Israel – en nasjon i rivende utvikling

i , /av

Alle store TV-stasjoner har reportere der nede, og alle aviser har bilder av håndtrykkene.

Vi synes vi har sett det før – noe lignende i alle fall – og instituttsjef John Hanssen Bauer kom på TV og greide ut om håp og muligheter hvis «begge sider … «. Men han avsluttet sin optimistiske redegjørelse med å si at «statistisk sett må det gå galt!» – Det er kanskje for mange og kompliserte ting som må falle på plass.

Jeg tenkte som Hanssen Bauer da jeg hørte på en smilende palestinsk professor på CNN. Han gledet seg over at Israel nå forsto at de måtte trekke seg ut av «de okkuperte områdene» og Gaza. Men prosessen måtte gå videre, sa han, og de 8.000 palestinske fangene måtte settes fri – og Øst Jerusalem måtte proklameres som hovedstad i en ny, suveren palestinsk stat. «Og så kommer vi ikke utenom de 3 _ millioner palestinske flyktningene som skal tilbake til Israel», forklarte han mens han telte opp Israels ytelser på fingrene. Han nevnte ikke et ord om hva den andre parten skulle bidra med, sa bare at Hamas foreløpig stilte seg avventende! – Det er klart at vi må håpe på en fredsløsning. Alle forstår at situasjonen slik den har vært de siste 4 – 5 årene, må forandres. Men her er «sitzen» så utrolig ujevn, og vi må virkelig be om at de som har ansvaret der nede, får visdom og styrke til å takle presset. – «Hva vil skje dersom det skulle bli en selvmordsaksjon likevel?» var spørsmålet til Palestina-professoren. «Ja, da ville vel Israel komme til å bryte våpenhvileavtalen», var svaret!

Langt mer oppmuntrende var det å høre på ambassadør Liora Herzl for noen dager siden. Hun ga en optimistisk oversikt over Israels nye posisjon i verden som ledende nasjon innen alt som har med data og «high-tech» å gjøre, og hun var stolt over de store industriparkene som var etablert. Jeg tenkte jo straks på «vår» industripark – Omer – i Beer Sheva, der vi ofte har tatt med grupper for å se noen av forskningsresultatene omsatt i praksis.
Vi har prøvd å forstå forskningen de har holdt for oss om turbulens, om flytende is, om kunstige safirer, evigvarende batterier, bitte små solcellepaneler,
microkameraer…

Særlig husker jeg et foredrag om pumper med fantastiske egenskaper, og jeg brøt inn og sa at det nok kunne vært noe for meg på hytta på fjellet – ?

Etter foredraget ble vi tatt med ut i bakgården – der sto pumpemodellen. Den så ut som et lokomotiv! Den var jo ment for ganske andre oppgaver enn å pumpe vann opp av et myrhull!

Vi har i mange år gitt penger til professor Branovers arbeid med å gi særlig begavende innvandrere muligheter til å utvikle nye patenter. Hans drøm har vært å gjøre Israel til verdens teknologiske sentrum, og kanskje noe sånt er i ferd med å skje.

Allerede nå er Israel en ressursnasjon på dette feltet, i følge Liora Herzl, og kanskje dette kan bli et mye viktigere bidrag til stabile forhold i Midtøsten enn de pågående forhandlingene i Sharm-el-Sheik. Men la oss intensivere våre bønner om at det må skje noe praktisk der også!

Israel er et fantastisk land, 1/15 av California, mindre enn Jylland, midt i verdens sentrum. Det er et privilegium å få være med å hjelpe og støtte og «bakke opp». – I hele vår gruppe av prosjekter har vi etter hvert dekket alle områder i samfunnet – eller områder der det er livsviktig å sette inn arbeidskraft, kvalifisert arbeidskraft og gi et meningsfylt liv til alle som bosetter seg i Israel. Og målet vårt er jo å få flest mulig – helst alle – jøder til å gjøre nettopp det. Skal det være attraktivt å bryte opp og starte på nytt, må det være tilrettelagt for alle grupper.

I siste nummer av «Jerusalem Report» handler hovedoppslaget om Israels satsing på transportsystemet.
På kort tid har de bygget en 85 km lang motorvei og utvidelsen til 299 km er i gang.

Veien er nesten 100 m bred og er tenkt å skulle gå fra Ber Sheva til Libanongrensen med planfrie tog i mengder og med automatisk betalingssystem.

72000 biler vil bruke dette veisystemet daglig, og dertil har de fått i gang et jernbanenett som bare er imponerende.
Raske, bekvemmelige tog med tette avgangstider og en ny, svær internasjonal flyplass har fjernet det hjemmekoselige preget Israel har hatt, skriver «Jerusalem Post», men føyer til at eksplosive spørsmål reiser seg – åpenbare fra alle: Hva med miljøet? – med jordbruket? – med landskapet?

