De hjertevarme nissene

i , , , /av

Moshe Kot viser litt av varene som deles ut. Hummus og yoghurt er god og vanlig frokostmat i Israel. Zalman i bakgrunnen hjelper til.

Ikke noe kontor, ingen reinsdyr, ingen ansatte; kun en hentebil og frivillige som stiller opp hver eneste kveld eller grytidlig morgen for å bringe mat til nødstilte familier i Jerusalem.

Moshe Kot er ingen nisse. Men hjertet hans banker som en. For han har drevet ”Lev Ramot” eller ”Ramots hjerte” i vel 21 år. Han startet hjelpearbeidet med å distribuere mat sammen med andre frivillige ved siden av sin trykkerivirksomhet.

Etter ti år ble det hjelpearbeid på heltid og en symbolsk lønn. Fra kjøkkenbordet organiserer han henting, pakking, lagring og utkjøring av mat. En logistisk utfordring uten sidestykke. Kone og seks barn har også bidratt gjennom alle år. Ellers stiller i dag 150 øvrige frivillige opp minst en kveld/natt hver uke for å hente, pakke og kjøre ut maten. I løpet av året blir det distribuert 30 000 matpakker kun fra dette ene av de mange B’Yachad-støttede prosjektene som dekker hele landet.

-Hva skjer i praksis?
-Vi har et stort kontaktnett; matprodusenter, butikker, restauranter, kantiner og festlokaler. Maten som blir igjen når sel-skapet – feks bryllupsfesten – er over, får vi lov til å pakke i porsjonsbokser og ta med til trengende. Det samme gjelder mat fra kantiner og andre steder. Butikker og importører av tørrmat og hermetikk gir oss bokser som kan være litt skadet utenpå. Flere butikkjeder har en kasse ved utgangen hvor handlende legger alle slags varer i. Når det tilbys ”Kjøp to, få en gratis”, er det underforstått at den tredje legges i kassen. Øvrige forbruksvarer som vaskemiddel, shampo og tannkrem er også viktig å få med i månedsesken. En gang i måneden møtes våre frivillige medarbeidere og pakker disse eskene fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer på rundt 30 kilo pr eske. De leveres i tillegg til den daglige porsjonen. Noen får også økonomisk hjelp til faste utgifter slik at de kan bli boende i leiligheten.

Moshe Kot viser litt av varene som legges i eskene som deles ut hver måned. Eskene i bakgrunnen veier 30 kilo.

«Våre frivillige møtes og pakker månedsesker fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer – rundt 30 kilo pr eske»

Koht har skaffet fire lager- og kjølerom i nabolaget – til en lav leie. Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til youghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon. –Vi har også begynt å levere frosne kyllingpakker, da barna ofte blir flaue overfor venner de tar med hjem dersom de aldri ser at foreldrene deres koker mat i hjemmet… Dessuten står vi bak mange bar- og batmitsvaselskaper. Ingen gjester får vite at selskapet kun var mulig på grunn av oss, sier Kot.
Forblir ukjente
-Vi har bare en ganske liten bil med logoen vår (må snart byttes ut pga alder) som vi sender ut for å hente inn mat. De frivillige bringer maten med egne, anonyme biler når de kjører ut til familiene. Alle har sine ruter og starter ikke før etter solnedgang. Matposen settes utenfor døren, man ringer på og når man hører noen komme for å åpne skynder man seg ut igjen. Poenget er at bud og mottaker aldri skal se hverandre. Det har med verdighet å gjøre dersom de skulle møtes på gaten.

250 husholdninger
”Lev Ramot” bidrar i dag med hjelp til 250 husholdninger – ikke bare i bydelen Ramot, men i hele Jerusalem. Og heller ikke bare til immigranter og innfødte jøder, men også til noen arabere. Foran de religiøse høytidene samles det inn ekstra store porsjoner til alle trengende. Rundt 1000 stiller opp for å pakke og distribuere da.

«Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til yoghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon.»

-Hvordan får dere vite hvem som trenger hjelp?
-Via velferdsministeriet. Deres sosialarbeidere melder ifra. Det er satt i system. De som trenger hjelp er ofte eneforsørgere, familier med svært mange barn eller barn med spesielle behov, foreldre som vil investere i barnas utdannelse for å sikre deres fremtid – og som dermed prøver å fortsette å bo i et litt dyrere område enn de har råd til. Noen har ikke arbeid, andre har arbeid, men lønna er altfor lav til at de klarer å underholde familien, forteller entusiasten Moshe Kot.

