Vi vil hjelpe etter krigen!

i , /av

Hjelpemiddelsentralen Yad Snek har særlig stor pågang av folk som trenger rullestoler og krykker og andre spesiallagede gjenstander som alarmklokker og pustemaskiner, f.eks. Yad Sevah har en ekstra avdeling i Nahaniya – en liten by i nord som ble særlig hardt rammet. Under hele kriger holdt de avdelinger åpne selv om bombene stadig falt omkring dem. Etter hvert får vi nok høre atskillige heltehistorier. De frivillige medhjelperne måtte ofte ut for å hjelpe folk som ikke selv var i stand til å komme noe sted, ofte risikerte de egne liv for å hjelpe. Ingenting av dette er tema i norske medier, dessverre. Yad Sarah – medarbeiderne har også vært engasjert i evakuering av syke og gamle og andre som ble hjelpeløse i panikksituasjonene som oppsto.

Nå skal alle disse menneskene tilbake for å prøve å stable på bena et nytt liv. Det dreier seg ikke bare om å sette i stand hus, like viktig er det å sette i gang livet igjen. Alle som rammes av sjokk, vet at en farlig reaksjon er å sette seg ned å gruble. Både barn og voksne kan rammes av en lammende passivitet, og Yad Sarah har laget 10.000 aktivitetspakker for å engasjere 500.000 barn og unge.

Selv om vi har sett store lagre av rullestoler og gåstoler, er de nå i ferd med å gå tomme. Det er en trist og stresset situasjon, og som så mange andre sender de ut en appell – «Hjelp oss å hjelpe!»

Vi gleder oss over penger som strømmer inn og kan forsikre om at de strømmer like fort ut igjen. Det haster med å få Israel på fote igjen!

Gjenoppbygging er dyrt, men den er i full gang allerede. Immigrasjonssentere i Nord-Israel ble truffet av bomber og totalødelagt. Kontorer, boliger og klasserom er borte, men heldigvis overlevde de fleste i bomberommene. Det haster med å få tilbake disse sentrene, alle nye emigranter som holdt ut der, har få andre muligheter til å bo og fått oppfølging. Kostnadene så langt er 3,5 millioner dollar – bare for å sette i stand seks mottakssentre!

Dette er bare ett av mange rop om hjelp, og den kommer! Det er det som er så spennende. Israel har mange venner, og de trår til når det trengs. Det varmer israelerne, og det varmer oss alle når vi føler at vi faktisk er mange i Norge som støtter og står med Israel. Egentlig ender vi opp med å føle at det er et privilegium å få være en del av en stort og løfterikt. Og innvandrerne kommer – og frivillige unge i Israel melder seg til tjeneste. «Vi føler en sterk samhørighet med vårt land», sa en ungdomsleder som svar på hvorfor de stilte opp. Noen av dem meldte seg til tjeneste bare dager etter at de var blitt dimittert fra hæren. – «Jeg føler et personlig og kollektivt ansvar for å hjelpe», sier en av disse. «Sammen med Jewish Agency har vi flere program gående for ungdom å risikosoner over hele Israel. Vi har jobbet med dette før den nåværende krisen, og vi vil fortsette med dette for å styrke det israelske samfunnet i tiden som kommer.

Når tragedien rammer

i , /av

Så vet vi alle hva som skjedde. Over natten var landet på nytt kastet ut i kaos og krig. I ettertid er det rart å tenke på generalen som holdt foredrag for oss og sa at han så fremtiden i et utydelig mørke. Ikke vet jeg om han bare så to uker fremover eller om han trodde de hadde lenger frist. Men han presiserte at han jo ikke kunne fortelle oss alle ting.

Og mens norske medier leverer redselsbilder fra Libanon hver eneste dag, får vi stadig mail’er og telefoner fra Israel – der budskapet er det samme – «Please, help us!» – Fra Jewish Agency heter det:» Over 2.000 raketter har truffet Nord-Israel og forårsaket ufattelige, materielle skader: men de vil ikke rokke ved vår besluttsomhet.»

En israelsk major ble drept fordi han kastet seg over granater som ble skutt mot leiren hans. Han reddet mange soldaters liv. Vi fortsetter med å bringe barn fra nord til sommerleire i sikre områder – hittil har vi gitt 5.000 barn – senere mail’er sier 12.000 barn – trygghet. – Hvert barn koster $ 1.750 for fem ukers opphold!

