Velkomstkurvene endres til gavekort

Keren Klitas leder, Gladys Blank, viser her en velfylt velkomstkurv. Nå skal de fleste få gavesjekker istedet, slik at de kjøpe seg det de trenger.

For 24 år siden hadde vi ikke data, så det er vanskelig å gi en oversikt over hvor mange velkomstkurver vi har gitt, sier Keren Klitas leder Gladys Blank. Totalt mener hun at KK’s mange prosjekter ”fra vugge til grav” har varmet og hjulpet langt over 100 000 russiske immigranter til Israel gjennom disse årene.

Gladys viser frem de nye gavekortene. Nå får de fleste et gavekort slik at de selv kan kjøpe det de trenger.

Behovene har endret seg. -Før ga vi fysiske velkomstkurver av ulik størrelse og med ulikt innhold. De varierte i forhold til om de ble gitt til enslige, par eller familier med barn. Matkurver gis fremdeles til beboerne på hotell Diplomat til hver Rosh Hashana (jødisk nyttår).

-I dag gir vi nye immigranter – fremdeles med god hjelp og støtte fra HJH – gavekort for blant annet kjøp av sengetøy, kjøkkenutstyr og varmeovner. Disse blir gitt til alle trengende nye innvandrere. Så langt har vi gitt rundt 75000 slike gavekort. Resten av gavene varierer i forhold til den enkeltes akutte behov, understreker hun.

Uten hundrevis av frivillige hjelpere i alle aldere hadde det ikke vært mulig å drive prosjektene.

 

 

Populære besøk gjennom 24 år

Søstrene Henrietta Genya (92), Kleavdija Charnijvski (90) og Marie Pezel (82), får populært besøk av Pat Zabari og Rachel Lubetsky, fra Keren Klita.

Keren Klitas vennlige hjelpere begynner å dra på årene, men er aktive som aldri før. De har selv vært immigranter til Israel. Følt hva det vil si å være ny og uten språkkunnskaper i sitt nye hjemland.

-Vi får besøk fra Keren Klita en gang i uken. Det er som et friskt pust blåser inn i stuen vår. Verden åpner seg når vi får besøk. Vi koker te, baker en kake og koser oss veldig. To av oss bor sammen så vi blir ganske lei av hverandres stemmer. Besøket er ukens høydepunkt for oss, sier to av de tre godt voksne søstrene fra Kiev i Ukraina.

Besøkstjenestens leder og stifter, Pat Zabari samt koordinator for et av de fem besøksområdene i Jerusalem, Rachel Lubetsky, har tatt oss med til Marie Pezel (82) og Henrietta Genya (92). Den tredje søsteren Kleavdija Charnijvski (90) bor for seg selv i naboblokken og har stukket innom søstrene sine. Mens 90-åringen kom til Israel i 1993, kom de to andre i -95.

Marie Pezel (82) viser frem en dukke fra Portugal. Hun elsket å reise og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Marie er delvis lammet etter et slag for tre år siden. Før broderte hun de nydeligste duker, men med bare en virksom hånd er det begrenset hva hun klarer. Jo, hun legger kabal på pc’en! Og det er hun som har bakt kaken som serveres. De tre snakker i munnen på hverandre og har så mye på hjertet. I Norge har ingen av dem vært og ønsker å se bilder derfra. Men Marie har elsket å reise, og har samlet dukker fra rundt 30 land.

Te og kake bakt av Marie Pezel (82) t.h. her sammen med storesøster Kleavdija Charnijvski (90).

Foreldrene hadde lite eller ingen utdannelse, moren kunne knapt lese, men sydde undertøy som hun solgte. Faren lærte seg å lese og skrive og fikk arbeid som revisor. Døtrene fikk meget god utdannelse. Mens eldstesøster er kirurg, er nr to ingeniør og Marie er advokat. I dag hjelper hun til ved et senter en gang i uken hvor de eldre lager forskjellige ting for salg. Tidligere var hun selv aktiv, idag er hun kvalitetskontrollør.

Tjenesten ”Friendly visitor” har grupper i fem bydeler i Jerusalem. Foruten fem koordinatorer er det 38 frivillige i besøkstjenesten og 120 eldre som får besøk. Et par ganger i året drar de på utflukt til museer eller andre steder av interesse. – Det er dyrt å leie buss – Yad Sara stiller opp for rullestolbrukere, forteller Pat, – så flere turer har vi ikke råd til. De eldre må betale en symbolsk sum selv. Det har med verdigheten å gjøre. Hun legger til at alle besøksvenner kan velge å besøke opptil tre hjem i uken. De får penger til buss samt til å kjøpe med seg ting de eldre kan aktiveres med – innenfor håndarbeid, musikk, videoer, tegne- og malesaker, etc. I tillegg tar de med seg noe ekstra når det er bursdager og helligdager hvor det spises spesielle matretter og kaker.

Søstrene Henrietta, Kleavdija og Marie. Kleavdija bor alene, er frisk og er ikke en av dem som får besøk.

