Mørkets makt – livets lys

Enda en gang blir vi tvunget inn i fortiden – tvunget til å kjenne redsel og gru og smerte hos alle de millioner jøder som ble tatt.

Og igjen melder spørsmålet seg – hvorfor lot de seg ta?

Mange av dem visste jo at det ville skje – de trodde ikke at det samme kunne hende med dem? De var jo så betydningsfulle, så viktige for samfunnet, så godt ansette. Tenker vi alle slik? Faren i den familien vi møter her, var barberer og frisør og han hadde byens beste menn som kunder – også okkupantene. Og de måtte jo ha en frisør?

Selvsagt blir han tatt og forsvinner fort ut av historien, men mora og datteren på 5 – 6 år blir hjulpet på flukt. Dette barnet blir så mor til journalisten som er forfatteren i bøkene. Dermed er dette ikke bare en vanlig beretning om jødenes dystre skjebne under 2. verdenskrig, men en beretning om traumer som går i arv.
Det er ikke så enkelt at noen overlever grusomme ting og så er det herlighet og glede. Mange jøder snakker om 3-generasjons-syndromet, det kan vel gjelde for andre også.

Fortelleren i boken er enebarn, han har vokst opp hos en alenemor som han aldri lærte å kjenne. Det må være en grusom opplevelse for en liten gutt. «Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg håpet at mamma skulle fortelle», sier han et sted. «Men jeg turte aldri å spørre. Nesten aldri. For forsiktige spørsmål ble sjelden besvart. Kanskje bare med et blikk. Og det var nok til å skremme et barn – en ungdom – en voksen».

Sånn går ofte livet. Vi viker unna vanskelige ting, og så er det plutselig for sent. Mor i boken dør – plutselig og uventet, og slik angår den oss alle. Det blir nesten en besettelse for sønnen å finne ut hva som hadde gjort moren så spesiell, og han finner ut at hun var jøde.
Ved hjelp av en fransk pater snekrer han så sammen historien som blir historien om hans egen bakgrunn. –

«Inntil manna døde, gikk livslinjen min i oppløsning når jeg tenkte langt bakover. Men så døde manna, og jeg begynte å grave». – Det var godt gjort å skildre et lite barns grenseløse redsel når hennes verden raser sammen rundt henne, når hun opplever at mor og fra som er de eneste hun har, er redde. De gråter, de krangler, de hvisker, og så blir far tatt.
Så rømmer mor og barn. De ender opp i høyet i en låve hos noen modige mennesker, men det finnes en angiver, og mor lar seg ta og lar barnet bli igjen alene i høyet.

Det finnes bare en reaksjon igjen i henne, og det er redsel. Hun blir stum. At et barn kan overleve de strabasene hun blir utsatt for, er ufattelig. Men så langt bok II går, er det bare så vidt.

Radmager og utsultet blir hun båret av noen andre flyktninger over Pyreneene – en strabasiøs, iskald, forferdelig ferd, som aldri synes å ta slutt. De overnatter i snøhuler og bak trær, maten er elendig og stivfrossen. – «Rut sovnet. De andre ble liggende å se på henne. Selv i snøen var hun veldig alvorlig. Ansiktshuden virket tynnere, bristeferdig som spent silkepapir. Under var det bunnløs sorg». –
Slik er en beskrivelse av det barnet som ble den mammaen som han vokste opp med.

Det er en smertefull reise forfatteren har gitt seg inn på. Men han slutter bok II med å si: «Jeg kan ikke stoppe nå, kan ikke vike av, verken til høyre eller til venstre – kan ikke snu. Jeg er fanget av mitt eget søkelys».

Neste bok skal hete «Sjelestorm». Det lyder ikke mindre dramatisk enn de to første som heter henholdsvis «Taus fortid» og «Svikeren».

Bøkene er spennende og annerledes og vel verdt å lese, selv om jeg synes han slet litt med å komme i gang. Men det kan jo også forsterke alvoret i den prosessen han – og mange med ham – havner i når de drar på jakt etter sin egen identitet.

Bøkene kan bestilles fra Midtøsten-torget.