Til slutt i dette nødropet kommer en litt sår erkjennelse. – «Vi forstår hvordan europeiske medier sakte men sikkert vender seg mot Israel i de kommende dagene.» Kanskje ordet «sakte» kan fjernes. Igjen befinner vi oss i en tilstand av felles skjebnefellesskap. Vi vet at Israel er deres stolthet og mål for deres omsorg og bekymring – noen ganger også en årsak til ny antisemittisme i Europa. Vi trenger ikke minnes om vårt ansvar. » Men i disse kritiske tider er deres støtte og bønner for oss svært synlige verdier som vi bærer med oss i den videre kampen.»
Brevet er stilet til «våre kristne venner.»

«Yad Sarah» – den store hjelpemiddelsentralen – sender sin bønn med følgende ord: Dette er dramatiske tider for Israel. Tusenvis av katusharaketter har regnet ned over byer og tettsteder som Haifa, Tiberias, Safed, Carmiel og Kiryat Shmona. 35 israeler er blitt drept – hundrevis er såret. Hundretusener er presset sammen i bomberom. Yad Sarah gjør sitt ytterste for å hjelpe. Frivillige har åpnet kontor i krigssonene for fysisk og psykisk assistanse. – «Please, help us!». Og denne mail’en er stilet til «Yad Sarahs venner over hele verden». – Hasassah-sykehuset ber om hjelp, de har sendt legeteam over hele krigsområdet og har også mistet leger. «Selah» – den store organisasjonen som hjelper terror- og katastrofeofre, har sendt mange sider med enkelthistorier de har involvert seg i. Ett eksempel er om en etiopisk mann på 20 år som bare hadde vært tre måneder i Israel og ble truffet av en bombe. I en familie ble mor og fem barn såret og plassert på to forskjellige sykehus.

Far fikk hjelp til transport mellom sykehusene. – To sett gamle besteforeldre må dele omsorgen for tre barn, som mistet foreldrene sine. De bor i ulike byer, og «Selah» har ordnet et felles hus for dem. Beretningene er utallige og lidelsene enorme. Men for norske journalister er lidelsene syd for grensen uinteressante. Det er klart at det skaper holdninger som preger oss alle. Mange av disse er basert på manglende kunnskap – som når VG med store bokstaver forkynner at «FN tvang Israel inn på annen manns grunn i 1948» –

Det er viktig informasjon. Det er viktig å skaffe seg kunnskap om årsak og virkning. Det er trist når en opplyst mann i betrodd stilling avbryter samtalen med å si at – «Vi må slutte å gnåle om den gamle historien» – han refererte da til 1967-krigen. Men krig er forferdelig. Det er forferdelig å se uskyldige mennesker som offer – ødelagte hjem og handlingslammede politikere. La oss bare holde fast ved at det ikke var Israel som startet denne krigen. Heller ikke ønsket de seg den. I ett år har de tatt imot 1000 raketter fra Gaza mot byer i Negev, uten å reagere. Denne gangen var begeret fullt – nok er nok. Men et gammelt ord sier at i nød lærer man sine venner å kjenne. Vi er Israels venner. La dem merke at vi er der – for dem og med dem!

*****

En avis ringte meg og været en nedtur for Israel ved å antyde at det vel ikke kom noen immigranter til landet nå!? Jeg forklarte ham at å emigrere til et annet land ikke er noe man bestemmer seg for over natten. Papirer skal ordnes, jobber avvikles, husvære selges, skoler skal fullføres – relasjoner ordnes. Avreisen er bestemte ofte i måneder i forvegen!

Derfor kommer de – og nyhetene på den fronten er glad-nyheter. Fra Nord-Amerika, Frankrike og England kommer det i sommer ti charterfly med immigranter. Det første landet 8. juli med 213 nye innvandrere. Og for første gang på mange ti-år vil 650 franskmenn komme på én dag! 2.000 nye innvandrere fra Nord-Amerika kommer også denne sommeren, og sammen med et fly med kanadiere vil det bli 34.000 nye immigranter fra Nord-Amerika, så langt i år. Dette er en spennende oppmuntring. Mye arbeid er nedlagt fra Israels side i forkant.

«Kanonene dundrer, men likevel kommer det nye immigranter til landet for å oppfylle profetien i Bibelen » -, lyder overskriften på denne mail’en fra israelske myndigheter. Og de refererer til Amos 9, 11-15 – Esaias 49,22 og Sakarias 8,8. Det er sterke ord – ord som gir mot og besluttsomhet – og ord til trøst og oppmuntring for dem selv og deres kristne venner verden over. La oss vise dem at vi står sammen med dem!