Ideen om besøksvenn fikk hun da hun så hvor mange middelaldrene immigranter som kom. De hadde ofte høye stillinger som leger og sykepleiere, men fikk ikke jobber innen egne profesjoner på grunn av språkproblemer og mangel på kontaktnett. Derfor begynte hun å samle en gruppe mennesker som ønsket å være med i ”Friendly visitor”. De har jevnlige møter og etterhvert har de skaffet seg mange nye kontakter og venner – både blant unge og eldre.

En vinn-vinn-situasjon for alle parter, mener Pat Zabari – lykkelig og takknemlig over å få hjelp fra HJH til å kunne fortsette aktivitetene.

 

Nyhetsbrev fra Keren Klita i anledning jødisk nyttår

Alle kvinnene gir uttrykk for en stor takknemmelighet til voluntørene fra Keren Klita, som helt til å begynne med møtte immigrantene med “kasser med ting vi trengte for å starte et nytt liv – sengetøy og tepper, kjøkkenutstyr og de aller mest nødvendige husholdningsartikler”. Hver enkelt skrøt også av sine hjelpere fordi de ga gode råd, fikk forklart dem hvor de skulle henvende seg med sine individuelle problemer, hjalp dem å betale skolepenger, og – det viktigste av alt – var deres aller beste venner.

Olga, en musikklærer, kom i 1996 fra Tashkent sammen med sin datter Evelina på 11 og sin grandtante på 80. Etter å ha gått ut fra David Yellin College of Education, bestemte Olga at hun ønsket seg en jobb innen sykepleien. Hennes hjelpere i Keren Klita skaffet et stipend til denne utdannelsen og Olga er i dag en onkologi sykepleier. Hun er nå gift og har vært i stand til å kjøpe seg egen leilighet. Datteren Evelina studerer nå andre året i medisinstudiet. Olga skriver: ” Mitt liv i Israel er blitt slik jeg drømte om. At min integrering ble vellykket skyldes i stor grad hjelpen jeg fikk – gitt av et godt hjerte av mine venner i Keren Klita”.

Paulina kom til Israel i 2002 for å studere statistikk ved Hebrew University. Da hun var ute av stand til å finne seg en jobb innen faget, gikk hun på en jobb-messe, der hun ble tilbudt en plass på Keren Klitas jobb-søker-kurs. Der lærte hun om det israelske arbeidsmarked og gjennom “video simulering” fikk hun trening i jobb-intervju situasjonen. Etter hvert fikk hun den jobben hun ønsket seg. “Jeg er så glad i jobben min og føler at jeg fikk mye ut av det spesielle kurset som hjalp meg til å få den.”

Galina immigrerte i 2000 sammen med mann og to barn. Deres situasjon var vanskelig: Mannen arbeidet med en meget lav lønn som sikkerhetsvakt og hun vasket hjemme hos folk. Som småskolelærer fra Russland gikk Galina først på språkskole og så på David Yellin College – hennes gode hjelper fra Keren Klita ordnet med helt nødvendig ekstraundervisning. Hun fullførte et avansert program i spesialundervisning og er svært glad for å kunne arbeide innen dette fagfeltet. “Vår sønn studerer på universitetet takket være hjelp fra Keren Klita og han jobber i tillegg noe innenfor security.”

Levana-Tovas bakgrunn fra Russland er biologi. Da hun kom til Israel for 1 ½ år siden, visste hun ikke hvor hun skulle begynne å lete for å finne seg en jobb. Men gjennom Keren Klitas frivillige fikk hun plass på jobb-søker-kurset, der hun kom i kontakt med en rådgiver for biologifag. “På kurset lærte jeg også hvordan man skriver CV, prøvde ut intervju-teknikker og øvet meg i hvordan man kan komme i direkte kontakt med mulige arbeidsgivere.” Hun er nå blitt tilbudt en fulltidsjobb ved et forskningslaboratorium på Hebrew University.

Staben i Keren Klita består bare av frivillige. Derfor går 98 % av gavene direkte til russiske immigranter gjennom våre 22 forskjellige programmer som alle er rettet mot immigranter fra eks-Sovjet i Jerusalem. Det er bare mulig å fortsette dette viktige arbeidet ved hjelp av gaver fra våre givere rundt om i verden.

Vi ønsker dere alle Shanah Tova.

Etty får besøk

Etty Shuster og Rachel Lubetsky storkoser seg sammen. Rachel har spesiell omsorg for denne kvinnen, og stikker ofte over med mat for shabat når hun vet at Etty er alene.

Etty er ivrig opptatt med strikketøyet - flettegenser i rosa til oldebarnet - en gutt på to år.

En dag i uken får Etty besøk av en russiskspråklig kvinne via “Friendly visitor”. Det er lyspunktene i hverdagen, smiler hun. Kvinnen har kommet trofast de siste syv -åtte årene, og i dag føles det som om de er i nær familie.

