La oss fullføre løpet

Kanskje ikke alle synes det har vært så interessant, men slo man på TV’en, ble man lett revet med. Alle prøver å vinne, det er jo det dette dreier seg om. Gullguttene og -jentene blir helter for en dag – jubelen er grenseløs, og lønnen er stor – for noen. Men om noen år er det ingen som husker at Siren Sundby vant gull i seiling – eller hvem som vant maraton.

På NRK satt daglig tre gubber og prøvde ut folks hukommelse. Oppgavene lød enkle nok, men jeg – f.eks. – visste aldri svarene. Hvor mange gull fikk Norge i Atlanta i 1996? var ett sånt spørsmål, det er hentet fra vår nærhistorie, men uten Internett tror jeg ikke det er mange som kan hente frem svaret.

Tankene har ofte gått til et annet slags OL – “Oppover Livet” – kanskje?

I Bibelen snakkes det jo ofte om livet som et løp – det er til og med en oppfordring til å løpe slik at vi vinner seierskransen! Det er med andre ord ikke slik at Gud har satt foran oss en lenestol, der vi kan slappe av mens vi venter på å få se hva Han har lagt ferdig. Noen hver av oss kan vel i mismodige tider ha tenkt at “Gud har vel noe for meg også” – Ja, det har Han – her og nå. Men OL-gullet er ikke noe man bare kan gå å hente, det ligger beslutning, valg og hard trening bak dette gullet.

Vi kan fort fortape oss i andres løp og føle at vi ikke strekker til eller at det ikke er bruk for lille meg. Men i så fall hadde ikke oppfordringen stått i Bibelen! Og der går det jo tydelig frem at det ikke er snakk om noen konkurranse – det finnes en seierskrans for oss alle. Men det finnes et løp, og det finnes en oppfordring til å løpe slik at vi vinner denne kransen – der vi er satt – med de mulighetene vi har fått!

Jeg ble litt fanget inn da jeg kom til å se på et blodslit – “Triatlon” heter øvelsen. Det vil si at en og samme person først svømmer 1.500 m i havet, og det er en skikkelig lang svømmetur som ikke gir noe rom for pause. Så løper han opp av vannet, hiver badehetten, finner en sykkel og tar på seg hjelm og sko i fart og sykler alt det remmer og tøy kan holde – i fire mil! Bakke opp og bakke ned i + 40 °c, det ser livsfarlig ut. Og hele tiden ligger femti mann hjul i hjul på jakt etter den samme medaljen.

Siste delen av konkurransen består i å løpe en mil – hoppe av sykkelen i fart – skifte sko og hjelm og fly for livet. Én vinner og får gull! Like etter så jeg en som padlet kano i noen minutter. Han fikk også gull – og det slo meg at dette er da skrekkelig urettferdig? Den ene medaljen burde i alle fall vært mye større enn den andre? Guds tanker om rettferdighet er heldigvis annerledes enn våre. Vi slipper i skjele til hverandre. Jeg har fått mitt liv å løpe, du har fått ditt. På oss begge venter en seierskrans! Kanskje er det slik at treningsmassen for roeren og for triatlonatleten er den samme? Vår trening ligger f.eks. i bønn og bibellesning – i samvær og samtaler med andre – i å gjøre hverandre tjenester! Det kan være ulike treningsøkter i et menneskes liv, men de skal gjøre oss sterkere, raskere, mer konsentrert, mer målrettet – med andre ord – gjøre oss i stand til å løpe slik at vi vinner seierskransen. Det ligger en og venter på oss alle. Det er maksimal rettferdighet. Lykke til med livsløpet!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.