Etty får besøk
Etty Shuster og Rachel Lubetsky storkoser seg sammen. Rachel har spesiell omsorg for denne kvinnen, og stikker ofte over med mat for shabat når hun vet at Etty er alene.
Etty er ivrig opptatt med strikketøyet - flettegenser i rosa til oldebarnet - en gutt på to år.
En dag i uken får Etty besøk av en russiskspråklig kvinne via «Friendly visitor». Det er lyspunktene i hverdagen, smiler hun. Kvinnen har kommet trofast de siste syv -åtte årene, og i dag føles det som om de er i nær familie.
-Vi snakker mest om livet. Om gamle dager og det vi har felles, men også om dagligdagse ting som strikkeoppskrifter, bilder og etterkommere. Mitt yngste oldebarn er to år gammel, og jeg strikker genser til ham nå, forteller hun. Navnet hans husker hun ikke, men har babybilde i ramme på stuebordet.
Mye uklart
Etty er et holocaustoffer. Litt uklart hvordan hun klarte å overleve, for dette er ting de eldre sjelden vil snakke om. Og når hukommelsen svikter i såpass høy alder er ikke de nærmeste helt sikre på hva Etty har vært igjennom.
Hun kom til Israel på 70-tallet, vet ikke om det var i -72 eller -78 da jernteppet ble åpnet i to korte perioder, men hun kom seg til Israel sammen med mann og tre barn.
-Da jeg traff henne første gang i 1990 var hun enke, forteller Rachel Lubetsky som er besøksvennen i dag. Hun er koordinator for alle besøksvennene i et av de fem distriktene i «Friendly visitor». Men når HJH er på besøk, er det fordi hun også snakker flytende hebraisk, mens den ordinære besøksvenninnen kun snakker russisk.
Fargekunstner
«Friendly visitor» har en frivillig kunstner i sin «stall». Hun er med på et par besøk til de eldre for å finne ut hva som kan være aktuelle interesser å sysle med. Etty hadde mange talenter. Spesielt vedrørende fargesammensetninger. Så det ble isoporplater, tøy- og papirbiter i alle regnbuens farger samt – en pinne. Og tusjfarger til å tegne opp med. Først tegner Etty motivet hun vil lage på isoporplaten. Deretter fargelegger hun, og så stapper hun tøystykkene med tilsvarende farger ned i isoporen med pinnen. Slikt blir det flotte bilder av!
Nær familie
Kona til sønnesønnen er blitt en meget kjær venn. Hun har ikke bare lovet Etty at hun skal få bo hjemme resten av livet om hun vil, men også – med gledelig samtykke – gitt bildene til Etty som gaver til ulike formål samt som pynt på veggene i barnehager.
Etty har fremdeles en sønn i live, 64 år gammel. Hennes to eldre døtre er døde. Deres etterkommere snakker hun ikke om. Men sønnens familie er svært nær. Sønnen kjøpte leiligheten til henne i 1980. Derfor kan hun fremdeles bo hjemme. Med alarm, riktignok, for hun klarer knapt å bevege seg etter et fall og brukket lårhals.
Etty har i dag uttallige fargeglade bilder rundt seg.
-Når noen ser bilder som denne hanen min, smiler de! skratter hun fornøyd.
Farger og sorg
Alle som kjenner Etty har sett endringen i fargevalget etter at hennes to døtre døde. Fargene har blitt duse, grårosa og triste. Men bildene er fortsatt veldig naivistiske og hyggelige.
Etty hadde en hjelpepleier gjennom ti år som ikke gjorde stort for henne. Hun var rett og slett litt slem. Rachel hjalp til med å finne en annen. I dag er Etty strålende fornøyd med unge Lila som får betalt for 25 timer i uken for husarbeid hos henne. Etter at Etty falt stygt, fikk hun alarm. Hun klarer nesten ikke gå lenger. Hun har ikke vært utendørs på årtider, og leiligheten har ikke veranda. Snart er det visstnok klart for sykehjemsplass for Etty – for noen MÅ se til at hun tar sine seks medisiner morgen og kveld. Og får nok mat gjennom dagen. Det viktigste er at hun kan få et tryggere liv enn å bo hjemme alene som 102-åring.
Flettegenser
-Lila er kjempeflink! Men det er så mye å gjøre her i leiligheten at hun har ikke tid til å sitte ned å snakke med meg… og det er jo DET som er det viktigste. Ikke sant? spør Etty mens hun finner frem stikketøyet; en rosa flettegenser skal det bli: til hennes kjære tippoldebarn – en gutt…
