Med viktige antisemittisme-studier inn i det israelske samfunnet

Michael Tossavainen forsker på antisemittisme ved Tel Aviv-universitetet.

I juli 2006 kom Michael Tossavainen som ny immigrant til Israel fra Sverige. Siden 2010 har han med støtte fra det israelske absorberings-departementet og et mindre tilskudd fra HJH kunnet forske på dagens antisemittisme og jødehat i Skandinavia. Dette er nyttig kunnskap både for Mikael, Israel og Skandinavia.

Integrering via jobb

Arbeidet ved Kantor-senteret er viktig for Mikaels integrering i israelsk samfunn, forteller Roni Stauber, som leder dette prestisjetunge senterets program for studier om antisemittisme og rasisme i dag. Senteret er verdensledende. Det gir en god forankring til Mikaels akademiske karriere i Israel. Roni håper de får beholde ham videre.

– Det er veldig viktig at han får fortsette sitt betydningsfulle arbeid her ved Tel Aviv universitetet, forteller Roni. Gjennom Mikaels arbeid kommer ny informasjon frem, samtidig som det er en effektiv og god integrering for ham inn i det israelske samfunnet. Det er også viktig at Israel får beholde sine gode akademikere – alt for mange reiser til USA og andre steder.

Deler informasjonen

Mikael er en aktiv akademiker som i tillegg til forskningen og undervisningen ved Kantor-instituttet også underviser andre steder.
– I året som gikk underviste jeg også ved Det svenske teologiske instituttet i Jerusalem og ved Yad Vashem, forteller Mikael. Han skal også holde foredrag for deltakerne på høstens solidaritetstur om sitt arbeid. Mikael har vært i Sverige og snakket om den alvorlige situasjonen i Europa, og spesielt i Skandinavia. Anti-israelske følelser smitter over og skaper ytterligere anti-jødiske tendenser i tillegg til tradisjonell antisemittisme.

Viktig å se realitetene om antisemittisme i hvitøyet

Mikael Tossavainen er ikke en akademiker som sitter med hodet i en sky, men er en ung mann med fingeren i jorden og evne til å se virkeligheten slik den er, selv hvis den skulle være ubehagelig. Og godt er det, for i mai i år fikk mange nordmenn seg en skremmende overraskelse:

Undersøkelser utført av Senteret for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og av Det Mosaiske Trossamfund bekrefter det andre meningsmåler allerede har påvist ellers i Europa: Antisemittisme og jødehat eksisterer i beste velgående, også i det norske samfunnet.

Mikaels kartlegging av antisemittisme i Skandinavia i dag er viktig kunnskap å ha med seg når man skal bekjempe den voksende antisemittismen. Mikaels forskning på hvem som har antisemittiske holdninger, hva påstandene er og hvor de kommer fra, er godt verktøy å ha når man skal diagnostisere og finne riktig medisin mot den smittende antisemittisme-sykdommen, også i Norge.

Den store forskjellen

HJHs styreleder Øyvind Bernatek

Kjære giver,

Det er svært mye som inspirerer og er meningsfullt ved å lede Hjelp Jødene Hjem, det sier seg egentlig selv, men det som virkelig setter prikken over i’en er at den hjelpen dere gir og som vi formidler, virkelig betyr en stor forskjell for de som mottar den. Dette kan dere lese om i artiklene om de forskjellige prosjektene i våre nyhetsbrev, i vår avis og på vår hjemmeside og på Facebook-side. Har dere mulighet kan dere også se det ved selvsyn på vår årlige solidaritetstur.

Både USA og store deler av Europa synes å være inne i en langvarig og dyp økonomisk krise, men til nå har Israel ikke blitt alt for sterkt påvirket av denne. Beklageligvis viser de siste rapporter at dette er i ferd med å endre seg. Israel er det eneste landet i verden som er under konstant trussel om utslettelse fra så vel flere naboland, mer fjerntliggende land og fra en rekke terroristorganisasjoner, og må derfor benytte alt for stor andel av landets midler til å forsvare sin selvsagte rett til å eksistere. En nedgang i økonomien vil derfor måtte ramme den vanlige israeler. Det er en kjensgjerning at nyinnvandrede til Israel, med mindre de er spesielt bemidlede, vil rammes ekstra hardt ved slike kriser. De er spesielt sårbare fordi de hverken har oppsparte midler å tære på eller familie i landet som er i en slik posisjon at de kan hjelpe dem.

