Eksperter på styrke og trygghet

Ved Sapir College i Sha’ar HaNegev møter vi fire kvinner. Vi sammenligner dem med fire sterke røtter på et gigantisk tre. For de bidrar til at barn og voksne finner styrke til å holde seg oppreist.

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Tami Goren og Mirta Snir arbeider på et av de fem styrkesentrene i regionen. De har rundt 40 medarbeidere og hundrevis av frivillige hjelpere blant regionens 6000 innbyggere. De holder kurs for å lære flest mulig hvordan de skal håndtere ulike situasjoner.

Hana Tal, sosionom og leder ved senteret som ble etablert i 2008:
-Vi fokuserer på tre områder, sier hun. – Vi legger til rette for alt innen krisehåndtering. Vi lærer opp team innen alle institusjoner, regionale skoler og barnehager. Overalt der mennesker bor og arbeider. Dernest har vi opprettet grupper for psykologisk håndtering av barn, unge, eldre, ulike yrkesgrupper som lærere mfl, slik at de bedre skal kunne snakke ut når noe skjer. Det tredje området er et kommunalt sosialt prosjekt som handler om å finne styrke til å se fremover og å gjennomføre sine drømmer. Vi kaller det ”Dolphins”. Vi har nå 20 slike prosjekter i gang.

Ornit, klinisk psykolog: – Etter 11 år med rakettangrep møter jeg barn og foreldre i veldig dårlig forfatning. Foreldrene er utslitt av alltid å være redde. De er bekymret for sine barn og føler at de ikke strekker til som foreldre når de ikke kan beskytte dem hver time i døgnet. I februar og mars i år var det ekstra mange som ba om hjelp for barn mellom fire og åtte år. En seks år gammel jente tør ikke gå fra rom til rom alene. Hun har mareritt om natten, sover med foreldrene, er sengevæter og nekter å ta buss til skolen. På skolen må hun ha følge inn på toalettet. Hvert barn på denne alderen har opplevd tusenvis av ”rød-alarm”-sirener og det påvirker dem på ulike måter. De fleste lider av posttraumatisk stresssyndrom.

Gjennom lek prøver vi å snakke med dem om deres følelser på godt og vondt. De uttrykker seg om alt det vonde, og så kommer vi inn med det som kanskje er litt godt også. Feks det å være sammen. Vi har utviklet et spill hvor barna lærer hva som skjer og hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Slik skal de kjenne igjen situasjoner og føle en trygghet. Så langt ser vi gode resultater både blant voksne og barn, smiler hun.

Tami er sosionom og leder for barnas velferd: -Vi lager arrangementer med den terapeutiske grunntanken: Å hjelpe andre er å hjelpe seg selv. Vi organiserer matfestivaler, der vi har hatt retter fra land der immigrantene har kommet fra. En het ”Sør-Afrika-festival”. Vi har hatt et spesielt dekorasjonsprosjekt i Kfar Aza hvor familier har vært sammen om å dekorere hver sin store keramikk-krukke. Disse står nå med blomster i rundkjøringer og overalt i lokalmiljøet. Viktig å gjøre noe sammen som er fylt med glede. Frivillige er en del av livet her. Det er kanskje mer naturlig her enn i byene. Men situasjonen her er helt spesiell. Likevel blir folk boende. Vi føler samhold og solidaritet.

Mirta Snir er pedagogisk psykologisk rådgiver: -Vi lærer innbyggerne å håndtere sin angst. Når man hver dag kjenner redselen for å dø og man ikke kan gi barna den tryggheten de trenger, da føler man seg som en dårlig mor og far. Vi forsøker å gi alle ulike verktøy for å mestre sin angst. Foreldre undrer; kan jeg ta barnet mitt ut i dag? Det er viktig at alle føler seg sterke slik at de kan fortsette å leve et godt liv. Vi trener bla grupper til å hjelpe til i akutte situasjoner. En viktig øvelse er å lære å puste. Vi gir dem øvelser innen mange felter inntil de blir eksperter og føler seg trygge.

Om senteret:
Siden senterets oppstart i 2008 frem til i dag har 550 personer søkt og fått hjelp for posttraumatiske lidelser. 60 prosent barn og 40 prosent voksne. Flest mennesker – ca 200 – oppsøkte senteret i 2011.

 

 

 

Populære besøk gjennom 24 år

Søstrene Henrietta Genya (92), Kleavdija Charnijvski (90) og Marie Pezel (82), får populært besøk av Pat Zabari og Rachel Lubetsky, fra Keren Klita.

Keren Klitas vennlige hjelpere begynner å dra på årene, men er aktive som aldri før. De har selv vært immigranter til Israel. Følt hva det vil si å være ny og uten språkkunnskaper i sitt nye hjemland.

-Vi får besøk fra Keren Klita en gang i uken. Det er som et friskt pust blåser inn i stuen vår. Verden åpner seg når vi får besøk. Vi koker te, baker en kake og koser oss veldig. To av oss bor sammen så vi blir ganske lei av hverandres stemmer. Besøket er ukens høydepunkt for oss, sier to av de tre godt voksne søstrene fra Kiev i Ukraina.

