Innlegg

Nyhetsbrev november 2015

Nyhetsbrev november 2015

Keren Klita bringer glede og helse til de eldre russisktalende beboerne på Hotel Diplomat Ukrainas jøder ønsker å vende hjem til Israel. Vi må hjelpe dem mens de ennå kan reise. Child at Risk, Selah gir de en sjanse. Siden starten i 1993 har Selahs ansatte og mange frivillige| hjulpet mer enn 25.000 immigranter i Israel. Vårt fadderbarnprosjekt jobber med barn som er i en «foreldreløs-lignende stuasjon». Med Fadderordningen og Selahs hjelp gjennom veiledning og økonomisk støtte hjelper vi dem til et mer stabilt liv.

Keren Klita – frivillig arbeid for nye landsmenn

Eldre, hørselshemmet immigrant og besøksvenn viser fram festlig håndarbeid som fyller dagene.

Glad mor og baby takker Keren Klita og HJHs givere for gavesjekk.

For den som er ny i landet er det godt å ha en “venn” som man kan spørre om mange store og små ting. Det er godt å få følge til lege, kanskje kan vennen oversette – for ikke å snakke om når man skal på alle de offentlige kontorene den første tiden. Kurven fungerer – for den finnes ennå – som et utgangspunkt for samtalen om hverdagslivet i fedrenes land. Immigranten trenger informasjon om kosthold og bussruter, skolesystem og tradisjoner. Hvis det er hygge-lige begivenheter som bryllup eller familieforøkelse stiller besøksvennen opp med penger til utstyr. Som dere kanskje vil huske, gikk en av våre julegaveaksjoner til babyutstyr.

Etter hvert som antall immigranter gikk ned og de nye landsmenn fant seg til rette, ble oppgavene for besøksvennene endret. En gruppe immigranter hadde en langsom og mer
strevsom integrerings-prosess. Det var de eldre som aldri kom i arbeid og som etter hvert ble svakelige. Også handikappede med spesielle behov for hjelp hører med til denne gruppen. De bruker lang tid på integreringen fordi alle hjelpetiltak for innvandrere er beregnet på mennesker med full førlighet. Mange ble plassert midlertidig på Hotel Diplomat, – en gang et flott turisthotell som da det var modent for reha-bilitering, ble til et slitent immigrantmottaksenter.

Dette er forståelig når man tenker på hvor mange men-nesker som kom innenfor en kort periode, men det var fantastisk at damene i Keren Klita så behovene og gjorde noe med det. De viste oppfinnsomhet og omsorg og gjorde livet lettere for beboerne. Hotel Diplomat ble renovert og rommene fikk kjøkkenkrok. Med egne møbler og personlig preg ble rommene et enkelt, men godt hjem for mange.

Keren Klita driver alle velferdsordningene der i samarbeid med beboerne. Det er bruktbutikk, bibliotek og hånd-arbeidsgruppe. Mange som har vært med på HJHs solidaritetsturer har opplevd koret fra hotel Diplomat.

Men damene har mange nye prosjekter på gang. Som mødre og bestemødre er de opptatt av at en del immigrant-ungdommer faller ut av skolesystemet og utvikler uønsket atferd. Mange har flyttet til Israel med sine foreldre uten helt å forstå dette valget, de føler seg utenfor og til overs. Så Keren Klita har lært opp frivillige natteravner som går i
Jerusalems gater for å få kontakt med ungdommene.

Videre har de engasjert instruktører og sosialarbeidere som driver forskjellige fritidsaktiviterer rundt om i utsatte bydeler. Jeg har besøkt en dramagruppe som ble drevet av en skuespiller og en psykolog. Det var utrolig spennende å se hvordan de unge, tøffe, lukkede guttene med hettegenseren ned i øynene, åpnet opp og laget rare grimaser – for til slutt å lage små rollespill med masse humor og latter.

Som du forstår er behovene mange blant de immigrantene som strever. Håndarbeidsgruppen i Keren Klita har laget noen fine magneter til å sette på kjøleskapet. Hvis du ønsker å bruke din gave til Keren Klita som julegave til en venn, kan vi sende deg en slik sammen med et pent julegavebevis. Da må du skrive JULEGAVEBEVIS på innbetalingen, sammen med navn og adresse og bruke konto 3000.21.42828.