Fremdeles er hele landet bare som et norsk fylke i størrelse, og mange er redde for at Israel skal bli lagt under asfalt. Mye av dette er konsekvensen av den situasjonen Israel befinner seg i. For enhver pris må de hindre at hele den jødiske befolkningen samler seg rundt Tel Aviv. Det er livsviktig for Israels eksistens at jødene bosetter seg i Negev og i Galilea, men da må muligheten for å nå de store sentrene være rimelig til stede.

Unge mennesker vil være der tingene foregår, og det er ikke så livlig i ørkenen i Negev eller i fjellene i Galilea. Men vakkert er det!

Vi har flere lovende prosjekter i Negev og vi har forsøkt oss litt i Galilea. Vi ser veldig tydelig at Israel trenger mange nye innvandrere, og vi føler oss veldig inspirert til å stå på for at de skal lykkes!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Altfor mange vet for lite om Israel

i , /av

I tjue år har vi vært nære venner. Vi har drøftet Israel-problematikken noen ganger, hun er helt uforstående til at noen kan støtte et «sånt krigerfolk». Men stort sett har vi latt temaet ligge, inntil hun plutselig utfordret meg: «Nå vil jeg vite hvordan du kan fortsette å holde på med dette Israel-tøvet. Mange av mine venner har bedt meg om å snakke deg til rette.» – De dreper barn og valser med folks hjem og raserer andres landområder….
Det ble en times telefonsamtale.

Sjokket fikk jeg etter at jeg hadde prøvd å balansere dette, og jeg sa at mediene fortrengte nyhetene og ga ensidige fremstillinger. Det er så lett for oss å beklage oss over feil fremstilinger fordi vi søker annen informasjon, men min venninne sa: «Jeg nekter å tro at våre aviser lyver. Jeg leser mange hver dag og alle sier det samme. Du kan da ikke mene at bare du har rett – og alle andre tar feil? – Og i alle fall må du da kunne høre på Willoch! Han er jo en kunnskapsrik og intelligent mann».

– Sjokket kom fordi jeg plutselig forsto at «alle» mener det samme ut fra den informasjonen de får. Du og jeg er ikke flinke nok til å nå ut med positiv informasjon. Det er bare vi som kan gi den. 9 % av det norske folk kaller seg Israel-venner. Men det er ikke så dårlig. Wergeland sluttet sitt store dikt med følgende kraftsats – kun en liten flokk, det er nok!

Det er nok til å snu opinionen, det er nok til å hjelpe Israel til å ta imot stadig nye innvandrere, og det er nok til å bevege Guds hjerte!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 2/05.

Gud har lovet jødene Israel

i , /av

Mange har f. eks. hørt historien om skofabrikanten som sendte to av sine medarbeidere til Afrika for å se om det var marked for skosalg der. Den ene kom tilbake og sa at – nei, der var det ingen vits i å satse på skoproduksjon, alle mennesker der gikk jo barbeint!
Men den andre kom tilbake full av entusiasme – «Jo, her var det strålende muligheter. Vi kan produsere alt det remmer og tøy kan holde, for der er det ingen som har sko.»

En annen slik historie handler om to venner som gikk en tur i skogen etter en regnværsperiode. Den ene klaget hele tiden fordi han ble våt på beina, og han fortalte bare om sølepytter og vått, klissete løv da han kom hjem. Mens vennen hadde gledet seg over at klarværet hadde overtatt, han frydet seg over den friske luften og la ut om stjerner og nordlys og om hvor fantastisk det hadde vært å få denne rusleturen.

Det handler om hva vi velger å se, om hvor vi velger å feste fokus. I begge disse historiene er det åpenbart at én fikk fremgang og inspirasjon, mens den andre simpelthen lot mulighetene og gleden gå fra seg.
Bibelen har også en slik historie.

I 4. Mosebok står det om Moses at han sendte ut speidere for å se om det landet de var på vei til var klart for dem -. «Dra opp til sydlandet», sa han – «og stig opp på fjellene og se hvordan landet er! Se om
folket som bor der er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort»…. . «Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt».
De dro, og de fant at landet var vakkert, og det fløt av melk og honning. De bar med seg digre drueklaser for å vise folket, og det motivet er jo havnet i alle souvenirbutikker i Israel. To menn bærer en stang full av drueklaser! Et symbol på liv og fruktbarhet og muligheter. Men likevel hadde de latt seg skremme av folket de møtte, høye og storvokste folk. – «Vi makter ikke å dra opp mot dette folket for det er sterkere enn vi». – «Der så vi kjempene. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes de også at vi var», – sa de.