*****

En telefon fra vår store språkskole var også et rop om hjelp. 150 familier fra Nord-Israel har fått midlertidig husly der, i noenlunde trygghet i Netanya. Men det er mange munner ekstra å mette og mye tøy å vaske. Fra i fjor husker vi at de også tok imot flyktninger fra settlementene i Samaria, det sier mye om skolens holdninger. Glad-meldningen derfra er at over hundre turister gjennomfører sommerens språkkurs der. Det er også et konkret bevis på solidaritet og støtte.

Konsert i Tel Aviv

i , /av

Men som alle opplevelser var også denne en engangsopplevelse – dessverre. så lever de videre i minnet og blir en del av livserfaringen.

Ofte bestemmer vi selv om vi vil tilføre oss positive eller negative impulser, men så hender det at man uforvarende får en sjelelig vitamininnsprøyting. Slik hendte det i Tel Aviv. Og da jeg satt der i konserthuset, ønsket jeg intens at en gruppe fra oss kunne ha fått være en del av de mange hundre som flyte salen. Den var smekkfull en vanlig onsdag kveld, der Tel Aviv filharmoniske orkester spilte sammen med et mannskor bestående av de fremste kantorene i Israel. Bare det var et særsyn. Koret turnerte over hele verden, fortalte de, det var 30 – 40 solister opp til 75 år. De ga en fylde til orkesteret som var til å fryse på ryggen av. 4 – 5 av dem opptrådte også som solister, og hele den 3-timer lange konserten var liturgisk musikk.

Det ville vært kirkemusikk i Norge, og det er vel ikke sikkert at et norsk publikum ville fylt konserthuset i Oslo for å høre tre timers kirkemusikk!

Temaet var til og med ganske alvorstungt – hentet fra Holocaust-påsken og Jom Kippur – «Hjelp oss ut, Herre»!
Kanskje temaet er like aktuelt i dag. Israel er presset fra alle kanter, både fysisk og psykisk. Vi hadde besøk av ansvarshavende general i konferansen. Han holdt en times foredrag over situasjonen slik Israel ser den, nøkternt og inspirerende. Selv om «krigen» mot palestinerne var urovekkende, var han mer bekymret over situasjonen i Irak. Men han bedyret at Israel ikke kom til å foreta seg noe fordi dette ikke er Israels problem men et internasjonalt ansvar.
Han konkluderte foredraget med å si at fremtiden så mørkere ut nå enn for et år siden.

Den er som en film, sa han. Den er tydelig og klar en stund, men så skjer det noe med lyset, og den blir mørkere og mørkere. Vi ser ikke hva som ligger i fremtiden! – «Hjelp oss ut, Herre!» Det var en tankevekkende sammenheng mellom foredraget og konserten.

Pianisten ved flygelet var for anledningen også hentet fra synagogen. Det var pussig å se en eldre mann med grått helskjegg i kippa og lange krøller i den rollen, og ferdighetene hans var det ingenting i veien med. Den hvithårete mannen – også med kippa og helskjegg, håndterte trommene med entusiasme og profesjonalitet. Ellers hadde selvsagt ikke det filharmoniske orkesteret sluppet dem til!

Mot slutten snudde dirigenten seg mot publikum for å få dem til å synge med i en sang fra synagogen. Og du verden! Hadde det vært mulig å få et konsertpublikum i Norge til å synge av full hals f.eks. «Nærmere deg, min Gud»? Det var mulig her. Det ljomet i veggene – alle sang – det var en mektig opplevelse. Gid dere hadde vært der!

Selah!

i , /av

Slik lyder programerklæringen til Ruth Barons omsorgsarbeid, et arbeid vi har støttet i over ti år. Det er lett å begeistres over alle innvandrerne som kommer, lett å glede seg over alle som finner sin plass og som lykkes. Men når ulykken rammer, er et nettverk nødvendig for oss alle. De fleste av oss har det. Vi har familie, venner og arbeidskollegaer, og vi kjenner systemet vi lever i. Det er ikke alltid slik å være innvandrer. Da er man ofte alene, språket er vanskelig og økonomien er anstrengt. Her kommer «Selah» inn i bildet. Tidligere het de «Israels krisehjelp for nye immigranter og terrorofre», nå er den hebraiske forkortelsen «Selah».

«Selah» står for øyeblikkelig emosjonell og materiell støtte til nykommere som havner i krisesituasjoner, og vi blir værende hos dem så lenge de trenger støtte. Vi bruker utelukkende frivillige til dette arbeidet, som er det eneste programmet i sitt slag i Israel i dag.