Keren Klita-konsert for 13. gang

– Dere har betydd så mye for oss gjennom over 20 år nå, takket Alice Jonah og KK-formann Joan Krauss før den ene operasangeren etter den andre dukket opp på scenen. Et kor fra bydelen Ramot sang også vakkert, og tradisjonen tro kom kveldens ballerina, 85-årige Sima atter igjen feiende ut på scenen. Yngre enn i fjor, og til stor applaus fra publikum.

Keren Klita holdt æreskonsert for norske venner

Ord kan ikke beskrive hvor takknemlige Keren Klitas (KK) frivillige medarbeidere er: Norske venner har stått sammem med dem i tykt og tynt gjennom vel 20 år. For å gjøre ære på sine trofaste venner har KK gjennom de 12 siste årene arrangert en konsert. En av primus motorene er Alice Jonah som også denne gangen ønsker velkommen til 52 forventningsfulle normenn og deres reiseledere fra HJH og MIFF. Et par hundre russiske immigranter fra Hotel Diplomat gleder seg også til kveldens musikalse opplevelser.

Gladys Blank har overtatt ledervervet etter at Keren Klitas grunnlegger og formann gjennom 23 år, Delycia Jayson, døde av kreft for åtte måneder siden. Blank hedret hennes minne ved å fortelle hvordan hun sto på 24 timer i døgnet for de russiske immigrantene. Hun forsikret at de som er igjen forsøker å videreføre hennes ånd og arbeide gjennom hele 21 program – fra vugge til grav. Det siste
programmet er opprettet i Delysas navn; et sam-arbeidsprogram hvor Machanaim og Keren Klita gjennomfører felles aktiviteter i lokale kommunale sentra innen bla kultur og undervisning.
Takknemlige
Blank forteller om en kjærkommen sjekk fra Norge en gang i 1989. Det var rett før “Pesach” – den jødiske påsken – og de hadde planlagt et felles måltid for immigrantene. Men uten penger så det mørkt ut. I siste sekund fikk de en sjekk fra Norge
som reddet denne spesielle kvelden som betyr mye for så mange jøder.
– Dere nordmenn har alltid vært der for oss! Ja, selv under intifadaen kom dere på besøk. Jeg har ikke ord som beskriver vår takknemlighet, runder Gladys Blank av. Etterfulgt av Hotel Diplomats utrolige sangkor, ledet av pianist og sangskriver Maya Golobu. Her går det i kjente sanger som Shalom aleichem, noen fartsfylte russiske låter og til slutt Hava Nagila. Undertiden kommer kveldens ballerina, 84-årige Sima dansende inn og henter med seg flere kvinner til ringdans. Blant andre reiseleder Ida Husveg, til stor applaus fra publikum.
Musikalsk toppkvalitet
Unge Leonid (Lonya) Leiner har bodd det meste
av livet på Hotel Diplomat. Han spiller bratsj og er absolutt et navn å merke seg som en lovende utøver. (Siste: Lonya har nettopp fått invitasjon til å studere i Wien!) Deretter stilte et orkester på rundt 13 musikere opp sammen med kveldens gjeste-artister; familien Bendikov. Operasanger og mor, Svetlana, dirigent, sanger og far, Michael samt sønnene Boris og Shimon på henholdsvis trompet og obo – alle med solo-fremføringer. Også under fengende spanske operatoner i wienerstil kom den fargerike ballerinaen igjen dansende
frem foran publikum og skapte ekstra stemning i salen. Musikalsk sett var konserten av utrolig høy kvalitet. Forventningene ble til fulle innfridd.
Hjertevarme
Styreleder i HJH Øyvind Bernatek understreket hvor hjertevarmende og meningsfylt det var å få være en del av dette. Han ønsket KK lykke til videre i sitt gode arbeid og håpet samtidig at de norske deltakerne vil forbli gode venner av Israel og jødene.
Reiseleder Torbjørn Ekroll takket på vegne av HJH for den flotte konserten og rettet en spesiell takk til nordmennene for deres støtte gjennom vel 20 år. – Vi er stolte over å samarbeide med dere og her ser
dere at hjelpen vi sender til Israel kommer frem, sa Ekroll før han overrakte Alice Jonah en flott kalender fra Norge..

