Nyter alderdommen etter et dramatisk liv

De trives godt og er blitt gode venninner, Bertha Grishon og Alice Jonah. Her slår de av en prat i 7. etasje på Hotell Diplomat i Jerusalem. På det lille rommet har Bertha kjøleskap, kjøkkenkrok og spisebord, seng og et par stoler til å sitte godt i. Her er også entré med skap og hyller samt et baderom. Bokhyllene er viktige, for Bertha elsker å lese.

Hotell Diplomat i Jerusalem

Beboere: Prosjektet har nå eksistert siden 1991, og beboerne her har endret seg litt. Nå er de fleste mye eldre, men i stor grad klarer de seg selv. De fleste kommer fra tidligere Sovjetunionen. Noen fra Romania, og andre land fra Øst Europa.
Beboerne har blitt eksponert for jødisk liv på en positiv måte. Derfor har de blitt godt integrerte i det lokale samfunnet og er mye mer på bølgelengde med sine røtter. Men mange har alvorlige helseproblemer. Disse er avhengige av hjelp utenfra. Noen er ensomme (her kommer den frivillige besøkstjenesten inn og hjelper) og noen har store følelsesmessige og psykiske smerter, på grunn av tidligere traumer.
Ansatte: En er prosjektleder. En annen er psykolog. En sosialarbeider jobber sammen med sine to assistenter. En annen arbeider med kultur mens en er aktivitetsleder.
Populære aktiviteter:
· Språkskole (ulpan) to ganger i uken
· En gymnastikkgruppe møtes til øvelser hver morgen. (Den er startet og drives av beboerne selv)
· Bibliotek åpent to ettermiddager i uken . En frivillig har ansvaret.
· Et sangkor synger sanger på russisk, hebraisk og engelsk. De danser og spiller instrumenter også. De underholder på klubber og eldresentre over hele Jerusalem, men reiser ofte til andre deler av landet også.
· En gruppe på 13 frivillige reiser en gang i uken til et aldershjem for å gi litt lys og varme til mennesker som er ensomme og som trenger stimuli.
· Et kunstprosjekt – med stor variasjon av fargerike skaperverk. De møtes en gang i uken.
· En gang i uken møtes rundt 80 mennesker for å høre om kommende ukes Tora-avsnitt.
· En ettermiddagsklubb med foredrag om interessante temaer.
· En treningsgruppe for mennesker som er avhengig av å sitte. Gruppen drives av en frivillig.
· Her er av og til program av kulturell og musikalsk art som myndighetene sponser.
· Det arrangeres noe få reiser, både lokalt og utenfor Jerusalem. For dem som er interessert i vanlig historie og i Bibelhistorie.
· Jødiske helligdager og andre spesielle dager (som inkluderer russiske merkedager – f.eks. 8. Mai dagen for slutten på krigen mot Tyskland) feires og minnes.
· En frivillig har ansvaret for alle disse aktivitetene, sponset av Keren Klita. Det er også sikkerhetsvakter i bygningen hele døgnet

Nyter alderdommen etter et dramatisk liv
– Jeg vil besøke Norge! Det er min drøm, sprudler Bertha Grishon fra Ukraina. Hun er et krigens barn. Høyrearmen fikk hun revet av som 12-åring under et luftangrep mens de var på flukt.

– Bertha har nettopp hatt et lite drypp, hvisker Alice Jonah. Alice har vært Keren Klitas prosjektleder på hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Vi er på vei til en kvinne som bor i 7. etasje. Alice er full av dårlig samvittighet fordi hun ikke har rukket å besøke venninnen de siste par ukene.

– Barndommen var ikke bra, begynner Bertha. På svært godt engelsk. Hun kom til verden i Ukraina i 1929. – Jeg er et krigens barn, forstår du. Mor og far skilte lag da jeg var ett år gammel. Vi bodde med familien i shtetln Gaysin nær Vinitse i Kiev-provinsen. Den stetln ble jevnet med jorden og eksisterer ikke i dag, sier hun.

Tragisk
– Mor var en sterk kvinne. Hun kunne hverken lese eller skrive, men hadde sterk vilje, og nå ville hun østover. Da jeg var fem år, forlot vi den store familien vi hadde i Gaysin og reiste til et sted som minnet om en kibbutz. Stedet het Berbican. Der var det fint å bo. Hver sommer reiste vi til bestemor. I 1941, da krigen startet, rømte alle. Vi også. Vi var på vei til bestemor. Underveis – på toget – ble en vogn bombet og høyrehånden min ble revet av. Mor fant meg liggende uten hånd. Det fantes ikke godt nok medisinsk utstyr til å hjelpe. Senere har de kuttet mer og mer, og nå er armen av helt opp til skulderen.

