Holocaust-senteret i Oslo

En kan jo undre seg over at vi aldri blir ferdige med dette folkemordet, noe som også ble uttrykt ved innvielsen av dette norske senteret. Noen trekker jo til og med fram andre skrekkeksempler fra andre steder i verden og spør om ikke de også burde vies oppmerksomhet. Den diskusjonen er nok evigvarende, men ofte blir jo konklusjonen at vi helst bør gjøre ingenting for ikke å gjøre urett mot noen, og det blir i alle fall feil. Og likevel – jødeutryddelsen under 2. verdenskrig var ikke bare brutal og kald og kynisk, den var også et program!

Det var ikke ville herjinger eller kamp mot militære motstandere, den var ment å være en total utryddelse av en hel folkegruppe listet opp alfabetisk i en rekke land. – Sånn sett er dette en enestående massakre. At den også fant sted midt i Europas kultur- og vitenskapssenter, gir jo skrekkbildet enda en dimensjon. La oss håpe at senteret på Bygdøy blir godt besøkt og at det ikke bare blir et museum, men en levende organisme til vern om fred og fordragelighet mellom mennesker i Norge og i verden.

I Israel er Holocaustsenteret – eller Yad Vashem – den aller viktigste severdigheten de har. Alle offisielle besøkende blir tatt med dit, og de holder alle slags kurs og seminarer for alle slags grupper – nye innvandrere, lærere, militære, forskere, skoleelever og studenter.

I mange år har HJH støttet et prosjekt, nemlig oppbygging av arkivene. Målet er at alle de seks millionene skal ha et navn og en historie. Det dreier seg ikke bare om et omtrentlig tall, det dreier seg om enkeltmennesker og deres skjebne. Det er viktig for Yad Vashem og for Israel å stå imot de kreftene som prøver å redusere jødeutryddelsen ved å presse ned tallet, f.eks. – eller ved å si at de døde – som så mange andre – av tyfus eller andre sykdommer. Det er to overordnede målsettinger – aldri glemme og aldri igjen. “Never forget, never again”.

En liten pike på 7 år skrev et brev til Yad Vashem. Der sto det: “Jeg har et spørsmål. Hvorfor hendte Holocaust. Vær så snill å sende meg noen bilder og noen brosjyrer. Tusen takk”.

Hvordan takler man det? Hva skal de fortelle henne og hva skal de tie stille med? Hva slags bilder kan hun få? Brevet utløste en debatt om det burde være en aldersgrense for barn til å få slik informasjon. Rektor for den interne, internasjonale skolen – Shulamit Imber – ser slik på det:

“Holocaust er en del av vår felles fortid. Hvert år blir israelere – men også folk i andre land – involvert i “Minnedagen for Holocaustofre”. Fra de er ganske små hører barna om dette i ulike varianter, og de ser filmer og plakater om Holocaust, uten at noe av dette blir sensurert. Selv om alle ønsker å skjerme barna sine mot fryktskapende traumer, vil de bli nødt til å møte Holocaustproblematikken. Og jo seinere de møter den, jo større er sjansene for at de lager seg

sin egne skrekkfantasier”.
Hennes råd er egentlig ganske selvsagte – men vel allmenngyldige. “Ta gjerne utgangspunkt i en enkelt historie, unngå detaljer, men snakk sant og prøv å velge en historie som ender godt. En nær person bør fortelle den, det gir barnet trygghet.
Senere kan man fortelle om familier og om hvordan vanskelighetene brakte dem sammen og brakte frem reelle verdier, og så kan man vise til problemene som de kjenner til fra dagliglivet – som jøder.

Dette er bare eksempler på et levende liv som leves ved museet – et museum som er blitt noe mye mer. – Det er blitt en liten by, der det går shuttle til de fjerneste utstillingene. Bokhandel og suvenirbutikk frister mange, og en stor og velfylt kafeteria gir velkomment avbrekk i vandringene. For både fysisk og psykisk er det en jobb å gå igjennom Yad Vashem. Men det gir stoff til ettertanke og minner for livet og faktisk også – mersmak!