To mødre – to skjebner

Pengene fra julegaveaksjonen kommer fram via Keren Klita 
Leya (25) og Svetlana (35) har aldri møtt hverandre. De bor på hver sin side av Jerusalem. Den ene er religiøs, den andre sekulær. Men de har mye til felles.
o begge er født i tidl. Sovjet/Russland
o begge er immiganter til Israel
o begge har russiskespråklige ektemenn
o begge har fått barn i løpet av siste halvåret
o begge har fått babygavesjekker fra Hjelp jødene Hjem via Keren Klita
o begge er overrasket og svært takknemlige

 

Svetlana fikk endelig sin etterlengtede sønn Jonathan. Han er snart syv måneder, men kom til verden to måneder for tidlig. Pengene fra HJH gikk blant annet til pedagogiske leker.

Mor Leya storkoser seg med sin lille datter Bluma på snart fem måneder hjemme i Ramot. Pengene fra HJH gikk blant annet til noen søte kjoler.

Robbet for sparepengene
Leya Novikov (25) smiler bredt og ønsker velkommen. På armen sitter lille Bluma –
snart fem måneder. Tygger litt på en gummi-ring og plustselig smiler hun like bredt som mor. Uten tolkehjelp fra Keren Klitas Ellenora kunne dette blitt et ganske håpløst møte da Leya ennå ikke har hatt tid til språkskole for å lære seg hebraisk.
I den bittelille leiligheten de leier i Ramot disker hun opp med kaffe og hjemmebakte muffins. Mannen er på legebesøk med førstefødte Rafael på 1,5 år.

Vanskelig å finne jobb
Familien immigrerte til Israel for ni måneder siden. Rafael var syv måneder og Leya var gravid med Bluma. De to møttes i Moskva. Han fra et lite sted utenfor hovedstaden, mens hun vokste opp i Saratov, 24 timer med tog fra Moskva.

Han er nyutdannet it-programmerer uten praksis, og etter hebraisk-kurset på seks måneder går han nå hver dag rundt og søker jobber. Villig til å ta hva som helst.
Hun er lærerutdannet innen historie og kunst, men med to småbarn og uten språk er det lite hun kan bidra med til familieøkonomien.

– Har dere slektninger her?

– Min manns foreldre kom en måned etter oss og bor et kvarters spasertur unna. Svigerfar er overlevende etter holocaust og hadde en stor, traumatisk hjerteoperasjon rett etter at de kom.

Leyas egne foreldre bor fremdeles i Russland. De er tradisjonelle. Men hennes bestefar var rabbiner i hjembyen og Leya var ofte i synagogen sammen med beste-foreldrene. Da hun var 15 år gammel bestemte hun seg for å leve et religiøst liv. – Og min lille datter er oppkalt etter min kjære bestemor, smiler hun.

Ubudne gjester
Kort tid etter at Bluma ble født skulle hele familien ut sammen for første gang. Da de kom hjem hadde de hatt ubudne gjester. Verdifulle juveler, smykker med affek-sjonsverdi, bryllupsgaver og andre gjenstander var borte. Kamera og pc sto igjen. Det verste av alt var at alle sparepengene også var borte…

– Men hadde dere kontanter hjemme?

– Ja, alle pengene vi hadde spart opp før vi dro var gjemt inne på soverommet vårt. Vi solgte det meste vi hadde slik at vi skulle klare oss inntil vi begynte å få inntekt her. Vi forsto ennå ikke hvordan bankene her fungerte, forteller Leya trist.

De hadde glemt å låse verandadøren da de gikk ut. Følte at alt var så trygt og godt. Men de bor i første etasje, og ved selvsyn ser vi at det skal ikke rare klatringen til for å komme seg opp på verandaen deres.

– Vi er ganske sikre på hvem som er gjerningsmannen også. Han var gjest hos oss da Bluma hadde sin navnefest…Vi har anmeldt ham, men vi har ingen beviser, så vi kommer ingen vei.

– Så hva lever dere av i dag?

– Den “pakken” av hjelp som alle immigranter får den første tiden, holder så vidt liv i oss.

Takk!
Desto gladere ble Leya da Keren Klita kom på besøk med en gavesjekk på 1000 kroner (ca 600 israelske shekel) fra Hjelp Jødene Hjem!