Besøkstjenestens leder og stifter, Pat Zabari samt koordinator for et av de fem besøksområdene i Jerusalem, Rachel Lubetsky, har tatt oss med til Marie Pezel (82) og Henrietta Genya (92). Den tredje søsteren Kleavdija Charnijvski (90) bor for seg selv i naboblokken og har stukket innom søstrene sine. Mens 90-åringen kom til Israel i 1993, kom de to andre i -95.

Marie Pezel (82) viser frem en dukke fra Portugal. Hun elsket å reise og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Marie er delvis lammet etter et slag for tre år siden. Før broderte hun de nydeligste duker, men med bare en virksom hånd er det begrenset hva hun klarer. Jo, hun legger kabal på pc’en! Og det er hun som har bakt kaken som serveres. De tre snakker i munnen på hverandre og har så mye på hjertet. I Norge har ingen av dem vært og ønsker å se bilder derfra. Men Marie har elsket å reise, og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Te og kake bakt av Marie Pezel (82) t.h. her sammen med storesøster Kleavdija Charnijvski (90).

Foreldrene hadde lite eller ingen utdannelse, moren kunne knapt lese, men sydde undertøy som hun solgte. Faren lærte seg å lese og skrive og fikk arbeid som revisor. Døtrene fikk meget god utdannelse. Mens eldstesøster er kirurg, er nr to ingeniør og Marie er advokat. I dag hjelper hun til ved et senter en gang i uken hvor de eldre lager forskjellige ting for salg. Tidligere var hun selv aktiv, idag er hun kvalitetskontrollør.

Tjenesten ”Friendly visitor” har grupper i fem bydeler i Jerusalem. Foruten fem koordinatorer er det 38 frivillige i besøkstjenesten og 120 eldre som får besøk. Et par ganger i året drar de på utflukt til museer eller andre steder av interesse. – Det er dyrt å leie buss – Yad Sara stiller opp for rullestolbrukere, forteller Pat, – så flere turer har vi ikke råd til. De eldre må betale en symbolsk sum selv. Det har med verdigheten å gjøre. Hun legger til at alle besøksvenner kan velge å besøke opptil tre hjem i uken. De får penger til buss samt til å kjøpe med seg ting de eldre kan aktiveres med – innenfor håndarbeid, musikk, videoer, tegne- og malesaker, etc. I tillegg tar de med seg noe ekstra når det er bursdager og helligdager hvor det spises spesielle matretter og kaker.

Søstrene Henrietta, Kleavdija og Marie. Kleavdija bor alene, er frisk og er ikke en av dem som får besøk.

Ideen om besøksvenn fikk hun da hun så hvor mange middelaldrene immigranter som kom. De hadde ofte høye stillinger som leger og sykepleiere, men fikk ikke jobber innen egne profesjoner på grunn av språkproblemer og mangel på kontaktnett. Derfor begynte hun å samle en gruppe mennesker som ønsket å være med i ”Friendly visitor”. De har jevnlige møter og etterhvert har de skaffet seg mange nye kontakter og venner – både blant unge og eldre.

En vinn-vinn-situasjon for alle parter, mener Pat Zabari – lykkelig og takknemlig over å få hjelp fra HJH til å kunne fortsette aktivitetene.

 

Lev Ramot er en del av HJH-støttede B’Yachad

B’Yachad betyr sammen på hebraisk og er navnet på “paraplyen” over et nettverk av individuelle små og større prosjekter over hele Israel. Hvert enkelt har sin lokale utforming i forhold til ildsjelene som driver hjelpearbeidet. Felles for alle er at de samler inn alt som vanskeligstilte mennesker kan trenge – og distribuerer det etter behov.

En viktig del av Lev Ramot: den lille varebilen som frakter matvarer, sengetøy og annet til de mange fattige i Jerusalem. Varebilen har vært en trofast arbeidshest i mange år og må snart skiftes ut.

Frivillige donerer
De frivillige hjelperne stiller ofte også selv opp økonomisk og gir penger til et fond. Bilen deres ble i sin tid betalt med bla penger fra en ukjent donor som ga 50 000 shekel (ca 80-90 000 NOK dengang.) Blant de frivillige er også folk som selv mottar mat. Men det er det få andre som vet. Moshe Kot og ”Lev Ramot” fikk flere kommunale priser i 1999 og 2001. Sistnevnte år ble de også hedret med presidentens pris for ekstraordinær innsats.

Lev Ramot sender ut matpakker til trengende familier hver uke. Uten hjelpen ville mange av familiene ikke klart seg. Les mer om forskjellige familier som får støtte fra Lev Ramot under.

Utdrag fra personlige historier:

Familien A.M er uten inntekt og lever i kjelleren av en kondemnert bygning som er over 100 år gammel. A.M. er en arbeidsløs, enslig mor som måtte gi avkall på barnetrygd i perioden hun ønsket skilsmisse. En prosess som tok flere år. Kvinnen lider av astma og grønn stær, noe som hindrer henne fra å jobbe hardt fysisk. Arbeidskontoret arrangerte en kjøkkenjobb for henne, men den ble for vanskelig. Selvom hun hadde legeattest, mente Arbeidskontoret at hun var lat og tok fra henne trygden. Hun finner enklere arbeid fra tid til annen, men har ingen fast inntekt. Ifølge sosialarbeiderens rapport sitter familien igjen med ca 1800 NOK i måneden etter at husleie og andre utgifter er betalt. ”Lev Ramot” forsyner familien med frosne kyllinger en gang i uken samt tørrmat til daglige måltider.

