Fra avhengighet til uavhengighet

i , , , , , , /av

Nytt prosjekt – Shoulder to Shoulder

Ung britisk/israelsk familie sammen med veileder Avram.
Foto Ø.Bernatek.

I fjor var første året HJH støttet dette prosjektet. Styret har valgt å gi penger til arbeidet i Be’er Sheva. Shoulder to Shoulder (skulder ved skulder) har nå 12 avdelinger rundt om i Israel. Deres mål er å hjelpe familier med alvorlige problemer på rett kjøl. Familien støttes til å endre holdninger og vaner, en lang og krevende prosess. Noen immigranter har gitt opp, lever på den symbolske sosialhjelpen de kan få og blir apatiske. Veilederne driver med «skreddersøm». Først må man kartlegge hva de voksne kan; yrkesbakgrunn, utdannelse, språkkunnskaper. Dernest; økonomien – kartlegge utgifter og inntekter, gjeld. Så; helse, deretter hvordan har barna det. Frivillig veileder og profesjonelle hjelpere går igjennom alt dette med familien. Langsomt øker selvinnsikten og forståelsen. Man lager plan for sunnere og rimeligere kosthold – og for en fornuftig døgnrytme. Veilederne hjelper til med å lete etter arbeid, evt. kurs som kan gi arbeidsmuligheter. Sammen går de til banken for å reforhandle evt. lån. Veileder følger familien tett på ukesbasis. Samtidig går 10-15 familier sammen i gruppe får å kunne utveksle erfaringer og hjelpe hverandre praktisk. Shoulder to Shoulder ønsker at brukerne langsomt – skritt for skritt – skal ta tak i egne liv. De frigjør seg fra en onde sirkel av svak økonomi, dårlige språkkunnskaper, arbeidsløshet og manglende selvrespekt. «Jeg ante ikke hvor jeg skulle henvende meg for å få hjelp. Vi hadde ikke penger, ikke arbeid og bodde i en leilighet som kostet det samme som det vi fikk i sosialhjelp. Min kone hadde termin om tre måneder. Noen fortalte meg om Shoulder to Shoulder. Takket være dem går jeg nå på kurs for å bli bokholder, har deltidsjobb i en kolonialbutikk og vi har flyttet inn i en langt rimeligere bolig. Should to Shoulder har hjulpet oss, vist oss hvor vi skulle lete, fått meg til å ta deltidsjobben som er dårlig betalt – men, som de har forklart oss – det blir jo inntekt av det, og jeg får rimelige matvarer der. Og de oppmuntrer oss. Dette skal vi greie, ikke minst for guttungens skyld.» sa en ung mann vi traff på senteret. Dette er et prosjekt med stor grad av frivillig innsats. Mennesker med en nøktern innstilling hjelper medmennesker i en vanskelig livssituasjon. Shoulder to Shoulder lykkes med å få 90 % av familiene til å bli økonomisk uavhengige av sosialhjelp. Bildetekst: Ung britisk/israelsk familie sammen med veileder Avram. Foto Ø.Bernatek.

Eksperter på styrke og trygghet

i , , , , , /av

Ved Sapir College i Sha’ar HaNegev møter vi fire kvinner. Vi sammenligner dem med fire sterke røtter på et gigantisk tre. For de bidrar til at barn og voksne finner styrke til å holde seg oppreist.

Hana Tal, Ornit Rosenblat, Tami Goren og Mirta Snir arbeider på et av de fem styrkesentrene i regionen. De har rundt 40 medarbeidere og hundrevis av frivillige hjelpere blant regionens 6000 innbyggere. De holder kurs for å lære flest mulig hvordan de skal håndtere ulike situasjoner.

Hana Tal, sosionom og leder ved senteret som ble etablert i 2008:
-Vi fokuserer på tre områder, sier hun. – Vi legger til rette for alt innen krisehåndtering. Vi lærer opp team innen alle institusjoner, regionale skoler og barnehager. Overalt der mennesker bor og arbeider. Dernest har vi opprettet grupper for psykologisk håndtering av barn, unge, eldre, ulike yrkesgrupper som lærere mfl, slik at de bedre skal kunne snakke ut når noe skjer. Det tredje området er et kommunalt sosialt prosjekt som handler om å finne styrke til å se fremover og å gjennomføre sine drømmer. Vi kaller det ”Dolphins”. Vi har nå 20 slike prosjekter i gang.