– Skal si vi ble overrasket! Hils å si TAKK til alle de nordmenn som er med oss i denne vanskelige tiden. Pengene gikk til mat for familien og noen søte rosa kjoler og klær til minstejenta. Herlig, smiler Leya.

– Og hva er ditt håp for barna?

– At de skal få en god utdannelse. God helse. At det blir fred i landet og at vi alle skal bli lykkelige her.

I sorg og glede med Keren Klita
Svetlana Gamril (35) har nettopp hatt en høneblund etter endt arbeidsdag sammen med sønnen Jonathan, snart syv måneder, da vi ringer på hjemme i Kiryat Yovel. Velsegutten er litt skeptisk, men våkner snart og sjarmerer oss med et forsiktig smil.

Svetlana var 16 år da hun flyttet fra Moskva sammen med foreldrene. De fem første årene var vanskelige, ikke minst språklig sett, mens hun tok videregående og senere utdannet seg til lærer. -Jeg lærte mye av mine første elever som var autister, fortelle hun – og legger til: – det var heller barna som lærte meg hebraisk! I dag er hun lærer for elever i 7.-9. klasse, mens ektemannen, som hun traff for seks år siden og som kommer fra Kasakhstan er lærer for barn med spesielle behov.

Tragedie
Den 29. januar 2004 endret livet seg for familien. Litt før kl. 9 om morgenen satt moren hennes på Eggedbuss nr 19 sammen med en selvmordsbomber. På hjørnet av Gaza- og Arlozorow-gaten, like i nærheten av statsministerboligen i Jerusalem, smalt det. 11 ble drept, 50 såret, 13 av dem alvorlig. En av de drepte var Svetlanas 53 år gamle mor, Natalia…
Keren Klita fant fram til familien via en sosialarbeider. De fikk økonomisk støtte.

– Det var en stor hjelp i sorgen, forteller hun lavmælt. Og legger til at hun ble veldig overrasket da hun nå fikk sin førstefødte og atter en hyggelig overraskelse fra Keren Klita.

– Jeg trodde dere bare hjalp ved tragedier, men så fikk jeg denne sjekken, smiler hun spørrende henvendt til vår tolk, Helena. Helena fra Keren Klita forteller at de hadde sett at hun var blitt mamma og takket være disse øremerkede gavene fra norske givere, ville de også gi til henne, som har hatt så mye motgang. Pengene har gått blant annet til pedagogiske leker.

Svetlana og mannen jobber begge heltid, og i tillegg tar hun mastergrad i generell utdanning. Jonathan ble født to måneder for tidlig og måtte være en måned på sykehus. – Det var tøft, men nå går det bra med den lille familien.

Drømmer 
– Hvilke drømmer har du for ham?

– Håper at han skal få være glad og frisk og ha god helse. Vi gjør alt for at han skal få en trygg og god barndom. Og når han blir 18 og må ut i militæret håper jeg det er ikke er så farlig lenger.

Hilsen 
Svetlana sender en hilsen i stor takknemlighet til nordmenn som har vært med på å gi henne økonomisk støtte. – Når folk generelt får dårlig inntrykk av Israel er det STORT at noen kan se bakenfor og se at vi også er mennesker. Jeg håper mange vil komme hit og oppleve landet selv.

 

Godt og blandet på årets Keren Klita-konsert

En munter avslutning på en munter konsert. Fra venstre MIFFs Morten Fjell Rasmussen, Marianne Juvik Sæbø, danserinnen fra Hotell Diplomat og Ida Husveg. (Foto: Mona Ø. Beck)

Da nærmere 400 gjester – de fleste russiske immigrater – hadde benket seg, åpnet Keren Klita-volontør Alice Jonah med å rette en inderlig takk for all støtte og hjelp til de fremmøtte fra det norske gruppen. Hun ønsket velkommen bl.a med ordene: “dere nordmenn er de mest fantastiske mennesker!”

Keren Klitas grunnlegger og formann gjennom 22 år, Delycia Jayson, supplerte med en spennende statusoversikt. Mye er gjort og mange nyter godt av frivillighetsarbeidet. Etter syv seminarer med jobbsøkerkurs er resultatet så langt at 96 arbeidsledige har fått jobb! opplyste hun.