-Vi snakker mest om livet. Om gamle dager og det vi har felles, men også om dagligdagse ting som strikkeoppskrifter, bilder og etterkommere. Mitt yngste oldebarn er to år gammel, og jeg strikker genser til ham nå, forteller hun. Navnet hans husker hun ikke, men har babybilde i ramme på stuebordet.

Mye uklart
Etty er et holocaustoffer. Litt uklart hvordan hun klarte å overleve, for dette er ting de eldre sjelden vil snakke om. Og når hukommelsen svikter i såpass høy alder er ikke de nærmeste helt sikre på hva Etty har vært igjennom.

Hun kom til Israel på 70-tallet, vet ikke om det var i -72 eller -78 da jernteppet ble åpnet i to korte perioder, men hun kom seg til Israel sammen med mann og tre barn.

-Da jeg traff henne første gang i 1990 var hun enke, forteller Rachel Lubetsky som er besøksvennen i dag. Hun er koordinator for alle besøksvennene i et av de fem distriktene i “Friendly visitor”. Men når HJH er på besøk, er det fordi hun også snakker flytende hebraisk, mens den ordinære besøksvenninnen kun snakker russisk.

Fargekunstner
“Friendly visitor” har en frivillig kunstner i sin “stall”. Hun er med på et par besøk til de eldre for å finne ut hva som kan være aktuelle interesser å sysle med. Etty hadde mange talenter. Spesielt vedrørende fargesammensetninger. Så det ble isoporplater, tøy- og papirbiter i alle regnbuens farger samt – en pinne. Og tusjfarger til å tegne opp med. Først tegner Etty motivet hun vil lage på isoporplaten. Deretter fargelegger hun, og så stapper hun tøystykkene med tilsvarende farger ned i isoporen med pinnen. Slikt blir det flotte bilder av!

Nær familie
Kona til sønnesønnen er blitt en meget kjær venn. Hun har ikke bare lovet Etty at hun skal få bo hjemme resten av livet om hun vil, men også – med gledelig samtykke – gitt bildene til Etty som gaver til ulike formål samt som pynt på veggene i barnehager.
Etty har fremdeles en sønn i live, 64 år gammel. Hennes to eldre døtre er døde. Deres etterkommere snakker hun ikke om. Men sønnens familie er svært nær. Sønnen kjøpte leiligheten til henne i 1980. Derfor kan hun fremdeles bo hjemme. Med alarm, riktignok, for hun klarer knapt å bevege seg etter et fall og brukket lårhals.

Etty har i dag uttallige fargeglade bilder rundt seg.

-Når noen ser bilder som denne hanen min, smiler de! skratter hun fornøyd.

Farger og sorg
Alle som kjenner Etty har sett endringen i fargevalget etter at hennes to døtre døde. Fargene har blitt duse, grårosa og triste. Men bildene er fortsatt veldig naivistiske og hyggelige.

Etty hadde en hjelpepleier gjennom ti år som ikke gjorde stort for henne. Hun var rett og slett litt slem. Rachel hjalp til med å finne en annen. I dag er Etty strålende fornøyd med unge Lila som får betalt for 25 timer i uken for husarbeid hos henne. Etter at Etty falt stygt, fikk hun alarm. Hun klarer nesten ikke gå lenger. Hun har ikke vært utendørs på årtider, og leiligheten har ikke veranda. Snart er det visstnok klart for sykehjemsplass for Etty – for noen MÅ se til at hun tar sine seks medisiner morgen og kveld. Og får nok mat gjennom dagen. Det viktigste er at hun kan få et tryggere liv enn å bo hjemme alene som 102-åring.

Flettegenser
-Lila er kjempeflink! Men det er så mye å gjøre her i leiligheten at hun har ikke tid til å sitte ned å snakke med meg… og det er jo DET som er det viktigste. Ikke sant? spør Etty mens hun finner frem stikketøyet; en rosa flettegenser skal det bli: til hennes kjære tippoldebarn – en gutt…

Å slå rot i fedrenes land

Hun smiler plutselig og sier “Vet du hva?” For 27 år siden flyttet min mann og jeg hit til Israel fra England med tre barn i skolealder. Nå er de for lengst voksne og lever sine egne, aktive familieliv her. Hvert år, på datoen for vår innvandring, ringer alle tre og takker oss for at vi brakte dem hjem til Israel…

Måtte vi lykkes i vårt arbeid i HJH slik at alle immigrantungdommer slår rot i fedrenes land!

Nytt liv for mor Ljuba og Julia i Israel

Vi treffer Ljuba på Hotell Diplomat. Det kalles ikke lenger flyktningemottak for russiske immigranter. Det er faktisk et hotell. Men ikke for vanlige gjester. I dag bor mer enn 500 immigranter her, de fleste fra tidligere Sovjet, nå Russland. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Pluss.