Der glapp det for dem. Enda Gud hadde lovet dem landet og lovet å være med dem, slapp de taket enda de hadde vært på vandring i 40 år! Det er en utrolig spennende og dyp tekst. Hadde det ikke vært for Kaleb og Josva, hadde kanskje historien endt der. Men de talte til Israels folk og sa: «Det landet som vi dro igjennom, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører Han oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet.»

Som så ofte ellers, det er ikke det å få en gave som er poenget, men å ta imot den!
Og jo mer verdifull en gave er, jo mer går vi glipp av ved ikke å ta imot den!

Like før jul var en del kristne sentrale personer på tur i Israel. De kom tilbake og var veldig tydelig på at Israel var høyst kritikkverdig. Jeg ble veldig trist av å lese alle utsagnene, og jeg tenkte at de bare hadde sett alle sølepyttene, og jeg fikk så lyst til å ta dem med på en annen slags tur til Israel. – Vise dem all omsorgen, all fremgangen, all optimisme, all styrken, alt fremtidshåpet og et land som i sannhet flyter av «melk og honning».

Men det er også et land som tvinges til å bruke enorme summer på sikkerhetstiltak, et land der innpå tusen uskyldige mennesker er drept av selvmordsbomber og mange tusen er lemlestet, men der bitterheten ikke får slå rot fordi den er destruktiv.

Mange palestinere lider, men det er jo ikke Israels skyld! Mange jøder lider også. 700.000 er havnet under fattigdomsgrensen. Men de har ikke tenkt å bli værende der!

Kanskje vi kan si at omstendighetene har ført dem dit. Men vi kommer ikke fra at Gud har en spesiell plan med dette folket – og Han har gitt enorme løfter til de som er med og velsigner det, nemlig Guds velsignelse. Det var derfor jeg ble så trist av å lese om resultatet av den Vip-reisen. For det står noe om «å tale vel om» – «om å stå hos» – om å trøste. Det betyr ikke at vi skal nulle ut andre folk!

De som var med på denne reisen, har stor innflytelse, og deres ord har stor vekt. La oss håpe at de for en gangs skyld faller «på steingrunn»!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.

2005 – nye muligheter og utfordringer

i , /av

«Aldri har vi opplevd en så stor naturkatastrofe», ble det sagt. «Jo da», sa gamle Thorvald Stoltenberg. «Både Kina og Bangladesh opplevde mye større folketap i 1960-70-årene, men det var så langt borte den gangen. Nå er det mye nærmere fordi alle reiser og fordi det var nordmenn involvert».

Nå er alt mye nærmere , og alt angår oss. Vi kan lett bli usikre og skremte, for ryktene sier at det kommer nye flodbølger, nye jordskjelv og nye katastrofer, og vi lurer på om de kan berøre oss her oppe i det trygge hjørnet i verden. «Jeg skal holde alle feriene hjemme heretter», sa en gammel tysker da han ble fraktet på båre ombord i redningsflyet.

Leser vi i den store Boken, står det mye interessant og relevant der, også om naturkatastrofer. De skal øke i antall, og de skal tilta i styrke. Det det dreier seg om, er å være forberedt. I etterdrønningene blir det tydelig at det var vi ikke – alle var på ferie, ingen systemer var klare, og det tok bare minutter før ti tusenvis av mennesker var borte. Det er klart at det er rom for mange refleksjoner.

«Jordaksen bikket», sa en ekspert. «Australia flyttet seg 20 m nordover», sa en annen. «Tiden stanset», sa en tredje. Og det kan komme mye større katastrofer – og nærmere!

«Afrika presser seg inn i Europa», var også en ekspertkommentar. Ankara i Tyrkia var nærmest til å bli rammet.

Men vi skal ikke sitte stille og vente på neste katastrofe. En gammel salmestrofe har passert tankene noen ganger denne tiden: «Arbeid før natten kommer, da er ei lenger tid!»

Derfor er vi i gang igjen, derfor tar vi fatt i nye og gamle utfordringer, og vi forventer et strålende år! Israel er midt i tiden og midt i verden, derfor er det meningsfylt å få være med der. Dessuten tror vi at Gud har gitt Israel en nøkkelrolle i denne tidsepoken.

Innvandringen står også i år øverst på prioriteringslisten til myndighetene. De ønsker seg én million flere dette tiåret også, men har foreløpig «bare» fått litt over 100.000. Det kan bety at nye store skarer kan ventes å komme!

Jødene er bundet til sin fortid i langt større grad enn vi kanskje kan forstå. Alle deres høytider feires til minne om felles historie og alle integreringsinstitusjoner har styrking av jødisk identitet på programmet.

Sterke røtter gir stødig vekst, og de går tusenvis av år tilbake. Utgangen fra Egypt ligger i bunnen av de fleste høytidene, men den hendelsen skal overskygges av den store innvandringen vi nå får være med på.