Ved å lese om våre prosjekter og de vi hjelper, er det lett å forstå hvilken enorm forskjell hjelpen gjør for en nyinnvandret i Israel. Hjelpen dere gir, er imidlertid ikke bare en hjelp til den enkelte for å oppfylle dennes største drøm og mål i livet, men den er en hjelp til hele Israel. De nyinnvandrede blir, selv om omkostningene ofte er store i begynnelsen, viktige individer for Israels fremgang og i landets kamp for sin soleklare rett til å eksistere. Uten denne hjelpen ville mange nok følt seg nødt til å søke lykken andre steder, men dere muliggjør at de kan bli!

Hver gang vi er i kontakt med våre prosjekter og særlig når vi avlegger dem et besøk møter vi uendelig mye takknemlighet både fra organisasjonene og de som får hjelp av dem. Det inspirerer og motiverer også for ny innsats, og ny innsats trengs, vi kan ikke hvile! Det er fortsatt mange som ønsker å komme hjem til Israel, men som ikke klarer det uten hjelp utenfra, og det vil fortsatt være svært mange nyinnvandrede som trenger ekstra hjelp.

Takk for din sjenerøse bistand i vårt arbeid, det er ikke få tusener i Israel som har fått sine liv endret og sine drømmer oppfylt ved gavene dere gir. De vil alltid være fylt av takknemlighet til dere. Jeg håper dere fortsatt vil stå dem bi og hjelpe nye til og i Israel; det er en særdeles verdig oppgave!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Jødiske kulturdager 2012

Jødiske kulturdager blir markert i både Trondheim og Oslo i år. Ikke gå glipp av de mange spennende tilstelningene!

I Trondheim blir det konserter, mat og forelesninger ved årets jødiske kulturfestival 31.august – 2.september. I år blir det spesielt fokus på jødisk liv i Polen med både utstilling og forelesninger. Norske Bente Kahan kommer til å opptre og også fortelle om sitt kulturarbeid i Polen. Det blir også konsert med mange andre, blant annet Esther Orkester, Goylem Space Klezmer og Alpaca Trio.

For tredje gang blir det arrangert jødiske kulturdager i Oslo. I år blir det en hel uke med jødisk kultur fra 2. til 8.september. Her er jiddisch årets tema. Søndag 2.september starter det med en hel dag fylt med jiddisch sang, teater, språk og humor. Lørdag 8.september blir det klezmernatt på John Dee med musikk fra Urban Tunélls Klezmerband fra Norge, Sternfall Klezmer fra Sverige og Budapest Klezmerband fra Ungarn.

Du kan lese mer om de jødiske kulturdagene inne på nettsidene til
det jødiske museet i Trondheim og det jødiske museet i Oslo.

Shiluv – ungdommer som vil ta vare på Skaperverket

Sammen dyrker de jorden og gjør området rundt vakkert. De skaper samhold gjennom handling.

Vi har tidligere skrevet om folk fra Shiluv som lager felles kolonihager på småtomter som ligger brakk rundt om i byene i Israel. Shiluv er også opptatt av å lære folk verdien av resirkulering, gjenvinning og kompostering; alt sammen ting som kan skåne miljøet. Dette har israelerne til nå ikke vært særlig flinke til.

Disse hagegruppene skaper et hyggelig miljø i nabolaget. Nye immigranter kan være med i fellesskapet uten de helt store språkkunnskapene. Her får man kontakt med naboer som man samtidig kan spørre om alt mulig annet som man lurer på i det nye hjemlandet. Det oppleves som nyttig å drive med hagebruk innimellom, mens man leter etter arbeid. Med dårlig økonomi og litt frynsete selvtillit er det godt å kunne gjøre noe praktisk. Det gleder å kunne ta med friske, sunne grønnsaker hjem for en immigrant som strever med å finne sin plass.

Imka deler generøst med sin livserfaring og kunnskap om å få jorden rundt seg til å gro.

Noen unge har vært på kurs i Galilea, to uker i juli. De ønsket å lære hvordan man kan bli selvforsynt med frukt og grønnsaker. Drømmen er å få egen hage eller gård der man selv kan dyrke grønnsaker og frukt som ikke er tilført sprøytemidler. Med egenproduksjon får de kontroll med hvilke stoffer de får i seg, samtidig som denne formen for matproduksjonen ikke er en belastning på miljøet.

Hardt arbeid som gir fruktbare resultat. Gjennom det fysiske arbeidet skapes bånd uten språk – noe som kan være til hjelp for nye immigranter som ikke kan så mye hebraisk.

Gjennom å bygge eller reparere terrasser fikk de praktisk erfaring. Man behøver ikke traktor, jorden kan bearbeides med enklere redskaper.

