Gud har lovet jødene Israel

Mange har f. eks. hørt historien om skofabrikanten som sendte to av sine medarbeidere til Afrika for å se om det var marked for skosalg der. Den ene kom tilbake og sa at – nei, der var det ingen vits i å satse på skoproduksjon, alle mennesker der gikk jo barbeint!
Men den andre kom tilbake full av entusiasme – “Jo, her var det strålende muligheter. Vi kan produsere alt det remmer og tøy kan holde, for der er det ingen som har sko.”

En annen slik historie handler om to venner som gikk en tur i skogen etter en regnværsperiode. Den ene klaget hele tiden fordi han ble våt på beina, og han fortalte bare om sølepytter og vått, klissete løv da han kom hjem. Mens vennen hadde gledet seg over at klarværet hadde overtatt, han frydet seg over den friske luften og la ut om stjerner og nordlys og om hvor fantastisk det hadde vært å få denne rusleturen.

Det handler om hva vi velger å se, om hvor vi velger å feste fokus. I begge disse historiene er det åpenbart at én fikk fremgang og inspirasjon, mens den andre simpelthen lot mulighetene og gleden gå fra seg.
Bibelen har også en slik historie.

I 4. Mosebok står det om Moses at han sendte ut speidere for å se om det landet de var på vei til var klart for dem -. “Dra opp til sydlandet”, sa han – “og stig opp på fjellene og se hvordan landet er! Se om
folket som bor der er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort”…. . “Vær ved godt mot og ta med dere av landets frukt”.
De dro, og de fant at landet var vakkert, og det fløt av melk og honning. De bar med seg digre drueklaser for å vise folket, og det motivet er jo havnet i alle souvenirbutikker i Israel. To menn bærer en stang full av drueklaser! Et symbol på liv og fruktbarhet og muligheter. Men likevel hadde de latt seg skremme av folket de møtte, høye og storvokste folk. – “Vi makter ikke å dra opp mot dette folket for det er sterkere enn vi”. – “Der så vi kjempene. Mot dem var vi i våre egne øyne som gresshopper, og det syntes de også at vi var”, – sa de.

Der glapp det for dem. Enda Gud hadde lovet dem landet og lovet å være med dem, slapp de taket enda de hadde vært på vandring i 40 år! Det er en utrolig spennende og dyp tekst. Hadde det ikke vært for Kaleb og Josva, hadde kanskje historien endt der. Men de talte til Israels folk og sa: “Det landet som vi dro igjennom, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører Han oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet.”

Som så ofte ellers, det er ikke det å få en gave som er poenget, men å ta imot den!
Og jo mer verdifull en gave er, jo mer går vi glipp av ved ikke å ta imot den!

Like før jul var en del kristne sentrale personer på tur i Israel. De kom tilbake og var veldig tydelig på at Israel var høyst kritikkverdig. Jeg ble veldig trist av å lese alle utsagnene, og jeg tenkte at de bare hadde sett alle sølepyttene, og jeg fikk så lyst til å ta dem med på en annen slags tur til Israel. – Vise dem all omsorgen, all fremgangen, all optimisme, all styrken, alt fremtidshåpet og et land som i sannhet flyter av “melk og honning”.

Men det er også et land som tvinges til å bruke enorme summer på sikkerhetstiltak, et land der innpå tusen uskyldige mennesker er drept av selvmordsbomber og mange tusen er lemlestet, men der bitterheten ikke får slå rot fordi den er destruktiv.

Mange palestinere lider, men det er jo ikke Israels skyld! Mange jøder lider også. 700.000 er havnet under fattigdomsgrensen. Men de har ikke tenkt å bli værende der!

Kanskje vi kan si at omstendighetene har ført dem dit. Men vi kommer ikke fra at Gud har en spesiell plan med dette folket – og Han har gitt enorme løfter til de som er med og velsigner det, nemlig Guds velsignelse. Det var derfor jeg ble så trist av å lese om resultatet av den Vip-reisen. For det står noe om “å tale vel om” – “om å stå hos” – om å trøste. Det betyr ikke at vi skal nulle ut andre folk!

De som var med på denne reisen, har stor innflytelse, og deres ord har stor vekt. La oss håpe at de for en gangs skyld faller “på steingrunn”!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/05.