Slik står det skrevet, og derfor er det så spennende å få være med i den fasen vi nå er inne i. Vi forventer store ting, og vi håper at du også vil være med å gjøre 2005 til et gjennombruddsår for Israel.

Godt nytt år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.

Tid for ettertanke

i /av

Nådde vi målene våre? Holdt budsjettene? Ble vi klokere, snillere, mer disiplinerte – kort sagt – gikk det bra med alle nyttårsløftene fra i fjor?

Snart får vi en ny sjanse til å snu arket, snart kan vi sette oss nye mål – det er spennende og utfordrende.

I HJH kan vi glede oss over gode resultater og godt samarbeid. Mange prosjekter har fått hjelp og nye søknader ligger på bordet – eller i mappen. Neste år kan vi «feire» 15-års-jubileum.

«Markere» er nok et riktigere ord. Vi planlegger ett stort møte og én litt større avis, ellers går arbeidet sin vante gang. Men vi er fylt av takknemlighet over å ha fått være med i et stort og betydningsfullt arbeid, og stadig minner vi oss selv om den første forstanderen i det mosaiske trossamfunnet, Kai Feinberg, som lovet å spise hatten sin hvis vi greide å samle in fem millioner kroner til Israel. Han trodde ikke at folk i Norge var særlig interessert i å hjelpe jødene i Israel! Så feil kan man ta! Det er mange nordmenn som er med og bringer velsignelse over landet vårt fordi de bringer velsignelse til Israel!

Denne høsten har gitt oss alle to sterke dramaer, kanskje tre. Kanskje alle vil vise seg å få epokegjørende betydning. Arafats død har allerede fått store ringvirkninger. En telefon fra Israel nå i desember begynte slik: «Greeting from a blue sky»! – «Glade hilsener fra en blå himmel»! – Han følte at nå ligger veien fremover åpen med løfter om fred og ny vekst i Israel. Nå har det jo vært rimelig stille lenge, og den nagende frykten er i ferd med å slippe taket. Gud vet om han har rett!

Alle ønsker seg fred. Men det ligger mange og store steiner i veien. – «Tror du han får Arbeiderpartiet med i en koalisjon»? spurte han, og var klar for en liten debatt om temaet. Ikke vet jeg, helt klart er det at det blir nye bevegelser både på det innenriks-
politiske og det utenrikspolitiske planet, og det blir spennende å følge med, og det er det viktig at vi gjør! Helt sikkert er det i alle fall at innvandringen har høyeste prioritet, og om terroren avtar, kommer det mange.

Vår kontakt i Beer Sheva, han som driver arbeidsformidling for nye innvandrere, fortalte at han nå har opprettet en filial i Ashdod for franske immigranter! Det har lenge kommet én og én derfra, men nå er det altså behov for et eget mottak. Det var spennende nytt!

Vår russiske internettside er også flittig besøkt. 20.000 har vært innom siden påske – helt fra California var det kommet spørsmål om mulighetene for immigranter i Israel. Vi var jo litt usikre på om det ville være en lur investering, men så langt har den oversteget forventningene. Folk spør om likt og ulikt, og de får vettuge svar. Både den israelske ambassaden i Moskva og Jewish Agency hjelper til. Det må være en god pådriver for emigrasjonen.

For en del år siden var det mye snakk om «nær-døden-opplevelser». Mange skrev om slikt, og sammenfallene var store. Skarp lyd, mørk tunnel, skinnende lys og sterk dragning var elementer. Men ett fellestrekk er blitt hengende igjen hos meg. Mange opplevde at livet deres ble rullet opp som på en film, men bare det som var gjort av kjærlighet og det som var skaffet av kunnskap, sto igjen på filmen. Resten var blendet!

Alt det arbeidet Israel driver i diasporaen – rundt om i verden – går ut på å formilde kunnskap om religionen, om språk, om samfunnet og om alle de praktiske sidene ved et fremtidig liv i Israel. Uten slik kunnskap vil møtet med nye omgivelser, nytt klima, nye krav og nye verdinormer bli overveldende.

Med slik kunnskap vil tilpasningen og overgangen bli betydelig lettere. Mer og mer ser vi at det er et privilegium å få være med på dette, og mer og mer føler vi det meningsfullt å få bringe inn midler til ulike tiltak.

Det med kjærligheten opplever vi også sterkt. Så mange mennesker jobber så mye og så hardt for å få immigrasjonen til å bli vellykket, at bare en dyp og varm kjærlighet kan holde folk i gang på den måten – år etter år. Vi som er hjelpere, som jobber i periferien, blir også fanget inn av denne kjærligheten. Det er en forpliktende kjærlighet til Guds utvalgte folk – til Herrens øyesten, noe som igjen fyller oss med takknemlighet over å få være en liten brikke i et stort puslespill.