Ellers ytes det mest praktisk hjelp: Kurver med spesielle mat- og fruktsorter til Sukkot (Løvhyttefesten) gikk i år til flere hundre familier som lever på et eksistensminimum. Eldre får gjerne penger til taxi eller bussbilletter ved lege- og sykehusbesøk, mens mange stiller opp for hjelp og støtte til trengende også på andre måter. I 1991 fikk organisasjonen “Presidentens pris” for sitt frivillighetsarbeide, kunne hun stolt fortelle.

På vegne av de norske gjestene forsikret Torbjørn Ekroll at for alle i “Hjelp Jødene Hjem” var det en ære å få samarbeide med mennesker som dem.

-Dere er varmhjertede og hardtarbeidende. Det betyr så mye for alle våre givere i Norge, sa han.

Endelig kunne de nettopp ankomne norske artistene, sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm innta scenen. Under Juvik Sæbø klokkeklare røst ble det meget stille i lokalet. Inntil applausen dundret etter hver fremføring. Utseendemessig, slik vi innbiller oss Griegs Solveig i “Solveigs sang”, hadde hun også den på repertoaret sammen med flere andre kjente salmer, folketoner, litt opera og noe fra musikaler, flott akkompagnert
av Eldholm.

Det kan ikke arrangeres et Keren Klita-arrangement uten at Hotel Diplomat-koret stiller opp, under kyndig ledelse og pianoakkompagnemang av dirigent Maya Golobu. Høydepunktet kom da en av koristene kom frem og danset russisk folkedans. Til stor jubel fra salen!

En instrumental blåsegruppe bestående av israelske soldater, inkluderte Alice Jonahs eget barnebarn. Hun var vokalist og disse flotte musikerne rundet av konserten – som totalt sett var “vel blåst”.

Nyhetsbrev fra Keren Klita i anledning jødisk nyttår

Alle kvinnene gir uttrykk for en stor takknemmelighet til voluntørene fra Keren Klita, som helt til å begynne med møtte immigrantene med “kasser med ting vi trengte for å starte et nytt liv – sengetøy og tepper, kjøkkenutstyr og de aller mest nødvendige husholdningsartikler”. Hver enkelt skrøt også av sine hjelpere fordi de ga gode råd, fikk forklart dem hvor de skulle henvende seg med sine individuelle problemer, hjalp dem å betale skolepenger, og – det viktigste av alt – var deres aller beste venner.

Olga, en musikklærer, kom i 1996 fra Tashkent sammen med sin datter Evelina på 11 og sin grandtante på 80. Etter å ha gått ut fra David Yellin College of Education, bestemte Olga at hun ønsket seg en jobb innen sykepleien. Hennes hjelpere i Keren Klita skaffet et stipend til denne utdannelsen og Olga er i dag en onkologi sykepleier. Hun er nå gift og har vært i stand til å kjøpe seg egen leilighet. Datteren Evelina studerer nå andre året i medisinstudiet. Olga skriver: ” Mitt liv i Israel er blitt slik jeg drømte om. At min integrering ble vellykket skyldes i stor grad hjelpen jeg fikk – gitt av et godt hjerte av mine venner i Keren Klita”.

Paulina kom til Israel i 2002 for å studere statistikk ved Hebrew University. Da hun var ute av stand til å finne seg en jobb innen faget, gikk hun på en jobb-messe, der hun ble tilbudt en plass på Keren Klitas jobb-søker-kurs. Der lærte hun om det israelske arbeidsmarked og gjennom “video simulering” fikk hun trening i jobb-intervju situasjonen. Etter hvert fikk hun den jobben hun ønsket seg. “Jeg er så glad i jobben min og føler at jeg fikk mye ut av det spesielle kurset som hjalp meg til å få den.”

Galina immigrerte i 2000 sammen med mann og to barn. Deres situasjon var vanskelig: Mannen arbeidet med en meget lav lønn som sikkerhetsvakt og hun vasket hjemme hos folk. Som småskolelærer fra Russland gikk Galina først på språkskole og så på David Yellin College – hennes gode hjelper fra Keren Klita ordnet med helt nødvendig ekstraundervisning. Hun fullførte et avansert program i spesialundervisning og er svært glad for å kunne arbeide innen dette fagfeltet. “Vår sønn studerer på universitetet takket være hjelp fra Keren Klita og han jobber i tillegg noe innenfor security.”

