To mødre – to skjebner

Pengene fra julegaveaksjonen kommer fram via Keren Klita 
Leya (25) og Svetlana (35) har aldri møtt hverandre. De bor på hver sin side av Jerusalem. Den ene er religiøs, den andre sekulær. Men de har mye til felles.
o begge er født i tidl. Sovjet/Russland
o begge er immiganter til Israel
o begge har russiskespråklige ektemenn
o begge har fått barn i løpet av siste halvåret
o begge har fått babygavesjekker fra Hjelp jødene Hjem via Keren Klita
o begge er overrasket og svært takknemlige

 

Svetlana fikk endelig sin etterlengtede sønn Jonathan. Han er snart syv måneder, men kom til verden to måneder for tidlig. Pengene fra HJH gikk blant annet til pedagogiske leker.

Mor Leya storkoser seg med sin lille datter Bluma på snart fem måneder hjemme i Ramot. Pengene fra HJH gikk blant annet til noen søte kjoler.

Robbet for sparepengene
Leya Novikov (25) smiler bredt og ønsker velkommen. På armen sitter lille Bluma –
snart fem måneder. Tygger litt på en gummi-ring og plustselig smiler hun like bredt som mor. Uten tolkehjelp fra Keren Klitas Ellenora kunne dette blitt et ganske håpløst møte da Leya ennå ikke har hatt tid til språkskole for å lære seg hebraisk.
I den bittelille leiligheten de leier i Ramot disker hun opp med kaffe og hjemmebakte muffins. Mannen er på legebesøk med førstefødte Rafael på 1,5 år.

Vanskelig å finne jobb
Familien immigrerte til Israel for ni måneder siden. Rafael var syv måneder og Leya var gravid med Bluma. De to møttes i Moskva. Han fra et lite sted utenfor hovedstaden, mens hun vokste opp i Saratov, 24 timer med tog fra Moskva.

Han er nyutdannet it-programmerer uten praksis, og etter hebraisk-kurset på seks måneder går han nå hver dag rundt og søker jobber. Villig til å ta hva som helst.
Hun er lærerutdannet innen historie og kunst, men med to småbarn og uten språk er det lite hun kan bidra med til familieøkonomien.

– Har dere slektninger her?

– Min manns foreldre kom en måned etter oss og bor et kvarters spasertur unna. Svigerfar er overlevende etter holocaust og hadde en stor, traumatisk hjerteoperasjon rett etter at de kom.

Leyas egne foreldre bor fremdeles i Russland. De er tradisjonelle. Men hennes bestefar var rabbiner i hjembyen og Leya var ofte i synagogen sammen med beste-foreldrene. Da hun var 15 år gammel bestemte hun seg for å leve et religiøst liv. – Og min lille datter er oppkalt etter min kjære bestemor, smiler hun.

Ubudne gjester
Kort tid etter at Bluma ble født skulle hele familien ut sammen for første gang. Da de kom hjem hadde de hatt ubudne gjester. Verdifulle juveler, smykker med affek-sjonsverdi, bryllupsgaver og andre gjenstander var borte. Kamera og pc sto igjen. Det verste av alt var at alle sparepengene også var borte…

– Men hadde dere kontanter hjemme?

– Ja, alle pengene vi hadde spart opp før vi dro var gjemt inne på soverommet vårt. Vi solgte det meste vi hadde slik at vi skulle klare oss inntil vi begynte å få inntekt her. Vi forsto ennå ikke hvordan bankene her fungerte, forteller Leya trist.

De hadde glemt å låse verandadøren da de gikk ut. Følte at alt var så trygt og godt. Men de bor i første etasje, og ved selvsyn ser vi at det skal ikke rare klatringen til for å komme seg opp på verandaen deres.

– Vi er ganske sikre på hvem som er gjerningsmannen også. Han var gjest hos oss da Bluma hadde sin navnefest…Vi har anmeldt ham, men vi har ingen beviser, så vi kommer ingen vei.

– Så hva lever dere av i dag?

– Den “pakken” av hjelp som alle immigranter får den første tiden, holder så vidt liv i oss.

Takk!
Desto gladere ble Leya da Keren Klita kom på besøk med en gavesjekk på 1000 kroner (ca 600 israelske shekel) fra Hjelp Jødene Hjem!

– Skal si vi ble overrasket! Hils å si TAKK til alle de nordmenn som er med oss i denne vanskelige tiden. Pengene gikk til mat for familien og noen søte rosa kjoler og klær til minstejenta. Herlig, smiler Leya.

– Og hva er ditt håp for barna?

– At de skal få en god utdannelse. God helse. At det blir fred i landet og at vi alle skal bli lykkelige her.

I sorg og glede med Keren Klita
Svetlana Gamril (35) har nettopp hatt en høneblund etter endt arbeidsdag sammen med sønnen Jonathan, snart syv måneder, da vi ringer på hjemme i Kiryat Yovel. Velsegutten er litt skeptisk, men våkner snart og sjarmerer oss med et forsiktig smil.

Svetlana var 16 år da hun flyttet fra Moskva sammen med foreldrene. De fem første årene var vanskelige, ikke minst språklig sett, mens hun tok videregående og senere utdannet seg til lærer. -Jeg lærte mye av mine første elever som var autister, fortelle hun – og legger til: – det var heller barna som lærte meg hebraisk! I dag er hun lærer for elever i 7.-9. klasse, mens ektemannen, som hun traff for seks år siden og som kommer fra Kasakhstan er lærer for barn med spesielle behov.

Tragedie
Den 29. januar 2004 endret livet seg for familien. Litt før kl. 9 om morgenen satt moren hennes på Eggedbuss nr 19 sammen med en selvmordsbomber. På hjørnet av Gaza- og Arlozorow-gaten, like i nærheten av statsministerboligen i Jerusalem, smalt det. 11 ble drept, 50 såret, 13 av dem alvorlig. En av de drepte var Svetlanas 53 år gamle mor, Natalia…
Keren Klita fant fram til familien via en sosialarbeider. De fikk økonomisk støtte.

– Det var en stor hjelp i sorgen, forteller hun lavmælt. Og legger til at hun ble veldig overrasket da hun nå fikk sin førstefødte og atter en hyggelig overraskelse fra Keren Klita.

– Jeg trodde dere bare hjalp ved tragedier, men så fikk jeg denne sjekken, smiler hun spørrende henvendt til vår tolk, Helena. Helena fra Keren Klita forteller at de hadde sett at hun var blitt mamma og takket være disse øremerkede gavene fra norske givere, ville de også gi til henne, som har hatt så mye motgang. Pengene har gått blant annet til pedagogiske leker.

Svetlana og mannen jobber begge heltid, og i tillegg tar hun mastergrad i generell utdanning. Jonathan ble født to måneder for tidlig og måtte være en måned på sykehus. – Det var tøft, men nå går det bra med den lille familien.

Drømmer 
– Hvilke drømmer har du for ham?

– Håper at han skal få være glad og frisk og ha god helse. Vi gjør alt for at han skal få en trygg og god barndom. Og når han blir 18 og må ut i militæret håper jeg det er ikke er så farlig lenger.

Hilsen 
Svetlana sender en hilsen i stor takknemlighet til nordmenn som har vært med på å gi henne økonomisk støtte. – Når folk generelt får dårlig inntrykk av Israel er det STORT at noen kan se bakenfor og se at vi også er mennesker. Jeg håper mange vil komme hit og oppleve landet selv.