Festdag i synagogen i Oslo

 

Det var en ære å få være til stede, og det ga en god følelse av at endelig er tingene falt på plass. Endelig er det blitt mulig å synliggjøre tapet av flere hundre likviderte norske jøder fra 2. verdenskrig – gjennom en utrolig vakker og varsomt utført yttervegg – uten navn og skrekksymboler, bare markert ved en avbrutt flate og tomme hull. Men virkningen er sterk og gripende, slik et ekte kunstverk skal fungere.Mona Levin leste et vakkert minnedikt, og en mezzusa ble plassert ved inngangen. Festen startet inne i synagogen, der rabbineren forklarte betydningen av denne skikken – som alle jødiske familier følger – nemlig å henge en liten sylinder på dørstolpen til hjemmet. Inni den legger wman en papir-rull med et gudsord fra Tora’en – for at alle som passerer døren skal huske på at Gud er oss nær. Ikke bare private hjem, men også hoteller og offentlige jødiske bygninger har en mezzusa hengende på dørstolpen. Det jeg ikke visste, var at den skal henge på skrå – eller bøyd, som han sa – for å minne oss om at vi skal være ydmyke overfor Gud og ikke hovmodige. Men heller ikke skal vi være trassige – eller legge oss flate, noe en horisontal plassering ville signalisert.

Det var en eksklusiv forsamling som var til stede, med statsministeren og flere regjeringsmedlemmer til stede. Bondevik holdt en engasjert og personlig tale, der han poengterte at han ikke kom bare av plikt, men simpelthen fordi han hadde lyst – og sånn virket han. Han ga honnør til Jagland -som også var med på feiringen, og som hadde vært med på å få i orden krigserstatningen til jødene etter 54 år. Det var den som gjorde det mulig å få til denne om-bygningen Oslos biskop var representert ved domprost Olav Dag Hauge. Bondevik avsluttet med å uttrykke et ønske om at huset måtte bli brukt til tro og håp – kunst og kultur – og glede. Og dermed tok han tak i jødenes kjerneverdier. Ole Bøhn og Ernst Glaser var flere ganger på scenen og ga oss virtuos musikk. Det er jo en sann glede å få servert det helt perfekte, et gedigent samspill på fiolin og cello.

Overrabbineren var selvsagt der. Michael Melchior hadde reist opp fra Israel for en dag, for å være til stede. Og som alltid ga han gull for pengene. Han tok utgangspunkt i Moses og de knuste sten tavlene og ga mye stoff til ettertanke. Den beretningen kan vi alle lese i 2. Mosebok 31 og utover, og så kan på ordet” – lenge, eller på ordene! I min Bibel står det at da Moses for andre gang kom ned fra fjellet, hadde han med seg “vitnesbyrdets to tavler!” Det har jeg faktisk aldri lagt merke til før. Og hans ansikt skinte – uten at han visste det -fordi han hadde talt med Herren! Restitusjons- pengene er endelig utbetalt, og de er brukt til å bygge et nytt “samlingstelt” for Herren – for det jødiske folk i Norge. Vakkert og enkelt – funksjonelt og tilpasset en ortodoks menighet, innviet en uke før det jødiske nye året skal feires, det blir et gyllent ark i historieboken. Rosh Hashana – over til år 5765, feires 16. og 17. september – måtte de få mange rike og gode år!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.