Slik forklarer de seg selv og sin egen rolle, og de inviterer til et innblikk i ufattelig mye nød. Det blir mange tårer av dette, og vi undrer oss over at det er mulig å holde ut et sånt psykisk press gjennom år. Jeg har fremdeles levende bilder på netthinnen av uendelig triste møter med terrorofre for flere år siden.

Mange av de frivillige rekrutteres av folk som selv har vært igjennom traumer. Mer enn 600 frivillige er
involvert i dette arbeidet. De dekker flere språkområder som russisk, amharisk, spansk, engelsk og persisk, og til nå har de kunnet hjelpe mer enn 13.000 familier i nød. Hver enkelt av de som har engasjert seg frivillig, er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Inntreffer en ulykke, blir Selah tilkalt samtidig med politi og ambulanser, og de er ved offerets side så lenge det er nødvendig. Det kan ta både måneder og år.

Hva skal de med penger? Kriser koster penger for den som rammes. Ofte dreier det seg om enkelte ting som mat og klær og husly – ved branner for eksempel kan alt være tapt. Medisinsk hjelp er ikke gratis verken i Israel eller i Norge, og av og til betaler Selah reisen for pårørende til å komme til Israel. Gravsteiner er dyre, og noen ganger trengs det psykologisk behandling.

Selah arrangerer seminarer og leire for katastrofe-ofre. Hensikten er selvsagt å føre folk ut av den isolasjonen som ofte inntreffer etter en krise. Å møte andre i samme situasjon, kan dempe smerten og føre folk tilbake til livet. En solskinnshistorie om en vei ut av tragedien kan Olga fortelle om. Hun var knust etter å ha mistet sin eneste datter Maria – i eksplosjonen ved skoleavslutningen i Tel Aviv i juni 2001. Alle de rammede familiene fikk oppfølging av Selah – i form av familieprogram, samtaler, kurs og terapi. I dag har Olga fått to nye barn og ser fremtiden i møte med håp og forventning.
Vasolina – 51 år gammel – ble såret i et terrorangrep i Tel Aviv i januar 2006. Hun var forsørger for en datter, to barnebarn og en gammel far. Hun er fremdeles rekonvalesent, og Selah har gått inn med både praktisk og økonomisk hjelp.

I det samme angrepet ble Alexandra drept. Hun var 65 år og skulle bare dra til byen for å handle. Hun etterlot seg en mann – Vichiskav – og en sønn, Andrej.
Selah tok seg av begravelsen og prøver nå å finne noen Vichiskav kan være sammen med, han sørger så veldig. Helst prøver de å finne en annen mann som er blitt enkemann på samme måten. Inntil da besøker de ham hver eneste dag!

Anne på 15 år mistet i februar i år sin mor. Det var bare de to som hadde emigrert fra Odessa. Nå er hun plutselig alene i et fremmed land uten muligheter til å forsørge seg selv.

Det er en hel bok av lignende hendelser, bare det siste året. Selahs erfaring og ekspertise har etter hvert gjort dem «verdenskjente». De ble for eksempel tilkalt til den grusomme Beslan-massakren i Russland, der 350 barn ble drept og flere hundre andre ble såret. Det virker ubegripelig at noen overhodet kan hjelpe noen i en slik situasjon.

Et team fra Selah ble også bedt om å komme til Astrodomen i Texas da orkanen Katrina hadde rast inn over USA – for å bistå med råd og hjelp.

Vi føler oss ydmyke i møte med så mye nød, men vi er stolte når Selah i sin årlige redegjørelse takker spesielt til HJH for økonomisk hjelp og støtte.

Immigrasjonen til Israel er en stor ting. Men immigrasjon er så mye mer enn transport fra ett land til et annet. Hver eneste person som kommer til Israel for å bosette seg, er velkommen. Hver eneste person er en glede og representerer håp. Men mange, mange mennesker er involvert i denne prosessen for å få den til å lykkes.
Det er litt flott å tenke på at du og jeg får være blant dem!

Data for unge immigranter

i , /av

De snakker mye om det nå fram til valget 28. mars. Om det ikke denne gangen blir «de unges valg», så i alle fall ved neste valg. Sharon kan ikke lenger prege Israel politisk, Simon Peres må også snart gi seg, så et generasjonsskifte er på gang. Det er også de unge som håndterer computer-teknikken best, og snart baserer alt seg på den.

Vi har hørt om fattigdomsproblematikken i Israel. Mange unge har ikke råd til å ta en skikkelig utdannelse, dermed vil de alltid bli hengende etter.