—————————————————————————————–

B’Yachad betyr sammen på hebraisk og er navnet på «paraplyen» over et nettverk av individuelle små og større prosjekter over hele Israel. Hvert enkelt har sin lokale utforming i forhold til ildsjelene som driver hjelpearbeidet. Felles for alle er at de samler inn alt som vanskeligstilte mennesker kan trenge – og distribuerer det etter behov.
Frivillige donerer
De frivillige hjelperne stiller ofte også selv opp økonomisk og gir penger til et fond. Bilen deres ble i sin tid betalt med bla penger fra en ukjent donor som ga 50 000 shekel (ca 80-90 000 NOK dengang.) Blant de frivillige er også folk som selv mottar mat. Men det er det få andre som vet. Moshe Kot og ”Lev Ramot” fikk flere kommunale priser i 1999 og 2001. Sistnevnte år ble de også hedret med presidentens pris for ekstraordinær innsats.

Andelen vanskeligstilte i Israel stiger

i , /av

Under et besøk i slutten av august, med mer enn +30 grader i skyggen, så jeg demonstrasjoner og teltleirer overalt. Til tross for stadige rakettangrep fra Gaza protesterte mennesker i tusenvis mot er sterk forverring av levekårene. Mat og bolig blir stadig dyrere. Nå er det også nedre middelklasse som tar til gatene, med plakater og barnevogner. En helg var det mer enn 250.000 mennesker med i demonstrasjoner over hele landet. Regjeringen har nedsatt en kommisjon
for å komme med forslag til hvordan situasjonene kan avhjelpes.

I tiden mellom mars 2006 og tidlig 2011 har gjennomsnittlige lønningene steget med 2,6 %, mens konsumprisindeksen er steget med 25% ifølge Knessets forskningssenter (Jerusalem Report 1.august 2011, s.14).

Dette innebærer at mange av de prosjektene som HJH støtter, vil bli oppsøkt av hjelpetrengende mennesker. Sammen skal vi være der for dem.

Ira og Shai

i , /av

Begge ble hjulpet til Israel gjennom programmer i regi av Keren Hayesod, en av våre viktigste samarbeidspartnere i Israel. Møtet med dem ble for meg en ny vitamininnsprøytning i en heller mørk og regnfull høst. De brakte med seg varmen, entusiasmen og pågangsmotet fra Israel. Deres historier beveget meg, men aller mest ble jeg bergtatt av deres vakre personligheter.

Varmen kjenner jeg fortsatt, og de minner meg om det som det er så lett å overse i vårt arbeid; hvilke fantastiske resurser innvandrerne er for Israel. I våre prosjekter møter vi ofte nye immigranter som sliter og som trenger vår hjelp for å etablere sitt nye liv hjemme i Israel. Da er det lett å miste av syne hvilken velsignelse de blir for landet – det må vi ikke glemme!

Ira, som i dag er sosialarbeider, vokste opp i Hviterussland, med jødisk mor og russisk far. Hun var ti år da hun fikk vite at hun er jødisk. Foreldrene hadde holdt det hemmelig under kommuniststyret. I 1990 endret situasjonen seg, det ble åpnet et jødisk senter i byen hvor hun bodde, og hun begynte å gå dit. For første gang fikk hun virkelig høre om Israel og lære om jødedommen.

Kun 15 år gammel reiste hun alene til Israel, på et studieprogram som ga henne språkopplæring i hebraisk og tre års utdanning. Lillesøsteren kom ett år senere og året etter det kom foreldrene hennes. Da var det hun og søsteren som på mange måter måtte hjelpe foreldrene med å tilpasse seg den nye tilværelsen.
Shai Fredo er en israelsk skuespiller, ble født i landsbyen Matcha i Etiopia. I 1983. Da han var 7 år gammel, la hans familie ut på den lange veien mot Israel, til fots. En århundrelang lengsel etter Zion skulle snart gå i oppfyllelse. Avreisen måtte skje i all hemmelighet.

Jerusalem stod for dem som selve himmelen. På vei gjennom jungelen til Sudan ble de angrepet av røvere tre, fire ganger. En dag traff de en kristen etiopier som gikk i mellom for å redde dem da røvere ville angripe. Etterpå ga han mat til hele reisefølget på 400 personer og et trygt sted å sove. Det er det beste mennesket jeg noen gang har truffet, sa Shai.

I Sudan måtte de skjule sin identitet og late som om de var muslimer, så de ikke skulle bli angrepet eller returnert til Etiopia. Lokalbefolkningen stjal fra flyktningenes matrasjoner, og erstattet den stjålne hveten med sand. Dette førte til at mange av de etiopiske jødene døde, blant dem Shais bestefar.
Dere kan lese og høre mer om deres historier på vår hjemmeside.

Snart er det Jul og Hanukah, hvor det å gi gaver er blitt en del av tradisjonene. Gjennom HJH kan dere gi en ekstra gave til noen som virkelig trenger det, og dere kan gjøre det i navnet til en venn eller slektning dere vil glede. Det er en flott gave å få, og den vil glede mange!

2009 nærmer seg slutten, og jeg benytter på vegne av alle i HJH og alle dere har hjulpet igjennom året, å takke for den fantastiske givergleden dere har vist. Det har vært et flott år!