På kurset møtte de også Imka, en tysk kvinne som fortalte sin fascinerende livshistorie. Hun kom til Israel fra Tyskland som 19 åring, forelsket seg i landet og folket og ble boende. De unge lærte mye av henne om enkelt hagebruk; både gamle kjerringråd og resultater av moderne jordbruksforskning. Hun delte generøst av sin erfaring.

Tannleger fra mange land hjelper Jerusalems barn

Tannlege Roy Brahen har reist halve jorden rundt for å gi barn og unge i Israel tannbehandling.

 

Dental Volunteers for Israel (DVI) er en helt spesiell tannklinikk for vanskeligstilte barn i Jerusalem. Den drives av en liten administrasjon og frivillige tannleger fra hele verden som kommer for noen få uker og behandler barnas tenner.

 

Å gå til tannlege er dyrt – også i Israel, og neppe noe nye immigranter har anledning til å prioritere.

Barna, som henvises fra sosialkontoret, får opplæring i tannhygiene og kosthold. De står foran et stort speil og pusser tennene, – får instruksjon i bruken av den nye tannbørsten de har fått. For en del av barna er det første gang de bruker en slik. Til slutt får de tygge på en liten tablett som danner et rosa skum – og da blir belegget som de ikke har fått pusset vekk, rosa. Da oppdager barna at det å pusse grundig ikke er så lett. Man snakker også om kosthold. I en del kulturer får for eksempel barna tynn te med mye sukker fra de er ganske små, noe som skader tennene.

Det rosa skummet viser at tannpussen ikke var helt perfekt.

 

Fast ansatte, lokale tannpleiere oversetter samtalen mellom barn og tannlege. Ofte har barna tannpine når de kommer for første gang. Den utenlandske tannlegen kontrollerer alle tennene og finner ting som må behandles. Nå får barna rotfylling og plomberinger gratis. Når et barn først er blitt pasient, får det regelmessig oppfølging fra DVI.

Vanskeligstilte barn og barn fra mottakssentre for nye immigranter og krisesentre nyter godt av denne fantastiske ordningen. Mange kommer først til senteret når de har fått alvorlige tannhelseproblemer. Disse kan ha medført store smerter og skolefravær. Noen barn er flaue over å ha råtne tenner og vil ikke gå på skolen eller være sammen med andre barn. Derfor er det viktig at tennene blir satt i stand og barnet blir opplært til å ta vare på dem.

HJHs givere støtter klinikken. Pengene fra Norge brukes til å dekke vann- og elektrisitetsregningene og andre slike faste kostnader som er helt nødvendige for driften. Ikke akkurat det mest spektakulære kanskje, men DVI er svært takknemlige for at noen har en praktisk tilnærming og ser behovet og gir tilskudd til slike kostnader.

 

Kjære giver!

HJHs styreleder Øyvind Bernatek

I de siste månedene har det i norsk presse, eller i det minste i deler av den, blitt viet en del fokus omkring to norske undersøkelser som begge bekrefter et urovekkende stort jødehat i Norge. Dette er ikke noe nytt, det er noe vi har kjent til lenge, men undersøkelsene burde sette i gang noen viktige prosesser. Det synes i liten grad å skje.
For mange i de styrende regjeringspartier er nemlig deler av innholdet i undersøkelsene ikke behagelig lesning, fordi det viser seg at jødehatet er mest rotfestet på venstresiden i norsk politikk og særlig blant de mest fanatiske Palestina-tilhengerene. Da ble det plutselig så mye vanskeligere å snakke om. Tre prosent av de spurte forsvarer til og med skuddene mot synagogen i Oslo med en forkvaklet begrunnelse om palestinernes situasjon!
Politikere og ikke minst massemedia burde ha stilt seg det selvsagte spørsmålet, hva er årsaken til dette, og hva kan vi gjøre, men det gjøres i liten grad. Jeg har ikke alle svarene, men det mest åpenbare kan ingen, med mindre de velger noe annet, unnlate å se; demoniseringen av Israel i massemedia. Demoniseringens giftige frukter heter jødehat, og det er trist at så mange har slukt denne giften rått.
Ett av de mer groteske eksempler på denne demoniseringen er det store antallet nordmenn som likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes jødeutryddelse, holocaust. Hvem har lært dem det? Denne uhyrligheten har utenriksminister nå tatt opp, og det er positivt, men det blir litt haltende når han ikke også fokuserer på den viktigste årsaken til at slike holdninger får grobunn; de norske massemediers dekning av konflikten i Midt-Østen. Problemet er ikke først og fremst at man i Norge ikke vet tilstrekkelig om hva som skjedde under Holocaust, men at Israel svært ofte demoniseres av venstresiden i norsk politikk.
Store deler av norsk presse er ikke villig til å rette et kritisk søkelys på det makthaverne i selvstyreområdene står for. I disse områdene hvor den norske regjering pumper enorme pengemengder inn i lærer barn på offisielle kanaler å hate jøder og kristne, de lærer at det beste de kan bli er selvmordbomber og Hitler hylles. Knapt ett ord om dette i norsk presse. Boken “Dobbeltspill – sviket mot fredsprosessen” utgitt av MIFF, viser i uttallige dokumenterte eksempler hvor mye mer kompleks denne situasjonen er enn hva mediene er villig til å skrive om, og boken er da på en foruroligende, men ikke overraskende måte, forbigått i den største taushet av de samme massemedier. Hadde det vært en bok som beviste det motsatte, hadde den fått førstesideoppslag i disse og vært hovedoppslag i så vel Dagsrevyen som TV2 nyhetene. Dette bidrar også til demoniseringen.
Norge strever med sårene etter Brevik, og det vil ta tid å hele dem, men hvem i Norge tenker på hvorledes det opplevdes i Israel da terrorister som hadde drept et stort antall sivile Israelere i terroraksjoner ble frigitt som et ledd i å få den kidnappede Israelske soldaten, Gilad Shalit hjem, og disse terrorister ble mottatt som helter av selvstyremyndighetene, mens de uttalte at det eneste de angret var at de ikke drepte flere og at de vil drepe igjen. Her kom det ingen uttalt norsk sympati eller forståelse for den israelske smerten; det er også en form for demonisering.