Det finnes mange muligheter til å hjelpe. For 2.500 dollar kan en søramerikansk immigrantungdom i Sha’ar Ha Negev få ett års utdannelse etter artium. I 14 byer i Israel har Jewish Agency / Keren Hayesod lagt ut tre års program for ungdom i risikogruppen som de kaller «prosjekt nett». Det vil gi dem et sertifikat som PC-tekniker og web-spesialist, og jobber vil stå i kø for dem.

Både i Israel og andre land i vår verden sprer det seg en bekymring for det de kaller «digitalt skille». Det betyr at gapet mellom de som kan og de som ikke kan håndtere systemet og computere stadig blir større og simpelthen fører med seg økonomiske og sosialkulturelle forskjeller.

Nettprosjektet tar sikte på å gi all ungdom samme muligheter til å mestre ferdigheten, også de som ofte kalles «ungdom i risikosonen». Det krever en innsats. Dette kurset går over tre år etter skoletid og noe av hensikten er selvsagt også å få disse unge vekk fra gatene. Dette kurset gjør også at engelskkunnskapene blir forbedret. Siden det meste på Internett forgår på engelsk, må de kunne beherske språket.

45 unge instruktører er spesialtrent for den akademiske delen av utdannelsen, mens 16 spesialistutdannede sosialkuratorer er til rådighet for de unge menneskene som måtte ha behov for slik hjelp.

Enda et element er lagt inn i dette kurset. De unge får etter hvert prøve seg i selv å holde kurs for voksne og eldre som ikke har greid å følge med i utviklingen.
Dermed gir de allerede i studietiden tilbake noe av det de har fått. Spennende prosjekt!

Disse unge får økt selvfølelse og selvrespekt, noe som også hjelper dem ut av en depressiv tilværelse.

For oss i Norge er utdannelse en selvfølge. vi blir nærmest leiet frem til artium. og derfra er det rentefrie studielån i årevis.

Slik er det ikke i Israel. Men de er veldig opptatt av utdannelse som fører ut av fattigdommen. Og vi vet at dette er noe som plager Israel, de er ambisiøse på egne vegne. De ønsker at alle som immigrerer skal bli fullverdig integrert og få samme muligheten som veteranungdommen. Derfor satser myndighetene stort, og de appellerer om hjelp. Vi ønsker å strekke strikken så langt vi kan for å få være en del av dette storslagne arbeidet!

Nyhetsglimt fra Israel

i , /av

Vi nærmer oss påske, vår og ferietider – og reiselysten tar tak i oss. Gladmeldinger strømmer inn om fulle fly til Israel og til og med om ventelister!

Som vi jo vet, er turismen en av Israels viktigste inntektskilder. Derfor ble det da også økonomisk krise da intifadaen herjet som verst. Hoteller stengte, busselskaper gikk over ende, og mange, mange mennesker ble uten arbeid.

Men mellom 2003 og 2004 økte inntektene fra turismen med 47 % og nådde over 2 milliarder i fjor. Det gleder oss alle, det kunne jo gått slik at turistsvikten ble permanent. Til og med Egypt ble sett på som et mer attraktivt reisemål enn Israel, og visst har de mye å by på av severdigheter og strender.

Men Israel ligger der som en oase og skjuler skatter som ingen kan vise maken til, med en helt særegen bestemmelse. Visste du f.eks. at av alle de fem klimasonene i verden finner vi fire i Israel? Bare den arktiske sonen mangler! Skiheiser og slalåmløypene er like bra på Hermonfjellet som i Hemsedal, og i Eilat er det evig sol og varme. 400 meter under havoverflaten – ved Dødehavet – er klimaet tropisk.
Men de glade tall til tross – det er enda et godt stykke igjen til rekordåret for turismen – år 2000. Da brakte turistene med seg 4,6 milliarder dollar!

Mange spør hva de kan gjøre for Israel – Å reise ned dit er et bidrag. Vi føler kanskje at det er egoistisk bare «å dra på ferie», men da er vi med på å sette hjul i sving, skaffe arbeid og optimisme og vise at vi bryr oss. Alle som har prøvd det, har opplevd at de blir satt pris på og mottatt som venner. Det er også en verdi!