Familien A.D. består av 13 personer. Familiefaren har hjerte-problemer. ”Jeg har så mange medisinske utgifter så det er ikke engang mulig å beskrive vår økonomiske situasjon”, skrive han i sin stønadssøknad. Han forteller at de mottar trygd som tilsvarer
ca NOK 5000 i måneden, samt barnetrygd for fire av barna. Når husleie og faste utgifter er betalt, sitter familien igjen med ca NOK 800 i måneden. Denne summen kan vare to uker og de har problemer med å sende barna til skolen fordi han ikke kan betale for deres bussbilletter, mat, bøker og briller. Ni av barna er avhengige av briller. Familien er dypt takknemlig for maten de mottar fra ”Lev Ramot”, og sier at det hjelper psykisk og følelsesmessig fordi de derigjennom vet at det er noen som bryr seg om dem.

Frøken M. bodde i Ashdod med sin fysisk voldelige ektemann
og seks barn. Hans mishandling førte til at hun forlot ham og tok med seg barna for å bo i Jerusalem. Siden hun bare er separert har hun ingen rett på barnetrygd. Barna, som alle er under 13 år, lider av følelsesmessige problemer, bl.a. sengevæting. Lev Ramot gir denne familien ferdigmat, frosne kyllinger, tørrmat, samt nødvendige artikler i tillegg til ekstra sengetøy.

(Alle historiene er fra 2005.)

En av ti familier lider av sult
En undersøkelse foretatt av Israels Nationale Forsikrings-institutt, presentert i november 2011, omfatter 5000 familier. Den viser at 19 prosent av familiene i landet lider av matmangel, 10 prosent lider av sult og 2 prosent lider av alvorlig sult. Dette betyr at nærmere 20 prosent lever under fattigdomsgrensen i Israel i dag.

De hjertevarme nissene

Moshe Kot viser litt av varene som deles ut. Hummus og yoghurt er god og vanlig frokostmat i Israel. Zalman i bakgrunnen hjelper til.

Ikke noe kontor, ingen reinsdyr, ingen ansatte; kun en hentebil og frivillige som stiller opp hver eneste kveld eller grytidlig morgen for å bringe mat til nødstilte familier i Jerusalem.

Moshe Kot er ingen nisse. Men hjertet hans banker som en. For han har drevet ”Lev Ramot” eller ”Ramots hjerte” i vel 21 år. Han startet hjelpearbeidet med å distribuere mat sammen med andre frivillige ved siden av sin trykkerivirksomhet.

Etter ti år ble det hjelpearbeid på heltid og en symbolsk lønn. Fra kjøkkenbordet organiserer han henting, pakking, lagring og utkjøring av mat. En logistisk utfordring uten sidestykke. Kone og seks barn har også bidratt gjennom alle år. Ellers stiller i dag 150 øvrige frivillige opp minst en kveld/natt hver uke for å hente, pakke og kjøre ut maten. I løpet av året blir det distribuert 30 000 matpakker kun fra dette ene av de mange B’Yachad-støttede prosjektene som dekker hele landet.

-Hva skjer i praksis?
-Vi har et stort kontaktnett; matprodusenter, butikker, restauranter, kantiner og festlokaler. Maten som blir igjen når sel-skapet – feks bryllupsfesten – er over, får vi lov til å pakke i porsjonsbokser og ta med til trengende. Det samme gjelder mat fra kantiner og andre steder. Butikker og importører av tørrmat og hermetikk gir oss bokser som kan være litt skadet utenpå. Flere butikkjeder har en kasse ved utgangen hvor handlende legger alle slags varer i. Når det tilbys ”Kjøp to, få en gratis”, er det underforstått at den tredje legges i kassen. Øvrige forbruksvarer som vaskemiddel, shampo og tannkrem er også viktig å få med i månedsesken. En gang i måneden møtes våre frivillige medarbeidere og pakker disse eskene fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer på rundt 30 kilo pr eske. De leveres i tillegg til den daglige porsjonen. Noen får også økonomisk hjelp til faste utgifter slik at de kan bli boende i leiligheten.

Moshe Kot viser litt av varene som legges i eskene som deles ut hver måned. Eskene i bakgrunnen veier 30 kilo.