Studerte til lege
Ljuba kom til Israel sammen med datteren Julia (34) høsten 1997. – Min mann og jeg flyttet til byen Vladimir, 200 kilometer øst for Moskva i 1966. Her fikk vi vår sønn og datteren Julia som ble født i 1973. Julia studerte til barnelege, og var inne i sitt siste år. Hennes største ønske var å immigrere til Israel når hun var ferdig med studiene i august. Min sønn hadde allerede funnet en russisk jente og giftet seg med henne. Men Julia ville til Israel, minnes Ljuba. Ljuba og mannen tok etterhvert ut skilsmisse.

Tragedien
– En dag var Julia og en venninne sent ute til forelesningen, derfor haiket de inn til Moskva. En ung sjåfør tilbød skyss. Han kjørte råfort. Det var glatt. I en sving klarte han ikke å manøvrere bilen. Den kolliderte med et tre på venstre side av veien. Venninnen i forsetet var fysisk uskadd, mens Julia knuste det meste i kroppen. Det gikk verst ut over hodet. Hun var veldig hardt skadet. Ljuba snakker sammenhengende. Tårene renner.

– Hun var bevisstløs. Det bar rett til et sykehus hvor de opererte henne, men de gjorde mange feil. Derfor ble hun fyttet til et annet sykehus, Burdenko hospital, neste dag. Her foretok de to operasjoner, men med vikarlege fordi spesialisten var på ferie. Alt var mislykket. Da spesialisten kom tilbake, måtte de åpne hodet hennes på nytt. Hun hadde vann i lungene. Hender, ribben og mye i kroppen var skadet.

Ingen forsikring
Vi hadde ingen forsikring og måtte betale 200$ pr døgn for hennes operasjoner og pleie. Hun måtte bli på sykehuset i seks måneder, forteller en mor som satt ved sin datters sykeseng hver eneste dag i denne tiden.

Solgte alt
Samtidig måtte hun selge alt hun eide for å betale sykeoppholdet.
– Beholdt bare det vi måtte ha for å eksistere, sier hun stille.

Julia var bevisstløs i to uker. Da hun våknet hadde hun mistet taleevnen. Ljuba hevder at hospitalet var veldig primitivt. De hadde ikke utstyr til noe som helst. Jenta fikk Hepatitt B også. Enkelte sykehusansatte mente at de bare burde få Julia vekk!

Beskjed fra Gud
Etter nesten seks måneder, i august 1997, dro Ljuba til Jewish Agency I Moskva for å be om hjelp. Sønnen hjalp til med søknader og det hele. Det tok hele dagen. Det forelå et forslag om å reise til Sveits. Julia snakket fortsatt ikke. Ljuba visste ikke hva hun skulle gjøre. Men denne dagen, da mor ikke hadde sittet ved Julias seng, men først kom tilbake sent, kommer det fra datteren: “Mor, hvor har du vært? Jeg er sulten!” Dette var det første hun sa på det halve året som var gått. Ljuba tok det som en beskjed fra Gud.

Flyet går hvor…?
På superkort tid ble alt ordnet, og Ljuba fikk plutselig beskjed om at nå måtte de komme seg avgårde. Hun ble forsikret at det skulle stå en sykebil å vente på Julia på flyplassen når de landet. De trengte fire seter.

Julia ble bundet fast til en båre, slik at hun lå i strekk. Ti mann hjalp til å få henne trygt ombord. Underveis gikk det opp for Ljuba at hun ikke hadde peiling på hvor de skulle! Sveits? Et annet land? Hun ante ikke. Men de landet på Ben Gurion flyplass i Israel. Her sto ambulansen klar og hjalp til med alt. Julia ble først kjørt til Hadassa Ein Keremhospitalet, for senere å bli overført til Tel HaShomer-sykehuset hvor de foretok to nye operasjoner i hodet.

Takk…
– Jeg vet ikke hvordan de frivillige fra Keren Klita fant oss. De spurte om hva de kunne hjelpe oss med. Jeg misforstod og trodde de ville ha hjelp av meg! Men slik var det ikke. De fant leilighet til oss. Det var veldig viktig for meg å få kontakt med disse kvinnene, for jeg var svært ensom og bortkommen i dette nye landet. Jeg kan ikke få takket dem nok. Og i dag vet jeg at norske givere i HJH gir av glede og et varmt hjerte til oss som er i krisesituasjoner og virkelig trenger hjelp.
Jeg vet ikke hvordan jeg kan formidle den innstendige takknemligheten jeg føler. Både for den økonomiske hjelpen og overfor alle som arbeider frivillig for Keren Klita. Det livet jeg har møtt her i Israel, og spesielt gjennom Keren Klita, er unikt. Jeg føler at det enhver mor ville gjort for sitt barn har Israel (bl.a. gjennom Keren Klita) gjort for Julia….sier en rørt Ljuba.

Ville bevise noe
Etter to år i Israel var Julia frisk nok til å reise tilbake til Russland. Det var noe hun ville bevise der. Hun dro sammen med mor, men ble igjen for å fortsette legestudiene et halvt år. Og hun bestod!
Men i Israel er det utrolig strenge krav, også språkmessig, for leger. Så da Julia kom hjem til Israel igjen, begynte hun på krevende sykepleiestudier. Hun er i dag ferdig utdannet.