Arbeidsløshet og utdannelse
Arbeidsløsheten er et problem. Siste del av 2005 sank den til 9 % fra 9,1 % i første del. Prosenttall gir ikke noen eksakt informasjon – lettere blir det når vi ser at 247.000 mennesker i dag er registrert som arbeidsløse. Det er bekymringsfullt. Da hjelper det bare litt å få høre at det nå er 1,5 % færre enn året før og 1,9 % færre enn siste år før det igjen. – Kan så vi gjøre noe med dette? Vi kan i alle fall støtte opp om tiltak for reutdannelse i ulike yrker der israelske krav ligger høyere enn i de fleste andre land.
Vi støtter også opp om organisasjoner som «henter inn» barn og unge mennesker som er i ferd med å falle utenfor i sine miljøer. Ett eksempel blant mange er Ida Nudel, som har arbeidet med dette siden hun kom til Israel i 1987. Nå skriver hun bok og forteller om i alle fall 7.000 voksne, unge mennesker som i dag er i gode posisjoner og som hun i sin tid «plukket opp». Det blir sikkert en bok til oppmuntring for alle som har vært med på å yte en skjerv. Som med alt arbeid fra Israel blir pengene vi gir «mangfoldiggjort». Det er noe av velsignelsen ved dette arbeidet!

Det palestinske parlamentet

i , /av

At terrororganisasjonen Hamas nå er kommet i posisjon til å styre den palestinske befolkningen alene, kan bli vanskelig – ikke minst for dem selv.
Nå prøver riktignok norske kommentatorer å hevde at Hamas er to forskjellige ting – en human, sosial hjelpeorganisasjon og en annen militant gruppe. Hvis vi forholder oss til den humane, vil det gå greit. Bare tiden kan gi oss svaret, men det kan være nyttig å se på noen faktaopplysninger!

Det partiet som har hatt styringen til nå, er «Fatah». Det var Yassir Arafats parti. Han stiftet det i Kuvait så tidlig som i 1959, og det er bare naturlig at de som var med den gangen, har mistet grepet. De yngre som er kommet til, ser tingene annerledes, og det oppstår indre strid. Det er også «de unge» som har vært mest aktive i kampen mot «den israelske okkupasjonen». Etter hvert er Fatah også blitt svekket av korrupsjonsskandaler. Han de nå betrakter som sin mest populære leder, sitter i fengsel i Israel. Det er kanskje ikke noe godt kort å satse på!

«Hamas» er en mye yngre organisasjon stiftet i 1988 av Ahmed Yassin. «Det egyptisk-muslimske brorskapet» var modell for oppbyggingen av Hamas. De deltok ikke i de palestinske valgene forrige gang. Yassir Arafat var den store lederen, og ingen tok opp kampen mot ham.

Hamas har som sitt offisielle mål å etablere et styre basert på islamsk lov – den såkalte Sharia-loven – og å fjerne Israel som stat. Vi leser jo daglig i avisene at «verden» presser dem på dette – men helt klart er det at vi vil få se en helt annen situasjon etter dette valget.

Nå husker de fleste av oss at den gamle, hvitkledde Yassin ble drept av en israelsk rakett, kanskje noe av det uforsonlige ved Hamas døde med ham. Det kommer også signaler om mer moderate holdninger fra yngre Hamas-medlemmer.

Til høyre for Hamas ligger en liten, men militant gruppering som de fleste har hørt om, «Islamsk Jibad». De har valgt den samme plasseringen som Hamas valgte sist, nemlig å boikotte valget fordi «valget er basert på Oslo-prosessen», sier Nafey Azzam som leder partiet.

I det nye parlamentet blir det 132 plasser mot 88 i det nåværende. Det er en betydelig økning. I dag er det fem kvinner med i parlamentet, i det nye er det også satt av plasser til kvinner og kristne! – «Et minimum av representasjon» står det å lese.

Jeg har stjålet disse opplysningene fra «Dagsavisen», som har en utmerket korrespondent i Israel – Roger Hercz. Hans artikler – i all sin enkelhet – er til å få forståelse av. Uten å bruke store ord og overdrivelser gir han et klart bilde av situasjonen i Midtøsten og lar oss trekke våre egne konklusjoner. De er det jo alltid lettest å trekke på bakgrunn av faktaopplysninger!

I Gaza og på «Vestbredden» har 1,3 millioner palestinere stemmerett, og i Øst-Jerusalem nesten 400.000.

Neste måned er det israelernes tur til å velge ny nasjonalforsamling og ny regjerning. Det valget kan også by på overraskelser. Vi her oppe i nord kan mene mye om mangt uten at det får store konsekvenser. Men spør du hva du kan gjøre for Israel, er svaret – «å be»! Det er makt i de foldede hender, og den makten er til å bruke for oss alle.