«Våre frivillige møtes og pakker månedsesker fulle med tørrmat, olje, saft og andre varer – rundt 30 kilo pr eske»

Koht har skaffet fire lager- og kjølerom i nabolaget – til en lav leie. Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til youghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon. –Vi har også begynt å levere frosne kyllingpakker, da barna ofte blir flaue overfor venner de tar med hjem dersom de aldri ser at foreldrene deres koker mat i hjemmet… Dessuten står vi bak mange bar- og batmitsvaselskaper. Ingen gjester får vite at selskapet kun var mulig på grunn av oss, sier Kot.
Forblir ukjente
-Vi har bare en ganske liten bil med logoen vår (må snart byttes ut pga alder) som vi sender ut for å hente inn mat. De frivillige bringer maten med egne, anonyme biler når de kjører ut til familiene. Alle har sine ruter og starter ikke før etter solnedgang. Matposen settes utenfor døren, man ringer på og når man hører noen komme for å åpne skynder man seg ut igjen. Poenget er at bud og mottaker aldri skal se hverandre. Det har med verdighet å gjøre dersom de skulle møtes på gaten.

250 husholdninger
”Lev Ramot” bidrar i dag med hjelp til 250 husholdninger – ikke bare i bydelen Ramot, men i hele Jerusalem. Og heller ikke bare til immigranter og innfødte jøder, men også til noen arabere. Foran de religiøse høytidene samles det inn ekstra store porsjoner til alle trengende. Rundt 1000 stiller opp for å pakke og distribuere da.

«Her pakker de dagsrasjonene – alt fra frukt, grønnsaker og brød til yoghurt og pålegg som skal være med på kveldens distribusjon.»

-Hvordan får dere vite hvem som trenger hjelp?
-Via velferdsministeriet. Deres sosialarbeidere melder ifra. Det er satt i system. De som trenger hjelp er ofte eneforsørgere, familier med svært mange barn eller barn med spesielle behov, foreldre som vil investere i barnas utdannelse for å sikre deres fremtid – og som dermed prøver å fortsette å bo i et litt dyrere område enn de har råd til. Noen har ikke arbeid, andre har arbeid, men lønna er altfor lav til at de klarer å underholde familien, forteller entusiasten Moshe Kot.

—————————————————————————————–

B’Yachad betyr sammen på hebraisk og er navnet på “paraplyen” over et nettverk av individuelle små og større prosjekter over hele Israel. Hvert enkelt har sin lokale utforming i forhold til ildsjelene som driver hjelpearbeidet. Felles for alle er at de samler inn alt som vanskeligstilte mennesker kan trenge – og distribuerer det etter behov.
Frivillige donerer
De frivillige hjelperne stiller ofte også selv opp økonomisk og gir penger til et fond. Bilen deres ble i sin tid betalt med bla penger fra en ukjent donor som ga 50 000 shekel (ca 80-90 000 NOK dengang.) Blant de frivillige er også folk som selv mottar mat. Men det er det få andre som vet. Moshe Kot og ”Lev Ramot” fikk flere kommunale priser i 1999 og 2001. Sistnevnte år ble de også hedret med presidentens pris for ekstraordinær innsats.

Andelen vanskeligstilte i Israel stiger

Under et besøk i slutten av august, med mer enn +30 grader i skyggen, så jeg demonstrasjoner og teltleirer overalt. Til tross for stadige rakettangrep fra Gaza protesterte mennesker i tusenvis mot er sterk forverring av levekårene. Mat og bolig blir stadig dyrere. Nå er det også nedre middelklasse som tar til gatene, med plakater og barnevogner. En helg var det mer enn 250.000 mennesker med i demonstrasjoner over hele landet. Regjeringen har nedsatt en kommisjon
for å komme med forslag til hvordan situasjonene kan avhjelpes.

I tiden mellom mars 2006 og tidlig 2011 har gjennomsnittlige lønningene steget med 2,6 %, mens konsumprisindeksen er steget med 25% ifølge Knessets forskningssenter (Jerusalem Report 1.august 2011, s.14).

Dette innebærer at mange av de prosjektene som HJH støtter, vil bli oppsøkt av hjelpetrengende mennesker. Sammen skal vi være der for dem.

Ira og Shai

Begge ble hjulpet til Israel gjennom programmer i regi av Keren Hayesod, en av våre viktigste samarbeidspartnere i Israel. Møtet med dem ble for meg en ny vitamininnsprøytning i en heller mørk og regnfull høst. De brakte med seg varmen, entusiasmen og pågangsmotet fra Israel. Deres historier beveget meg, men aller mest ble jeg bergtatt av deres vakre personligheter.

Varmen kjenner jeg fortsatt, og de minner meg om det som det er så lett å overse i vårt arbeid; hvilke fantastiske resurser innvandrerne er for Israel. I våre prosjekter møter vi ofte nye immigranter som sliter og som trenger vår hjelp for å etablere sitt nye liv hjemme i Israel. Da er det lett å miste av syne hvilken velsignelse de blir for landet – det må vi ikke glemme!

Ira, som i dag er sosialarbeider, vokste opp i Hviterussland, med jødisk mor og russisk far. Hun var ti år da hun fikk vite at hun er jødisk. Foreldrene hadde holdt det hemmelig under kommuniststyret. I 1990 endret situasjonen seg, det ble åpnet et jødisk senter i byen hvor hun bodde, og hun begynte å gå dit. For første gang fikk hun virkelig høre om Israel og lære om jødedommen.

