Magikeren fra ørkenens forhave

i , /av

Ordfører i Sha’ar HaNegev Alon Schuster.

Disse magikere bedriver ingen svartekunst eller avgudsdyrkelse, de trenger det ikke; de har egne krefter og en egen verdighet, og de påkaller andre menneskers krefter og ikke fremmede makters. De påkaller krefter hos alle de møter eller hjelper. De er medmennesker i ordets rette betydning.

Hva er så magien de bedriver? Jo, de evner å forvandle frykt til håp, redsel til trygghet, fortvilelse til fremtidshåp.

Jeg traff en av disse magikere da han besøkte Oslo i oktober. Alon Schuster er hans navn, og han er ordfører i Sha’ar Hanegev, et område grensende mot Gaza-stripen, og som omfatter ti kibbutzer og en moshav. Oversatt betyr det porten til Negev. Vi hadde invitert ham til å komme og møte HJHs representantskap på deres inspirasjonssamling i oktober for å fortelle om situasjonen for alle dem som lider under regnet av terror-raketter og –granater som skytes inn i området fra Gaza. Raketter og granater ene og alene styrt av menneskelig ondskap.

Shuster er selv barn av foreldre som måtte flykte fra nazistenes redselsgjerninger og på ny er hans familie truet fordi de er jøder som har valgt å bo i et jødisk land, men denne gangen flykter de ikke, tvert imot, de blir og de får andre til å gjøre det samme.

Planen min var å intervjue Shuster i løpet av noen ettermiddagstimer jeg tilbragte sammen med ham, men planen forble en plan; hans engasjement for innbyggerne i hans kommune, unge som gamle, menn som kvinner, jøder som arabere eller beduiner, holdt meg fanget. Tiden gikk så alt for fort, og da kvelden var omme og vi skiltes, var notablokken min fortsatt ikke hentet fram og derfor like blank som da jeg kom. Jeg var til gjengjeld fylt av beundring og av virkelyst. Virkelyst for å fortsette å gi en hjelpende hånd til alle i dette urolige hjørnet av Israel og beundring for et menneske som ikke setter sin egen velstand eller materielle lykke i første rekke, men som heller vier en periode av sitt liv til andre.

Slik opplever jeg Alon Shuster, og det han fortalte gledet meg. Han berettet om hvilken virkning det har hatt for mange av dem som bor i området at HJH har stilt opp når situasjonen var som mørkest. Hvilket mot og håp dere, våre trofaste givere, har gitt dem, ved å ruste opp bomberom, styrke sikkerhetstiltak på skoler og ved å bygge andre sikkerhetsinnretninger til vern mot raketter og granater.

Dere har vært pionerer, kunne han fortelle, pionerer som har inspirert andre til også å støtte, og som ikke minst har fått myndighetene til i større grad å gripe fatt i situasjonen og å iverksette tiltak som gjør at terroristene ikke skal få lykkes. Terroristene ville skremme folk bort fra området, ved å skyte talløse raketter og granater mot sivilbefolkningen, men de lykkes ikke, magikere som Shuster har snudd fortvilelse til håp, frykt til mot, og dere har vært med på å gi ham krefter han trenger.

I en tidvis ond verden er det mennesker som lyser opp, Alon Shuster lyser opp livet til svært mange andre, og dere gir ham kraft til å gjøre det. Dere skinner som stjerner på nordhimmelen for dem som lider under terroristene fra Gaza. Sammen blir vi en polarstjerne for menneskene som bor i Negevs forhave, en stjerne som gir dem lys i mørke stunder og som magikeren kan holde opp når han svinger sin arm mens han snakker og forvandler fortvilelse til fremtidshåp.

Ayalim – et nytt, fantastisk ungdomstiltak

i , /av

Nå er det bare plass til en kort omtale her, men vi kommer tilbake med en reportasje om dem og arbeidet deres i avisen i november. Ideen var å få med seg flere idealistiske studenter til å gi minst fire år av livet sitt ved å slå seg ned i Negev
og Galilea for å gi hjelp til svake bosettinger og lokalsamfunn, der det ofte var bare eldre igjen. De satte i gang i en vanskelig liten «grend» i Negev og fikk to enkle «caravans», brakker, der det startet!

Hovedkonseptet er at unge studenter forplikter seg til å bo sammen i mindre «brakkebyer», de får en liten sum til å leve av og gir mye av sin fritid til å sette i stand forsømte boområder, hjelpe gamle og syke, sette i stand barnehager osv.