Levana-Tovas bakgrunn fra Russland er biologi. Da hun kom til Israel for 1 ½ år siden, visste hun ikke hvor hun skulle begynne å lete for å finne seg en jobb. Men gjennom Keren Klitas frivillige fikk hun plass på jobb-søker-kurset, der hun kom i kontakt med en rådgiver for biologifag. “På kurset lærte jeg også hvordan man skriver CV, prøvde ut intervju-teknikker og øvet meg i hvordan man kan komme i direkte kontakt med mulige arbeidsgivere.” Hun er nå blitt tilbudt en fulltidsjobb ved et forskningslaboratorium på Hebrew University.

Staben i Keren Klita består bare av frivillige. Derfor går 98 % av gavene direkte til russiske immigranter gjennom våre 22 forskjellige programmer som alle er rettet mot immigranter fra eks-Sovjet i Jerusalem. Det er bare mulig å fortsette dette viktige arbeidet ved hjelp av gaver fra våre givere rundt om i verden.

Vi ønsker dere alle Shanah Tova.

Etty får besøk

Etty Shuster og Rachel Lubetsky storkoser seg sammen. Rachel har spesiell omsorg for denne kvinnen, og stikker ofte over med mat for shabat når hun vet at Etty er alene.

Etty er ivrig opptatt med strikketøyet - flettegenser i rosa til oldebarnet - en gutt på to år.

En dag i uken får Etty besøk av en russiskspråklig kvinne via “Friendly visitor”. Det er lyspunktene i hverdagen, smiler hun. Kvinnen har kommet trofast de siste syv -åtte årene, og i dag føles det som om de er i nær familie.

-Vi snakker mest om livet. Om gamle dager og det vi har felles, men også om dagligdagse ting som strikkeoppskrifter, bilder og etterkommere. Mitt yngste oldebarn er to år gammel, og jeg strikker genser til ham nå, forteller hun. Navnet hans husker hun ikke, men har babybilde i ramme på stuebordet.

Mye uklart
Etty er et holocaustoffer. Litt uklart hvordan hun klarte å overleve, for dette er ting de eldre sjelden vil snakke om. Og når hukommelsen svikter i såpass høy alder er ikke de nærmeste helt sikre på hva Etty har vært igjennom.

Hun kom til Israel på 70-tallet, vet ikke om det var i -72 eller -78 da jernteppet ble åpnet i to korte perioder, men hun kom seg til Israel sammen med mann og tre barn.

-Da jeg traff henne første gang i 1990 var hun enke, forteller Rachel Lubetsky som er besøksvennen i dag. Hun er koordinator for alle besøksvennene i et av de fem distriktene i “Friendly visitor”. Men når HJH er på besøk, er det fordi hun også snakker flytende hebraisk, mens den ordinære besøksvenninnen kun snakker russisk.

Fargekunstner
“Friendly visitor” har en frivillig kunstner i sin “stall”. Hun er med på et par besøk til de eldre for å finne ut hva som kan være aktuelle interesser å sysle med. Etty hadde mange talenter. Spesielt vedrørende fargesammensetninger. Så det ble isoporplater, tøy- og papirbiter i alle regnbuens farger samt – en pinne. Og tusjfarger til å tegne opp med. Først tegner Etty motivet hun vil lage på isoporplaten. Deretter fargelegger hun, og så stapper hun tøystykkene med tilsvarende farger ned i isoporen med pinnen. Slikt blir det flotte bilder av!

Nær familie
Kona til sønnesønnen er blitt en meget kjær venn. Hun har ikke bare lovet Etty at hun skal få bo hjemme resten av livet om hun vil, men også – med gledelig samtykke – gitt bildene til Etty som gaver til ulike formål samt som pynt på veggene i barnehager.
Etty har fremdeles en sønn i live, 64 år gammel. Hennes to eldre døtre er døde. Deres etterkommere snakker hun ikke om. Men sønnens familie er svært nær. Sønnen kjøpte leiligheten til henne i 1980. Derfor kan hun fremdeles bo hjemme. Med alarm, riktignok, for hun klarer knapt å bevege seg etter et fall og brukket lårhals.