Kun 15 år gammel reiste hun alene til Israel, på et studieprogram som ga henne språkopplæring i hebraisk og tre års utdanning. Lillesøsteren kom ett år senere og året etter det kom foreldrene hennes. Da var det hun og søsteren som på mange måter måtte hjelpe foreldrene med å tilpasse seg den nye tilværelsen.
Shai Fredo er en israelsk skuespiller, ble født i landsbyen Matcha i Etiopia. I 1983. Da han var 7 år gammel, la hans familie ut på den lange veien mot Israel, til fots. En århundrelang lengsel etter Zion skulle snart gå i oppfyllelse. Avreisen måtte skje i all hemmelighet.

Jerusalem stod for dem som selve himmelen. På vei gjennom jungelen til Sudan ble de angrepet av røvere tre, fire ganger. En dag traff de en kristen etiopier som gikk i mellom for å redde dem da røvere ville angripe. Etterpå ga han mat til hele reisefølget på 400 personer og et trygt sted å sove. Det er det beste mennesket jeg noen gang har truffet, sa Shai.

I Sudan måtte de skjule sin identitet og late som om de var muslimer, så de ikke skulle bli angrepet eller returnert til Etiopia. Lokalbefolkningen stjal fra flyktningenes matrasjoner, og erstattet den stjålne hveten med sand. Dette førte til at mange av de etiopiske jødene døde, blant dem Shais bestefar.
Dere kan lese og høre mer om deres historier på vår hjemmeside.

Snart er det Jul og Hanukah, hvor det å gi gaver er blitt en del av tradisjonene. Gjennom HJH kan dere gi en ekstra gave til noen som virkelig trenger det, og dere kan gjøre det i navnet til en venn eller slektning dere vil glede. Det er en flott gave å få, og den vil glede mange!

2009 nærmer seg slutten, og jeg benytter på vegne av alle i HJH og alle dere har hjulpet igjennom året, å takke for den fantastiske givergleden dere har vist. Det har vært et flott år!

Det tar tid å bli en israeler

HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel, skriver Rebekka Rødner, her sammen med sin mann Tyson Herberger.

 

Som oleh chadash, ny immigrant i Israel, har du en del rettigheter som de israelske myndighetene gir deg. Du får blant annet et bostipend, skattefritak og tilbud om fem måneders ulpan (hebraiskundervisning). Men er dette egentlig nok til å få den ballasten man trenger for å bli en aktiv del av israelsk samfunn? Det er ikke lett å skulle ta til seg ny kultur, nytt språk og den kunnskapen man trenger for å bli en integrert del av det israelske samfunnet.

Frivillige organisasjoner
Erfaringen så langt forteller oss at de aller fleste nye immigrantene trenger langt mer støtte og hjelp underveis enn det det offisielle Israel har mulighet til å gi dem. Dermed blir de frivillige organisasjonene, og de institusjonene som jobber ved siden av og parallelt med israelske offentlige instanser meget viktige. HJHs støtte til organisasjoner i Israel letter hverdagen til tusenvis av immigranter hver dag. De frivillige organisasjonene har blitt uvurderlige i integrasjonsarbeidet.

Babayit beyahad 
Integreringsministeriet er klar over at for mange er integreringsfasen lang og vanskelig, og de har derfor startet et program som heter “Babayit Beyahad”- eller “Hjemme sammen”. Der lages det smågrupper bestående av israelskfødte israelere, gamle og nye immigranter, og ideen er at de nye immigrantene får hjelp og støtte av de andre i denne gruppen, ikke bare helt i begynnelsen, men også senere når immigrantene har vært i landet en stund. Cirka 15000 nye og gamle immigranter og israelskfødte er nå aktive i programmet. Et viktig aspekt av programmet er at immigranter med forskjellig bakgrunn kobles sammen. Slik skal også de kulturelle barrierene brytes.

Språket er viktig
Mange immigranter lever i en “immigrantboble”, der de for det meste omgåes andre immigranter, og man føler seg alene og utenfor de “israelske”. Mange immigranter sier det er ironisk at: “Israel elsker aliyah, men israelere hater olim – immigranter”. Å ha israelskfødte venner som immigrant kan være en sjeldenhet og da blir det vanskelig å forbedre hebraiskkunnskapene, utvikle kulturell nærhet og å føle seg integrert inn i det israelske samfunnet. Det er ikke uvanlig at det tar hele åtte år før en ny immigrant føler seg integrert, viser forskning fra det israelske integreringsministeriet. Og da hjelper det spesielt å ha en jobb der arbeidsspråket er hebraisk. “Det var først da jeg etter cirka syv år i Israel fikk en jobb der jeg kommuniserte på hebraisk, både skriftlig og muntlig, at jeg virkelig følte meg hjemme i Israel”, forteller Hannah, en immigrant som har bodd de siste 25 årene i Israel. Hun føler seg ikke lenger som en “olah chadasha” -” en ny immigrant”, men en “vatika” – en gammel immigrant. “Det var vanskelig i de første årene, for jeg følte meg ikke som en del av storsamfunnet.”