De to andre dramatiske hendelsene i høst var valgene i USA og i Ukraina. Begge kan vise seg å være betydningsfulle for Israel. Helt sikkert er det at valget av Bush satte livssynspørsmål på dagsordenen også her i Norge og vi har allerede hatt mange og hissige debatter om religion og religioner. Svært ofte kommer disse debattene i Israel eller i Midtøsten. Det er viktig at vi skaffer oss kunnskap, både fra Guds ord og fra media, at vi gjør oss selv bevisste og betydelige, og at vi deltar! Israel trenger oss – bønnene våre, pengene våre og tilstedeværelsen vår. Vi gleder oss til et nytt mulighetens år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 9/2004.

Israelsk terroroffer på Norgesbesøk

i , /av

Der ble vi kjent med ekteparet Sara og Abraham Robinson. Hun er ansatt ved Ulpan Akiva, og han arbeider som lektor i den vidergående skolen. Etter det besøket har vi hatt jevnlig kontakt og korrespondanse med dem. I juni 2002 ble Abrahams liv plutselig forandret. Han skulle til en skole i Tiberias for å være sensor. Det var tidlig morgen. Han gikk på bussen i Natanya. Bussen var til en overraskelse full av folk, og mange av dem var soldater.

Da bussen kom til Megiddo, smalt det og folk sto i full fyr. En 16 årig selvmordterrorist stod klar i vegkanten og kjørte inn i bussen i det den passerte med ca. 150 kg sprengstoff. Abraham ble sterkt skadet, bl.a. ved en 3 gradsforbrenning, og depresjon er blitt en daglig følgesvenn etter dette.

I 2002 reiste vi på ny med HJH, da møtte vi Sara og Abraham igjen. Vi så at Abraham var tydelig preget av ulykken.

I juni dette året, skulle ca. 200 personer feire bryllup i Israel. Et EL AL-fly skulle frakte disse Sola/ Tel Aviv tur/retur, og ideen ble født om å ta med terrorofre opp til Norge. Dessverre måtte dette skrinlegges av flere ulike årsaker. «Aksjon Buss» hadde invitert blant annet israelske bussjåfører til Norge, og Sara og Abraham ble koplet sammen med disse. De reiste med dem i en uke og deltok i ulike møter og arrangementer. Etter dette var de våre gjester i Vikeså i Rogaland en ukes tid.

Det var en fornøyelse å ha dem i huset. De nøt naturen, kuer og sauer som gresset i åssiden mens de spiste frokost. Begge frydet seg over norsk natur, og fikk se laks som hoppet i elven, og et innblikk i norsk olje-historie med besøk på Oljemuseet i Stavanger. Men ikke minst var de begge fylt av glede over å ha møtt så mange gjestfrie og kjærlige nordmenn. «Tenk at vi har så mange venner i Norge», sa de ofte. En av dagene hadde vi et åpent møte i Bekkefaretbydelshus, Stavanger, med fullt lokale, ca. 80 personer. Abraham fortalte om sin opplevelse fra buss-eksplosjonen. Han fortalte også om de mange palestinere som besøkte ham på sykehuset. Det store flertallet av israelere og palestinere ønsker å leve i fred med hverandre, sa Abraham. Både Sara og Abraham kunne ønsket seg en lengre tid i Norge. Det var tydelig å se at det gjorde dem godt å slappe av fra stresset som de lever med daglig i Israel. Økonomien deres er også veldig presset, så Norgesturen ble kun mulig for dem ved at turen ble sponset. Flere personer har gitt penger og gjort dette mulig. Det var de svært rørt og takknemlig for.

Når er de vel hjemme i Israel, mailene kommer i rask rekkefølge med takk for alt de fikk oppleve. Sara, som underviser på Ulpan Akiva, er for tiden veldig glad. De har fått mange nye studenter, noe som betyr at da har hun arbeid. Hun nevner også at hun er svært takknemlig til HJH for støttten til skolen. Og, skriver hun, Abraham slutter ikke med å fortelle alle han møter om de fantastiske og varm-hjertede menneskene han møtte i Norge.

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Immigranthjelpen jubilerer

i , /av

Idu Nudel sammen med overrabiner Bent Melchior.

De har på en måte vært ett av våre prosjekter i mange år – det er gjennom dem at vi hjelper Ida Nudel i hennes viktige arbeid. Hun var hedersgjest under feiringen og ble rost og æret av mange talere. 7.000 barn har hun reddet fra gatene, for Immigranthjelpen er hun eneste prosjekt. De sender ned klær, musikkinstrumenter, sportsutstyr og leker i tillegg til at de samler inn penger – som vi gjør det.