Det tar tid å bli en israeler

i , /av

HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel, skriver Rebekka Rødner, her sammen med sin mann Tyson Herberger.

 

Som oleh chadash, ny immigrant i Israel, har du en del rettigheter som de israelske myndighetene gir deg. Du får blant annet et bostipend, skattefritak og tilbud om fem måneders ulpan (hebraiskundervisning). Men er dette egentlig nok til å få den ballasten man trenger for å bli en aktiv del av israelsk samfunn? Det er ikke lett å skulle ta til seg ny kultur, nytt språk og den kunnskapen man trenger for å bli en integrert del av det israelske samfunnet.

Frivillige organisasjoner
Erfaringen så langt forteller oss at de aller fleste nye immigrantene trenger langt mer støtte og hjelp underveis enn det det offisielle Israel har mulighet til å gi dem. Dermed blir de frivillige organisasjonene, og de institusjonene som jobber ved siden av og parallelt med israelske offentlige instanser meget viktige. HJHs støtte til organisasjoner i Israel letter hverdagen til tusenvis av immigranter hver dag. De frivillige organisasjonene har blitt uvurderlige i integrasjonsarbeidet.

Babayit beyahad 
Integreringsministeriet er klar over at for mange er integreringsfasen lang og vanskelig, og de har derfor startet et program som heter «Babayit Beyahad»- eller «Hjemme sammen». Der lages det smågrupper bestående av israelskfødte israelere, gamle og nye immigranter, og ideen er at de nye immigrantene får hjelp og støtte av de andre i denne gruppen, ikke bare helt i begynnelsen, men også senere når immigrantene har vært i landet en stund. Cirka 15000 nye og gamle immigranter og israelskfødte er nå aktive i programmet. Et viktig aspekt av programmet er at immigranter med forskjellig bakgrunn kobles sammen. Slik skal også de kulturelle barrierene brytes.

Språket er viktig
Mange immigranter lever i en «immigrantboble», der de for det meste omgåes andre immigranter, og man føler seg alene og utenfor de «israelske». Mange immigranter sier det er ironisk at: «Israel elsker aliyah, men israelere hater olim – immigranter». Å ha israelskfødte venner som immigrant kan være en sjeldenhet og da blir det vanskelig å forbedre hebraiskkunnskapene, utvikle kulturell nærhet og å føle seg integrert inn i det israelske samfunnet. Det er ikke uvanlig at det tar hele åtte år før en ny immigrant føler seg integrert, viser forskning fra det israelske integreringsministeriet. Og da hjelper det spesielt å ha en jobb der arbeidsspråket er hebraisk. «Det var først da jeg etter cirka syv år i Israel fikk en jobb der jeg kommuniserte på hebraisk, både skriftlig og muntlig, at jeg virkelig følte meg hjemme i Israel», forteller Hannah, en immigrant som har bodd de siste 25 årene i Israel. Hun føler seg ikke lenger som en «olah chadasha» -» en ny immigrant», men en «vatika» – en gammel immigrant. «Det var vanskelig i de første årene, for jeg følte meg ikke som en del av storsamfunnet.»

Barn av immigranter 
Selv om voksne immigranter for det meste greier seg tålelig bra, kan barna ofte bli glemt i systemet. Foreldrene føler seg ofte hjelpeløse overfor systemet, når det kommer brev fra skole og myndigheter på hebraisk på høyt nivå som de ikke klarer å forstå. Det blir meget vanskelig å hjelpe barna hjemmefra. Integreringsministeriet gikk i juli i år sterkt ut og kritiserte det israelske undervisningsministeriet. 63 % av alle barn i skolealder i Israel i dag er barn av immigranter, men kun de barna som er født utenfor Israel blir ansett som immigrantbarn. Barn som er født i Israel, men har immigrantforeldre, blir ofte oversett når det gjelder å få tilgang til spesielle tiltak for immigranter. De faller utenfor i statistikken, og dermed også utenfor hjelpetiltakene.

HJHs arbeid er viktig 
HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel. Å bli en israeler er en lang prosess, hvor mange trenger litt ekstra hjelp. Ved spørsmål om de føler seg som israelere, smiler både Ilana og Hannah litt skjevt. Hannah svarer: «Jeg er israeler også. Men barna mine – de er virkelig israelere! Det er jeg stolt av.»

Kursdifferanse og finanskrise gir budsjettkutt

i , /av

Vekslingskursen mellom dollar og shekel har endret seg dramatisk. I løpet av et halvt år i 2008 sank den fra 4.2 shekel på en dollar til 3.2. Langsomt nærmer kursen seg tidligere nivå og ligger nå på ca 4.1. Det innebar at mens man i januar 2008 fikk 420 shekel for en gave på
US$ 100, ble det senhøstes bare 320 shekel. For mange organisasjoner som får store pengegaver fra USA, resulterte dette reelt sett i en betydelig nedgang i gaveinntektene. Norske kroner er også svekket i forhold til shekel, hvilket betyr at HJHs overføringer ikke er så mye verdt nå som for 1 ½ år siden. Men situasjonen bedrer seg!