Melchior får ansvar for Diasporaen

i , /av

Melchior, som fra før er statssekretær i Utdanningsdepartementet, har også tidligere hatt ansvar for Diaspora-saker, både under Sharon og Barak som regjeringssjef. Denne gang skal han ikke bli utnevnt til en egen ministerpost, skriver Jerusalem Post.

Michael Melchior er en av initiativtakerne til Hjelp Jødene Hjem.

Soroka-hospitalet

i , /av

Det er noen år siden jeg lurte på om noen kunne legge fem millioner dollar på bordet, det var det de trengte for å bygge en ny barneavdeling. De trenger den fremdeles.

De gjør en fenomenal jobb, som eneste sykehus mellom Ashkelon og Eilat.
Det ble jo en del snakk om «apartheidsstaten» Israel, en meningsløshet som har vandret gjennom avisspaltene. 60 % av pasientene på Soroka-hospitalet er arabere, muslimer – 40 % er jøder. Ingen diskriminerer noen.
Det er en stor gruppe beduiner i Negev, og folk fra Gaza kommer når de trenger hjelp. Alle får samme omsorg, alle får samme behandling. Jeg spurte sykehusdirektøren om de noen gang kjeftet eller bebreidet en terrorist, men det forekom ikke. Da kunne vi ikke ha fortsatt som doktorer, sa han.

Vår oppgave er å redde menneskeliv! En liten Gazapike lå i koma med brukne ben og hodeskader.

I 14 dager hadde hun ligget der med slanger og instrumenter koblet til. Vi spurte sykepleieren om dette var noen vits i? – Ja, vi gir aldri opp, var svaret.
Det var ikke engang mulig for oss å fortelle om apartheidbeskyldningene. Stadig var overlegen som fulgte oss, borte og klappet en på skulderen eller sjekket status hos de vi kom forbi – jøde eller araber. Vi bare bøyer oss i støvet for en høy status av medmenneskelighet, som vi kanskje ikke finner noe annet sted enn i Israel. Og vi kjenner veldig godt til de to store sykehusene i Jerusalem og vet at også der er alle mennesker trygge på å få den beste behandlingen det er mulig å få.

Vi skulle så gjerne hatt de fem millionene!

Ramla – en spennende by

i , /av

Men Ramla er en stor by med nesten 70.000 innbyggere. Den ligger på sletten mot Tel Aviv, og navnet bety «Sand». –
«Et mikrokosmos av det israelske samfunnet», kaller de seg. Og på listen over de beste sosioøkonomiske byene i Israel, er Ramla nr. 4!

Det var et spennende møte med entusiastiske mennesker. De var opptatt av likeverd og sameksistens i en by der de nye immigrantene foreløpig utgjør 28,3 % – og araberne 19,4 % av innbyggertallet. Resten er det de kaller veteranisraelere.

«Ramla» satser på absorpsjon av immigranter, står det på veggen. Av 19.000 er det i dag 5.000 etiopiere. Hvert år slår ca. 200 familier fra Russland og Ukraina seg ned i byen. Nå fokuserer de særlig på innvandringen fra Frankrike og Argentina, men er også klare til å ta imot sin del av de forventede 20.000 nye etiopiske innvandrerne.

Fremtiden venter i Ramla!Gjennomsnittsalderen på de 5.000 etiopierne som allerede er der, er 23,6 år! Gjennomsnittsfamilien får 3,7 barn, de ligger dermed godt over nivået for andre jødiske familier, og totalt er 54 % av innbyggerne mellom 0 og 19 år!

Innvandringen fortsetter – Gammelt nytt, sier du kanskje. Men hver eneste person som kommer til Israel, er ny. Han er ny for alle han møter, og alt er nytt for ham. Hver historie er ny, hver fremtid er ny.
Men alle som kommer, har vært igjennom et stort drama. Dette dreier seg ikke om statistikk eller om tall i et register. Det dreier seg om livsnerven i landets eksistens!

Vi møtte et middelaldrende, amerikansk ektepar. Hun hadde vært personalsjef i hæren, han hadde vært revisor. – «Vi hadde et stort, deilig hus ved en innsjø i Pennsylvania», sa han. Alt var flott. Nå har vi solgt alt og er flyttet hit. «Hvordan føles det?» spurte vi. «Vi er kommet hjem», sa han. Og hun fulgte opp og sa: – «Jeg har alltid vært hard og effektiv. Nå gråter jeg av takknemlighet hele tiden» – Utrolig! – For et skritt å ta! Men livet har andre verdier enn de materielle, og det gjør inntrykk å møte mennesker som har funnet freden og harmonien inni seg.

