Ovadia

Den siste samtalen på hjemmelaget tysk hadde vi 19. juni. Da var han full av planer for det nye muséet, og en tur til Norge i august lå ham varmt på hjertet. Helst ville han ha med seg hele dansegruppen, men i alle fall et utvalg av prominente talere. Og dem er det mange av i det yemenittiske miljøet i Israel! Han var så stolt av sitt folk, og de elsket ham. 300.000 yemenittiske jøder befinner seg i dag i Israel, bare et par hundre er fremdeles igjen i Yemen.

Det var en av hans store gleder at «alle var kommet hjem». Og en av grunnene til at han satte HJH på en pidestall, var at vi medvirket til å løse ut den siste, store utreisebølgen fra Yemen for ti år siden.

Kanskje ikke alle vet hvem Ovadia Ben Shalom er. Men de som har vært med oss på tur, vet det. Han ruvet med sine 1,65 m. Han var en av de som åpnet alle dører i Israel, og generøs som han var, tok han oss med gjennom disse dørene. Alltid satt han på 1. benk, tidligere parlamentsmedlem, …………., varaordfører i Netanya gjennom en årrekke og medlem av en hærskare av styrer. Han elsket Norge, og han trodde fullt og fast at Norge var landet der Israel bare hadde venner.

19. juni var en rar dag. Det var «sabbat-slutt»-feiring, og vi utsatte hjemreisen en dag for å være med på den. En gang i måneden leide han et hotell for så mange yemenitter som mulig for at de skulle feire sabba en sammen. Det var fullt program med synagogegang, lystenning, skriftlesing, sabbatsmiddag, stillhet og givende samtaler. Han var nøye på reglene, men han inkluderte oss gjerne. Lørdag kveld var gleden og takknemligheten i fokus.

19. juni var spesiell. Han var nettopp kommet ut fra sykehuset, alle visste at han hadde kreft i leveren. Han visste det ikke selv. Kanskje visste han det likevel – det hastet veldig med å få orden på Norges-turen. Plutselig reiste en seg og begynte å synge. Det ble en lang og vakkert fremført sang – en av Davids salmer, dedikert til Ovadia. Det var utrolig rørende.

Så reiste en ung gutt seg, vandret rundt på gulvet mens han holdt en engasjert og følelsesladet tale, stadig avbrutt av applauser. Den som hadde kunnet hebraisk!
Jeg spurte jo hva han snakket om, han målte Ovadia opp mot Moses og jødenes vandring ut av fangenskapet.
Å være omhegnet av kjærlighet – av ærbødighet, respekt og takknemlighet – å få satt ord på alt det usagte – det var en sterk opplevelse. Han etterlater seg et nytt museum, en levende historie over jødenes forvisning – deres utlendighet og tilbakekomst. Han opplevde å få se det ferdig. Noen jobbet dag og natt for at han skulle nå det. Det inneholder en uerstattelig boksamling, eldgamle, originale skrifter – et hav av videoer – ferdige små «yemen-hjem» fra slik de alltid har vært – klær og bilder i mengder, kopper og kar, vannpiper og bakeputer.

Han kom til Israel i første pulje innvandrere. Da var han liten gutt og lærte tysk av barnepiken.
Den lærdommen beholdt han, og med den klarte vi oss.

Han ringte fra tid til annen. Det var alltid gledestelefoner, og de var alltid likelydende: «Alles gut?» – «Ja, alles gut»
– «Wann kommst du?»

– Så fikk han en dato, og da var «alles gut».

Kjærlighet, varme, omtanke, raushet, humør, kunnskap – dyp Gudsfrykt – du verden, som jeg kommer til å savne den skjønne hedersmannen, Ovadia Ben Shalom!

Det store hjertet hans greide ikke den siste kampen. Han er uerstattelig.Han går ut av tiden sammen med mange andre gamle, store, som har vært med å bygge opp det nye Israel – 82 år gammel.

Over tusen mennesker fulgte ham til graven – den samme dagen han hadde booket reisen til Norge.

Det føltes vemodig – som en slags siste hilsen……

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.