– Mange større givere utenfor Israel har mistet mye av sin formue eller er gått konkurs og har derfor ikke vært i stand til å gi som før – eller enda verre, som avtalt. Yad Sarah har for eksempel ute en bestilling på åtte kostbare pustemaskiner for levering i april. Mannen som lovet å betale for dem, er nå gått konkurs. Selah ble lovet en utrykningsbil, som en annen fortvilet amerikaner nå ikke kan betale. Og store legater og stiftelser i USA forsvant over natten i fjor høst.

De fleste organisasjonene i Israel har kuttet sine budsjetter for 2009 med mellom 10 og 30 prosent ifølge Jerusalem Report fra 16. februar 2009. Våre prosjekter melder om 10 prosent budsjettreduksjoner.

Men det vil sikkert glede dere å høre at for eksempel Hadassah-sykehuset, som sto overfor betydelige kutt, fortsatt kjører helseprosjektet for eldre russiske immigranter, omtalt i HJH-avisen i november 2008. Begrunnelsen var at HJH støtter det. Det var nok ellers et delprosjekt som man ville velge å suspendert for en periode, når det nå er så vanskelig.

For HJH er det viktig at de prosjekter som styret velger å støtte er hjelp til selvhjelp for immigrantene. Våre gaver beskytter mot sparekniven.

Georgiske jøder opplevde to kriger på et halvt år

i , /av

Tamara Manasherova og ektemannen Mamuka Chachanshvili med barna Natalie og Ben trives i Ashdod, men vil etterhvert bosette seg nærmere Tel Aviv

Her får Natalie og Ben god hjelp til hjemmelekser og hebraisk av soldat Assaf.

Under et halvt år senere måtte familien atter søke ly for raketter, men denne gang kom de fra Gaza.

Vi møter Tamara Manasherova (30) og datteren Natalie (5) på Beit Canada, absorbsjonssenteret i Ashdod. Bygningen er firkantet med et stort atrium med overbygget glasstak. Oppover i etasjene er det åpne ganger med dører inn til leilighetene. I første etasje er det kontorer samt klasserom for språkundervisning.

Så smalt bombene
-Den 7. august forandret vår verden seg totalt, forteller Tamara tankefullt. – Vi hørte om provokasjoner på grensen til Sør-Ossetia. Trodde ikke det var noe alvorlig, men hver dag ble det mer og mer seriøst. Klokken seks en morgen slo en bombe ned rett ved siden av leiligheten vår, som ligger i nærheten av flyplassen i Tbilisi. Krigen hadde kommet til byen vår! Nå var det alvor. Lenge hadde vi tenkt på å emigrere. Som jøder følte vi at Israel var vårt egentlige hjemland. Men hadde aldri trodd at avreisen skulle skje under slike omstendigheter. Vi tenkte først og fremst på barna. Måtte få dem bort snarest mulig. Ante ikke hva morgendagen ville bringe, sier Tamara.

Familien kom seg til den israelske ambassaden for å ordne med papirene. I full fart ble alt ordnet. Ved ambassaden jobbet de døgnet rundt. Klokken to på natten fikk familien alle dokumentene de trengte.

Men de hadde ikke fått pakket noe som helst. I mens smalt det flere bomber. De dro til Jewish Agency for å finne ut hvordan de skulle komme seg bort. Der var de i full gang med å hjelpe folk ombord på busser til flyplassen.

To timer til pakking
-De sa at hvis vi hadde papirene i orden kunne vi dra med en gang. Klokken var 12 på dagen. Et av de tre flyene de hadde satt opp til Israel skulle gå kl 16.00. Vi dro hjem i en fart, fikk pakket en del klær, viktige papirer samt lap-top’en med alle bildene våre… . Hadde nøyaktig to timer på oss. Kan du tenke deg hvor vanvittig denne situasjonen var?
Men vi kom med! smiler Tamara. På flyet kom nervene og følelsene for fullt. De gråt både av frykt, glede og forventninger.

Hjemme i Israel
Klokken to på natten landet de i Israel. Jewish Agency hadde ordnet med alt! En drosje sto klar for å ta dem til Asdod. Der ventet flere av de ansatte for å ønske dem velkommen. Nå fikk de en liten leilighet, skoleplass til sønnen, barnehage til datteren og foreldrene begynte på språkundervisning. Et nytt liv i deres nye hjemland begynte.

Familien kan ikke få fullrost Jewish Agency og alle giverne som har gjort det mulig for dem å komme hjem – og sender en varm takk også til nordmenn med så store hjerter!

Snakker engelsk
Tamara snakker flytende engelsk etter å ha tatt utdanning i USA og ble brukt som tolk og kommentator for flere medier i og utenfor Israel da krigen raste videre i Georgia.