Takk for at ikke alt er mørkt, takk for at dere våre givere og venner av det jødiske folk og av Israel står opp og bekjemper uretten i ord og gjerning, det varmer oss som tilhører den lille norske jødiske minoriteten, det varmer i Israel, og tro meg, i disse dager trenger vi denne varmen, og jeg tar den med meg som en inderlig kjær gave!
En riktig god sommer til dere alle, fortell om oss og stans spredningen av denne ondskapsfulle gift!

Bilen er mitt kontor, man skal ikke sløse med midler

Det er 35 grader i Kiryat Malachi, ikke langt fra Gaza-grensen. Amos Bart står smilende på fortauet og venter. Sammen skynder vi oss bort til Nicoles miniprosjekt, livsnødvendig for flere hundrede familier. Det er godt å komme inni svalende air-condition i campingvognen hennes.

Amos Barth med barnebarnet sitt.

Amos Bart er en institusjon i seg selv. HJHs givere støtter ham med bensin og telefon, – fra bilen holder han kontakt-en med mange israelere som gir forskjellige produkter. Akkurat nå er det en lastebil full av poteter, en annen gang var det ulltepper med feiltrykk i mønsteret. Dette speiler en svært variert aktivitet. Amos har mange frivillige som stiller opp når noe skal pakkes eller fraktes. Nå pakker de potet-ene, slik at de kan deles ut. En annen gang var det gulrøtter; – en mann ringte. Han hadde 5 mål med gulrøtter som Amos kunne få – hvis han høstet dem selv. Og Amos fikk tak i folk og i løpet av få timer inngikk gulrøttene i dagens matpose til utallige familier.

Nicole er en liten, tynn dame. Hun ble født om bord på skipet da hennes foreldre immigrerte fra Marokko. For 18 år siden mistet hun sin sønn i en bilulykke. Bildet av ham henger på veggen, en vakker ung mann. Hun forteller at hun satt fortapt i en stol i nesten et år, helt knust. Så sa hun til seg selv at dette gikk ikke. Hun fikk heller gjøre noe positivt for de levende.

Nicole greide å få låne et bomberom av kommunen, der hun innredet et klubblokale og et lager. Så fikk hun en campingvogn av noen snille mennesker, som ble gjort om til suppekjøkken. Tidlig kom hun i kontakt med Amos, som sørger for at hun får en del «varer». Selv har hun fått til en avtale med militærforlegninger i området. De lar henne få ferdig mat som er til overs der. Amos venner henter og bringer.

Så denne lille kvinnen gir skolebarna varm mat midt på dagen og sørger for at de får leksehjelp og moro på ettermiddagen. Hun sørger for flere hundre familier, som i stillhet henter sine bæreposer med matvarer, så de greier å mette sine store familier. «Men de må være i jobb. Jeg hjelper bare de som prøver å greie seg selv!» De syke, eldre og svakelige får posen brakt av et av skolebarna. Ukens første fem dager serverer hun også varm lunsj for enslige som trenger det – og en prat.