I dag har de 11 bosettinger med hele 450 studenter rundt i landet, de fleste i Negev og Galilea. Det var fantastisk å få se og møte dem ved Gaza-grensa nå i sommer! Også nye immigranter får hjelp av Ayalim, bl.a. fordi noen av de «nye» er med blant de 450 idealistene.

Nå gleder vi oss til i oktober å ta deltagerne på turen med til «brakkebyene» og vise dem Ayalim i Sha’ar Negev, «vennskapskommunen» vår ved Gaza-grensa!

På grunn av den gode gaveinngangen har vi allerede kunnet sende et tilskudd til Ayalim.

Vi er fast bestemt på å bli her

i , /av

HJH-giverne har vært med å finansiere såkalte shelters på holdeplasser og andre steder i Sha'ar Hanegev.

De - noen i Gaza - bruker sin ideologi og sine våpen i en kamp på liv og død for å bekjempe oss, sier ordfører Alon Schuster (t.h.) i Shaar Hanegev, her sammen med HJHs Torbjørn Ekroll.

Skolene i Sha'ar Hanegev får forsterkede tak og vegger for å stå imot Kassamrakettene.

Jeg får møte ham og hans nærmeste medarbeidere bare noen hundre meter fra «krigen» ved grensa. En urolig dag i Gaza der da flere israelske soldater og terrorister ble drept noen få kilometer unna.

En ny fase
– Etter sju år med tusenvis av Kassam-raketter, selvmordsbombere og terroraksjoner av forskjellig type ved grensa og ellers, er vi på en måte over i en ny fase. Vi prøver å forstå hva de tenker og hvorfor de handler slik på andre siden av grensa. Den ubehagelige sannheten er at de ikke vil ha oss her. De – noen i Gaza – bruker sin ideologi og sine våpen i en kamp på liv og død for å bekjempe oss. Det har vært – og er – en permanent kamp, sier ordføreren.

– Men tro ikke, fortsetter Alon Schuster, – at vi gråter over en vanskelig skjebne. Vi er fullt bestemt på å bli her og leve videre her. Vi er blitt mer bevisst på hvem vi er og hvorfor vi ønsker å leve videre akkurat her, trass i at mange liv har gått tapt, mange er såret og situasjonen er usikker og ustabil.

Mer bevisste på egen identitet
– Vi snur det negative til noe positivt, sier Schuster.- Jeg kan fortelle om en flott reaksjon etter at et kyllingslakteri ble rammet av en rakett for en tid siden. Den traff kantina – som heldigvis var tom så ingen ble skadet, selv om de materielle skadene var forholdsvis store. Ledelsen ved fabrikken ga ikke opp – de besluttet å bygge nytt; større og flottere spiserom til de ansatte! sier er tilfreds ordfører, og fortsetter: – Alle vi som er her, er blitt mer bevisste på vår jødiske identitet, vår kultur og vår religion og vårt sionistiske ståsted. Jeg kan fortelle at i det nye skolesenteret som vi skal bygge, bygger vi nå også en synagoge med plass til 200 inne i skoleanlegget.

Kassamsikre skoler og ny høyskole
Alon Schuster forteller videre at de nå bygger en «Kassam-sikker» barneskole, med svære murvegger og forsterket tak, slik at rakettene ikke kan skade barna (se bilde). – Vi flytter for eksempel ikke skolene utenfor rekkevidde av rakettene. Der er barna nå, i midlertidige lokaler – men i desember skal den nye barneskolen innvies.

Sha’ar HaNegev er en relativt stor kommune som består av 11 kibbutzer og 1 moshav, kommunen har ca 6 000 innbyggere. Innenfor kommunen ligger dessuten byen Sderot som er spesielt utsatt for raketter, noe de fleste kjenner til. Kommunen har allerede sitt nye, store skolesenter, Saphir College, med 1 100 ungdommer og studenter. Nå planlegger og tegner de store utvidelser. I 2010 skal det nye anlegget stå ferdig med ungdomsskole, videregående skole, høgskole og undervisning på universitetsnivå. Høgskolen har allerede studenter fra hele Israel – og når nyanlegget er ferdig, romslig og Kassam-sikkert, blir dette et høgskolesenter for hele Negev, med plass til 1 800 elever og studenter, forteller en stolt ordfører.

Sheltere gitt av HJH-giverne
En dirrende varm aprildag fikk jeg besøke dem i Negev et par timers tid – og Varda, ordførerens medhjelper tok meg med for å se forholdene i kommune og skolesenteret. Det ble en interessant tur, både spennende og skremmende. Heldigvis gikk ikke rakett-alarmen da jeg var der, men «krigen» var i gang noen hundre meter unna – og senere på dagen haglet rakettene ned. Overalt sto «bombe-shelterne» der folk kunne søke ly i når rakettene kom; ved veiene, ved bussholdeplassene, ved parkene og ved bebyggelsen. Det var flott å tenke på at flere av disse er gitt som gave av HJH-giverne.