«Det jødiske hus» i Kongens gate var åstedet for den virkelige festen. Dessverre var det også der i København et velutviklet sikkerhetssystem og flere sluser å passere. Men det var flott å være der og

 

moro å se mange generasjoner Melchior på veggene. Tidligere over-rabbiner Bent Melchior både talte og velsignet oss etter å ha belært oss om at bare Aron-slekten egentlig hadde rett til å lyse velsignelsen over folk – eller kanskje også Cohen-slekten. Men i lengden ble vel det noe tungvint, så han gjorde det på hebraisk og dansk. Men først sa han at det var vanlig å minne om at vi skulle huske å takke Gud også for det vonde og vanskelige som hendte oss, ikke bare for det gode. Og det er nok en sannhet som mange har erfart. Uttrykket «motbakkene fører oss oppover» er verdt å ta med seg.Danmark har fått ny israelsk ambassadør. Men fordi han ennå ikke har vært hos dronningen, var hans «stand-in» ambassaderåd Ophir Kariv til stede og holdt en engasjert tale, der han poengterte verdien av å ha trofaste venner som ville være med å bære byrdene. Likevel ga han uttrykk for håp om at alt hjelpearbeid til Israel en gang i fremtiden ville bli unødvendig. Da vil Israel i stedet bli ressurslandet som hele verden kan glede seg over. Det var liflige toner, og vi følte alle at fremtiden er nær oss.Overrabbiner Bent Lexner satt også ved VIP-bordet og holdt en nydelig tale, der han varmt takket Immigranthjelpen for det viktige arbeidet de gjorde både i Israel og i Danmark. Det er viktig å ha synlige venner også i Danmark, sa han bl.a.Folketinget var også representert ved Tove Videbæk fra Kristendemokratene. Hun var godt orientert om forholdene i Norge, så vi havnet fort i en debatt om norske politikeres forhold og stillingstagen til Israel.Ida Nudel, som jo fikk sin del av hylnings-talene tok utgangs-punktet i det hun kalte det store medmenneskelige prinsippet – «Elsk dine brødre som deg selv». Også hun var innom de gamle, greske spillene, der vinneren fikk en seierskrans, og hun overrakte en som barn hadde laget av lær – til formannen for Immigranthjelpen –
Hans P. Pedersen. Hun understreket at det jødiske folk var blitt forfulgt i to tusen år, men at det fremdeles er et folk og vil vedbli å være det. Hun var sikker på at alle som var med å bidra til hjelp for Israel følte en dyp moralsk glede ved det, og hun forsikret at den materielle støtten har vært betydningsfull for hver eneste ny immigrantfamilie.

Kanskje tok hun litt hardt i, men det går stadig igjen at tanken bak og vissheten om at de har venner varmer like mye som penge-støtten – som jo er det synlige beviset! Hun er stolt over de 7.000 barna som er reddet fra gatene, Ida Nudel. Men hun ba oss om å huske at derigjennom er også foreldre blitt hjulpet ut av traumer, og mange frivillige nye immigranter har fått meningsfylte oppgaver med å undervise og motivere og bli kjent med andre mennesker. Det er jo noe med det gamle, litt banale ordtaket «Det å gjøre andre glad, bringer glede til en selv».Noen elleville, superdyktige jødiske musikere slo an tonen på festen. Snakk om å bringe glede! Og festen fortsetter i to dager til.

Nå skal de ut på «verve-nye-medlemmer»-tur.

De jødiske musikerne tar seg en pause.

Det dasnske folketinget var representert.

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Festdag i synagogen i Oslo

i , /av

Liora Herzl og Michael Melchior.

Jo Benkow og Michael Melchior.

Fra innvielsen av synagogen 9. september.

 

Det var en ære å få være til stede, og det ga en god følelse av at endelig er tingene falt på plass. Endelig er det blitt mulig å synliggjøre tapet av flere hundre likviderte norske jøder fra 2. verdenskrig – gjennom en utrolig vakker og varsomt utført yttervegg – uten navn og skrekksymboler, bare markert ved en avbrutt flate og tomme hull. Men virkningen er sterk og gripende, slik et ekte kunstverk skal fungere.Mona Levin leste et vakkert minnedikt, og en mezzusa ble plassert ved inngangen. Festen startet inne i synagogen, der rabbineren forklarte betydningen av denne skikken – som alle jødiske familier følger – nemlig å henge en liten sylinder på dørstolpen til hjemmet. Inni den legger wman en papir-rull med et gudsord fra Tora’en – for at alle som passerer døren skal huske på at Gud er oss nær. Ikke bare private hjem, men også hoteller og offentlige jødiske bygninger har en mezzusa hengende på dørstolpen. Det jeg ikke visste, var at den skal henge på skrå – eller bøyd, som han sa – for å minne oss om at vi skal være ydmyke overfor Gud og ikke hovmodige. Men heller ikke skal vi være trassige – eller legge oss flate, noe en horisontal plassering ville signalisert.