Nicole er en av utalige slike ildsjeler som gjør mye for sine medmennesker. Amos har kontakt med mange miniprosjekter og hjelper dem. Hans enorme kontaktnett gjør at han kan ordne det utrolige. Han er en oppfinnsom og praktisk mann, som bruker alle muligheter og kontakter for å hjelpe vanskeligstilte. «Uten ham og HJH hadde ikke dette gått»sier hun takknemmelig.

Nybyggerne i Negev

Brun sand så langt du ser. En ørken der ingenting gror. Men himmelen er full av stjerner også her – og nybyggerne i Ramat Negev ønsker seg mye mer. For sammen skal de leve og stedet skal vokse og bli et stort, hyggelig samfunn for liten og stor.

Nybyggerne i Sheizaf jobber hardt for å skape en fremtid. Neste generasjon er allerede involvert. Målet er at 300 familier skal bo sammen.

Ti familier har slått seg ned i ørkenen. Stedet heter Sheizaf, en halvtimes kjøring sør for Beer Sheva. Vi svinger inn mot kommunesenteret Ramat Negev og må geleides via mobiltelefon videre innover de humpete veiene i dette golde ørkenlandskapet – om de kan kalles veier ennå. I en skråning ser vi noen få caravaner som nærmest går i ett med sanden.

Shmuel og Daffy Adler møter oss og tar gjerne en pause i arbeidet for å fortelle hvordan de endte opp her.

-Vi hadde et mål; å bosette oss i Negev. Et annet mål var å finne et samfunn som var blandet med både religiøse- og ikke-religiøse familier. Det siste ble vanskelig. Det er enten eller. Etter to års studier i Beer Sheva og et år i Dimona tilknyttet det HJH-støttede Ayalim-prosjektet, startet ekteparet letingen etter et fremtidig hjemsted. Selv om begge opprinnelig kommer fra Jerusalem er de unge og idealistiske og tilhører dem som vil bidra til å bygge opp jødiske samfunn både i Galilea i nord og Negev i sør.

De unge nybyggerne jobber sammen og planlegger for en lysende fremtid. Ørkenen er overalt rundt dem. De gleder seg over det lille samfunnet de skaper.

-Via Ayalim søkte vi om å starte opp et nytt sted. Da vi fant dette stedet som er statseid land, fikk vi hjelp av prosjekt-et med søknader til myndighetene, forteller Shmuel. Han tilføyer at kommunen har hatt utbyggingsplaner for området liggende i en skuff i ti år. Det skulle bli skoler, idrettsstadion, svømmebasseng etc. Men ingenting skjedde. Da vi meldte vår interesse med god hjelp av Ayalims kunnskap og kjennskap til hvordan man går frem, fikk vi endelig klarsignal til 15 boenheter for et år siden. Vi begynte fra bunnen av. Satte opp en bod, en vanntank og et flagg på toppen. Så startet det hele.

Nybyggingen i Sheizaf skjer ved hjelp av blant annet HJHs støtte til Ayalim.

Ayalim har knyttet til seg ungdomsarbeidere som tjenestegjør i militæret samt sivilarbeidere. De har vært med på å fundamentere boligene, bygget trappene samt veien hit slik at vi endelig kunne sette opp de ti første caravanene, forteller han.

Vannledning og el-aggregat kom endelig på plass. Ti boligcaravaner likeså. De har fått tillatelse til fem til. I dagene etter søndag 4. mars 2010 flyttet de ti første familiene inn: Fire nasjonalreligiøse, seks ikke-religiøse.

De stortrives alle sammen. Elektrisitet skal snart erstatte det brummende aggregatet oppe på haugen. Teleoperatøren skulle ha kommet og sørget for internett-tilgang i dag, men ser ut til å la vente på seg. De har vannledninger til hver enhet. Boligene er små, har kombinert stue og kjøkkenkrok, bad, wc, og to soverom.

-Når vil det første huset stå ferdig?
-Historien har lært oss at det kan ta fra tre til syv år.

Midlertidige boliger i mange år fremover. Det tar tid å bygge nytt. All infrastruktur er ny – vei, vann, elektrisitet – alt må legges inn til Sheizaf. Det stopper ikke de idealistiske unge menneskene. De trives og tar utfordringene på strak arm.

De fleste nybyggerne studerer eller jobber i Beer Sheva. I dag er det syv barn her som går i barnehager og på skoler i kommunen. Nærmeste større samfunn skimtes i det fjerne: beduinbyen Bir Hadaj med 7000 innbyggere. Om nettene vokter de området på skift slik at alle skal føle seg trygge inntil de får egen port inn til den lille ”landsbyen” sin. I området er det bl. a. rev, sjakaler, hyener, ibex og skorpioner. Flere av beboerne har vakthunder som bjeffer høylytt når eventuelle farer nærmer seg.