Det var stille i kommunesenteret denne dagen, jeg tror både arbeidere og studenter, elever og lærere hadde tatt fri i god tid før Pesach på grunn av krigshandlingene. Det var underlig stille, stille før stormen. Da Varda viste meg rundt i barneskolen – en liten bunkers – begynte skoleklokka å ringe, og jeg la merke til at Varda rykket til. – Unnskyld», sa hun, – dette takler jeg ikke alltid etter alle disse årene. Jeg tror vi forstår henne alle sammen.

Takknemlig ordfører
– Takk til Hjelp Jødene Hjem for alt dere har hjulpet oss med fram gjennom årene, avslutter ordfører Alon Schuster. – Takk for tilskottene til rehabiliteringen av bomberommene og internatene, slik at vi kunne ta bedre mot de unge immigrantene fra Sør-Amerika. Og takk for bombe-shelterne. Dere oppmuntrer og hjelper oss i en vanskelig hverdag.
Det var fint å kunne forsikre om at vi vil fortsette støtten. – Be for oss, at vi må få en rolig dag – at vi må greie dette, sa Varda da vi tok farvel – og jeg kunne reise «hjem» til et trygt Jerusalem og så videre til Norge. La oss fortsette å be for våre venner i Negev. På turen i oktober vil de som ønsker det kunne besøke Sha’ar HaNegev, om forholdene er trygge.

Det var David mot Goliat, men vi kjempet for våre liv og vårt land!

i , /av

Mike Amir var med i den jødiske frihetskampen i 1948.

Han er utrolig sprek og vital, alderen tatt i betraktning. Han arbeider full tid, alle dager i uken i reisebyrået som hans sønn Danny driver – og som har spesialisert seg på å få kristne fra hele verden som pilegrimer til Israel.
Jeg traff ham en aprildag i år i kontoret utenfor Rehovot. Som offiser med krigserfaring må han ha spilt en viktig rolle for den vesle, sammenraskede hæren som måtte ut i kamp da den nye staten ble angrepet fra alle kanter dagen etter at den ble proklamert. De seiret til slutt, etter noen måneders krig som kostet store anstrengelser, mange menneskeliv og store ødeleggelser.

Danset i gatene
Jeg ber ham fortelle litt om det som hendte de første avgjørende månedene i Israels historie. Hvordan var det mulig at jødene kunne vinne krigen? Han er også opptatt av historien før – hele konflikten – mer enn akkurat krigshandlingene. – Jeg husker godt, fortelle Mike, da FN gjorde sitt vedtak om å opprette to stater, en jødisk og en arabisk i det engelske mandatområdet Palestina. At jødene kom ut i gatene og danset og feiret at vi endelig hadde fått vår egen stat. Selv om det FN hadde gitt oss bare var en liten del av det som i dag er anerkjent som Israel, sier Mike Amir.

Angrepet fra alle kanter
– Men araberne unte oss ikke dette, allerede neste morgen gikk en mobb til angrep på det jødiske kvarteret og plyndret og drepte jøder og brente ned. Og – etter uavhengighetserklæringen 8.mai ble vi angrepet fra alle kanter av flere godt utstyrte hærer og avdelinger. Både den egyptiske, den jordanske og den syriske hæren angrep og avdelinger fra flere andre land bl.a. Irak ble med i angrepet, forteller den gamle offiseren.
Den engelske høykommisæren forlot landet, sammen med mange av soldatene, og de som ble igjen deltok selvsagt ikke i krigshandlingene.

Hadde ingen alternativer
– Etter hvert forlot de Palestina, og vi ble overlatt til oss selv. Det var et svært lite landområde FN gav oss, mye mindre enn det som utgjør Israel i dag. Men selv det unte ikke araberne oss. Når krigen endte som den gjorde, tror jeg noe av forklaringen er at vi jøder sloss for våre liv og vårt land, det var ingen alternativer for oss. Og selv om hæren var svært dårlig utstyrt, greide vi i løpet av sommeren og høsten å erobre store deler av det som i dag er Israel. Det er utrolig at det gikk, når jeg tenker på det kaoset og den dårlige organiseringen vi hadde i begynnelsen. Vi var også bare ca. 650 000 jøder den gang, flere var isolerte rundt også, bl.a. var jo Jerusalem isolert en tid. Noe av forklaringen er nok også at de arabiske soldatene hadde en annen agenda, de var kommet for å stjele, utkommandert langt hjemmefra, og de ville ikke ofre livet! sier krigsveteranen.