Ornit, klinisk psykolog: – Etter 11 år med rakettangrep møter jeg barn og foreldre i veldig dårlig forfatning. Foreldrene er utslitt av alltid å være redde. De er bekymret for sine barn og føler at de ikke strekker til som foreldre når de ikke kan beskytte dem hver time i døgnet. I februar og mars i år var det ekstra mange som ba om hjelp for barn mellom fire og åtte år. En seks år gammel jente tør ikke gå fra rom til rom alene. Hun har mareritt om natten, sover med foreldrene, er sengevæter og nekter å ta buss til skolen. På skolen må hun ha følge inn på toalettet. Hvert barn på denne alderen har opplevd tusenvis av ”rød-alarm”-sirener og det påvirker dem på ulike måter. De fleste lider av posttraumatisk stresssyndrom.

Gjennom lek prøver vi å snakke med dem om deres følelser på godt og vondt. De uttrykker seg om alt det vonde, og så kommer vi inn med det som kanskje er litt godt også. Feks det å være sammen. Vi har utviklet et spill hvor barna lærer hva som skjer og hvordan de skal forholde seg i ulike situasjoner. Slik skal de kjenne igjen situasjoner og føle en trygghet. Så langt ser vi gode resultater både blant voksne og barn, smiler hun.

Tami er sosionom og leder for barnas velferd: -Vi lager arrangementer med den terapeutiske grunntanken: Å hjelpe andre er å hjelpe seg selv. Vi organiserer matfestivaler, der vi har hatt retter fra land der immigrantene har kommet fra. En het ”Sør-Afrika-festival”. Vi har hatt et spesielt dekorasjonsprosjekt i Kfar Aza hvor familier har vært sammen om å dekorere hver sin store keramikk-krukke. Disse står nå med blomster i rundkjøringer og overalt i lokalmiljøet. Viktig å gjøre noe sammen som er fylt med glede. Frivillige er en del av livet her. Det er kanskje mer naturlig her enn i byene. Men situasjonen her er helt spesiell. Likevel blir folk boende. Vi føler samhold og solidaritet.

Mirta Snir er pedagogisk psykologisk rådgiver: -Vi lærer innbyggerne å håndtere sin angst. Når man hver dag kjenner redselen for å dø og man ikke kan gi barna den tryggheten de trenger, da føler man seg som en dårlig mor og far. Vi forsøker å gi alle ulike verktøy for å mestre sin angst. Foreldre undrer; kan jeg ta barnet mitt ut i dag? Det er viktig at alle føler seg sterke slik at de kan fortsette å leve et godt liv. Vi trener bla grupper til å hjelpe til i akutte situasjoner. En viktig øvelse er å lære å puste. Vi gir dem øvelser innen mange felter inntil de blir eksperter og føler seg trygge.

Om senteret:
Siden senterets oppstart i 2008 frem til i dag har 550 personer søkt og fått hjelp for posttraumatiske lidelser. 60 prosent barn og 40 prosent voksne. Flest mennesker – ca 200 – oppsøkte senteret i 2011.

 

 

 

Hvordan bevare hukommelsen? Del 1 av 2

i , , , , /av

Batzion kom fra Kurdistan (foran t.v.). Hun har aldri gått på skole og leser nå ganske langsomt en hebraisk tekst på brikkene til puslespillet; bil, ballong, gul, rød. «Min mann er dårlig, og derfor er han ganske vanskelig. Denne gruppen gir meg friminutt – og jeg kommer gla hjem.» Foto Dvora Willansky

Vi stopper ved ennå et bydelshus. Går inn og finner 20-25 damer rundt bordene. Det er aktive brukere, frivillige hjelpere og en pensjonert psykolog. Her arbeides det med kognitiv og hukommelses-bevarende aktiviteter. Vanskelige begreper, men det går ut på å trene hjernen for å bevare hukommelsen. Noen har hatt slag, andre er på vei inn i demens. Mange trives med mentale utfordringer og godt selskap.

