Terrorofrene i Sør-Israel trenger vår støtte og hjelp

i , /av

Vi har fått spørsmål fra flere av samarbeidspartnerne våre om vi kan gi noe ekstra nå, og det vil vi – så langt vi kan makte. Så nå må vi som er med i Hjelp Jødene Hjem arbeidet minne hverandre om å være trofaste og utholdende i den viktige oppgaven vi har for de jødiske immigrantene!

Guds ord oppfordrer oss kristne til både å be og arbeide i de praktiske og åndelige oppgaver vi oppfatter at Gud har gitt oss et kall til. Og mange av oss i HJH mener dette arbeidet har en åndelig basis; vi mener det er naturlig og logisk å hjelpe Guds eget folk også på denne måten. Nå må vi spesielt be om at våpnene som smis mot jødene og Israel ikke har noen virkning – og at rakettene som måtte komme faller ned der de ikke gjør noen skade!

Guds ord formaner oss også til å være utholdende og trofaste i den tjenesten vi har fått ansvaret for; det gjelder også her. Nå utfordres vi både til utholdenhet og trofast arbeid både i forbønn for jødene og Israel – som Guds ord direkte ber oss om – og i givertjenesten.

Og om vi prioriterer bønnearbeidet og omsorg ellers for jødene riktig, vil han nok minne oss om hva vi skal gi! Som mennesker har vi et ansvar for å se og bry seg om våre medmenneskers behov; vår utfordring blir å omsette den kjærligheten vi har til jødene i praktisk hjelp. Så er det også slik i 2009 at den som gir, den får; vi må regne med Guds velsignelse i våre liv!

Fantastisk at du kommer nå!

i , /av

Stemningen er svært dempet på Ben Gurion flyplassen. De israelske avisene som lå igjen i flyet, taler sitt tydelige bildespråk; soldater, oversiktsbilder med støvskyer, Norges finansminister Kristin Halvorsen går smilende i demonstrasjonstog sammen med blitzere.

Vi kommer gjennom passkontrollen på et øyeblikk uten å vente. Det kommer ikke så mange om dagen.

På TV på hotellrommet går det saklige og uvanlig rolige samtaler. Hvor går vi nå, hvilke konsekvenser vil denne krigen få, på kort og på lang sikt? Når bør den avsluttes? President Simon Peres uttaler at aldri har det israelske folk stått mer samlet.

……Dette var et lenge planlagt besøk til prosjektene som HJH støtter. Jeg valgte å gjennomføre det for å vise våre giveres solidaritet med Israel i denne vanskelige tiden. Der nede har man lagt merke til at Norge skiller seg ut som et av de mest Israelkritiske land i Europa. Også derfor ble besøket verdsatt. – Jeg fortalte alle jeg møtte at Israel har mange venner i Norge som forstår lidelsen hos folket i sør gjennom åtte år med tusenvis av rakettangrep.

De rider ikke lenger kun om natten

i , /av

Under krigen mellom Israel og Hesbolah i Libanon for to og et halvt år siden, kom mye antisemittisk grums til overflaten her i Norge, minst like ille er det blitt nå under og etter Israels krig mot Hamas på Gaza-stripen. Selvproklamerte intellektuelle og andre med titler har i avisartikler slynget ut anti-israelsk hat så fylt med antijødisk innhold at de kunne ha hørt hjemme på internettsider eller i pamfletter tilhørende kretser som ikke var lykkelige over utfallet av andre verdenskrig.

I tillegg har enkelte islamistgrupper nærmest blitt tatt inn i varmen av foruroligende mange kretser i Norge, grupper som forfekter et vulgært og grotesk jødehat. Dette synes ikke å bekymre mange. Det bekymrer meg.

Islamistisk ungdom ropte drep jøder i fakkeltoget som skulle være en verdig fredshåpsmarkering i Oslo. I samme tog var det banner som i realiteten oppfordret til drap på jøder. Det er blitt delt ut løpesedler med oppfordring til å sette grisehoder på staker utenfor den jødiske gravlund, til å tømme søppel foran synagogen i Oslo.

