Store traumer blant Israels barn

Vi møter ham på Sapir College, sjefspsykolog Zvi Freiman. Selv med 40 psykologer, sosialarbeidere, psykoterapeuter og babyspesialister i staben, er det i minste laget når man skal dekke et område med 40 000 innbyggere, og som bor i et område som har vært nedslagsfelt for terror-raketter gjennom så mange år.

Fostertraumer
– Min bekymring er ikke bare barna som har levd her disse årene. Jeg er like opptatt av hvilken effekt denne stressituasjonen har på ufødte i mors liv, sier han stille. Han hevder det er vitenskapelig bevist at mors tilstand under svangerskapet påvirker fosteret som kan høre allerede fra femte måned.

– Effekten overføres via blodet både fysisk og psykisk, og en depresjon påvirker barnet i høy grad. For da er hun fraværende. Italienske studier viser at barn er blitt autistiske under slike omstendigheter. Autister vil som kjent «skyve virkeligheten fra seg», sier han.

Tydelige ledere
De siste åtte årene her har influert alle. Men vi har ulike karakterer, reagerer forskjellig og mens noen har lav terskel for stress, klarer andre seg langt bedre.
Uansett gir det styrke å ha klare, tydelige ledere som sår håp – det være seg statsministeren eller ordføreren, læreren eller foreldrene.

Begrenset liv
Symptomer som rastløshet og konsentrasjonsvansker er vanlig. Bråket av bombene, luktene, utryggheten. Det trenger inn i hodet og sinnet. Ubevisst, kanskje, gjør folk mindre enn før. De sitter hjemme, sover i bomberommet. Livet er begrenset og det skaper aggresjon. Den finnes blant alle; på skolen, gaten, hjemme. Det er en naturlig reaksjon. Men ingen har begått selvmord, opplyser psykologen. Vanlige reaksjoner blant småbarn fra treårsalderen er søvnløshet, sengevæting og mer til, samt å tviholde i mor. Hun får ikke gå på badet alene en gang. Men barn er også forskjellige: I begynnelsen av livet følger de foreldrenes reaksjoner. Får de panikk, får barnet panikk. Forholder de seg rolige, klarer barnet å takle situasjonen mer balansert. Det samme gjelder for barn som forholder seg til lederen i barnehagen eller læreren på skolen. Men i tenåringsalderen er barnet blitt litt mer selvstendig i reaksjonsmønsteret.

– Mye energi er investert i skolen rundt dette. I fremtiden vil vi få vite hvilken virkning det har hatt, bemerker han.

Gaza-effekt
De siste to og et halvt årene siden Libanonkrigen har vært en veldig dårlig og vond tid her sør. Folk trodde ikke på regjeringen, ikke på hæren. De så ikke noe lys og trodde ikke det fantes noen løsning. De ble ytterligere traumatiserte og deprimerte. For halvannen måned siden skjedde det noe interessant. Nå faller noen få raketter. Greit! Før var det helt ille når de falt. Folket hadde ikke mer hud igjen til å tåle det.

– Snakker vi om en Gaza-effekt?

– Ja, jeg tror operasjonen eller krigen, ga folket tilbake troen på nasjonalt lederskap og kanskje håp om en løsning. Før krigen følte folk seg helt utenfor og glemt. Nå er det bedre, men det skal ta lang tid å behandle traumene, avslutter Zvi Freiman.

Ikke lenger alene
Varda Goldstein fra kibbutz Kfar Aza, bryter inn: Den 27. desember hørte vi at noe var i ferd med å skje. Nesten alle fra kibbutzen dro bort til grensen for å se med egne øyne. «Nå er vi ikke lenger alene», sa vi. Men når hun er i en butikk, og lyden av høytaleranlegget slås på, da farer hun og alle kundene sammen som forsteinet – helt til de oppfatter at det er dagens tilbud på friske grønnsaker som formidles…