Det var en eksklusiv forsamling som var til stede, med statsministeren og flere regjeringsmedlemmer til stede. Bondevik holdt en engasjert og personlig tale, der han poengterte at han ikke kom bare av plikt, men simpelthen fordi han hadde lyst – og sånn virket han. Han ga honnør til Jagland -som også var med på feiringen, og som hadde vært med på å få i orden krigserstatningen til jødene etter 54 år. Det var den som gjorde det mulig å få til denne om-bygningen Oslos biskop var representert ved domprost Olav Dag Hauge. Bondevik avsluttet med å uttrykke et ønske om at huset måtte bli brukt til tro og håp – kunst og kultur – og glede. Og dermed tok han tak i jødenes kjerneverdier. Ole Bøhn og Ernst Glaser var flere ganger på scenen og ga oss virtuos musikk. Det er jo en sann glede å få servert det helt perfekte, et gedigent samspill på fiolin og cello.

Overrabbineren var selvsagt der. Michael Melchior hadde reist opp fra Israel for en dag, for å være til stede. Og som alltid ga han gull for pengene. Han tok utgangspunkt i Moses og de knuste sten tavlene og ga mye stoff til ettertanke. Den beretningen kan vi alle lese i 2. Mosebok 31 og utover, og så kan på ordet» – lenge, eller på ordene! I min Bibel står det at da Moses for andre gang kom ned fra fjellet, hadde han med seg «vitnesbyrdets to tavler!» Det har jeg faktisk aldri lagt merke til før. Og hans ansikt skinte – uten at han visste det -fordi han hadde talt med Herren! Restitusjons- pengene er endelig utbetalt, og de er brukt til å bygge et nytt «samlingstelt» for Herren – for det jødiske folk i Norge. Vakkert og enkelt – funksjonelt og tilpasset en ortodoks menighet, innviet en uke før det jødiske nye året skal feires, det blir et gyllent ark i historieboken. Rosh Hashana – over til år 5765, feires 16. og 17. september – måtte de få mange rike og gode år!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

Ovadia

i , /av

Den siste samtalen på hjemmelaget tysk hadde vi 19. juni. Da var han full av planer for det nye muséet, og en tur til Norge i august lå ham varmt på hjertet. Helst ville han ha med seg hele dansegruppen, men i alle fall et utvalg av prominente talere. Og dem er det mange av i det yemenittiske miljøet i Israel! Han var så stolt av sitt folk, og de elsket ham. 300.000 yemenittiske jøder befinner seg i dag i Israel, bare et par hundre er fremdeles igjen i Yemen.

Det var en av hans store gleder at «alle var kommet hjem». Og en av grunnene til at han satte HJH på en pidestall, var at vi medvirket til å løse ut den siste, store utreisebølgen fra Yemen for ti år siden.

Kanskje ikke alle vet hvem Ovadia Ben Shalom er. Men de som har vært med oss på tur, vet det. Han ruvet med sine 1,65 m. Han var en av de som åpnet alle dører i Israel, og generøs som han var, tok han oss med gjennom disse dørene. Alltid satt han på 1. benk, tidligere parlamentsmedlem, …………., varaordfører i Netanya gjennom en årrekke og medlem av en hærskare av styrer. Han elsket Norge, og han trodde fullt og fast at Norge var landet der Israel bare hadde venner.

19. juni var en rar dag. Det var «sabbat-slutt»-feiring, og vi utsatte hjemreisen en dag for å være med på den. En gang i måneden leide han et hotell for så mange yemenitter som mulig for at de skulle feire sabba en sammen. Det var fullt program med synagogegang, lystenning, skriftlesing, sabbatsmiddag, stillhet og givende samtaler. Han var nøye på reglene, men han inkluderte oss gjerne. Lørdag kveld var gleden og takknemligheten i fokus.

19. juni var spesiell. Han var nettopp kommet ut fra sykehuset, alle visste at han hadde kreft i leveren. Han visste det ikke selv. Kanskje visste han det likevel – det hastet veldig med å få orden på Norges-turen. Plutselig reiste en seg og begynte å synge. Det ble en lang og vakkert fremført sang – en av Davids salmer, dedikert til Ovadia. Det var utrolig rørende.

Så reiste en ung gutt seg, vandret rundt på gulvet mens han holdt en engasjert og følelsesladet tale, stadig avbrutt av applauser. Den som hadde kunnet hebraisk!
Jeg spurte jo hva han snakket om, han målte Ovadia opp mot Moses og jødenes vandring ut av fangenskapet.
Å være omhegnet av kjærlighet – av ærbødighet, respekt og takknemlighet – å få satt ord på alt det usagte – det var en sterk opplevelse. Han etterlater seg et nytt museum, en levende historie over jødenes forvisning – deres utlendighet og tilbakekomst. Han opplevde å få se det ferdig. Noen jobbet dag og natt for at han skulle nå det. Det inneholder en uerstattelig boksamling, eldgamle, originale skrifter – et hav av videoer – ferdige små «yemen-hjem» fra slik de alltid har vært – klær og bilder i mengder, kopper og kar, vannpiper og bakeputer.