Dette kan fremstå som enkeltstående eksempler, som i seg selv ikke virker så farlige, men det er de ikke. Dette blir farlig fordi vår hjemlige presse ofte ikke klarer å skille mellom Israel og den jødiske befolkning verden over. Når i tillegg tidligere politikere som utenrikspolitisk stort sett bare hever sin fordømmende røst når Israel er involvert, heller ikke klarer å skille, er vi på farlige veier. Når en lærer sier at han ikke vil ta skolen på besøk til det jødiske museet i Oslo «før Palestina er fritt», ja, da blir disse enkeltstående og avskylige ytringene lett de facto legitimerte.

Disse gjør jøder verden over kollektivt ansvarlige for det Israel gjør. Når konflikten fremstilles ekstremt ensidig og nyheter som viser noe annet enn det som passer inn i deres anti-israelske hjerter, skjules eller helt utelates, da må noen si ifra om hva det kan lede til. Det har vært en rekke slike groteske eksempler, til og med i en avis som Aftenposten. Overskriftene sa en ting, som at Israel samlet sivilbefolkning sammen i en skole en dag og så bombet skolen neste dag. Leste man bare overskriften så det ut som om dette var en bevisst handling. Først langt nede i artikkelen kunne man lese at bombingen kunne være skjedd ved et uhell. Hvor mange i konfliktens hete leste så langt. Eller fete overskrifter og smertefulle bilder om at Israel bombet en FN-skole med et stort antall drepte. Det var heller ikke sant, men det skriver de ikke om i ettertid når undersøkelser bekrefter Israels forklaring. Israel bombet mot dem som stod like utenfor skolen og skjøt granater mot Israels sivilbefolkning!

Nye undersøkelser viser en sterk økning av antisemittiske holdninger hele verden over. Dette burde være et alvorlig varsel til demokratiske myndigheter, men få synes å gripe fatt i det. Synagoger ramponeres, jøder trues og drepes, gravlunder skjendes. Når skal verden få øynene opp for hvilket farlig spor vi er inne på?

Når skal verden si til Irans president at hans ytringer om å utslette staten Israel er totalt forkastelige, at slike statsledere kan vi ikke ha noe med å gjøre, når skal Hamas få beskjed om at deres charter som sier at Israel skal utslettes og at jøder verden over skal bekjempes, er totalt forkastelig. Når skal disse ledere stilles for internasjonale domstoler tiltalt for
oppfordring til folkemord?

Verden har sett onde ledere komme og gå, noen ble stoppet i tide, som Hamman, den babylonske kong Ahashveroshs rådgiver som ville ha jødene i landet drept. Han ble stoppet, og det feires fortsatt – og i disse dager når nyhetsbrevet kommer ut, av jøder verden over ved Purim-festen, en gledens dag. Andre ble ikke stoppet, enda man visste hvilken galskap de fordrev. Har verden intet lært? Når skal verdens-samfunnet stoppe dagens Hammaner? De kan det hvis de vil.

Takk til dere som tør stå opp, også når det blåser som verst, ikke for å forsvare alle Israels handlinger, men for å forsvare landets rett til å eksistere, for å gi et sannferdig og nyansert bilde av det som skjer der nede. Takk til dere som forsvarer jøders rett til trygt og verdig liv, uansett hvor i verden de måtte bo. Takk til dere for at dere hjelper jøder som vil bort fra undertrykkelse og vanskelige kår. Takk for at dere er
mennesker i ordets beste betydning.

Øyvind Bernatek
Styreleder

Når baker rettes for smed

i , /av

Plakat som viser Kassam-rakettens konstruksjon. (Foto: Harald Husveg)

En samling av Kassam-raketter skutt mot Sderot. (Foto: Harald Husveg)

Israel kritiseres for å ha gått til angrep på Hamas etter åtte år med terrorraketter mot Israel. Israel kritiseres for å ha forberedt dette. Hva skulle Israel ha gjort? Angrepet planløst? Ville færre sivile ved dette ha blitt drept eller såret? Det interne presset i Israel har lenge vært stort for å gå til militære aksjoner for å få stanset terroren, men regjeringen har i det lengste holdt tilbake. Det sier sitt!