– Og hun har en jødisk, israelsk sjel som få andre! sprudler Ljuba. Det ble for dyrt å bo i egen leilighet for de to, så nå har de fått leie et rom med to senger på Diplomat.

Bakgrunn
Familien Dyk/Fayngold flyttet fra Ukraina og byen Proskurov i 1966. Mor og far jobbet på universitetet i Kiev, men opplevde sterk antisemittisme. Selv om de ikke var religiøse og kun fastet og besøkte synagogen på Yom Kippur, visste alle at de var jøder. De levde svært enkelt. Hadde kun en primus å koke maten på. Bestemor, bestefar, onkler og tanter var blitt drept av nazistene. Ljuba var enebarn og faren hennes ble drept i 1944. Likevel har hun i dag fire slektninger i byene Holon og Hadera i Israel.

Nyter alderdommen etter et dramatisk liv

De trives godt og er blitt gode venninner, Bertha Grishon og Alice Jonah. Her slår de av en prat i 7. etasje på Hotell Diplomat i Jerusalem. På det lille rommet har Bertha kjøleskap, kjøkkenkrok og spisebord, seng og et par stoler til å sitte godt i. Her er også entré med skap og hyller samt et baderom. Bokhyllene er viktige, for Bertha elsker å lese.

Hotell Diplomat i Jerusalem

Beboere: Prosjektet har nå eksistert siden 1991, og beboerne her har endret seg litt. Nå er de fleste mye eldre, men i stor grad klarer de seg selv. De fleste kommer fra tidligere Sovjetunionen. Noen fra Romania, og andre land fra Øst Europa.
Beboerne har blitt eksponert for jødisk liv på en positiv måte. Derfor har de blitt godt integrerte i det lokale samfunnet og er mye mer på bølgelengde med sine røtter. Men mange har alvorlige helseproblemer. Disse er avhengige av hjelp utenfra. Noen er ensomme (her kommer den frivillige besøkstjenesten inn og hjelper) og noen har store følelsesmessige og psykiske smerter, på grunn av tidligere traumer.
Ansatte: En er prosjektleder. En annen er psykolog. En sosialarbeider jobber sammen med sine to assistenter. En annen arbeider med kultur mens en er aktivitetsleder.
Populære aktiviteter:
· Språkskole (ulpan) to ganger i uken
· En gymnastikkgruppe møtes til øvelser hver morgen. (Den er startet og drives av beboerne selv)
· Bibliotek åpent to ettermiddager i uken . En frivillig har ansvaret.
· Et sangkor synger sanger på russisk, hebraisk og engelsk. De danser og spiller instrumenter også. De underholder på klubber og eldresentre over hele Jerusalem, men reiser ofte til andre deler av landet også.
· En gruppe på 13 frivillige reiser en gang i uken til et aldershjem for å gi litt lys og varme til mennesker som er ensomme og som trenger stimuli.
· Et kunstprosjekt – med stor variasjon av fargerike skaperverk. De møtes en gang i uken.
· En gang i uken møtes rundt 80 mennesker for å høre om kommende ukes Tora-avsnitt.
· En ettermiddagsklubb med foredrag om interessante temaer.
· En treningsgruppe for mennesker som er avhengig av å sitte. Gruppen drives av en frivillig.
· Her er av og til program av kulturell og musikalsk art som myndighetene sponser.
· Det arrangeres noe få reiser, både lokalt og utenfor Jerusalem. For dem som er interessert i vanlig historie og i Bibelhistorie.
· Jødiske helligdager og andre spesielle dager (som inkluderer russiske merkedager – f.eks. 8. Mai dagen for slutten på krigen mot Tyskland) feires og minnes.
· En frivillig har ansvaret for alle disse aktivitetene, sponset av Keren Klita. Det er også sikkerhetsvakter i bygningen hele døgnet

Nyter alderdommen etter et dramatisk liv
– Jeg vil besøke Norge! Det er min drøm, sprudler Bertha Grishon fra Ukraina. Hun er et krigens barn. Høyrearmen fikk hun revet av som 12-åring under et luftangrep mens de var på flukt.

– Bertha har nettopp hatt et lite drypp, hvisker Alice Jonah. Alice har vært Keren Klitas prosjektleder på hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Vi er på vei til en kvinne som bor i 7. etasje. Alice er full av dårlig samvittighet fordi hun ikke har rukket å besøke venninnen de siste par ukene.

– Barndommen var ikke bra, begynner Bertha. På svært godt engelsk. Hun kom til verden i Ukraina i 1929. – Jeg er et krigens barn, forstår du. Mor og far skilte lag da jeg var ett år gammel. Vi bodde med familien i shtetln Gaysin nær Vinitse i Kiev-provinsen. Den stetln ble jevnet med jorden og eksisterer ikke i dag, sier hun.