Etty har i dag uttallige fargeglade bilder rundt seg.

-Når noen ser bilder som denne hanen min, smiler de! skratter hun fornøyd.

Farger og sorg
Alle som kjenner Etty har sett endringen i fargevalget etter at hennes to døtre døde. Fargene har blitt duse, grårosa og triste. Men bildene er fortsatt veldig naivistiske og hyggelige.

Etty hadde en hjelpepleier gjennom ti år som ikke gjorde stort for henne. Hun var rett og slett litt slem. Rachel hjalp til med å finne en annen. I dag er Etty strålende fornøyd med unge Lila som får betalt for 25 timer i uken for husarbeid hos henne. Etter at Etty falt stygt, fikk hun alarm. Hun klarer nesten ikke gå lenger. Hun har ikke vært utendørs på årtider, og leiligheten har ikke veranda. Snart er det visstnok klart for sykehjemsplass for Etty – for noen MÅ se til at hun tar sine seks medisiner morgen og kveld. Og får nok mat gjennom dagen. Det viktigste er at hun kan få et tryggere liv enn å bo hjemme alene som 102-åring.

Flettegenser
-Lila er kjempeflink! Men det er så mye å gjøre her i leiligheten at hun har ikke tid til å sitte ned å snakke med meg… og det er jo DET som er det viktigste. Ikke sant? spør Etty mens hun finner frem stikketøyet; en rosa flettegenser skal det bli: til hennes kjære tippoldebarn – en gutt…

Å slå rot i fedrenes land

Hun smiler plutselig og sier “Vet du hva?” For 27 år siden flyttet min mann og jeg hit til Israel fra England med tre barn i skolealder. Nå er de for lengst voksne og lever sine egne, aktive familieliv her. Hvert år, på datoen for vår innvandring, ringer alle tre og takker oss for at vi brakte dem hjem til Israel…

Måtte vi lykkes i vårt arbeid i HJH slik at alle immigrantungdommer slår rot i fedrenes land!

Nytt liv for mor Ljuba og Julia i Israel

Vi treffer Ljuba på Hotell Diplomat. Det kalles ikke lenger flyktningemottak for russiske immigranter. Det er faktisk et hotell. Men ikke for vanlige gjester. I dag bor mer enn 500 immigranter her, de fleste fra tidligere Sovjet, nå Russland. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Pluss.

Studerte til lege
Ljuba kom til Israel sammen med datteren Julia (34) høsten 1997. – Min mann og jeg flyttet til byen Vladimir, 200 kilometer øst for Moskva i 1966. Her fikk vi vår sønn og datteren Julia som ble født i 1973. Julia studerte til barnelege, og var inne i sitt siste år. Hennes største ønske var å immigrere til Israel når hun var ferdig med studiene i august. Min sønn hadde allerede funnet en russisk jente og giftet seg med henne. Men Julia ville til Israel, minnes Ljuba. Ljuba og mannen tok etterhvert ut skilsmisse.

Tragedien
– En dag var Julia og en venninne sent ute til forelesningen, derfor haiket de inn til Moskva. En ung sjåfør tilbød skyss. Han kjørte råfort. Det var glatt. I en sving klarte han ikke å manøvrere bilen. Den kolliderte med et tre på venstre side av veien. Venninnen i forsetet var fysisk uskadd, mens Julia knuste det meste i kroppen. Det gikk verst ut over hodet. Hun var veldig hardt skadet. Ljuba snakker sammenhengende. Tårene renner.

– Hun var bevisstløs. Det bar rett til et sykehus hvor de opererte henne, men de gjorde mange feil. Derfor ble hun fyttet til et annet sykehus, Burdenko hospital, neste dag. Her foretok de to operasjoner, men med vikarlege fordi spesialisten var på ferie. Alt var mislykket. Da spesialisten kom tilbake, måtte de åpne hodet hennes på nytt. Hun hadde vann i lungene. Hender, ribben og mye i kroppen var skadet.

Ingen forsikring
Vi hadde ingen forsikring og måtte betale 200$ pr døgn for hennes operasjoner og pleie. Hun måtte bli på sykehuset i seks måneder, forteller en mor som satt ved sin datters sykeseng hver eneste dag i denne tiden.