Ny krig
En dag i desember – knapt fem måneder etter at familien var kommet – brøt en ny krig løs. Familien hadde for lengst følt angst for rakettene fra Gaza og hørt «rød alarm»- signalet flere ganger.
Nå var det Israel som ville ta et oppgjør med denne terroraktiviteten fra naboene.
-Vi sendte barna til slektninger i Bat Yam, men selv ble vi værende i Ashdod, fortsetter Tamara. Hun følte at krigen forfulgte henne hver gang hun måtte løpe ned i tilfluktrommet. – Men her er det i alle fall alarm som gir deg noen sekunder til å komme i dekning. I Georgia fantes ikke det en gang.

Endelig hjemme
Tamara og ektemannen sliter litt med å lære seg hebraisk. – Jeg kunne ikke en eneste bokstav før vi kom, sier hun utålmodig. – Her må man beherske språket perfekt for å komme seg videre og ut i yrkeslivet. Hjelper ikke hvor gode papirer du har eller hvilken jobberfaring du har. Jeg har jobbet og stått på i alle år, og er litt frustrert over at språket liksom ikke renner inn i hodet mitt. Men barna klarer seg strålende, smiler hun. Og viktigst av alt er at familien nå føler seg hjemme i Israel. Her bor deres drømmer og her planlegger de sin fremtid. For alltid.

De flyktet fra Goryi
Shorema Atanelishvili (30) og barna Iakov (8) og Tika (5) flyktet fra Goryi til Tbilisi da tanks rullet innover byen deres og bombene slo ned. Bestemor Suliko Topchiashvili (58) fulgte med. Men det ble en reise fra asken til ilden. Snart fikk også de hjelp fra Jewish Agency (JA) til å evakuere og komme seg ombord i et av flyene til Israel. Shorema og barna landet den 19. august mens Suliko kom den 21. De bor på absorbjonssenteret i Ashdod.
– Hos slektninger i Tbilisi fikk vi en telefon fra JA om at det var muligheter for å reise til Israel. Det var ikke i våre tanker i det hele tatt, men vi var i sjokk, redde og visste ikke hva fremtiden ville bringe. Derfor takket vi ja, og JA ordnet absolutt alt for oss. I dag er vi SÅ takknemlige! Alle hjelper oss med alt her, og selv om vi en stund tenkte på å vende tilbake har vi nå bestemt oss for å bli. Barna er blitt flinke i hebraisk og vi voksne har muligheter for å studere og få oss jobber etterhvert. Shorema er engelsklærer, mens moren er almennlege. – Vi opplever Israel som vårt land nå, og vi gleder oss veldig over de nye mulighetene livet har gitt oss, sier en glad Shorema. Bestemor nikker smilende før hun dukker ned i hebraiskleksene igjen.

Tamara Manasherova (30)
Født: i hovedstaden Tbilisi, Georgia
Gift med: Mamuka Chachanshvili (36)
Datter: Natalie (5)
Sønn: Ben (9)
Immigrerte fra: Tbilisi 12. august -08
Bor foreløpig i: Ashdod
Utdannelse: innen business- og management, samt eiendomsmegler

Beit Canada – Ashdod
er et av Jewish Agencys absorbsjonssentre
35 år gammel bygning
er under omfattende renovasjon
har 140 leiligheter med plass til
ca fire personer i hver (pr. mars 2009
er halve bygningen i bruk)
98 immigranter bor her pr mars
30 nye immigranter kommer
den 29. mars
Seks ansatte
ligger sentralt til i byen
et kvarters spasertur til stranden

Fakta: 
Georgiske immigranter i Israel:
Siden 1990: 23 330 jøder har kommet til Israel
Bor: Over hele landet, men spesielt mange bor i Ashdod, Lod, Bat Yam og Holon
I august: Israel satte opp tre fly fra Tbilisi under krigen – fraktet hjem 600 israelske turister samt 280 jødiske immigranter
Tilbake: Ca 4500 jøder igjen i Georgia i dag

Om Georgia:
Hovedstad: Tbilisi (1,5 millioner innbyggere)
Areal: 69 700 km²
Innbyggertall: Ca 4,6 millioner (Juli 2007)
Offisielt språk: Georgisk
Tidssone: Georgia ligger tre timer foran Norge ved normaltid.
Religion: 80% ortodokse, 10% muslimer.

Store traumer blant Israels barn

i , /av

Sjefspsykolog Zvi Freiman har god oversikt over traumene blant befolkningen i Sha'ar HaNegev og Sderot. Det som bekymrer ham mer er hva som skjer med fosteret når mor er under stress og deprimert.

Fremtidshåp og videreutvikling er hva som holder motet oppe, sier Varda Goldstein, fondskoordinator. Her foran en splitter ny barneskole - på college-området - som skal ta imot 600 barn.