Seier i nord
– Så seiret vi på nordfronten, i Galilea, og araberne ba om våpenhvile. Den var kjærkomment for oss også, vi fikk tid til å reorganisere oss – og vi fikk inn mer våpen fra Tsjekkoslovakia. Vi fikk bl.a. en god skipslast til Haifa med maskingeværer og tyngre våpen, kanoner etc. Kassene og lasten var merket med «pianoer», derfor slapp den igjennom, fortsetter Mike. -Vi fikk også inn flere våpen under denne våpenhvilen – og mange frivillige soldater fra flere land kom for å hjelpe oss, bl.a. kom det soldater fra Libya. Nå fikk vi organisert dem – og vi ble mer slagkraftige og fikk bedre kamptrening etter hvert. 90 prosent av de frivillige var jøder.

Vi hadde ellers noen gamle, utslitte Messerschmidt- og Spitfire-fly som vi tapet sammen og etter hvert fikk på lufta noen ganger, forteller Mike.

«Burma-veien»
Et viktig kapittel i krigen handler om hvordan de jødiske frihetskjemperne fikk åpnet en korridor til Jerusalem, der den jødiske befolkningen var isolert. – Jeg var med på å åpne «Burma-veien», forteller Mike. Vi kunne ikke bruke hovedveien opp til Jerusalem, den kontrollerte de arabiske styrkene fra fjellene på begge sider. Så vi laget en ny «vei», nærmest en sti over fjellene. Vi kjørte opp frivillige arbeidere fra tel Aviv som arbeidet med hakke og spade om natten. Vi kunne ikke bruke maskiner heller, ellers ble vi oppdaget og angrepet. Så vi måtte arbeide oss møysommelig fram over haugene og fjellene. Lengre oppe kom vi inn på veien, og til slutt lyktes det å få åpne en korridor til Jerusalem. Dermed ble byen knyttet til resten av landet og befolkningen fikk de nødvendige forsyninger. 24. desember angrep vi egypterne i sør og jaget dem ut av landes, minnes Mike. – Og etter hvert fikk vi fred med alle angriperne. Vesle Israel fikk et lite pusterom noen år før neste krig, avslutter Mike, som faktisk fyller 85 år 8. mai på Israels uavhengighetsdag.

Vi gratulerer både ham og staten Israel med runde år 8. mai! På turen vår til høsten, i oktober, vil gruppa møte Mike, hans kone og flere i familien. Vi gleder oss til det.

La mitt folk fare

i , /av

For tiden er det en utstilling – Jews of Struggle – som belyser arbeidet for å få jødene ut av Sovjet. Den står fram til 30.april. I 2007 var det 40 år siden dette arbeidet begynte, et arbeid som resulterte i en stor innvandring til Israel. 6-dagers krigen ga russiske jøder en egen stolthet og bevissthet, som utløste aktivitet med hemmelig hebraiskopplæring, mange søknader om utreisetillatelse, press fra vesten for å hjelpe refusniks ut m.m.

Museet viser i sin permanente utstilling daglig jødisk liv utenfor Israel før og nå. Det vises flere komplette synagoge interiører, modeller av andre. Her er aviser på mange jødiske språk. Vi som trodde Jiddish og Ladino var de eneste tar grundig feil. Det er også en stor samling gjenstander knyttet til tradisjonelt, jødisk familieliv. Du finner et fantastisk musikkarkiv der du kan høre synagoge sang og musikk fra hele verden. Slektsgranskere kan gå inn i en enorm database over jøder over hele verden, langt tilbake i tid.

Kort sagt, mye spennende å fordype seg i, hvis man er på de kanter!

The Nahum Goldman Museum of the Jewish Diaspora
(Bet Hatefutsot)
Tel Aviv University Campus
Klausner Street
Gate Matatia 2

Der Kassam-rakettene faller

i , /av

Hos denne etiopiske familien i Sderot traff en Kassam-rakett ved inngangspartiet. Heldigvis ble ingen skadet. (Foto: Torbjørn Ekroll)

Vi ble oppringt tidlig om morgenen på dagen for vårt planlagte besøk med beskjed om at en rakett nettopp hadde landet, så hvis vi ikke ville komme, forstod de det. Jeg ble flau. Der lever alle disse menneskene i konstant frykt for sine liv og så skulle vi avstå fra å besøke dem?

