litt lettere å bære for de mange i Israel som ikke vil la seg fordrive av denne terrorismen, men som velger og våger å bli boende i sine hjem i disse utsatte områdene.