På bordene ligger Memory, Back Gammon, puslespill av ulike slag med svært forskjellig vanskelighetsgrad. Alt utvalgt av psykologen.

Plutselig kommer en ny bruker inn, godt støttet av en ung kvinne, trolig en hjemmehjelp – «Hun er 93 år», hvisker damen som sitter ved siden av meg.

“ Jeg følte meg ikke helt bra i dag, men jeg kom likevel, for jeg vet at når jeg har vært her føler jeg meg straks mye bedre”, sier hun. Straks får hun en stol og en kopp kaffe og går i gang med et ganske vanskelig puslespill, få, nesten helt like brikker og egentlig ikke noe gjenkjennelig motiv.

Les videre om dette flotte prosjektet her.

En aktiv hverdag holder eldre immigranter i gang.

i , , , , /av

En formiddag med besøk på tre forskjellige aktiviteter i Hadassahs lavterskelprosjekt for eldre kvinner.

Både gutter og jenter fra 8.klasse underviser de eldre damene.
Foto: Dvora Willansky

Hadassahs prosjekt for eldre immigrantkvinner i noen av Jerusalems mer vanskeligstilte bydeler har mange nyttige og spennende elementer. Ét er samarbeidet med Keshet, en skole i nabolaget.

Skolen har et fag, der elevene kan velge mellom forskjellige samfunnsnyttige aktiviteter. En er å lære eldre damer å bruke PC. En fast skoletime i uken kommer 15-20 eldre damer til PC rommet på skolen og sitter sammen med sin partner fra 8.klasse og får opplæring. Skolens datalærer gir oppgaver som de skal gjøre i fellesskap, noen ganger med lekse som skal sendes inn som e-post. For meg var det en overraskelse å se hvor mange gutter som hadde meldt seg til dette og hvor hyggelige og tålmodige de var mot de eldre.

De fleste av damene har ikke PCer hjemme, men i løpet av timen er det meste gjort. I dag skal de lage en telefonliste, med navn, adresse og telefonnummer til familie og venner. Opplysningene legges inn i et spesielt skjema, det skal lages fancy bakgrunn og limes inn bilder. Hjemmeleksen blir å finne bilder av dem man har på listen. Disse skal så scannes på skolen, og limes inn i dokumentet.

Ora, her sammen med 8-klassing Shahar og prosjektkoordinator Tal fra Hadassa, forteller til Eli Finsveen, HJH: “Jeg kom i 1951 fra Irak. Vi bodde to år i telt. Jeg var tilfreds, vi hadde det vi trengte og vi var kommet hjem til fedrenes land. Her lærer jeg data, så jeg kan snakke med barnebarna. Jeg er til og med oldemor! Hils giverne i Norge og si tusen takk. Dere aner ikke hvilken oppmuntring dette er i hverdagen.”
Foto: Dvora Willansky

Kontakten mellom de eldre og ungdommene er god, så dette er en vinn/vinn situasjon. De unge føler at de kan noe og er til nytte, de lærer at disse eldre damene vet mye om landet og gamle dager og en form for vennskap utvikler seg. De eldre lærer noe nytt og ved å ha en ungdom ved siden av seg hele tiden, føler de seg trygge og greier å vedlikeholde kunnskapen gjennom regelmessig bruk. De husker bedre hvordan man åpner, skriver, lagrer o.s.v. Dette samarbeidet mellom den eldre og den unge har også ringvirkninger inn i de respektive familier, for bakgrunnen er ofte svært forskjellig. Mange nye opplevelser og historier kommer nå ved middagsbordet.
Man bygger opp en gjensidig tillit, som gjør de eldres hverdag tryggere fordi de føler at de kjenner og forstår de unge bedre – og de unge får respekt for de eldre, som kan være fysisk reduserte men som har så mange andre kvaliteter, noe de unge lærer å sette pris på.
På slutten av skoleåret skal de sammen lage en liten bok med bilder o.l. der de forteller forskjellige historier om bakgrunn, oppvekst og hva de ellers har lyst til å legge inn, hva de har lært av samarbeidet – egentlig blir det en bok om hvordan bruk av data kan knytte generasjonene sammen.
Igjen blir jeg imponert over oppfinnsomhet og pågangsmot. Med enkle midler kan hverdagen gjøres bedre for alle.