Sønnen drept i krigen, huset truffet av rakett
Vi besøkte tre av dem. De kunne hatt det flott der, de har fått seg tildelt egne, små hus med en liten have på for- og baksiden, og de har familier og venner på alle kanter. Det er aldeles vanvittig at man mener at Israel skal akseptere ustanselig å bli bombardert uten å kunne gjøre noe for å stanse elendigheten.

Nederst i Haggai Street var hullet i bakken. En kvinne sto like ved og hengte opp tøy. Hun skjønte at vi hadde en hjelpefunksjon for hun ropte etter oss: «Kan dere ikke hjelpe meg, da?» Vi ble fortalt at hun hadde to døvstumme barn å ta vare på, mens frykten for rakettene stadig hang over henne.

Litt lenger oppe i gaten besøkte vi et eldre etiopisk ektepar. For noen uker siden hadde en rakett falt i «haven» deres og påført huset store skader. Heldigvis hadde far vært i synagogen, mens mor hadde vært inne hos naboen og drukket kaffe – ellers hadde de begge vært døde. Huset var fikset, men de var ennå litt rystet av opplevelsen. Ekstra trist var det jo å få høre om den eneste sønnen deres. Han var blitt drept i krigen, og de tok ned bilder fra veggene for å vise frem en flott soldat.

Bedre der de kom fra?
Så tenker man jo – var den noen vits i å komme til et sånt Israel? Hadde de det ikke bedre i Etiopia? Og straks raser bildene fra Etiopia rundt i hodet, og jeg er så takknemlig for at jeg fikk sjansen til å reise dit og se. For Israel må være et paradis for dem – selv med utryggheten som følger alle rakettene. De lander jo uten mål og mening, oftest havner de på jorder og åpne plasser, simpelthen fordi det er mest åpent land i Negev.

Minnestein etter et søskenpar på to og fire år som ble drept av en rakett utenfor bestemorens hus. (Foto: Torbjørn Ekroll).

Ren terror
Så blir det da naturlig å spørre seg om hvorfor de tar seg bryet med å lage og sende disse hundrevis av rakettene inn over Israel. Det er jo egentlig en underlig beskjeftigelse, som også må koste en del penger. Det finnes bare ett svar – det er ren terror. Foreløpig kan de ikke lage raketter som når særlig langt. Derfor er disse småbyene nær grensen målskiver. Alarmen går 2 – 3 minutter før nedslaget kommer, og beskjeden til de som bor i byene er: Løp inn i nærmeste hus umiddelbart!

For tre år siden var jeg med en delegasjon til et møte i rådhuset i Sderot. Der talte ordføreren, og han var så stolt av folket sitt: «Ingen har flyttet», sa han. «Alle blir værende». – «Alle reiser sin vei», sa den lille etiopiske familien vi nå besøkte.

Drept mens de lekte
Øverst i Haggai Street står en stor minnestein utenfor en haveport. To små barn hadde vært på besøk hos mormor i påsken, og da de lekte på gaten utenfor huset hennes, kom en rakett og drepte begge barna. For en grusom hendelse! Der sto begge navnene hogget inn – 2 år og 4 år gamle. Hver dag når mormor går ut av huset, går hun forbi denne minnesteinen. Hun har et pent, lite hus – som alle de andre – en litt lita stue, kjøkken og bad og et par soverom. Alle de vi besøkte, hadde TVen på – det var nye, fine TVer. Der satt vi og prøvde å prate litt, se på bilder, drikke brus, mens TV-bildene flimret i fjeset på oss.

Tøff fangevokter fra Tsjetsjenia
Maria kom på besøk. Hun hadde nok sett at det var «fremmedfolk», og hun ville gjerne gi sitt bidrag. Hun snakket nesten bare russisk. «Det holder for meg», sa hun, «jeg er 77 år og greier meg med det». Hun kom fra Tsjetsjenia, der hun hadde vært fangevokter. Nå var tennene hennes borte, men hun brød seg ikke om det. Verre var det med benet, det hadde fått seg en kraftig smell da en rakett traff like ved og blåste henne over ende. En ukes sykehusopphold og en solid gips ble resultatet, og hun følte seg privilegert over å være i live. Hva som skjedde med benet, hadde hun ikke oversikt over, men krykkene hjalp henne.

De som fulgte oss – det var hjelpeorganisasjonen «Selah» (Israel Crisis Management) – sa at neste generasjon, barna, er lykkelig og utvikler seg bra. Og ganske riktig – nedover hele Haggai Street så vi grupper mede barn som lekte – noen med sykler, noen med baller. Og fikse tenåringer i grupper ruslet omkring, omtrent som «hvor-som-helst».