Hvor har vestlige regjeringer vært i disse årene, hva har de gjort for å få stanset Hamas terror mot den israelske sivilbefolkningen? Hvor har araberlandene vært, bryr de seg egentlig om befolkningen i Gaza? Hva gjorde de for å bidra konstruktivt etter at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005 i håp om at det skulle lede til fredlige relasjoner?

Israel har forsøkt med alle fredlige midler å presse Hamas for å få slutt på terroren, og for dette kritiseres Israel også. Hva annet skulle de ha gjort? I de to årene som er gått etter at Hamas tok over kontrollen i Gazastripen, utført ved grusomme volds-handlinger mot palestinere som mente noe annet, er det frem til krigen brøt ut, skutt ca 6.500 raketter og granater inn mot de omkringliggende områder i Israel. Bare dagen før Israel besluttet seg for å gå til aksjon, skjøt Hamas ca 80 raketter og granater inn i Israel. Hva gjorde den norske regjering i disse skjebnedagene for å stanse denne terroren?

I løpet av den halvtårige våpenhvilen mellom Hamas og Israel og som Hamas ensidig brøt, benyttet Hamas tiden godt til å smugle en stor menge nye og langtrekkende raketter inn til Gaza. Dette skjedde bl.a. ved den godt forberedte stormingen av grensen mot Egypt tidligere i 2008. Før skadene var reparert på grensegjerdet var våpnene som allerede stod og ventet i området brakt inn. Det var hele hensikten med denne stormingen, men for omverdene ble det fremstilt som et utslag av sivilbefolkningen store nød, og Israel fikk som vanlig skylden.

I de to årene Hamas har hatt makten har de også brukt store summer på å bygge opp militære installasjoner og våpenlagre. Hadde de brydd seg om sivilbefolkningen hadde de benyttet midlene til mat og medisiner. Hadde de villet fred med Israel hadde det ikke trengt å være noen nød for sivilbefolkningen i Gaza, men sivilbefolkningen der benyttes alene som verdiløse brikker i et stort kynisk politisk spill med kun ett mål, å utslette Israel. Et nytt genocid.

Våpnene de har benyttet og benytter er fylt med metallsplinter som dreper og sårer i stor radius. Dette er våpen som ene er ment på å ramme sivilbefolkningen og som er klart folkeretts
stridige. Hvor har alle velmenende organisasjoner vært?
Hva har de, Amnesty og andre, gjort for å stanse dette?

Hamas har selv erkjent at de har fremprovosert Israels angrep.
Israel har gått i vår felle og skal møte deres grav i Gaza, har de sagt. En totale forrakt for egen sivilbefolkning har de utvist ved dette, men det spiller tydeligvis ingen rolle i vestlige mediers øyne.

Regjeringen i Norge har til og med, som det eneste vestlige land, anerkjent Hamas-regjeringen og på denne måte gitt legitimitet til en terrororganisasjon som har som mål å utslette hele Israel og å innføre en islamsk stat i hele området.
Har det vært fredskapende?

Hamas opptrer også folkerettsstridig ved å benytte sin egen sivilbefolkning som levende skjold. De skjuler våpenlagre i moskeer, private hjem og andre sivile bygninger. De har visst at Israel på et tidspunkt ville måtte angripe for å beskytte Israels sivilbefolkning, og de har visst at dette ville påføre store lidelser for sivilbefolkningen i Gaza. Det bryr de seg ikke om fordi de vet at sivilbefolkningens lidelse vil tjene deres sak.

Forhåpentligvis er denne krigen over når nyhetsbrevet er ute og partene har kommet frem til en våpenhvile som vil kunne gi en million israelere som bor innenfor rekkevidden av Hamas raketter trygghet, og sivilbefolkningen på Gazastripen en ny fremtid. En våpenhvile garantert både av vestlige stater og USA som av moderate arabiske stater.