Han kom til Israel i første pulje innvandrere. Da var han liten gutt og lærte tysk av barnepiken.
Den lærdommen beholdt han, og med den klarte vi oss.

Han ringte fra tid til annen. Det var alltid gledestelefoner, og de var alltid likelydende: «Alles gut?» – «Ja, alles gut»
– «Wann kommst du?»

– Så fikk han en dato, og da var «alles gut».

Kjærlighet, varme, omtanke, raushet, humør, kunnskap – dyp Gudsfrykt – du verden, som jeg kommer til å savne den skjønne hedersmannen, Ovadia Ben Shalom!

Det store hjertet hans greide ikke den siste kampen. Han er uerstattelig.Han går ut av tiden sammen med mange andre gamle, store, som har vært med å bygge opp det nye Israel – 82 år gammel.

Over tusen mennesker fulgte ham til graven – den samme dagen han hadde booket reisen til Norge.

Det føltes vemodig – som en slags siste hilsen……

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.

La oss fullføre løpet

i , /av

Kanskje ikke alle synes det har vært så interessant, men slo man på TV’en, ble man lett revet med. Alle prøver å vinne, det er jo det dette dreier seg om. Gullguttene og -jentene blir helter for en dag – jubelen er grenseløs, og lønnen er stor – for noen. Men om noen år er det ingen som husker at Siren Sundby vant gull i seiling – eller hvem som vant maraton.

På NRK satt daglig tre gubber og prøvde ut folks hukommelse. Oppgavene lød enkle nok, men jeg – f.eks. – visste aldri svarene. Hvor mange gull fikk Norge i Atlanta i 1996? var ett sånt spørsmål, det er hentet fra vår nærhistorie, men uten Internett tror jeg ikke det er mange som kan hente frem svaret.

Tankene har ofte gått til et annet slags OL – «Oppover Livet» – kanskje?

I Bibelen snakkes det jo ofte om livet som et løp – det er til og med en oppfordring til å løpe slik at vi vinner seierskransen! Det er med andre ord ikke slik at Gud har satt foran oss en lenestol, der vi kan slappe av mens vi venter på å få se hva Han har lagt ferdig. Noen hver av oss kan vel i mismodige tider ha tenkt at «Gud har vel noe for meg også» – Ja, det har Han – her og nå. Men OL-gullet er ikke noe man bare kan gå å hente, det ligger beslutning, valg og hard trening bak dette gullet.

Vi kan fort fortape oss i andres løp og føle at vi ikke strekker til eller at det ikke er bruk for lille meg. Men i så fall hadde ikke oppfordringen stått i Bibelen! Og der går det jo tydelig frem at det ikke er snakk om noen konkurranse – det finnes en seierskrans for oss alle. Men det finnes et løp, og det finnes en oppfordring til å løpe slik at vi vinner denne kransen – der vi er satt – med de mulighetene vi har fått!

Jeg ble litt fanget inn da jeg kom til å se på et blodslit – «Triatlon» heter øvelsen. Det vil si at en og samme person først svømmer 1.500 m i havet, og det er en skikkelig lang svømmetur som ikke gir noe rom for pause. Så løper han opp av vannet, hiver badehetten, finner en sykkel og tar på seg hjelm og sko i fart og sykler alt det remmer og tøy kan holde – i fire mil! Bakke opp og bakke ned i + 40 °c, det ser livsfarlig ut. Og hele tiden ligger femti mann hjul i hjul på jakt etter den samme medaljen.

Siste delen av konkurransen består i å løpe en mil – hoppe av sykkelen i fart – skifte sko og hjelm og fly for livet. Én vinner og får gull! Like etter så jeg en som padlet kano i noen minutter. Han fikk også gull – og det slo meg at dette er da skrekkelig urettferdig? Den ene medaljen burde i alle fall vært mye større enn den andre? Guds tanker om rettferdighet er heldigvis annerledes enn våre. Vi slipper i skjele til hverandre. Jeg har fått mitt liv å løpe, du har fått ditt. På oss begge venter en seierskrans! Kanskje er det slik at treningsmassen for roeren og for triatlonatleten er den samme? Vår trening ligger f.eks. i bønn og bibellesning – i samvær og samtaler med andre – i å gjøre hverandre tjenester! Det kan være ulike treningsøkter i et menneskes liv, men de skal gjøre oss sterkere, raskere, mer konsentrert, mer målrettet – med andre ord – gjøre oss i stand til å løpe slik at vi vinner seierskransen. Det ligger en og venter på oss alle. Det er maksimal rettferdighet. Lykke til med livsløpet!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.