-Hva er visjonen for Sheizaf?
-At vi skal ekspandere til rundt 300 familier. Starte bygging av ordentlige hus, skape lekeområder for barna, bygge syna-goge. Vi vil skape arbeidsplasser og utvikle kultur og noe innen turisme. Kanskje også gjøre noe for utsatte ungdomsgrupper da flere har utdannelse inne sosialfag. Vi tenker på å starte jordbruk også. Har studert geografi og vet at det finnes mye vann i grunnen her. Selv om det er litt salt skal vi klare å dyrke det meste, sier en optimistisk Shmuel og en like fornøyd Daffy mens de tar godt rundt hverandre. De legger til at med 400 mål til rådighet, så skal de – med grundig planlegging – få til det meste.

Mange kommer med forespørsler om å få flytte til Sheizaf. Nybyggerne ser en lys fremtid foran seg.

At ørkentelegrafen har gått er det liten tvil om: Alle har fått utallige henvendelser fra familier fra hele landet som gjerne vil bo i den nye landsbyen. Da vi var der kom en liten familie med baby fra midt i landet bare for å se på stedet. –Vi må nok ha en mottakelse slik at vi kan gi informasjon og for å finne ut av hvilke familier som vil passe inn her, tenker Shmuel og Daffy Adler.

Takket være Ayalim, som HJH har støttet i flere år, har familiene kommet i gang. Heretter må de forholde seg til kommuneadministrasjonen. Ayalim har i dag 14 landsbyer med ulike tiltak over hele Israel.

Ein Yael – sommerleir i byen

Må immigrantbarna gå hjemme i gaten hele sommerferien? Nei, heldigvis har Jerusalem Foundation et spennende tilbud for to av ukene.

Immigrantbarn på sommerleir på Ein Yael

I utkanten av dagens Jerusalem ligger restene av en romersk villa, utgravet for noen år siden og utviklet til en aktivitetspark for barn. Fra tidlig vår til sent på høsten er parken åpen for publikum. Programmet varierer med årstiden og den jødiske kalenderen. Mange foreldre og besteforeldre bruker Ein Yael som utfluktsmål.
Her blir barna kjent med mange sider av livet i antikken. Det gror planter som også ble dyrket her for 2000 år siden. Barna får klippe sauer, karde og spinne, plantefarge garn. En annen dag er det pottemaker-kunsten som står i fokus, eller kanskje kler de seg ut og spiller rollespill som foregår den gang villaen sto.

Opplevelsesrike dager
Jerusalem Foundation organiserer hver sommer leir for vanskeligstilte barn i skoleferien. Som oftest går tilbudet til immigrantbarn eller barn fra store barneflokker. Familier med dårlig råd reiser ikke bort i ferien – i mange tilfeller kan ikke foreldrene ta seg fri engang. Barna blir gående hjemme i varmen uten så mye å holde på med. Da er tilbudet om to ukers leir vidunderlig. Og for foreldrene er det en lettelse å oppleve glade og slitne barn som kommer hjem etter en opplevelsesrik dag i trygge omgivelser.
Barna blir hentet hver morgen med buss og kjørt hjem igjen på ettermiddagen. Ti spennende dager med variert program knyttet til landet, historien og kulturen. Her lærer de gamle håndverk, får nærkontakt med dyr og er mye ute i landlige omgivelser. Det blir nok anledning til en tur til et badebasseng utenfor Ein Yael også.

En sommerleir på Ein Yael er et av sommerens høydepunkt for deltagerne

Bedre språk, nye venner
Ikke minst viktig; de blir kjent med andre barn og får nye venner. Immigrantbarna får bedret sine språkkunnskaper og blir nærmere knyttet til landet og folket. Gjennom aktiviteter som ikke krever skoleferdigheter styrkes selvtilliten. Det trengs, for den kommer under press i en hverdag med 40 elever i klassen og kamp om ressursene.

En liten immigrantgutt fra Etiopia var med på leir. Han hadde ikke rukket å få venner og snakket dårlig hebraisk, var litt utenfor og alene. En dag skulle de lage krukker. Barna startet med å ta ut leire, kna den og forme den til slutt. Her var gutten plutselig helt med. Han visste hvordan leiren måtte se ut for å gi gode krukker, han eltet den raskt og fint, han formet den til en elegant krukke…… alt sammen hadde han lært av bestefar i Etiopia! Nå så de andre barna ham. Gutten kunne noe som de andre hadde oppdaget var vanskelig, han fikk oppmerksomhet og ble en del av gruppen. Slik ble dagen i Ein Yael et godt sommerminne.