Vi møter ham på Sapir College, sjefspsykolog Zvi Freiman. Selv med 40 psykologer, sosialarbeidere, psykoterapeuter og babyspesialister i staben, er det i minste laget når man skal dekke et område med 40 000 innbyggere, og som bor i et område som har vært nedslagsfelt for terror-raketter gjennom så mange år.

Fostertraumer
– Min bekymring er ikke bare barna som har levd her disse årene. Jeg er like opptatt av hvilken effekt denne stressituasjonen har på ufødte i mors liv, sier han stille. Han hevder det er vitenskapelig bevist at mors tilstand under svangerskapet påvirker fosteret som kan høre allerede fra femte måned.

– Effekten overføres via blodet både fysisk og psykisk, og en depresjon påvirker barnet i høy grad. For da er hun fraværende. Italienske studier viser at barn er blitt autistiske under slike omstendigheter. Autister vil som kjent «skyve virkeligheten fra seg», sier han.

Tydelige ledere
De siste åtte årene her har influert alle. Men vi har ulike karakterer, reagerer forskjellig og mens noen har lav terskel for stress, klarer andre seg langt bedre.
Uansett gir det styrke å ha klare, tydelige ledere som sår håp – det være seg statsministeren eller ordføreren, læreren eller foreldrene.

Begrenset liv
Symptomer som rastløshet og konsentrasjonsvansker er vanlig. Bråket av bombene, luktene, utryggheten. Det trenger inn i hodet og sinnet. Ubevisst, kanskje, gjør folk mindre enn før. De sitter hjemme, sover i bomberommet. Livet er begrenset og det skaper aggresjon. Den finnes blant alle; på skolen, gaten, hjemme. Det er en naturlig reaksjon. Men ingen har begått selvmord, opplyser psykologen. Vanlige reaksjoner blant småbarn fra treårsalderen er søvnløshet, sengevæting og mer til, samt å tviholde i mor. Hun får ikke gå på badet alene en gang. Men barn er også forskjellige: I begynnelsen av livet følger de foreldrenes reaksjoner. Får de panikk, får barnet panikk. Forholder de seg rolige, klarer barnet å takle situasjonen mer balansert. Det samme gjelder for barn som forholder seg til lederen i barnehagen eller læreren på skolen. Men i tenåringsalderen er barnet blitt litt mer selvstendig i reaksjonsmønsteret.

– Mye energi er investert i skolen rundt dette. I fremtiden vil vi få vite hvilken virkning det har hatt, bemerker han.

Gaza-effekt
De siste to og et halvt årene siden Libanonkrigen har vært en veldig dårlig og vond tid her sør. Folk trodde ikke på regjeringen, ikke på hæren. De så ikke noe lys og trodde ikke det fantes noen løsning. De ble ytterligere traumatiserte og deprimerte. For halvannen måned siden skjedde det noe interessant. Nå faller noen få raketter. Greit! Før var det helt ille når de falt. Folket hadde ikke mer hud igjen til å tåle det.

– Snakker vi om en Gaza-effekt?

– Ja, jeg tror operasjonen eller krigen, ga folket tilbake troen på nasjonalt lederskap og kanskje håp om en løsning. Før krigen følte folk seg helt utenfor og glemt. Nå er det bedre, men det skal ta lang tid å behandle traumene, avslutter Zvi Freiman.

Ikke lenger alene
Varda Goldstein fra kibbutz Kfar Aza, bryter inn: Den 27. desember hørte vi at noe var i ferd med å skje. Nesten alle fra kibbutzen dro bort til grensen for å se med egne øyne. «Nå er vi ikke lenger alene», sa vi. Men når hun er i en butikk, og lyden av høytaleranlegget slås på, da farer hun og alle kundene sammen som forsteinet – helt til de oppfatter at det er dagens tilbud på friske grønnsaker som formidles…

Stor aktivitet mellom rakettangrepene

i , /av

Ordfører Alon Schuster viser frem plantegninger av studentboligene som skal bygges i kibbutz Gevim i Sha'ar HaNegev.

Bombesikre skur er plassert på de fleste busstopp og andre plasser hvor folk samler seg.

Som ordfører i regionen er Alon Schuster en pådriver og ukuelig optimist. Det smitter over på befolkningen.

– Vi må se fremover, skape noe nytt. Bygge nye skoler, skape flere universitetsplasser og bygge studentboliger for alle, sier en smilende Schuster. Han snakker varmt om ringvirkninger som flere arbeidsplasser, mer industri og flere boliger.

Av de rundt 40 000 innbyggerne i området, (20 000 av dem bor i Sderot med egen administrasjon) har rundt 10 – 15 familier flyttet på grunn av situasjonen.

– Men andre kommer hit! fortsetter Schuster. – Vår oppgave er å gjøre det vi kan for at alle skal kunne bo og leve her i så trygge omgivelser som mulig, sier han og viser til sin egen kibbutz Mefalsim hvor folketallet har økt litt siden den første raketten fra Gaza falt i kibbutz Nahal Oz i 2001.