Haggai handler om prioritering
Det er en prosess, dette, og den tar tid. Men den er i gang, og den skal lykkes. Jødene skal hjem! Det er rørende å møte alle som jobber dag og natt for dette. Noen bruker all sin fritid, noen har påtatt seg jobben på heltid. Å takke alle disse menneskeskjebnene krever stor styrke og mye visdom. En blir fylt av både respekt og ærbødighet over det utrettelige arbeidet de gjør.

«Haggai Street» – gatenavnet var såpass spesielt at jeg dro hjem for å lese dette lille skriftet i Bibelen – «profeten Haggai». Det handler om prioritering – om å sette Gud først – mens vi jo så ofte driver med våre egne ting og håper at Gud finnes et sted i nærheten. Men i ingressen i kong James-oversettelsen står det: «Han kaller folket til fornyet mot i Herren – til fornyet hellighet i sitt liv og til fornyet tro på Gud, som også er Herre over fremtiden». Det er skrevet etter at fangenskapet i byen er over og en gruppe jøder har nettopp vendt tilbake til landet Juda. Da ble det plutselig meningsfylt med immigrantene i «Haggai Street»…

P.S.
To dager etter vårt besøk i Sderot fikk vi melding om at hjemmet til vår veiviser Anat var truffet av en rakett. Hennes foreldre ble sendt på sykehus, og huset ble smadret. Det var en rar beskjed å få – Anat var den som fulgte oss rundt for «Selah», hun har vært frivillig medarbeider der i fire år, en søt ung etiopisk pike. Jeg ser henne for meg der hun vinket adjø til oss før hun gikk inn i huset sitt. Det blir ikke bare en rakett når den rammer noen man kjenner. Anat er også reservemor for fire foreldreløse barn som bor i Haggai Street. Sderot er en by der kriser treffer nye kriser, og styrken ligger i et varmt og forpliktende fellesskap, der hjelperen ofte selv blir hjulpet gjennom en krise.

En rekke av små, gylne øyeblikk

i , /av

Samme dagen som jeg vil fortelle om hadde vi stoppet i NetanYa – en perle av en by ved Middelhavet. Vi gledet oss til et par dager med bading og hvile samt en invitasjon til sabbatsaften på Ulpan Akiva, et prosjekt som dere givere har støttet helt fra begynnelsen av i 1990.

Denne skolen var og er helt unik – et ypperlig fredsarbeid; den gang og i mange år, ledet av den kloke og varme Shulamit Katzenelson. Hun ble nominert til Fredsprisen, men fikk den ikke dessverre. Hun fikk hjemlov for noen år siden. Jeg tror det ventet en pris for henne der.

Kvinnen på benken
Ideen ved skolen var både enkel og genial. Jødiske og arabiske ungdommer studerte sammen for å lære hverandres kultur og språk å kjenne og ikke minst hverandre i felleskap gjennom flere måneder. Slikt blir det fred av! Skolen driver heldivis i dag i samme ånd som før.
Dit skulle altså vi på sabbatsaften – men det var ennå bare torsdag og vi hadde nettopp kommet fra rundreise i Nord-Israel. De fleste ville hvile, men jeg lengtet så etter å se havet at jeg gikk i den retningen alene.

Da var det at jeg så en enslig kvinne på en benk i nærheten av stranden. «Kan hun være en ny immigrant?», tenkte jeg. Klesdrakten hennes kunne tyde på det. Dette måtte jeg finne ut av!

Derfor satte jeg meg på «hennes» benk, nikket og smilte til henne, men sa ingenting, ikke hun heller. Men om en stund kjente jeg en hånd som strøk over mitt kinn og en stemme som sa et ord på engelsk «Good». Så reiste hun seg. Det gjorde jeg også for jeg var redd for at hun skulle gå før jeg hadde fått snakket med henne.

Før jeg rakk å si noe, hadde hun slått armene sine omkring meg. Nesten uhørlig hørte jeg noen få ord – på russisk! Det var som jeg hadde tenkt!

Så slapp hun meg. Men da kom ordene på russisk som en foss! Da hun til slutt tidde, så hun på meg som om hun ventet på svar. Det fikk hun, på norsk!

Tårer og latter
Det var en forunderlig stund. Ikke et ord av hverandres tale hadde vi forstått, men vi kjente at vi var søsken på jorden. Tårene var ikke langt unna, men så brøt vi ut i en befriende latter for situasjonen var jo nokså komisk også. Ved hjelp av noen ganske få enkelske ord, håndbevegelser og mimikk fikk jeg hennes historie.