Barn av immigranter 
Selv om voksne immigranter for det meste greier seg tålelig bra, kan barna ofte bli glemt i systemet. Foreldrene føler seg ofte hjelpeløse overfor systemet, når det kommer brev fra skole og myndigheter på hebraisk på høyt nivå som de ikke klarer å forstå. Det blir meget vanskelig å hjelpe barna hjemmefra. Integreringsministeriet gikk i juli i år sterkt ut og kritiserte det israelske undervisningsministeriet. 63 % av alle barn i skolealder i Israel i dag er barn av immigranter, men kun de barna som er født utenfor Israel blir ansett som immigrantbarn. Barn som er født i Israel, men har immigrantforeldre, blir ofte oversett når det gjelder å få tilgang til spesielle tiltak for immigranter. De faller utenfor i statistikken, og dermed også utenfor hjelpetiltakene.

HJHs arbeid er viktig 
HJHs støtte til prosjekter som letter integreringsprosessen på forskjellige måter er uvurderlig. Uten slik bistand ville situasjonen sett meget annerledes ut for mange nye immigranter i Israel. Å bli en israeler er en lang prosess, hvor mange trenger litt ekstra hjelp. Ved spørsmål om de føler seg som israelere, smiler både Ilana og Hannah litt skjevt. Hannah svarer: “Jeg er israeler også. Men barna mine – de er virkelig israelere! Det er jeg stolt av.”

Kursdifferanse og finanskrise gir budsjettkutt

Vekslingskursen mellom dollar og shekel har endret seg dramatisk. I løpet av et halvt år i 2008 sank den fra 4.2 shekel på en dollar til 3.2. Langsomt nærmer kursen seg tidligere nivå og ligger nå på ca 4.1. Det innebar at mens man i januar 2008 fikk 420 shekel for en gave på
US$ 100, ble det senhøstes bare 320 shekel. For mange organisasjoner som får store pengegaver fra USA, resulterte dette reelt sett i en betydelig nedgang i gaveinntektene. Norske kroner er også svekket i forhold til shekel, hvilket betyr at HJHs overføringer ikke er så mye verdt nå som for 1 ½ år siden. Men situasjonen bedrer seg!

– Mange større givere utenfor Israel har mistet mye av sin formue eller er gått konkurs og har derfor ikke vært i stand til å gi som før – eller enda verre, som avtalt. Yad Sarah har for eksempel ute en bestilling på åtte kostbare pustemaskiner for levering i april. Mannen som lovet å betale for dem, er nå gått konkurs. Selah ble lovet en utrykningsbil, som en annen fortvilet amerikaner nå ikke kan betale. Og store legater og stiftelser i USA forsvant over natten i fjor høst.

De fleste organisasjonene i Israel har kuttet sine budsjetter for 2009 med mellom 10 og 30 prosent ifølge Jerusalem Report fra 16. februar 2009. Våre prosjekter melder om 10 prosent budsjettreduksjoner.

Men det vil sikkert glede dere å høre at for eksempel Hadassah-sykehuset, som sto overfor betydelige kutt, fortsatt kjører helseprosjektet for eldre russiske immigranter, omtalt i HJH-avisen i november 2008. Begrunnelsen var at HJH støtter det. Det var nok ellers et delprosjekt som man ville velge å suspendert for en periode, når det nå er så vanskelig.

For HJH er det viktig at de prosjekter som styret velger å støtte er hjelp til selvhjelp for immigrantene. Våre gaver beskytter mot sparekniven.

Georgiske jøder opplevde to kriger på et halvt år

Tamara Manasherova og ektemannen Mamuka Chachanshvili med barna Natalie og Ben trives i Ashdod, men vil etterhvert bosette seg nærmere Tel Aviv

Her får Natalie og Ben god hjelp til hjemmelekser og hebraisk av soldat Assaf.

Under et halvt år senere måtte familien atter søke ly for raketter, men denne gang kom de fra Gaza.

Vi møter Tamara Manasherova (30) og datteren Natalie (5) på Beit Canada, absorbsjonssenteret i Ashdod. Bygningen er firkantet med et stort atrium med overbygget glasstak. Oppover i etasjene er det åpne ganger med dører inn til leilighetene. I første etasje er det kontorer samt klasserom for språkundervisning.

Så smalt bombene
-Den 7. august forandret vår verden seg totalt, forteller Tamara tankefullt. – Vi hørte om provokasjoner på grensen til Sør-Ossetia. Trodde ikke det var noe alvorlig, men hver dag ble det mer og mer seriøst. Klokken seks en morgen slo en bombe ned rett ved siden av leiligheten vår, som ligger i nærheten av flyplassen i Tbilisi. Krigen hadde kommet til byen vår! Nå var det alvor. Lenge hadde vi tenkt på å emigrere. Som jøder følte vi at Israel var vårt egentlige hjemland. Men hadde aldri trodd at avreisen skulle skje under slike omstendigheter. Vi tenkte først og fremst på barna. Måtte få dem bort snarest mulig. Ante ikke hva morgendagen ville bringe, sier Tamara.

Familien kom seg til den israelske ambassaden for å ordne med papirene. I full fart ble alt ordnet. Ved ambassaden jobbet de døgnet rundt. Klokken to på natten fikk familien alle dokumentene de trengte.