Tragisk
– Mor var en sterk kvinne. Hun kunne hverken lese eller skrive, men hadde sterk vilje, og nå ville hun østover. Da jeg var fem år, forlot vi den store familien vi hadde i Gaysin og reiste til et sted som minnet om en kibbutz. Stedet het Berbican. Der var det fint å bo. Hver sommer reiste vi til bestemor. I 1941, da krigen startet, rømte alle. Vi også. Vi var på vei til bestemor. Underveis – på toget – ble en vogn bombet og høyrehånden min ble revet av. Mor fant meg liggende uten hånd. Det fantes ikke godt nok medisinsk utstyr til å hjelpe. Senere har de kuttet mer og mer, og nå er armen av helt opp til skulderen.

Grusomt syn
Da de to endelig kom frem var stetln bombet. Bestemor, alle i familien og alle andre mennesker var borte. Kun åtte mennesker overlevde. En russisk kvinne klarte å skjule dem. På veien opplevde de mange grusomme syn. Tusenvis av mennesker, i hovedsak jøder, var drept.
Det lå lik i grøftene og over alt.

Mor og datter ble sendt til Uralfjellene, til Kiraf, en bolsjevisk by. (Som har endret navn siden 40-tallet). -Vi var alltid sultne, minnes Bertha. – Men det var i alle fall ikke kaldt der. Vi leide et lite rom, og mor jobbet med å tørke poteter og grønnsaker til mat for soldatene. Etter hvert var det ikke mer arbeid å få. Det var nok ikke mer grønnsaker å tørke.

Til kalde nord
– Mor bestemte seg da for å reise til Karelen ved Finland. Hun hadde nye håp. Men her var det grusomt! Vi kom fra sør-øst, og hadde reist nordover til kulden. Vi holdt på å dø av både sult og kulde. Mor jobbet med å lage murstein. Jeg måtte også jobbe, og knuste glass som skulle blandes i steinene – med den ene armen min. Om sommeren gikk det bedre. Da levde vi på bær og sopp og det naturen bød på. Bærene knadde mor inn i brødet, slik at det smakte bedre.

Noen tok kontakt med oss og ba oss komme tilbake til Ukraina. Vi var lutfattige og visste ikke hvordan. Uten penger var det vanskelig å reise. Endelig fant vi en kjerre som var knust og lå i veikanten. Vi tok alt vi kunne fra vognen og solgte det. Slik fikk vi penger til å dra tilbake, forteller hun.

Nytt liv
Etter krigen fikk Bertha jobb i Odessa – ved kysten i Ukraina, på et institutt for utenlandske språkstudier. Hun studerte om dagen og underviste om kveldene. Hun traff en mann som hun elsket og de to giftet seg. Men hans mor ville ikke vite av en jødisk svigerdatter, så de fikk ikke lov til å flytte sammen. Likevel holdt de sammen i åtte år inntil hans mor fant en annen kvinne til sønnen. Bertha bodde da i Danyesk.

Det kom mange indere til instituttet. De bygget opp en metallurgisk industri. De var spesialister innen faget, snakket godt engelsk, og gjennom dem lærte Bertha seg engelsk. Hun ble siden lærer i engelsk.

Ny mann
Etter hvert kom det en ny mann inn i hennes liv. Han fridde til henne og hun sa ja, men han ville bo i Moskva. Det ville ikke Bertha, så samlivet besto av fjernkontakt og pendling. Han hadde en sønn fra før, og Bertha ble nå stemor til en jødisk gutt. Sammen fikk de også en sønn. (Han bor i dag i Israel, i Kfar Saba, og Bertha er bestemor til to gutter på fire og syv år).

Engelske kontakter
En dag kom et engelsk ektepar til Danyesk. De ville hjelpe med gjenoppbygging av synagogen som nærmest var lagt i ruiner under krigen. – Fordi jeg snakket engelsk ble jeg kontaktperson. Senere fikk jeg beskjed fra dem i England om at min stesønn var alvorlig syk, ja, kanskje døende. Han lå på Hadassa-sykehuset i Jerusalem. Han hadde immigrert til Israel tre år tidligere. Ekteparet ville at jeg skulle reise og besøke ham. Dette var i 1993. Jeg hadde ikke råd, men solgte kjøleskapet mitt og fikk penger nok til å reise. Noen i Jewish Agency hadde ordnet med pass for meg i Kiev og visum videre til Israel. Jeg fikk beskjed om å komme meg på flyet en onsdag morgen.

Varmt møte med Israel
– Jeg gruet meg veldig, for hvordan skulle jeg klare denne reisen med bare en arm? Men da jeg kom, var alt ordnet. På flyplassen hørte jeg navnet mitt.
Stemmen var kjent, og til min store glede sto en av mine tidligere språkelever og ventet med en plakat med navnet mitt!
Han tok meg til en hybelleilighet i Jerusalem hvor immigranter ble innlosjert på den tiden. Men jeg fikk varmesjokk! Kom i tykke klær fra minus 25 grader til pluss 25! Så det ble et varmt møte, smiler Bertha.