Grusomt syn
Da de to endelig kom frem var stetln bombet. Bestemor, alle i familien og alle andre mennesker var borte. Kun åtte mennesker overlevde. En russisk kvinne klarte å skjule dem. På veien opplevde de mange grusomme syn. Tusenvis av mennesker, i hovedsak jøder, var drept.
Det lå lik i grøftene og over alt.

Mor og datter ble sendt til Uralfjellene, til Kiraf, en bolsjevisk by. (Som har endret navn siden 40-tallet). -Vi var alltid sultne, minnes Bertha. – Men det var i alle fall ikke kaldt der. Vi leide et lite rom, og mor jobbet med å tørke poteter og grønnsaker til mat for soldatene. Etter hvert var det ikke mer arbeid å få. Det var nok ikke mer grønnsaker å tørke.

Til kalde nord
– Mor bestemte seg da for å reise til Karelen ved Finland. Hun hadde nye håp. Men her var det grusomt! Vi kom fra sør-øst, og hadde reist nordover til kulden. Vi holdt på å dø av både sult og kulde. Mor jobbet med å lage murstein. Jeg måtte også jobbe, og knuste glass som skulle blandes i steinene – med den ene armen min. Om sommeren gikk det bedre. Da levde vi på bær og sopp og det naturen bød på. Bærene knadde mor inn i brødet, slik at det smakte bedre.

Noen tok kontakt med oss og ba oss komme tilbake til Ukraina. Vi var lutfattige og visste ikke hvordan. Uten penger var det vanskelig å reise. Endelig fant vi en kjerre som var knust og lå i veikanten. Vi tok alt vi kunne fra vognen og solgte det. Slik fikk vi penger til å dra tilbake, forteller hun.

Nytt liv
Etter krigen fikk Bertha jobb i Odessa – ved kysten i Ukraina, på et institutt for utenlandske språkstudier. Hun studerte om dagen og underviste om kveldene. Hun traff en mann som hun elsket og de to giftet seg. Men hans mor ville ikke vite av en jødisk svigerdatter, så de fikk ikke lov til å flytte sammen. Likevel holdt de sammen i åtte år inntil hans mor fant en annen kvinne til sønnen. Bertha bodde da i Danyesk.

Det kom mange indere til instituttet. De bygget opp en metallurgisk industri. De var spesialister innen faget, snakket godt engelsk, og gjennom dem lærte Bertha seg engelsk. Hun ble siden lærer i engelsk.

Ny mann
Etter hvert kom det en ny mann inn i hennes liv. Han fridde til henne og hun sa ja, men han ville bo i Moskva. Det ville ikke Bertha, så samlivet besto av fjernkontakt og pendling. Han hadde en sønn fra før, og Bertha ble nå stemor til en jødisk gutt. Sammen fikk de også en sønn. (Han bor i dag i Israel, i Kfar Saba, og Bertha er bestemor til to gutter på fire og syv år).

Engelske kontakter
En dag kom et engelsk ektepar til Danyesk. De ville hjelpe med gjenoppbygging av synagogen som nærmest var lagt i ruiner under krigen. – Fordi jeg snakket engelsk ble jeg kontaktperson. Senere fikk jeg beskjed fra dem i England om at min stesønn var alvorlig syk, ja, kanskje døende. Han lå på Hadassa-sykehuset i Jerusalem. Han hadde immigrert til Israel tre år tidligere. Ekteparet ville at jeg skulle reise og besøke ham. Dette var i 1993. Jeg hadde ikke råd, men solgte kjøleskapet mitt og fikk penger nok til å reise. Noen i Jewish Agency hadde ordnet med pass for meg i Kiev og visum videre til Israel. Jeg fikk beskjed om å komme meg på flyet en onsdag morgen.

Varmt møte med Israel
– Jeg gruet meg veldig, for hvordan skulle jeg klare denne reisen med bare en arm? Men da jeg kom, var alt ordnet. På flyplassen hørte jeg navnet mitt.
Stemmen var kjent, og til min store glede sto en av mine tidligere språkelever og ventet med en plakat med navnet mitt!
Han tok meg til en hybelleilighet i Jerusalem hvor immigranter ble innlosjert på den tiden. Men jeg fikk varmesjokk! Kom i tykke klær fra minus 25 grader til pluss 25! Så det ble et varmt møte, smiler Bertha.