“Dette prosjektet har reddet nabolaget”

i , , , , /av

Det bøyes og tøyes. Kvinnene deltar med iver.

Vi kommer til et lite bydelshus for å hilse på damene i mosjonsklassen. Ca 15 damer ligger på matter utover gulvet i en flerbrukssal. Et par sitter på scenekanter og tillemper øvelsene til sittestilling. Rolige, langsomme bevegelser, dyp pust. Et godt «friminutt» for mange.

Da treningsprogrammet var avsluttet, var det mange som ville ha en liten prat. «Vi er ikke så mange i dag, for mange er gått i gang med rundvasken til Pesach (jødisk påske)», sier en av damene.

Et par av damene leder selv spasergrupper. 5-6 damer går sammen tur flere ganger i uken – og de går langt og føler at de har det bedre nå, frisk luft og mosjon styrker kroppen. Og gruppen er sosial, man snakker sammen om løst og fast. Gruppelederne føler et ansvar for deltakerne som ofte er enslige. Ringer for å sikre seg at de blir med ut. Formidler behov for helsehjelp til sykepleieren fra Hadassah sykehuset. Så enkelt, så nyttig.

Idet vi går sier en: «Vet du, dette prosjektet har reddet nabolaget» . Mye tyder på at det i all fall har gitt nabolagets eldre en langt bedre hverdag.

 

Vi fikk to gode og varme uker på tur

i /av

Jubileumsturen vår ble inspirerende og nyttig både for deltakerne og arbeidet HJH sammen med giverne våre har ansvaret for. Og turen ble vellykket for deltakerne, vi fikk hele tiden klare meldinger om at alle hadde det bra og gledet seg over det vi fikk se på prosjektene og ellers rundt i landet. Stemningen i gruppa og mellom alle som var med var svært god under hele turen! Vi hadde tid til samtaler og samvær både i bussen, på besøkene ved prosjektene og de bibelhistoriske stedene og ved bordene ved måltidene. Det ble knyttet mange nye vennskapsbånd på denne turen – og vi slapp nærmest helt sykdom og uhell. Frisk og felles sang både i bussen og ellers var også med på å skape god stemning, glede og god atmosfære.
Turen var svært inspirerende for oss alle – ledere og deltakere – fordi vi på denne turen fikk mange gode besøk på flere av prosjektene våre. Der fikk vi se og høre om det store og viktige arbeidet som de mange prosjektene våre driver for midlene de får fra Hjelp Jødene Hjem og giverne våre. Og vi fikk alle nærmest se og føle på kroppen hvor takknemlige brukerne og lederne er for støtten fra Norge – og hvor avhengige de er av den for å drive arbeidet framover. Dette opplevde vi på alle prosjektbesøkene både i Jerusalem, i Galilea og i sør i Negev.

Turen var lagt opp med besøk på disse stedene – og innimellom prosjektbesøk og konserter og lignende fikk vi mye fritid til «ferie» ved svømmebassenget, på shopping eller på bussturene mellom landsdelene. En spennende og god opplevelse var også en ettermiddag og en hel dag ved Dødehavet.

Det var vel flere høydepunkter på turen, men her må vi nevne avdukingen av plaketten til ære for Kåre Kristiansen, som har gitt navn til datarommet på Yad Sarah-hovedkontoret. Her var det tale av HJH-formannen Øivind Bernatek, og ved lunsjen var det hilsener fra Norges chargé d’affaires i Israel, Vebjørn Dysvik, Yad Sarahs grunnlegger og styreformann Uri Lupolianski og vår rådgiver i Israel, rabbiner Michael Melchior.

På turen i år var det også en svært god «blanding» i gruppa mellom «veteraner» som har vært med oss på en eller flere turer før, og nye reisende. Det var fint at hele 10-12 av deltakerne var i Israel for første gang og en om lag like stor gruppe reiste med oss for første gang. Det var også flott at mange av våre trofaste givere og støttespillere gjennom flere år var med og fikk ny inspirasjon.