Sårene vil det ta lang tid å lege, og i Israel har åtte år med terror fra Hamas satt dype spor. Mange er traumatisert, mange er skadet eller drept og hjelp vil i mange år være nødvendig for å rette opp dette. Dere har allerede vært med på å lindre smerte og gi beskyttelse ved å gi penger gjennom HJH. Ved deres hjelp har vi bl.a. kunnet ruste opp tilfluktsrom og andre beskyttelsesinstallasjoner mot rakettene og granatene og støtte til organisasjoner som Selah som trår til der hvor familier har blitt traumatisert ved at familiemedlemmer er drept.

Takk for at dere har gitt den israelske sivilbefolkningen en slik hjelp, det gjør verken vår regjering eller andre vestlige. Takk for at dere har vært med på å redde liv. Takk for at dere har stått landet Israel bi og kjempet mot dem som vil utslette landet. Takk for at dere bryr dere. Takk for at dere også i fremtiden vil utøve slik humanisme. Takk for at dere står rakrygget også når det stormer som verst.

Øyvind Bernatek, styrets leder

5. januar 2009

Godt nytt år!

i , /av

Nyt disse dagene i ro og mak og legg stress og dårlig samvittighet for alt vi så gjerne skulle ha gjort til side og motta de fineste gavene vi kan få; gleden ved å glede andre. Tindrende barneøyne, en trygghetssøkende gammel hånd, en varm klem eller et blikk fylt av takknemlighet.

Vit samtidig at det i Israel og i Russland tindrer mange barneøyne, at det er mange her som gjerne skulle ha holdt deres hender og gitt dere en god klem i takknemlighet over hva dere har betydd for dem i deres liv. De er alltid med dere, men spesielt ved slike anledninger hvor de selv har anledning til å stoppe opp og tenke og kjenne etter.

Dere har gjort en forskjell for dem. En ung jente eller gutt kan nå gå stolt til skolen med ny skolesekk med det nødvendige oppi, en eldre innvandrer til Israel fra Russland kan treffe andre og slippe ut av ensomhetens ofte smertefulle klo, en jøde fra Etiopia er endelig kommet hjem til Israel og kan sammen med familie og venner tenne hannukah-staken og minnes et annet under i tillegg til det de selv nylig har opplevd. En mor med barn som har fått revet mann og far brått ut av deres liv i en terroraksjon får krisehjelp og trøst og lærer å mestre livet på en ny måte.

Intet av dette hadde vært mulig hvis det ikke hadde vært for deres mangeårige sjenerøse hjelp og støtte. Jeg håper dere også i årene som kommer vil fortsette å hjelpe, vil gi nye og gode liv der hvor vansker til nå har rådet. Takk for at dere hjelper jøder hjem til et nytt liv i Israel!

På vegne av styre, representantskap og sekretariat benytter jeg anledningen til å takke for rundhåndet støtte i 2008 og til å ønske dere en fredfylt høytid og et velsignet godt nytt år.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Boken som alle Israelvenner vil ha glede av

i , /av

Conrad Myrland har redigert MIFFs jubileumsbok.

Med Israel for Fred – Israel 60 år
ISBN 978-82-997797-0-8

Som mange kanskje vil være oppmerksom på, har Med Israel For Fred denne høsten utgitt en jubileumsbok; både for landet som fyller 60 år og foreningen som fyller 30.

Boken er utgitt på eget forlag, Conrad Myrland har vært redaktør. Det er blitt en lekker praktutgave på 255 sider, med spennende og oppfinnsom design kombinert med et stort og rikt billedmateriale; av ny og eldre dato – kjent og mindre kjent stoff. Skrifttypene er gode, men den skjemmes av en del trykkfeil.

Redaktøren lar boken innlede med hilsener fra flere norske politikere, Israels Ambassadør til Norge, Miriam Shomrat og leder for Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender: Deretter kommer mange forskjellige artikler fordelt i tre kapitler under overskriftene «Jødene har rett til landet», «Kampen for fred» og «Glimt fra Israels historie». Boken er oversiktlig og grei å finne fram i.