«Innvandringen har vært en enorm berikelse for oss», sa de som steller med dette. «Slutt med å tenke belastning! – Den koster oss enorme summer, men Israel har fått tilbake ufattelige ressurser som vi vet å ta vare på!» – Og fremtiden er spennende i Israel. Det har jo gått noen år, og mange erfaringer er høstet. Som vi har sagt så ofte – innvandring er ikke bare transport. Det er faktisk den enkleste delen – og den billigste. Men i begge ender av transportbiten jobbes det intens; med å finne og motivere, og med å tilpasse og absorbere.

I Ramla hadde de program og planer for alle grupper, viktigst er det ikke å jobbe alene. Sammen med kommunen er både regjeringen, Jewish Agency og forsvaret involvert, og ikke minst tar de med de nyankomne på råd i alle stadier. Selv barna blir hørt. Faktisk regnes de som målgruppe nr. 1. Ingen barn i Ramla går og slenger. De har flere argumenter for å starte med dem – foreldre blir alltid involvert når barna deres er aktive. Og tidlig engasjement med barn, hindrer problemer for dem senere i livet.
Computer-trening er ett eksempel. Noen hver av oss har vel måttet erkjenne at selv små barn håndterer disse tekniske nyvinningene bedre enn oss, og et felles barn/voksne-program for å lære datateknikk har vært svært vellykket.

Helsetilbud er også viktig. Hvilke folkegrupper har ulik helsestatus, noen av dem er også bærere av ukjente sykdommer – slik at de har en særlig oppmerksomhet mot «risiko»-familier.
De jobber lokalt med støtte fra de nasjonale myndighetene, betalt fra internasjonale fondreisningsorganisasjoner, slike som oss. Nå er ikke vi direkte partnere i Ramla, men byen imponerte stort, og
effektiviteten og gleden var synlig over alt. Det var nesten så vi fikk lyst til å kaste oss inn i ringen med det samme.

Den etiopiske folkegruppen krever særskilt oppmerksomhet. Særlig er det viktig å få kvinnene til å prøve ut mulighetene sine. Derfor har de ukentlige «workshops» for etiopiske kvinner, der de både får praktiske og teoretiske utfordringer. Viktig er det
også at de får trening i vanlig sosial atferd. den er annerledes i Israel enn i Etiopia! Å søke jobb er f.eks. en ny erfaring og krever nye rutiner. Det å skulle «selge seg selv» er ikke så lett, men alt kan læres. Og programmene har vært vellykket.
60 av 80 kvinner har fått jobb etter at programmet er avsluttet.

Det er lettere å integrere russere og argentinere enn etiopiere. En viktig utfordring er å prøve å lette det kulturelle sjokket og å lette den språklige
barrieren.
I en stressituasjon kan folk lett bli voldelige, særlig hvis de ikke føler seg på høyden. Derfor har de simpelthen anti-voldsprogram, også program for å bevare autoriteten innen familien. Igjen er det jo slik at barn fortere tilpasser seg enn voksne, og de kan lett komme til å ta styringen, eller de overser sine foreldre. Foreldre skal jo være rådgivere og orakelsvarere, men når barna finner ut at de selv vet mye mer enn sine foreldre, kan det bli vanskelig.
Det fokuseres kanskje uvanlig mye på utdannelse i Israel. Mange mennesker i vår kulturkrets greier seg utmerket uten formell utdannelse. Vi har kanskje også en tendens til å frankere slike som er blitt «store gründere» etter bare å ha gått med avisen! Og det er flott, men det gjelder ikke for hvermansen, og det er alltid en personlig tilfredsstillelse å vite at man tar seg selv i bruk.

Derfor følger disse innvandringsprogrammene nøye med i utviklingen hos den enkelte, og de setter fort inn tiltak for å hjelpe eventuelle drop-outs!
Ofte får vi tildelt en «behovsliste». I Ramla fikk vi det motsatte – en forpliktelsesliste! Med store bokstaver står det VÅR JOBB:

1. Å bedre livskvaliteten for våre innbyggere
2. Sette enhver i stand til å oppfylle sine
muligheter.
3. Konstruere en bedre infrastruktur – lage bedre veier, lekeplasser, helsesentre og parker.
4. Sikre en suksessrik absorpsjon.
5. Utvikle vår industri og derigjennom skaffe flere jobber og øke kommunens inntekter.
6. Tilby bedre utdannelse.
7. Bekjempe fattigdom, kriminalitet,
analfabetisme og voldsbruk.

Sånn sett kan Ramla stå som en modell-by for vellykket integrering av nye immigranter fra alle verdens kanter. Og det er derfor de kommer!