Men de hadde ikke fått pakket noe som helst. I mens smalt det flere bomber. De dro til Jewish Agency for å finne ut hvordan de skulle komme seg bort. Der var de i full gang med å hjelpe folk ombord på busser til flyplassen.

To timer til pakking
-De sa at hvis vi hadde papirene i orden kunne vi dra med en gang. Klokken var 12 på dagen. Et av de tre flyene de hadde satt opp til Israel skulle gå kl 16.00. Vi dro hjem i en fart, fikk pakket en del klær, viktige papirer samt lap-top’en med alle bildene våre… . Hadde nøyaktig to timer på oss. Kan du tenke deg hvor vanvittig denne situasjonen var?
Men vi kom med! smiler Tamara. På flyet kom nervene og følelsene for fullt. De gråt både av frykt, glede og forventninger.

Hjemme i Israel
Klokken to på natten landet de i Israel. Jewish Agency hadde ordnet med alt! En drosje sto klar for å ta dem til Asdod. Der ventet flere av de ansatte for å ønske dem velkommen. Nå fikk de en liten leilighet, skoleplass til sønnen, barnehage til datteren og foreldrene begynte på språkundervisning. Et nytt liv i deres nye hjemland begynte.

Familien kan ikke få fullrost Jewish Agency og alle giverne som har gjort det mulig for dem å komme hjem – og sender en varm takk også til nordmenn med så store hjerter!

Snakker engelsk
Tamara snakker flytende engelsk etter å ha tatt utdanning i USA og ble brukt som tolk og kommentator for flere medier i og utenfor Israel da krigen raste videre i Georgia.

Ny krig
En dag i desember – knapt fem måneder etter at familien var kommet – brøt en ny krig løs. Familien hadde for lengst følt angst for rakettene fra Gaza og hørt “rød alarm”- signalet flere ganger.
Nå var det Israel som ville ta et oppgjør med denne terroraktiviteten fra naboene.
-Vi sendte barna til slektninger i Bat Yam, men selv ble vi værende i Ashdod, fortsetter Tamara. Hun følte at krigen forfulgte henne hver gang hun måtte løpe ned i tilfluktrommet. – Men her er det i alle fall alarm som gir deg noen sekunder til å komme i dekning. I Georgia fantes ikke det en gang.

Endelig hjemme
Tamara og ektemannen sliter litt med å lære seg hebraisk. – Jeg kunne ikke en eneste bokstav før vi kom, sier hun utålmodig. – Her må man beherske språket perfekt for å komme seg videre og ut i yrkeslivet. Hjelper ikke hvor gode papirer du har eller hvilken jobberfaring du har. Jeg har jobbet og stått på i alle år, og er litt frustrert over at språket liksom ikke renner inn i hodet mitt. Men barna klarer seg strålende, smiler hun. Og viktigst av alt er at familien nå føler seg hjemme i Israel. Her bor deres drømmer og her planlegger de sin fremtid. For alltid.

De flyktet fra Goryi
Shorema Atanelishvili (30) og barna Iakov (8) og Tika (5) flyktet fra Goryi til Tbilisi da tanks rullet innover byen deres og bombene slo ned. Bestemor Suliko Topchiashvili (58) fulgte med. Men det ble en reise fra asken til ilden. Snart fikk også de hjelp fra Jewish Agency (JA) til å evakuere og komme seg ombord i et av flyene til Israel. Shorema og barna landet den 19. august mens Suliko kom den 21. De bor på absorbjonssenteret i Ashdod.
– Hos slektninger i Tbilisi fikk vi en telefon fra JA om at det var muligheter for å reise til Israel. Det var ikke i våre tanker i det hele tatt, men vi var i sjokk, redde og visste ikke hva fremtiden ville bringe. Derfor takket vi ja, og JA ordnet absolutt alt for oss. I dag er vi SÅ takknemlige! Alle hjelper oss med alt her, og selv om vi en stund tenkte på å vende tilbake har vi nå bestemt oss for å bli. Barna er blitt flinke i hebraisk og vi voksne har muligheter for å studere og få oss jobber etterhvert. Shorema er engelsklærer, mens moren er almennlege. – Vi opplever Israel som vårt land nå, og vi gleder oss veldig over de nye mulighetene livet har gitt oss, sier en glad Shorema. Bestemor nikker smilende før hun dukker ned i hebraiskleksene igjen.