Israel-kjennere som Albert Henrik Moen, Kåre Kristiansen, Oskar Mendelsohn, Jan Benj. Rødner, Arne Haugan og Knut M. Hansson har opp gjennom årene skrevet artikler om mange emner relatert til Israel. En del av dem er gjengitt her. Det er godt å lese dem igjen. Men boken inneholder også nyskrevne tekster av bl.a. Odd Myrland og Morten Rasmussen. Til sammen gir den et bredt og sammensatt bilde av landet og folket.
Mange spørsmål blir besvart i tekstene og her er mye fakta-kunnskap å hente. Tekstutvalget er saklig og informativt, en fin blanding av analyser og beretninger.

Boken kan være en flott gave, som alle venner av Israel vil kunne ha stor glede av.

En måned i gavmildhetens tegn

i , /av

Vi er ved inngangen til en måned som står i gavmildhetens og lysets tegn i så vel kristen som jødisk tradisjon. I kristen tradisjon Julen og i jødisk Hanukah, lysfesten.

Hanukah feires til minne om gjeninnvielsen av Tempelet i Jerusalem, for nesten 2200 år siden, etter at Antiokus styrker over lang tid hadde vanhellighet det med hellensk religiøs praksis og ødelagt mye av bygget. Lysene er et minne om den syvarmede oljelampen, Menoraen, som alltid brant i Tempelet. Da den skulle tennes på nytt fant de kun olje for en dags forbruk, men den varte i åtte dager til ny olje for dette formål kunne skaffes. Det er grunnen til at feiringen varer i åtte dager.

For meg representerer lysene vi tenner i hanukah-staken, niarmet, de åtte dagene i Hanukah, ett mer hver dag pluss ett lys for å tenne med, et symbol på håp i mørketiden. Første kveld er det ikke så kraftig, kun det ene lyset og lyset vi bruker å tenne med, skinner, og så ett mer neste kveld helt til alle lys brenner. Staken skal helst plasseres i et vindu eller ved dør som venner ut mot gaten, for å vise alle andre mirakelet, og å gi dem lys i mørket.

Slik gjør vi ved vårt arbeid også for noen av dem som fortviler, vi tenner vi nye lys i deres liv, helt til det skinner så kraftig at de har styrke til å fortsette på egenhånd. Slik vet de at de ikke er alene, at andre bryr seg og hjelper. Dere gir dem troen på en ny dag, en dag da åtte lys brenner og de vil vite at problemene de har opplevd, er historie.

Vi tenner lys der terrorraketter rammer deres boligområder, der noen strever med å tilpasse seg et nytt samfunn. Vi tenner nye håp for jøder i de tidligere sovjetstatene, i Etiopia eller i India, som drømmer om å få reise hjem til Israel, men klarer det ikke uten hjelp utenfra. Heller ikke de har gitt ikke opp håpet. Dere viser dem vei ut av mørket.

Selv om det å gi gaver hverken for Jul eller Hanukah er noen religiøs forpliktelse, har det for begge høytider blitt en kjær tradisjon. Det er mange vi vil gi til; venner og familie, men i vårt samfunn har disse som oftest det de trenger. Hva med å gi en gave til en ukjent? Ved å gi en gave gjennom oss vil du nå mange som virkelig trenger din hjelp, og ønsker du å kombinere disse to, kan du gi gaven i navnet til en venn eller et familiemedlem. Tenk hvilken glede det også er for den du gir i navnet til, å vite at han eller hun har vært med på å hjelpe noen som virkelig trenger gaven.

Jeg vil på vegne av alle i Hjelp Jødene Hjem få lov til å takk alle dere som er med på gjøre vår hjelp mulig. Også i år har vi klart å holde oppe vårt høye nivå, og mange nye givere har vi fått. Det varmer og det gleder, det inspirerer og ikke minst gir det oss styrke til å fortsette arbeidet videre i årene som kommer.

God Hanukah, God Jul og et riktig Godt Nytt År til dere alle fra oss i Styret, Representantskapet og på sekretariatet!

Øyvind Bernatek
styreleder

Bli med inn i Lilly Tånsbergs eventyrlige liv

i , /av

Lilly Tånsberg fotografert på Kollevoll i Lyngdal av forfatter Berit Jernæs Lohne.