Bertha var overveldet. For lederen for Keren Klita, Delycia Jason, og hennes medarbeidere tok så godt i mot henne. De hadde ordnet med alt. Mat og youghurt i kjøleskapet, frukt, ja til og med bananer, i fruktfatet. Der lå 500 shekel, et telefonkort og et busskort. Nå kunne Bertha ringe, besøke stesønnen. Og samtidig kjøpe mat.

Stesønnen hadde kreft. I en alder av 40 år døde han en måned senere.

– Alle mente jeg skulle bli her. Jeg fikk ytterligere 500 shekel å leve for, forteller Bertha. Men hun ville tilbake. Selv om alle hjalp henne på alle måter, var hun uten venner og språk. Så hun reiste tilbake. Men smaken på livet i Israel gjorde at hun likevel kom til Israel for godt i 1996. Hennes egen sønn og hans kone ville også flytte til Israel.

Lykkelig i landet
Nå er det 11 år siden Bertha immigrerte til Israel, og hun kan ikke få fullrost landet, folkene og all den hjelpen hun får via Keren Klita. Da hun for syv år siden fikk plass på Hotell Diplomat møtte hun Alice. Bertha klarer seg fint på sin minstepensjon – på mellom 2 – 3000 shekel i måneden, fordi hun bor forholdsvis billig i den lille hybelleiligheten. Hun betaler for hjelp til innkjøp av varer og til vasking. Hun trenger en del medisiner til sin diabetes, ellers går det bra. Hun får ofte besøk av barnebarna og deres foreldre. – Jeg kunne ikke hatt det bedre noe sted, smiler Bertha og sender en hjertelig takk for støtten fra alle sine fantastiske givervenner i Norge. – Uten dere hadde jeg ikke fått denne muligheten til en så fin alderdom, smiler hun takknemlig.

Alice Jonah har ledet prosjektet via Keren Klita ved hotell Diplomat i Jerusalem gjennom 17 år. Helt frivillig. Hun takker inderlig for den hjelpen som er kommet dem til gode via HJH. Her utenfor hovedinngangen til Diplomat som har sikkerhetsvakter hele døgnet.

– Vi har lært mye
Alice Jonah immigrerte til Israel med familien fra Canada for 40 år siden. Siden 1990, gjennom 18 år, har hun arbeidet frivillig for Keren Klita på Hotell Diplomat i Jerusalem.

– Hva har endret seg mest på de årene du har arbeidet her, Alice?

– I 1990 da jeg begynte, kom det tusener på tusener av mennesker. Det var mange og store problemer. Folk var desperate. De var helt i sjokk over dette nye landet i Midtøsten. Husk, de hadde levd under kommunistregime og kom til et demokrati. Hva gjør man da? Kulturkollisjon med stor K! Men med tiden har mye roet seg.

Bedre struktur
I dag kommer det færre, det er mindre press på oss alle. Takket være bl.a. Machanaim (som også støttes av HJH) er menneskene som kommer hit mer forberedt. De kjenner kulturforskjellene, styremåten, religionen, identiteten og alt. Vi, på vår side, har lært så mye at vi behandler nykommerne mer strukturelt. Alle parter har lært veldig mye, forklarer Alice.

– Så alt fungerer ganske bra nå, forsikrer hun. – Keren Klita har laget klare og greie regler for hvordan og til hva vi skal bruke penger. Det inkluderer alt fra hjelp til tannlegebesøk, briller, høreapparater, proteser etter kreftoperasjoner til å betale for gravstener når noen går bort. De betaler også for enkelte turer samt for kostnadene ved å lage tilstelninger på helligdager som for eksempel “Laila Ceder” – eller på norsk påskemåltidet.

Ikke landets problemer
Men alt var vanskeligere før. De problemene våre nye landsmenn eventuelt får her nå, har ikke noe med Israel å gjøre. Israel har gjennomført alt det landet og menneskene har kunnet, for at det kunne tilby mennesker og flyktninger et nytt liv i et nytt land. Men uten hjelp og den kontinuerlige økonomisk støtten fra organisasjoner som norske HJH, vet jeg ikke hvordan vi ville klart dette store arbeidet, avslutter Alice Jonah. Hun er i dag godt oppe i 70-årene, og har trappet ned til èn arbeidsdag i uken på Hotell Diplomat.

Keren Klita stiller opp når sykdom og død rammer

Eleonora Shfrin fra Kerens Klita (t.v) er en god støtte for Marina og sønnen Alex Tymchak.

Marina Tymchak og hennes cerebral parese-rammede sønn Valeri.

Kerens Klita har vært en god hjelper for Julia Ziminskij og hennes to barn, Gosha og Keren, etter at ektemann og far, Gosha, plutselig døde.

Eleonora Shifrin, Keren Klitas koordinator i Ramot, kom på sitt første besøk til familien Tymchak kort tid etter at de immigrerte fra Ukraina for fire og et halvt år siden. Hun hadde med seg den vanlige kjærkomne “velkomstkorgen”med ovn, tepper og kjøkkenredskaper. Siden har det blitt mange besøk, da behovet for hjelp er stort.