Bombesikkert
Men så har de også styrket og pusset opp bomberom og sikret alle barnehagene i området. De fleste har «vokst» med en hel meter tykt tak og bombesikre vinduer utenpå de originale. Ingen nye barnehager har lenger vinduer med sikt mot Gaza. Og bygningene er bombesikre.
Takket være pengegaver fra norske givere samt fra andre land gjennom Keren Hayesod, har det også vært mulig å bygge bombesikre skur på hver en bussholdeplass og ved de fleste steder der folk oppholder seg. Fremdeles står det igjen å bygge 39 bomberom i kibbutzene.
Regjeringen har endelig begynt å bidra økonomisk slik at alle private hjem i området skal ha et eget bomberom. De får opptil 164 000 kroner til å bygge dem og pengene kanaliseres gjennom kommunen. Schuster er ikke optimist med tanke på fred med naboene, og sammenligner seg med bøndene som bor ved vulkanen Vesuv. – Men, sier han, – vi MÅ fokusere på mer enn sikkerhet.

To viktige prosjekter
Alon Schuster har mange prosjekter på bordet. De to viktigste nå er å komme i gang med en videregående skole samt å bygge to nye studentboliger i kibbutz Gevim. Kibbutzen grenser til Sapir College som i dag har 5 500 studenter innen alle akademiske fag. Hver dag oppholder det seg hele 10 000 mennesker på colleget som dermed også er et yndet terrormål. Elevene på videregående skole sitter i dag i små bombesikre hus, som ikke egner seg som klasserom.

Trenger tre mill. dollar til
– Når vi har nok penger, setter vi i gang, sier han. – Vi har allerede fått en million dollar gjennom gavefond, men trenger tre millioner til. Schuster forteller entusiastisk om planene for skolen som skal romme 1000 elever og ser frem til også å bygge et auditorium, et kunstverksted og en synagoge i forbindelse med nybygget. Hele prosjektet skal fungere som et kommunalt senter.

Prosjekt nummer to er sårt trengte studenthybler.

– 100 studenter bor nå i Gevim, i gamle leiligheter eller i den første studentboligen, forteller han. Flere og flere søker seg til det populære colleget som har universitetsstatus.

– Derfor trenger vi i første omgang to til snarest mulig, sier han. Hvert av dem koster 600 000 dollar. De to nybyggene vil ha tre etasjer og kan huse til sammen 24 studenter. I langtidsplanene ligger ytterligere 18 studentboliger tegnet inn på kibbutzområdet.

– Akkurat nå er vi lovet 150 000 dollar til dette prosjektet fra Nederland gjennom Keren Hayesod. Det er en god begynnelse, smiler ordføreren.

Til tross for de grusomme og komplekse omstendighetene de lever under, kjemper grensekommunen til Gaza for å opprettholde en form for normal rutine og for å engasjere seg i økonomisk og demografisk vekst. Og med en så positiv, optimistisk og fremtidsrettet ordfører som Alon Schuster ved roret, og med hjelp fra så mange fantastiske givere, ser det ut som om Sha’ar HaNegev fortsatt skal blomstre.

Barnehagebarn leker «rød alarm»

i , /av

Disse barna tar ettermiddagsluren i et spesielt bomberom med utstyr til å rense luften dersom det skulle falle bomber med farlig innhold. Ettermiddagsluren kan vare opptil en time. Da er det på'n igjen med dans, sang og mer lek.

 

Tamar Sery tar oss med inn i den halvt år gamle barnehagen i kibbutzen som ligger hele 4,5 kilometer fra grensen til Gaza. Sery er Sha’ar HaNegevs sjef for avdeling for småbarn fra fødsel til de er seks år gamle.

På området ligger to barnehager til, en gammel for barn fra fire til seks år, som har fått et bombesikkert tak, mens den tredje også er ny for de aller minste barna. De to nye er rett og slett bygget som bomberom – uten vinduer mot vest og Gaza.

Reaksjoner
Leder i barnehagen, Ruth Polonski, tar imot akkurat idet de 19 barna skal sove ettermiddagsluren sin.

– Hvordan takler barna situasjonen med alarmer og raketter hver dag?

– De fleste hopper ved den minste brå lyd. Noen får ikke sove om nettene. Det har vært spesielt ille etter krigen i desember og januar. De barna som var blitt tørre begynte å væte seg igjen. Ikke bare om natten, men også om dagen. Under krigen, da foreldrene kom med dem, ville de ikke bli igjen, men hang i bena på mor eller far. Slik er det fremdeles, selv om det er en måned siden krigen var over.

Hjemme under krigen
Barn fra mange områder i Sha’ar HaNegev går i de tre barnehagene her. Tamar Sery fant det ikke forsvarlig for en del av barna fra visse områder å ta kjøreturen frem og tilbake hver dag da krigen sto på, så barna måtte være hjemme. – Men vi ringte dem hver eneste dag, og sendte epost med bilder og mange morsomme og oppmuntrende ting, forteller Polonski. Det satte både barna og foreldrene stor pris på.