Jeg tror vi fikk en god balanse mellom program og fritid. Mange ga uttrykk for det. Og det er viktig – HJH-turene skal være informative, vi har en klar målsetting om å møte prosjektene våre og jødene ellers, se landet og samtidig få en god høstferie.

Nå har vi som fikk være med på turen mange gode minner å ta fram når høstmørket og kulden setter inn – og vi har nok alle fått noen nye venner.

«Det var så godt å være med på denne turen,» sa en av deltakerne til meg dagen før vi dro hjem. «Det var ingen klikker på denne turen, samme hvor jeg satte meg ved måltidene var jeg velkommen og inkludert, og praten gikk livlig med en gang.»

Opplevelser i kø

i , /av

Israel bygger landet med kjærlighet
Fridtjof Berg er tidligere barneskolerektor gjennom 30 år og besøkte Israel for første gang i 1973 etter Yom Kippur-krigen. – Jeg fikk mange dype inntrykk dengang. I -93 reiste jeg på min første tur med HJH, med Anne Sender og avdøde Helge Aarflot som reiseledere. Jeg opplevde dengang som nå det hele fantastisk og litt to-delt: Først får vi se alt vi ønsker av historiske steder så som Oljeberget, Getsemane, Genesaretsjøen med mer – og samtidig opplever vi dagens Israel. Det foregår hele tiden en unik utvikling både i skolen, innefor frivillighetsarbeidet, og ikke minst hva som gjøres for de etiopiske immigrantene, sier Fridtjof. Han trekker frem besøket på absorbsjonssenteret i Mevasseret utenfor Jerusalem som et eksempel. Besøket har gitt ham personlig en dypere forståelse for de nye landsmennenes situasjon. Men også for hva deres nye hjemland må yte av frivillig innsats, hjelp og støtte for at begge parter skal lykkes i fremtiden. – Dessuten smeltet jeg for ungene, smiler Fridtjof. Han er mest opptatt av det pulserende livet i Israel. – For i motsetning til andre som bygger sine land med sverd, er jeg imponert over å oppleve hvordan Israel bygges opp med kjærlighet, sier Fridtjof og tilføyer smilende: – Det er ekstra hyggelig på denne reisen. Ikke bare på grunn av de vennlig og omtenksomme reiselederne, Ida Husveg, Conrad Myrland, Torbjørn Ekroll og Eli Finsveen: Min kone er med for første gang! Tidligere var hun litt engstelig, men å se hvordan hun storkoser seg her i Israel er min bonus.

Trosset flyskrekken
Signy H. Kyllingstad har vært Israelvenn hele livet og giver i HJH siden starten for 19 år siden. Dessuten har hun alltid ønsket å besøke landet. Men med flyskrekk så har det blitt uttallige bussturer i Europa i stedet. Likevel har hun alltid sagt: «Skal jeg inn i et fly en gang må reisen gå til Israel». – To av årets bestilte bussturer ble avlyst. Jeg leste verset «Frykt ikke og vær ikke redd!»i Isaiah. Da meldte jeg meg på denne Israelturen, forteller hun smilende. Hun innrømmer engstelse helt frem til avreise. Men på flyplassen slapp angsten taket, noe som føltes befriende.

Signy synes det er sterkt å få oppleve alle historiske og religiøse steder hun har besøkt, men er mest betatt av Jerusalem.
– Yad Vashem var gripende, og alt jeg hadde lest om Jerusalem har svart til forventningene. Det var sterkt. Tel Aviv var ikke spennende, den lignet på alle andre byer, mener hun.

Ellers er hun overrasket over at landet ikke er tettere befolket og synes det er mye ørken her, mens hun mimrer litt over de flytende, vektløse minnene fra en dukkert i Dødehavet. – Det har vært utrolig spennende å være med, men noe slitsomt og litt for varmt for meg. Jeg har ikke ben til så mye ståing og gåing som det har blitt. Men når det er sagt synes hun det er viktig å be om fred over Israel og jødene. Hun stoler på at Gud er med dem.
– Han vet best, hevder hun og legger til:
– Og arbeidet for Israel vil jeg være med i. Er det noe som er viktig i dag, så er det å holde seg til Guds ord – og ikke høre på det som mange folk sier, mener og tror. For det holder ikke, sier Signy, mens hun enn så lenge befinner seg i oppfyllelsen av sin drøm.