Tamara Manasherova (30)
Født: i hovedstaden Tbilisi, Georgia
Gift med: Mamuka Chachanshvili (36)
Datter: Natalie (5)
Sønn: Ben (9)
Immigrerte fra: Tbilisi 12. august -08
Bor foreløpig i: Ashdod
Utdannelse: innen business- og management, samt eiendomsmegler

Beit Canada – Ashdod
er et av Jewish Agencys absorbsjonssentre
35 år gammel bygning
er under omfattende renovasjon
har 140 leiligheter med plass til
ca fire personer i hver (pr. mars 2009
er halve bygningen i bruk)
98 immigranter bor her pr mars
30 nye immigranter kommer
den 29. mars
Seks ansatte
ligger sentralt til i byen
et kvarters spasertur til stranden

Fakta: 
Georgiske immigranter i Israel:
Siden 1990: 23 330 jøder har kommet til Israel
Bor: Over hele landet, men spesielt mange bor i Ashdod, Lod, Bat Yam og Holon
I august: Israel satte opp tre fly fra Tbilisi under krigen – fraktet hjem 600 israelske turister samt 280 jødiske immigranter
Tilbake: Ca 4500 jøder igjen i Georgia i dag

Om Georgia:
Hovedstad: Tbilisi (1,5 millioner innbyggere)
Areal: 69 700 km²
Innbyggertall: Ca 4,6 millioner (Juli 2007)
Offisielt språk: Georgisk
Tidssone: Georgia ligger tre timer foran Norge ved normaltid.
Religion: 80% ortodokse, 10% muslimer.

Store traumer blant Israels barn

Sjefspsykolog Zvi Freiman har god oversikt over traumene blant befolkningen i Sha'ar HaNegev og Sderot. Det som bekymrer ham mer er hva som skjer med fosteret når mor er under stress og deprimert.

Fremtidshåp og videreutvikling er hva som holder motet oppe, sier Varda Goldstein, fondskoordinator. Her foran en splitter ny barneskole - på college-området - som skal ta imot 600 barn.

Vi møter ham på Sapir College, sjefspsykolog Zvi Freiman. Selv med 40 psykologer, sosialarbeidere, psykoterapeuter og babyspesialister i staben, er det i minste laget når man skal dekke et område med 40 000 innbyggere, og som bor i et område som har vært nedslagsfelt for terror-raketter gjennom så mange år.

Fostertraumer
– Min bekymring er ikke bare barna som har levd her disse årene. Jeg er like opptatt av hvilken effekt denne stressituasjonen har på ufødte i mors liv, sier han stille. Han hevder det er vitenskapelig bevist at mors tilstand under svangerskapet påvirker fosteret som kan høre allerede fra femte måned.

– Effekten overføres via blodet både fysisk og psykisk, og en depresjon påvirker barnet i høy grad. For da er hun fraværende. Italienske studier viser at barn er blitt autistiske under slike omstendigheter. Autister vil som kjent “skyve virkeligheten fra seg”, sier han.

Tydelige ledere
De siste åtte årene her har influert alle. Men vi har ulike karakterer, reagerer forskjellig og mens noen har lav terskel for stress, klarer andre seg langt bedre.
Uansett gir det styrke å ha klare, tydelige ledere som sår håp – det være seg statsministeren eller ordføreren, læreren eller foreldrene.

Begrenset liv
Symptomer som rastløshet og konsentrasjonsvansker er vanlig. Bråket av bombene, luktene, utryggheten. Det trenger inn i hodet og sinnet. Ubevisst, kanskje, gjør folk mindre enn før. De sitter hjemme, sover i bomberommet. Livet er begrenset og det skaper aggresjon. Den finnes blant alle; på skolen, gaten, hjemme. Det er en naturlig reaksjon. Men ingen har begått selvmord, opplyser psykologen. Vanlige reaksjoner blant småbarn fra treårsalderen er søvnløshet, sengevæting og mer til, samt å tviholde i mor. Hun får ikke gå på badet alene en gang. Men barn er også forskjellige: I begynnelsen av livet følger de foreldrenes reaksjoner. Får de panikk, får barnet panikk. Forholder de seg rolige, klarer barnet å takle situasjonen mer balansert. Det samme gjelder for barn som forholder seg til lederen i barnehagen eller læreren på skolen. Men i tenåringsalderen er barnet blitt litt mer selvstendig i reaksjonsmønsteret.

– Mye energi er investert i skolen rundt dette. I fremtiden vil vi få vite hvilken virkning det har hatt, bemerker han.

Gaza-effekt
De siste to og et halvt årene siden Libanonkrigen har vært en veldig dårlig og vond tid her sør. Folk trodde ikke på regjeringen, ikke på hæren. De så ikke noe lys og trodde ikke det fantes noen løsning. De ble ytterligere traumatiserte og deprimerte. For halvannen måned siden skjedde det noe interessant. Nå faller noen få raketter. Greit! Før var det helt ille når de falt. Folket hadde ikke mer hud igjen til å tåle det.

– Snakker vi om en Gaza-effekt?

– Ja, jeg tror operasjonen eller krigen, ga folket tilbake troen på nasjonalt lederskap og kanskje håp om en løsning. Før krigen følte folk seg helt utenfor og glemt. Nå er det bedre, men det skal ta lang tid å behandle traumene, avslutter Zvi Freiman.

Ikke lenger alene
Varda Goldstein fra kibbutz Kfar Aza, bryter inn: Den 27. desember hørte vi at noe var i ferd med å skje. Nesten alle fra kibbutzen dro bort til grensen for å se med egne øyne. “Nå er vi ikke lenger alene”, sa vi. Men når hun er i en butikk, og lyden av høytaleranlegget slås på, da farer hun og alle kundene sammen som forsteinet – helt til de oppfatter at det er dagens tilbud på friske grønnsaker som formidles…