Hun het Lena, var 63 år, ugift og barnløs, men hadde en stor familie der hjemme i Russland. Hun ringte til dem hver dag for de pengene hun fikk tildelt, for de måtte få vite at hun hadde det bra. Hun hadde nettopp kommet og bodde nå sammen med flere kvinner på en stor sal hvor hun hadde en liten plass for seg selv. Ellers hadde hun bare det hun gikk og stod i. Men hun var så lykkelig! I hele sitt voksne liv hadde hun i hemmelighet lengtet til Israel – og nå var hun her! Vi var glade begge to når vi skiltes.

Siden har det vært godt å tenke på dette møtet i mitt arbeid på HJH-kontoret, og et annet møte senere på samme reisen, i Jerusalem, og vite at de etter hvert fikk et verdig liv i Israel. Det var en ekstra mening i hverdagen når jeg hadde fått noen ansikter å forholde meg til.

«Tusen frivillige hender»
Jeg er så takknemlig for hva jeg har fått vært med på i denne humanitære hjelpeorganisasjonen som HJH er og får følge med på at det ene gode prosjektet etter det andre ser dagens lys til bruk for et hjemsøkt folk i alle livets faser. Det er jo egentlig givernes prosjekter! Vi i HJH er bare formidlere, et arbeid vi prøver å utføre så samvittighetsfullt som mulig både i styrebeslutninger og på kontoret. Når midlene kommer fram dit de skal, har det vært betagende å se hvordan «tusen frivillige hender» har fått dem til å yngle der de først ankomne immigranter hjelper de neste!

For en lagånd! Det var nettopp dette vi opplevde i Jerusalem på den samme reisen.

Vi skulle få møte to immigrantfamilier i deres hjem – en som hadde kommet først på 90-tallet og en helt nyankommet. Vi ble delt opp i små grupper på 2 eller 3 med guide og en frivillig førsteimmigrant. Det var spennende.

En blå hårspenne
Jeg husker ikke så mye fra den første familien som hadde fått det de trengte, men besøket hos den andre har jeg aldri glemt. Den familien bestod av et eldre ektepar, deres datter og barnebarn, ei lita jente på ca. 5 år. Jeg la spesielt merke til henne med det samme. Det var tydelig at hun var glad for besøk. Det tror jeg nok de voksne også var, men det ble noe annerledes for dem der de stod og tok imot fremmede i en nesten tom leilighet.
Situasjonen grep meg om hjertet med tanke på at det var jo for dem jeg arbeidet i HJH. Jeg fikk en veldig trang til å si dem noe og spurte guiden om hun ville oversette for meg. Jeg så at det gledet dem – men mest la jeg merke til den lille jenta. Hun lyttet med hele seg og sendte meg raske smil – jeg smilte tilbake.

Etter litt frihet og fotografering, var det tid for å si farvel. Da fikk veslejenta det travelt – det så ut som hun lette etter noe. Så kom hun springende med utstrakt hånd. I den lå det en blå hårspenne! Den var hennes, og den ville hun at jeg skulle ha. Jeg gikk ned på kne og omfavnet henne. Spennet har siden ligget i mitt smykkeskrin som en juvel. –

Små, gylne øyeblikk
Det var bare disse kjære minnene fra min første tid i HJH jeg hadde lyst til å dele med dere. Det er rart å tenke på at de små, gylne øyeblikk i våre liv skal få så store virkninger. La oss ta vare på dem – for de store øyeblikk kommer så sjelden. Tiden i HJH har i alle fall beriket mitt liv både gjennom det unike arbeidet jeg har fått være med på og sett resultatene av, og samarbeidet med flotte medarbeidere og ikke minst kontakt og oppmuntring fra giverne gjennom mange år.

Det er flere av oss som takker for seg i vår – for alt har sin tid, men vi gjør det med full visshet om at arbeidet går videre med dyktige og trofaste medarbeidere med «hjarte på rette staden». Vi har valgt en liten del av hjelpearbeidet i verden, for ingen kan hjelpe alle – men alle kan hjelpe noen.

Nå går arbeidet for fullt på prosjektene våre

i , /av

Særlig på denne tiden av året kan det bli noe mer kontakt enn ellers i forbindelse med at søknadene til støtte for året kommer inn nå.

De siste par månedene har jeg hatt noe kontakt med mange av prosjektene – og også sett noen søknader – og det er klart at det bobler og syder av arbeidsiver og kreativitet. Det gjelder både for å videreføre allerede igangsatte tiltak og for å kunne sette i gang nye der de ser at behovene er store!

Det er både fascinerende, spennende og utfordrende å få se dette på nært hold.
Ved samtlige av prosjektene våre blir det gjort en stor frivillig innsats ved siden av det som blir gjort av ansatte. Det gjelder både store og mindre organisasjoner og institusjoner, både i Israel og i de andre landene. Det gjør at vi – og giverne – kan være sikre på at pengene rekker langt! Mange av giverne våre har jo sett dette med egne øyne på giverturene også.