Fugl Føniks reiser seg fra asken

Warsawa og Nozyk-synagogen var vertskap for den europeiske rabbinerkonferansen 2011. Over 200 europeiske rabbinere deltok i ettermiddagsgudstjeneste i synagogen.

Hver uke kommer mer enn 1000 turister på besøk til Nozyk-synagogen i Warszawa, den eneste synagogen som fortsatt sto etter tyskernes bombing av Warszawa-ghettoen i 1943. De tilbringer noen minutter i synagogen før de haster videre til ghetto-minnesmerket, den jødiske gravlunden, og så videre til Treblinka, Auschwitz og andre dødsleirer.

De tror de er på besøk i dødens dal. Det de aller færreste av dem er klar over er at Warszawa har daglige synagoge-gudstjenester, jødisk barnehage og skole, sosialtjenester, og aktive og voksende jødiske menigheter.

 

Usikkert hvor mange jøder

Ingen vet med sikkerhet hvor mange jøder som finnes i Polen i dag. Noen sier det kan være så mange som 100 000, andre kommer med mer forsiktige tall mellom 20 og 50 000. Som resultat av Holocaust, jødisk utvandring etter krigen og senere på 60-tallet og kommunismens motstand mot religiøse aktiviteter, kommer de aller fleste jøder i Polen fra hjem der jødedom aldri ble diskutert. Mange er fortsatt redde for å fortelle offentlig at de er jøder.

Siden kommunismens fall har det foregått et enormt løft innen jødisk informasjonsarbeid og infrastruktur. Warszawa har gått fra å ha en synagoge i 1989, til å ha fem synagoger i dag – tre ortodokse og to reform.

 

Stor interesse

Interessen for jødedom er stor, forteller Tyson Herberger som er rabbiner i Nozyk synagoge:

– Nesten hver uke kommer det mennesker til meg som er interessert i jødedom. Mange av dem har jødiske røtter, en av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene var jøde. Vi hjelper de som ønsker det til å få dypere kjennskap til jødedom gjennom undervisning, våre daglige gudstjenester og kulturelle opplevelser. Det er også meget stor pågang fra media, både fra Polen og ellers. De ønsker å dokumentere den jødedommen nazismen prøvde å utrydde – både den som en gang fantes, og den som vokser frem i dag, forteller han.

Hver fredag kveld og lørdag lunch arrangerer menigheten shabbatsmåltid til alle som ønsker å delta.

– Gjennom shabbatsmåltidene ønsker vi å skape fellesskap og også praktisk vise hvordan shabbatsmåltider foregår, forklarer Tyson Herberger. Vi gjør velsignelse over brød og vin, spiser sammen og synger sammen. Alle som ønsker å komme er velkomne, understreker han.

Purimfesten med flotte kostymer og lesning av Esters bok er populær blant både barn og voksne.

 

Stor aktivitet blant de unge

En rekke organisasjoner jobber for å vedlikeholde og forbedre det jødiske livet i byen. The Joint Distribution Committee har en egen Warszawa-avdeling som jobber utrettelig med prosjekter for unge, gamle og familier. I løpet av sommermånedene driver de sommerleirer for barn og også for familier. I løpet av året trener de ungdom og unge voksne til å bli ledere i det blomstrende jødiske miljøet i Warszawa.

Blant de unge er det en aktivitet og begeistring for jødisk identitet som er smittende. De er sikre på sin jødiske identitet og ønsker jødisk samhold og aktiviteter. De jødiske studentene møtes i ZOOM, den jødiske studentorganisasjonen her i Warszawa. De møtes til fester, utflukter og debatter, på lik linje med andre studentorganisasjoner, men også til jødiske helligdager. Warszawa har også fått sitt eget Moishe-hus – et jødisk studenthus, som er ledet frivillig av de som bor der. Beboerne i huset forplikter seg til å drive jødiske aktiviteter for unge, så lenge de bor i huset.

Suppekjøkken og sosialtjenester for de eldre

Ved siden av den restaurerte Nozyk-synagogen finner man «Den Hvite Bygningen.» På mirakuløst vis ble også denne bygningen spart under tyskernes ihjelbombing av Warszawa-ghettoen i 1943. I dag finner man et stort antall av de jødiske organisasjonene her. I første etasje er det seniorsenter som har aktiviteter for de eldre. Her samles de til uformell trim, synging og samhold. I annen etasje er suppekjøkkenet – Kuchnia Koscherna (Kosher-kjøkkenet.) Her serveres over 100 måltider til meget subsidiert pris til de eldre jødene i menigheten hver dag til lunch. De som ikke har råd får måltidene gratis, og de som er i så dårlig form at de ikke klarer å komme til senteret, får maten hjemkjørt av frivillige.