Russiskfødte amerikanere til Israel for første gang

i , , /av

Gruppen av russiskfødte amerikanske jøder på Israelsbesøk i regi av ungdomsorganisasjonen Ezra.

De er seriøse ungdommer i godt voksen alder, fra 22 til 26 år. Flest jenter denne gang og to av dem er gift. Alle har russisk som morsmål, men har emigrert til USA med sine foreldre eller foresatte på begynnelsen av 1990-tallet. De fleste er ferdige med studiene og jobber nå. Ezra, organisasjonen som står bak turene og som HJH støtter, arbeider i hele verden. Blant mottoene er ikke bare å få dem til Israel, men å følge dem opp i ettertid. Håpet er at de en dag skal komme hjem. Hjem til Israel.

Starten på en lang prosess
Ifølge Danny Elinson, Ezras koordinator i Israel, er dette bare starten på en lang prosess som kan vare flere år for akkurat denne gruppen russiske/amerikanske ungdommer. For dem som kommer direkte fra Russland, tar det som oftest rundt et år før de kommer til Israel for godt.

Hovedsenteret for Ezra ligger i New York. Men det er åpnet et nytt i Boston, Minnesota og Ohio. Der skapes det jødiske miljøer med mange aktiviteter. De kan bare være med på turen og programmet som førstegangsbesøkende i Israel. De kommer alle for å se og oppleve med egne øyne; hva er Israel? Med seg på programmet får de en kvinnelig og en mannlig leder, samt en russiskspråklig guide gjennom hele programmet. (De kunne velge språk, og valgte russisk).

Fyldig program
Programmet for denne gruppen har vært som følger:

1. dag; Tel Aviv, bli kjent gjennom leker og aktiviteter

2. dag; reiste til Safed, synagogebesøk, jødiske tradisjoner, kabbala og møte med en rabbiner

3. dag; besøk i Tiberias, synagogebesøk, feiret shabat.

4. dag; shabatfeiring med leker, turgåing og seminar på hotellet – hva er jødiskhet?

5. dag; til Ramat HaGolan. Soldater kom for å være med og for å fortelle om moderne historie, kriger etc. Videre til Libanongrensen og til kibbutz Kfar Giladi, opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, så videre til grensen mot Syria

6. dag; Jerusalem, Gamlebyen med de jødiske kvarter samt Klagemuren og tunnelbesøk

7. dag; Latrun og tankmuseet (denne dagen skulle de plantet trær i Ezra-skogen samt vært arkeologer i Emek HaEla for en dag. Slike aktiviteter ble avlyst pga regnvær) Videre til Arad hvor de sov i beduinertelt.

8. dag; Grytidlig tur til Masada, videre til Dødehavet og så til Eilat i sør.

9. dag; Tilbake til Jerusalem og Yad Vashem-seminar på formiddagen- shabatfeiring i Tel Aviv fredag kveld og lørdag.

10. dag; Avreise USA søndag morgen.

Kusinene Sasha og Yelena
-Min største drøm har gått i oppfyllelse. Drømmen var å se Jerusalem, smiler Sasha Cherchenko (22). Sammen med kusinen Yelena Vinokurova (25), meldte hun seg på denne Birthright-turen til det forgjettede landet. Annonsen fant de på internett.

– Foreldrene mine trodde meg ikke da jeg fortalte at jeg kunne få reise til Israel helt gratis. Men dette er det mest fantastiske jeg har vært med på. Yelena nikker enig.
De to er enige i flere ting: Reisen har gjort dem klar over hvor de egentlig kommer fra og at den vil forandre de to jentene for resten av livet.

– Jeg har fått et helt annet syn på politikk, kultur og religion. Det man leser om og hører og ser på TV i USA er langt fra den virkeligheten jeg har opplevd etter at jeg kom hit. Tror dette er begynnelsen på alt! stråler Yelena. De mener at alle jøder skulle komme og se og oppleve landet. For de som bor i USA kan aldri forstå hva landet er uten å ha vært her, mener de.
De er fra henholdsvis Kasakhstan og Usbekistan. Sasha har en bestemor i Moskva, men foreldrene flyttet til USA da hun var åtte. Yelena kom dit som 10-åring. Alle i gruppen snakker russisk som morsmål, men er selvsagt perfekte i engelsk.