Forfatter Berit Jernæs Lohne på besøk i Israel september 2007. Foto: Mona Ø. Beck.

Vi er invitert til Lilly Tånsbergs 80-års dag i Haifa. Kalenderen viser den 29. september 2007. Til kvinnen som har skapt et hjem – ikke bare for mer enn 70 fosterbarn i Norge, men også for tusenvis av skandinaviske ungdommer på kibbutztjeneste i Israel.

Ved siden av oss sitter pensjonert journalist og forfatter Berit Jernæs Lohne. Hun gleder seg stort over boken hun er i ferd med å skrive om eventyrlige og fargerike Lilly. Midt i hagen der bursdagsbarnet ikke bare mottar Kongens fortjenstmedalje i Gull, men også får melding om at hun er innskrevet i «The Golden Book» i Jerusalem, jubler et hundretalls gjester over utnevnelsene. Sistnevnte pris er tildelt personer som har gjort en spesiell innsats for jøder og Israel. Theodor Hertzl var førstemann. Lilly er tredje nordmann, etter Kåre Kristiansen og Leif Røssaak, avdød informasjonssjef ved Den israelske ambassaden i Oslo gjennom mange år.

Journalist Berit Jernæs Lohne har fulgt denne fargerike kvinnen fra Kollevoll i Lyngdal på Sørlandet tett på livet. Gjennom tykt og tynt. Slikt blir det bok av.

Forfatteren har tatt for seg Lillys liv fra hennes strevsomme barneår i Norge til en tøff tjeneste som offiser i Frelsesarmeen og videre til familiens første, til de etter hvert uttallige, opphold i Israel hvor hun og mannen Torvald grunnla nok et hjem; Beit Skandinavia ved stranden i Haifa.

Boken om «Eventyrlige Lilly» er lettlest, med bilder innimellom samt en nærhet og forståelse for denne kvinnen – som forfatteren makter å videreformidle på en raus måte.

De som allerede kjenner Lilly Tånsberg, vil ha stor glede av boken. De som ikke har hørt om henne før, vil kanskje føle seg litt perifere og utenfor «familien», men bare fortsett å lese, for ett er sikkert: Du får innblikk i et utrolig menneskes liv, og to: Du vil alltid være velkommen til Beit Skandinavia og til Lillys hjem i Haifa. Med boken om Lilly i bakhodet vil du kjenne deg hjemme fra første minutt. Uansett om Lilly selv tar deg imot, eller om en av hennes kjære, trofaste, norske venner sørger for velkomsten. Og uansett om du har penger eller ei: Gjennom alle år har det stått en bøsse ved hoveddøren: «Det du har råd til å betale kan legges her.» På disse velgjørende bøssepengene har Beit Skandinavia overlevd. Gjennom 27 år har Lilly kunnet gi norske, svenske og danske ungdommer på kibbutztjeneste i Israel en seng for helgen og en brødskive med geitost til frokost. I dag er Beit Skandinavia en stiftelse, uten at det har hatt noen innvirkning på gjestfriheten.

Alle som har hørt om Lilly og hennes avdøde mann Torvald Tånsberg, vil ha glede av å bli med på forfatterens skildringer av Lillys barndomsår, til hennes og mannens spennende, rike liv og videre inn i deres opplevelsesrike verden både på Sørlandet, til Lillys reiser i den øvrige verden – og livet i Israel. Hvor de har slitt både mentalt og økonomisk – men lykkelige på sin vei gjennom livet.

Kjære giver!

i , /av

Det er den måneden som inneholder de to kanskje aller viktigste jødiske helligdager, også betegnet som «de høye helligdager»; Rosh Hashanah, jødisk nyttår, og Yom Kippur, forsoningsdagen. Dette er helligdager som i motsetning til de tre valfartsfestene, Pesach (Påske), Shavuot, (Pinse) og Sukkot (Løvhyttefesten), ikke er ført videre, med et endret innhold, i kristen tradisjon.