Destruktiv energi grunnet hjerneskade
Familiens yngste sønn, 10-åringen Valeri, er ikke som andre barn. Han kan ikke snakke og har ukontrollerte bevegelser. Noe gikk galt under fødselen, med en hjerneskade og cerebral parese som resultat. Til tross for sin unge alder og sitt handicap er han sterk og har mye energi, men den er ofte destruktiv. Han har ødelagt ovner, møbler og senger. Han plukker ting fra hverandre og kan herje rundt om nettene.

Mor Marina strever med dårlig rygg og flere andre sykdommer. Mannen hennes har arbeid, men de færreste i Israel klarer seg på en inntekt, da lønningene er lave. Og med så mange ødeleggelser er det umulig å få endene til å møtes for familien Tymchak. De har heller ikke familie som kan tre støttende til, selv om Marina riktignok har tre onkler i landet.
Keren Klita er familiens eneste redning. Eleonora Shifrin skaffer til veie brukte møbler og bringer kuponger for kjøp av nødvendige ting, blant annet skolebøker til den eldste sønnen Alex som er 14 år og går i 7. klasse. Skolebøker er ikke gratis i Israel.

Alex forteller på godt hebraisk at det var ikke lett å flytte til et nytt land, og både han og foreldrene lengtet i begynnelsen tilbake til Ukraina, hvor alle besteforeldrene fortsatt bor. Mora reiste tilbake en gang på et overraskelsesbesøk, men hun hadde ikke før kommet gjennom passkontrollen, før hun lengtet til Israel. Alt i alt har de det mye bedre der. Alex er godt fornøyd på skolen hvor han har fått gode venner, og han forteller at han liker å løpe på fritiden. Han har også en hund som skal ha sin mosjon.

Lærer å vise tegn
Valeri fikk absolutt ingen hjelp i Ukraina. Men i Israel går han på spesialskole hvor han lærer å forholde seg til andre barn og å kommunisere ved å vise tegn. For Marina var det helt rørende å se hva han klarte å formidle da han nettopp hadde fødselsdag. Når han er på skolen, er han roligere. Problemet er helgene når han er hjemme hele dagen. Han går på medisiner, men de hjelper ikke alltid.

Imidlertid har vann en beroligende effekt, og om sommeren sitter han mye i et vannbasseng på verandaen.
Familien Tymchak bor trangt i en liten treromsleilighet. De var lovt en større leilighet, men det er et løfte som foreløpig ikke er innfridd.

Ung legefamilie
I etasjen over bor den 34-årige enken Yulia Ziminskij med sine to barn, 14-åringen Gosha og Keren på tre-fire år. Keren er en glad og fornøyd jentunge, som begeistret forteller om et besøk i dyreparken, mens de to kattene hopper rundt. Mora forteller at datteren bryr seg ikke mye om å snakke russisk, hebraisk er hennes språk.

Storebroren, som går i 8. klasse, er like flink i begge språk og leser også Harry Potter på engelsk. Han har talent for språk og var flytende i hebraisk etter bare et halvt år. Målet hans er imidlertid å utdanne seg innen dataprogrammering, og han planlegger å søke seg inn på en av Jerusalems beste og mest prestisjetunge videregående skoler for lettere å nå sittt mål. På fritida er han glad i å sykle, sammen med venner.

Eleonora fortalte før besøket at etter hennes første besøk hos familien Ziminskij med velkomstkorg og handlekuponger, hadde hun ikke mer kontakt med dem. De syntes å klare seg bra. Både Yulia og mannen var utdannet leger hjemme i Russland. Han var som skapt til å være lege, men begge strøk til den obligatoriske eksamen for legeimmigranter til Israel.

Plutselig død
De bestemte seg for å prøve igjen, men nå skulle hun finne en midlertidig jobb, og han skulle konsentrere seg om studiene. I mellomtiden hadde de fått Keren, og han passet henne mens han forberedte seg til eksamen. Han var plaget av diabetes siden 17-årsalderen, og en dag må han ha fått et anfall så fort at han ikke rakk å få tak i insulinsprøyten. Da Gosha kom hjem fra skolen, lå faren død på golvet med vesle Keren ved siden av.

En kjenning kontaktet Eleonora Shifrin, og siden har Keren Klita hjulpet denne lille familien, som ikke har en eneste slektning i Israel. Yulia, som arbeidet to år på et sykehus i Russland, vil gjerne arbeide som lege, og hun forbereder seg nå til ny eksamen gjennom Internettstudier. Så lenge dette pågår er hun uten inntekt, men som enke får hun en liten pensjon.

Derfor er Keren Klitas mat- og kleskuponger kjærkomne. Disse gis særlig i forbindelse med høytidene. Slik er Keren Klita og HJH med på å glede også denne familien som ble rammet av ulykke ved mannen og farens plutselige død.
-Eleonora er som en mor for oss, sier Yulia Ziminskij om Keren Klitas distriktkoordinator.