For det andre er det imponerende å se hvor trofaste lederne og de frivillige medarbeiderne har vært gjennom mange år. Flere av lederne er nå snart blitt pensjonister, eller har allerede blitt det, men fortsetter som før for å hjelpe til med immigrasjonen eller være med på det som er like viktig – integreringen i det israelske samfunnet – med språkopplæring, å finne jobb og å hjelpe både barn, unge og foreldre til rette i et helt nytt land med nye forhold.

Noe har forandret seg i innvandrerarbeidet de siste 5 – 10 årene, og Hjelp Jødene Hjem har justert støtten til prosjektene etter det. Særlig de siste to – tre årene har styret lagt vekt på at vi skal støtte integreringen av svake grupper. Dette er viktig for det israelske samfunnet, samtidig som selve innvandringen også er livsviktig av flere grunner.

Israel tenger også ressurssterke nye innvandrere – og det har vi fullt ut sett og tatt konsekvensen av i tildeling av midler. Her har vi to tanker i hodet samtidig.
Det er fantastisk å høre om det trofaste og store arbeidet som blir ført videre nå i de mange prosjektleddene.

På Yad Sarah – der arbeidet er blitt noe forandret i det siste, får mange nye, hjelpetrengende immigranter i alle aldre hjelp. Produksjonen av hjelpemidler for eldre og handikappede i Norway House er trappet mye ned nå, men nye tiltak er satt i gang. Vi vil orientere nærmere om dette senere.

Vår hovedsamarbeidspartner har etter hvert blitt Jewish Agency, Keren Hayesod, som er selve lokomotivet i det israelske innvandringsarbeidet. De siste årene har vi støttet det svært ressurskrevende arbeidet med de etiopiske innvandrerne med store summer. Det vil vi fortsette med også i år – og ønsker å støtte arbeidet med de nye indiske immigrantene som nå vil komme framover.

Her ligger en stor utfordring for giverne våre.

Vi har et langsiktig perspektiv på støtten til prosjektene våre. Hjelp Jødene Hjem ønsker at prosjektene våre skal være trygge på at vi følger opp med tilskuddtene dersom vi er fornøyde med det vi ser og hører. På den måten kan prosjektene også tenke langsiktig – det er en stor fordel i slikt arbeid.

Flott tiltak for ungdom

i , /av

Dette tiltaket kommer mange innvandrerungdommer til gode. Tiltaket kalles Net@ og tar sikte på å kvalifisere unge, som faller utenfor skole – og høyskolesystemet fordi de har en ressursfattig bakgrunn, til å bli dataingeniører og kvalifisere dem til å bruke data i mange sammenhenger.

Hensikten med opplegget er å oppgradere disse ungdommene fra høyrisiko til høyteknologi. Eller som de sier på engelsk: «Advancing Youth from High Risk to High Tech.» De første kursene er allerede i gang, tanken er å starte opp grupper i flere byer og tettsteder i Israel – etter hvert som de får penger til det. De tenker også at flere kurs skal startes opp i utkantstrøkene av Israel – i nord og i sør. Det er ofte her problemene er store med arbeidsledighet og andre sosial problemer.

Planer for 2007

i , /av

Nå er arbeidet i det nye året godt i gang ved alle prosjektene våre og vi – og de – har ikke mindre planer for dette året! Styret i HJH har vedtatt et utfordrende budsjett – og nå kommer søknadene inn fra prosjektene for i år.

Det er inspirerende lesning! Oppgavene er så mange – og det er så mye de vil gjøre – alle sammen.

I 2006 kom nærmere 2000 nye immigranter pr. måned – og antallet ser ut til å bli det samme i 2007.
Nå er det særlig fra Etiopia, Ex-Sovjet, særlig Russland, Frankrike og USA at mange kommer.

Som HJH-giverne kjenner til, krever særlig etioperne store ressurser for at integreringen skal lykkes. Mange av prosjektene våre – også de som gir så viktig hjelp til barn og unge – har engasjert seg i arbeidet for etioperne og andre ressurssvake grupper de siste årene.

Vi vil sammen med prosjektene våre fortsette arbeidet for fullt i år.
Takk din gave fortsatt – store eller mindre summer som du har anledning til. De store gavene er viktige – men mange bekker små blir en stor å!

Vi kommer tilbake med mer detaljert informasjon om innvandringen og arbeid/planer i prosjektene våre i nyhetsbrev/avisen framover.