Disse helligdager er en tid for refleksjon over det forgangne år og forberedelse for det nye. Det er en tid til å søke tilgivelse både overfor enkeltindivider og fra vår skaper. I følge en legende ble mennesket skapt på Rosh Hashanah, og dette er et bilde jeg opplever som inspirasjon for vårt arbeid i disse dager.

Jeg hadde i slutten av august anledningen til å treffe enkelte av lederne ved noen av våre prosjekter i Israel, og som alltid, er slike møter inspirerende og gripende. Å se hvilken nytte vår hjelp gjør, gir kraft og mot til å fortsette, og ikke minst å se den enorme frivillighetsinnsatsen som ytes i disse prosjektene, gir styrke når egne krefter fra tid til annen kan røyne.

Hva er vel en bedre måte å reflektere over det forgangne år, planlegge det nye og å uttrykke takknemlighet over skaperverket på enn å på nytt ville vie tid eller gaver til mennesker som trenger vår hjelp!

Jeg håper dere vil stå oss bi og fortsette å hjelpe alle de som trenger vår hjelp, enten de er i ferd med å flytte hjem til Israel eller trenger hjelp der i en vanskelig startfase. Tiden med konflikten i Georgia, som også rammet det lille jødiske samfunnet i Gori hardt, har igjen på smertefull måte minnet oss på hvor viktig det er for oss å ha Israel som en jødisk stat; et fristed hvor jøder som forfølges eller diskrimineres kan komme hjem og føle seg trygge.

Takk for at dere er med på å virkeliggjøre dette!

Shanah Tova! Et godt nytt år!

Øyvind Bernatek
styreleder HJH

 

Den libanesiske skam

i , /av

Tidligere i sommer kom de tilbake til Israel som ledd i en omfattende fangeutveksling. Dessverre var det som fryktet, de var begge døde. Deres skjebne ble av Hizballah holdt uviss helt til det siste, selv overfor de to soldatenes familier og de israelske forhandlerne. Fangeutvekslingen var smertefull, libanesiske myndigheter og Hizballah-lederen Nasrallah hevdet at det var en seier. Foruten et stort antall drepte i kamp fikk de i bytte fra Israel fire terrorister fra kampene for to år siden, men mest oppsiktsvekkende var at de fikk en terrorist, en kaldblodig morder, som i en terroraksjon i Israel drepte en far foran øynene på hans fire år gamle datter og som deretter knuste hodet på datteren med geværkolben.

Dette er en ekte libanesisk «helt» en som Nasrallah sa han startet krigen mot Israel for to år siden for å få hjem, og som ble mottatt av den libanesiske staten på rød løper. Flere tusen libanesiske liv og et stort antall israelsk ofret de for denne «helten». Libanon har i sannhet brakt den dypeste skam over seg selv, og vanæret enhver form for menneskelig anstendighet. Hvor ble det av den internasjonale og de selvbestaltede intellektuelles fordømmelse?

Vi må i denne sammenheng heller ikke glemme Gilad Shalit som noen uker tidligere var blitt kidnappet (inne i Israel) av en Hamas-sympatiserende gruppe fra Gaza, og som fortsatt holdes fanget av dem i Gaza. Så vidt vites lever han og vi må be for at han snarlig får vende uskadd tilbake til sin familie.

I Midtøsten-konflikten er det ikke vanskelig å vite hvor anstendigheten befinner seg; i landet syd av Libanon! Det er godt det ennå finnes mange rakryggede som ikke bare taler landets sak, men som også hjelper det og dets innbyggere slik dere gjør.
Om å glede et barn
Finnes det noe mer rørende enn å se et barn stolt vandre til skolen med ny sekk fylt med de lærebøkene de trenger, og noe mer smertende enn å se en som ikke kan det fordi familiens penger ikke strekker til. Derfor støtter vi også slik hjelp, som særlig trengs i mange nye innvandrerfamilier. Det er ikke få unge dere har latt få ta del i denne gleden, som nå stolt kan vandre til skolen uten å føle seg annerledes. Hjelpen dere gir varmer mange hjerter i Israel, unge som gamle.