Solgte alt
Samtidig måtte hun selge alt hun eide for å betale sykeoppholdet.
– Beholdt bare det vi måtte ha for å eksistere, sier hun stille.

Julia var bevisstløs i to uker. Da hun våknet hadde hun mistet taleevnen. Ljuba hevder at hospitalet var veldig primitivt. De hadde ikke utstyr til noe som helst. Jenta fikk Hepatitt B også. Enkelte sykehusansatte mente at de bare burde få Julia vekk!

Beskjed fra Gud
Etter nesten seks måneder, i august 1997, dro Ljuba til Jewish Agency I Moskva for å be om hjelp. Sønnen hjalp til med søknader og det hele. Det tok hele dagen. Det forelå et forslag om å reise til Sveits. Julia snakket fortsatt ikke. Ljuba visste ikke hva hun skulle gjøre. Men denne dagen, da mor ikke hadde sittet ved Julias seng, men først kom tilbake sent, kommer det fra datteren: “Mor, hvor har du vært? Jeg er sulten!” Dette var det første hun sa på det halve året som var gått. Ljuba tok det som en beskjed fra Gud.

Flyet går hvor…?
På superkort tid ble alt ordnet, og Ljuba fikk plutselig beskjed om at nå måtte de komme seg avgårde. Hun ble forsikret at det skulle stå en sykebil å vente på Julia på flyplassen når de landet. De trengte fire seter.

Julia ble bundet fast til en båre, slik at hun lå i strekk. Ti mann hjalp til å få henne trygt ombord. Underveis gikk det opp for Ljuba at hun ikke hadde peiling på hvor de skulle! Sveits? Et annet land? Hun ante ikke. Men de landet på Ben Gurion flyplass i Israel. Her sto ambulansen klar og hjalp til med alt. Julia ble først kjørt til Hadassa Ein Keremhospitalet, for senere å bli overført til Tel HaShomer-sykehuset hvor de foretok to nye operasjoner i hodet.

Takk…
– Jeg vet ikke hvordan de frivillige fra Keren Klita fant oss. De spurte om hva de kunne hjelpe oss med. Jeg misforstod og trodde de ville ha hjelp av meg! Men slik var det ikke. De fant leilighet til oss. Det var veldig viktig for meg å få kontakt med disse kvinnene, for jeg var svært ensom og bortkommen i dette nye landet. Jeg kan ikke få takket dem nok. Og i dag vet jeg at norske givere i HJH gir av glede og et varmt hjerte til oss som er i krisesituasjoner og virkelig trenger hjelp.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan formidle den innstendige takknemligheten jeg føler. Både for den økonomiske hjelpen og overfor alle som arbeider frivillig for Keren Klita. Det livet jeg har møtt her i Israel, og spesielt gjennom Keren Klita, er unikt. Jeg føler at det enhver mor ville gjort for sitt barn har Israel (bl.a. gjennom Keren Klita) gjort for Julia….sier en rørt Ljuba.

Ville bevise noe
Etter to år i Israel var Julia frisk nok til å reise tilbake til Russland. Det var noe hun ville bevise der. Hun dro sammen med mor, men ble igjen for å fortsette legestudiene et halvt år. Og hun bestod!
Men i Israel er det utrolig strenge krav, også språkmessig, for leger. Så da Julia kom hjem til Israel igjen, begynte hun på krevende sykepleiestudier. Hun er i dag ferdig utdannet.

– Og hun har en jødisk, israelsk sjel som få andre! sprudler Ljuba. Det ble for dyrt å bo i egen leilighet for de to, så nå har de fått leie et rom med to senger på Diplomat.

Bakgrunn
Familien Dyk/Fayngold flyttet fra Ukraina og byen Proskurov i 1966. Mor og far jobbet på universitetet i Kiev, men opplevde sterk antisemittisme. Selv om de ikke var religiøse og kun fastet og besøkte synagogen på Yom Kippur, visste alle at de var jøder. De levde svært enkelt. Hadde kun en primus å koke maten på. Bestemor, bestefar, onkler og tanter var blitt drept av nazistene. Ljuba var enebarn og faren hennes ble drept i 1944. Likevel har hun i dag fire slektninger i byene Holon og Hadera i Israel.