Leker
Hun sier det er lett å se hvor barna kommer fra når alarmen går. De har ulike reaksjoner. Og fleste vet nøyaktig hvor de skal løpe når den går. Når de er ute, hender det ofte at de leker denne leken: Et av barna roper «ZEVA ADOM» (farge rød = rød alarm), og absolutt alle barna løper da til sine trygge gjemmesteder. Inntil faren er over. Da kan de fortsette å leke noe annet i fred og ro. Når alarmen virkelig går, er de på plass i sikkerhet i løpet av et par sekunder.

Gruppepsykologi
– Hvilken innflytelse tror dere krigen og den daglige trusselen om raketter vil ha på barna?

– Det er vi spente på. Vi regner med at det har festet seg noen traumer i barna som de trolig vil slite med noen år. Men vi har gjort alt for at de voksne skal reagere riktig overfor barna gjennom gruppepsykologi, forteller Sery.

-Psykologer har gått igjennom hvordan de skal ta seg av barna, hva de skal si til dem etc. Også sjefene seg imellom har hatt gruppeterapi. For i tillegg til barna har de ansvaret for egne ansatte.

– Forskjell i reaksjonen mellom jenter og gutter?

– Nei, ikke her blant to- og treåringene. Det er imidlertid mer ok å gråte nå, og innrømme at man er redd, sier Polonski.

– Vi gjør alt for at barna skal leve i fred og ro og ha ro inne i seg. For de fleste er heller ikke trygge i sine egne hjem, men her er de det, og jeg tror vi har lykkes, smiler Tamara Sery.

Den eldre barnehagen for barn fra tre til seks år i Or HaNer har fått et bombesikkert tak over det ordinære. Men på siden av bygningen skal det ytterligere forsterkninger til da en rakett kan lande i veggen.

Tamar Sery og Ruth Polonski er engstelige for hvilke traumer disse barna vokser opp med, men vet at de gjør og har gjort alt som står i deres makt for å håndtere de små på riktig måte.

Glimt fra besøket i Israel i januar

i , /av

Israelske shekel har styrket seg kraftig i forhold til andre valutaer. Verdien av overføringer fra utenlandske givere er derfor betydelig redusert. Det betyr at HJH må samle inn mye mer penger for at våre israelske prosjekter skal få det samme beløp i shekel som i fjor

Shar’ar HaNegev
Skolene var stengt i nesten en måned. Barna trenger ekstra undervis-ning for å ta igjen det forsømte. Hos mange kommer gamle traumer tilbake. 15åringer er blitt sengevætere, mens andre har store konsentrasjonsvansker. Psykologhjelp kan være nødvendig, særlig for immigrantene som ikke kan uttrykke seg nyansert på hebraisk.

Machanaim har invitert vanskeligstilte familier i sør til shabbat i fredeligere omgivelser i Jerusalem. Det har gjort godt med en rolig helg der barna kunne leke ute uten angsten for rakettene.

Selah måtte informere mange av de frivillige om reduksjon i velferdsprogrammer i november. Man hadde ikke midler til utgiftsrefusjoner for bensin og telefon og i noen tilfeller en symbolsk godtgjørelse.

Da krigen brøt ut kom alle tilbake. «Dette kan vi og disse menneskene kjenner vi. Vi kan gi menneskelig varme og støtte til de i sør som tar støyten nå. Mange trenger hjelp på forskjellig vis. La oss gjøre en innsats nå, så kan vi evt. snakke om penger, når dette er over.»

Bomberom. Det er kommet nye langtrekkende raketter og granater fra Gaza. Det betyr at mer enn 300 bomberom nå må rehabiliteres. Tak og vegger i skoler og barnehager må forsterkes. Man spør oss om vi kan bidra. Det må vi bare!

Sderot. Utenfor en boligblokk satt noen mennesker i ettermiddagssolen. Det var våpenhvile. En ung mor satt med en ørliten baby på fanget. «Jeg ville hun skulle se solen. Hun er født i bomberommet på sykehuset for tre og en halv uke siden og har vært i beskyttelsesrommet helt siden vi kom hjem.»

Svært mange av vår prosjekter har ytet
betydelig bistand til befolkningen i sør under krigen. Selv om hver shekel er blitt brukt med omhu av de frivillige organisasjoner som har stått på døgnet rundt for sine medmennesker – trengs det penger. I skrivende stund er det våpenhvile, men vi vet at det fortsatt daglig faller raketter. Det gjenstår et møysommelig etterarbeid med
å hjelpe de mange vanskeligstilte immigrantene tilbake til en tryggere og bedre hverdag, etter alle de traumatiske opplevelsene.

«Man kan ikke si nei, når folk har så presserende behov», sa Ruth Bar-on, Selahs direktør. Det kan heller ikke vi som er Israels venner gjøre!