Bertha var overveldet. For lederen for Keren Klita, Delycia Jason, og hennes medarbeidere tok så godt i mot henne. De hadde ordnet med alt. Mat og youghurt i kjøleskapet, frukt, ja til og med bananer, i fruktfatet. Der lå 500 shekel, et telefonkort og et busskort. Nå kunne Bertha ringe, besøke stesønnen. Og samtidig kjøpe mat.

Stesønnen hadde kreft. I en alder av 40 år døde han en måned senere.

– Alle mente jeg skulle bli her. Jeg fikk ytterligere 500 shekel å leve for, forteller Bertha. Men hun ville tilbake. Selv om alle hjalp henne på alle måter, var hun uten venner og språk. Så hun reiste tilbake. Men smaken på livet i Israel gjorde at hun likevel kom til Israel for godt i 1996. Hennes egen sønn og hans kone ville også flytte til Israel.

Lykkelig i landet
Nå er det 11 år siden Bertha immigrerte til Israel, og hun kan ikke få fullrost landet, folkene og all den hjelpen hun får via Keren Klita. Da hun for syv år siden fikk plass på Hotell Diplomat møtte hun Alice. Bertha klarer seg fint på sin minstepensjon – på mellom 2 – 3000 shekel i måneden, fordi hun bor forholdsvis billig i den lille hybelleiligheten. Hun betaler for hjelp til innkjøp av varer og til vasking. Hun trenger en del medisiner til sin diabetes, ellers går det bra. Hun får ofte besøk av barnebarna og deres foreldre. – Jeg kunne ikke hatt det bedre noe sted, smiler Bertha og sender en hjertelig takk for støtten fra alle sine fantastiske givervenner i Norge. – Uten dere hadde jeg ikke fått denne muligheten til en så fin alderdom, smiler hun takknemlig.

Alice Jonah har ledet prosjektet via Keren Klita ved hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Helt frivillig. Hun takker inderlig for den hjelpen som er kommet dem til gode via HJH. Her utenfor hovedinngangen til Diplomat som har sikkerhetsvakter hele døgnet.

– Vi har lært mye
Alice Jonah immigrerte til Israel med familien fra Canada for 40 år siden. Siden 1990, gjennom 18 år, har hun arbeidet frivillig for Keren Klita på Hotell Diplomat i Jerusalem.

– Hva har endret seg mest på de årene du har arbeidet her, Alice?

– I 1990 da jeg begynte, kom det tusener på tusener av mennesker. Det var mange og store problemer. Folk var desperate. De var helt i sjokk over dette nye landet i Midtøsten. Husk, de hadde levd under kommunistregime og kom til et demokrati. Hva gjør man da? Kulturkollisjon med stor K! Men med tiden har mye roet seg.

Bedre struktur
I dag kommer det færre, det er mindre press på oss alle. Takket være bl.a. Machanaim (som også støttes av HJH) er menneskene som kommer hit mer forberedt. De kjenner kulturforskjellene, styremåten, religionen, identiteten og alt. Vi, på vår side, har lært så mye at vi behandler nykommerne mer strukturelt. Alle parter har lært veldig mye, forklarer Alice.

– Så alt fungerer ganske bra nå, forsikrer hun. – Keren Klita har laget klare og greie regler for hvordan og til hva vi skal bruke penger. Det inkluderer alt fra hjelp til tannlegebesøk, briller, høreapparater, proteser etter kreftoperasjoner til å betale for gravstener når noen går bort. De betaler også for enkelte turer samt for kostnadene ved å lage tilstelninger på helligdager som for eksempel «Laila Ceder» – eller på norsk påskemåltidet.

Ikke landets problemer
Men alt var vanskeligere før. De problemene våre nye landsmenn eventuelt får her nå, har ikke noe med Israel å gjøre. Israel har gjennomført alt det landet og menneskene har kunnet, for at det kunne tilby mennesker og flyktninger et nytt liv i et nytt land. Men uten hjelp og den kontinuerlige økonomisk støtten fra organisasjoner som norske HJH, vet jeg ikke hvordan vi ville klart dette store arbeidet, avslutter Alice Jonah. Hun er i dag godt oppe i 70-årene, og har trappet ned til èn arbeidsdag i uken på Hotell Diplomat.