Den frivillige sosialtjenesten i menigheten er en meget viktig bestanddel i de eldres hverdag. Her får de tilskudd av mat, penger, helsetjenester, gymnastikk og ikke minst et vennlig ansikt. Mange av de eldre overlever hovedsakelig på den lille pensjon som de tjente opp under kommunismen. For mange av disse eldre er det daglige måltidet ved suppekjøkkenet, og den andre hjelpen menigheten gir dem, det som gjør at de overlever hverdagen.

Fra boksing til hebraisktimer

På kveldstid blir den hvite bygningen på nytt fylt, nå av unge og middelaldrende som kommer for å bokse, gjøre gymnastikk eller gå på foredrag om jødisk kultur – og hebraisk og jiddisch-kurs. I etasjen over utgis Midrash, det polske, jødiske magasinet som blir solgt over hele Polen i bokhandlere og kiosker.

 

Fra uinvolvert til religiøs og aktiv

Sarah Malka og Yisroel Szpilman er i dag to av grunnpilarene i det jødiske miljøet i Warszawa. De to kom fra totalt ikke-involverte familier, og er et eksempel på den jødiske revolusjonen Polen står midt oppe i. Hun gikk på hebraiskkurset i menigheten og han bokser fortsatt aktivt i bokseklubben. De lever nå et religiøst, jødisk liv med sine tvillingdøtre på seks år midt i sentrum av Warszawa. De to er meget aktive i menigheten. Yisroel er gabbai, synagogetjener, i synagogen og holder oversikten ved de daglige gudstjenestene. Gudstjenesten kan først starte når det er 10 jødiske menn tilstede, og Yisroel har oversikten over hvem som kan telles i henhold til jødisk religiøs lov. Sarah Malka er ansvarlig for mikvaen, det rituelle badet, i menigheten.

Døtrene går i den jødiske barnehagen, som er en del av den jødiske Lauder-Morasha skolen. Den jødiske skolen startet med en barnehagegruppe i et privat hjem for 20 år siden. Idag går mer enn 200 elever ved den private barnehage, barne- og ungdomsskolen, som er kjent for sitt høye undervisningsnivå. Rundt 50 prosent av elevene har jødisk bakgrunn. Skolen feirer de jødiske helligdagene, og jødedomsundervisning er obligatorisk for alle. Rektor ved skolen er Motti Pawlak – en av to polskfødte rabbinere i Polen. Pawlak er også et resultat av den jødiske renessansen i Polen, og lever et aktivt jødisk liv i Warszawa sammen med sin familie.

 

Bevare eller bygge?

Szpilman-familien ser konflikten mellom å bevare fortiden og bygge fremtiden daglig. Yisroel jobber til daglig ved den store jødiske gravlunden i Warszawa. Det er en av Europas største gravlund, med mer enn 200 000 graver. Det fantes ingen oversikt over gravene eller hvem som er gravlagt her, inntil Yisroel startet arbeidet sitt. Han har til dags dato registrert og identifisert over 80 000 graver. I tillegg driver han det nødvendige vedlikeholdsarbeidet ved den enorme gravlunden. Sammen driver de to også det jødiske begravelsesbyrået i Warszawa – frivillig.

– Noen ganger er hovedfokuset for menigheten å bevare den jødiske fortiden i Polen ved å redde historiske åsteder. Jødiske turgrupper kommer til Polen for å se konsentrasjonsleire og gravlunder, men ikke for å møte det levende jødiske samfunnet. De forventer å se en stor massegrav og et land fylt med antisemitter. Realiteten viser at antisemittisme ikke er et stort problem for jøder i Polen, forteller Sarah Malka. Hun lever et godt jødisk liv her, men forteller samtidig at hun ønsker seg flere jødiske aktiviteter for barna sine, og for seg selv og mannen.

 

Familielivet blomstrer. Her får bruden (i midten) gode råd og blir feiret av venninnene i forkant av bryllupet.

Akkurat i disse dager feirer jødisk Warszawa og polsk jødedom sin styrke – hele to jødiske bryllup skal stå i mai måned. Jødiske bryllup er det få av, og disse to viser veksten blant de unge og deres jødiske identitet. Bryllupene er et tegn på at Warszawa igjen er et sted der jøder gifter seg og får barn – sender barn til skolen, de vokser opp og gifter seg. Livets sirkel fortsetter. Gratulerer og Mazal Tov!