Youth Futures – «brobyggerne» gir barn en framtid
Avskjedstund for Jerus (t.v), Eli, Rachel, en annen jente som ville være med på bildet, og gruppens "brobygger" Dina.
Hva er så det? Unge mennesker mellom 21 og 25 år får spesiell opplæring og går inn i skolen og gis ansvaret for å følge opp en gruppe på ca 15 barn. Barna trenger hjelp til å bryte ut av et uønsket negativt atferdsmønster. Mange av dem er blant de 774.000 israelske barna som lever under fattigdomsgrensen. Andelen nye immigranter er stor. Mange av barna som har fått være med i prosjektet har svak språkutvikling og kommer fra store søskenflokker. De har stort utbytte av litt ekstra, personlig oppmerksomhet.
De unge lederne skal fungere som rollemodeller og må beherske hebraisk og barnas morsmål. Dermed kan de være kontaktleddet mellom elev og foreldre på den ene siden og lærer, skole og kommunale hjelpetjenester på den andre. Det er ikke godt for immigrantforeldre å få oversikt over hvilke tiltak som finnes, for å hjelpe barna. I mange tilfeller er alle slike hjelpetiltak totalt ukjente for mennesker med for eksempel etiopisk bakgrunn.
Vi kommer inn i et stort aktivitetsrom, der en gruppe barn på ni og ti år sitter og maler på små treesker. Gilde farger og spennende glitter og ørsmå plastfigurer som kan limes på. De har ventet spent på oss, og er kjempesjenerte. Jeg får sitte ved bord sammen med Jerus – som stolt forteller på hebraisk at hun er oppkalt etter Jerusalem – og Rachel som er så sjenert at hun nesten ikke får fram navnet sitt. Jerus maler sin eske om tre ganger, før den blir som hun vil ha den. Jeg må male hennes navn med latinske bokstaver på den til slutt. «Brobyggeren» Dina småprater og oversetter, fyller på mer maling i skålene.
Til avskjed tas det bilder og jeg får to gode klemmer. Dette er ikke et prosjekt som HJH støtter, men som det likevel var givende å se. Kanskje vil de få tilskudd et annet år. Her opplevde vi hvordan man med enkle midler kan skape engasjement og tilhørighet til skolen hos barna. «Brobyggerne» eller «skytsenglene» gjør en stor innsats for at barna skal finne seg til rette og etter endt utdannelse skal bli til nytte og glede for seg selv og samfunnet.
«Åh, slike skulle jeg ønske vi hadde hatt, da vi kom til Israel og Miki begynte på skolen her», sa Mona Beck, som skriver for oss, da jeg møtte henne senere. «Du aner ikke hvor vanskelig det er å forstå rundskriv fra skolen, som ny immigrant. Vi viste jo også hvilken hjelp og støtte som sannsynligvis fantes der ute i samfunnet, bare vi lette. Tenk på de andre, som ikke har hørt om for eksempel dysleksi en gang.»