– Hva har gjort dypest inntrykk?

– Det er utrolig å se hvordan folk som lever her kjemper. På alle fronter. Alle har sin historie og de elsker landet sitt. De som ikke gjør det kan ikke bo her, sier de to.

– Kan dere se for dere et liv i Israel?

– Tror det er dyrt å bo her, og så må vi lære språket og komme oss inn i arbeidslivet. Det er umulig å si i dag…

Lev fra Bronx, New York
Vi møter Lev Singer (26) ved utgangen av Yad Vashem. Han er født i Moskva og kom til USA med familien i 1990, åtte år gammel. Han ble sendt på yeshiva (religiøs gutteskole) som niåring i Bronx, New York.

– Hvordan føles det å være her, Lev?

– Det er som endelig å være hjemme! svarer han. Så strømmer tårene på. Inntrykkene fra museumsbesøket har beveget ham sterkt. Usammenhengende forteller han om bestefaren som vokste opp i en sthetl i Polen (lite, jødisk samfunn i Øst-Europa), og hvordan han ble tatt til fange av tyskerne. Bestefaren ble tatt til fange to ganger og hadde ligget i en massegrav, men klarte å komme seg levende opp.

Da Lev har kommet seg litt, forteller han mer om familien fra Polen. Og guiden deres Larissa, har funnet ut at han er i slekt med forfatteren Isaac Bashevis Singer – det skal ha vært en av bestefedrenes eller oldefedrenes bror.

– Men hvordan trives du i Israel?

– Liker meg her, og det er mye interessant å oppleve.

– Ser du for deg at du kan bo her en gang?

– Ja, hvis det er mulig. Men jeg er sterkt knyttet til familien min som bor i USA og Canada, så jeg vet ikke om jeg klarer å reise fra dem.

 

Tusen takk for varme julegaver

i , /av

De gaver som ikke var øremerket spesielt, ble fordelt %-vis i forhold til det som var kommet inn til ryggsekker, varmeovner og varme klær.

Glade takkemailer er kommet på vegne av barn og unge. De tre organisasjonene er helt overveldet og formidler beskjeden videre. Det blir nå handlet inn varmeovner så de kommer på plass på skolen omgående og de foreldreløse søskenflokker kan kjøpe skikkelige vinterklær til høytiden. Ryggsekkene vil snart ligge klare for utdeling.

Vi er alle dypt rørt over oppslutningen. Dere gjør en forskjell!

Her følger en hilsen fra Ruth Bar-On, direktør ved Selah/ Israel Crisis Management

Kjære venner
Jeg skriver til dere på vegne av de foreldreløse etiopiske barna, – i den dypeste takknemmelighet over Hjelp Jødene Hjems julegaveaksjon som innbrakte kr 242.330 til dem.

Tusen takk for at dere gjør en forskjell i livet til disse barna, som gjennom tap og vansker, har mistet en del av sin barndom. På denne sjenerøse måten bringer dere noe glede og lys inn i barnas liv igjen og det er en velsignet gjerning.

I disse siste ukene, siden krigen startet, har vi vært opptatt med immigrantfamiliene i byene i sør, som blir beskutt av Kassam- og Grad-raketter. Det er mange sårede og traumatiserte, sårbare eldre, familier som har fått sitt hjem ødelagt, og andre. Våre krisegrupper, som består av psykiater, psykolog, sosialarbeidere og opplærte frivillige har dratt til byer under beskytning for å gi praktisk hjelp og følelsesmessig støtte. Jeg føler at det ikke er mulig for oss å nå alle, men vi gjør alt vi kan for å skaffe hjelp og lette situasjonen for folk i den nåværende krise. Jeg vet at dere deler våre bønner for fred i regionen.

Hjertelig takk

i , /av

Vi er fantastisk imponert over den givergleden vi daglig ser. Julegaveaksjonen var en suksess og gaveinngangen i desember måned ser ut til å gå over i historien som en av de aller beste. Totalt fikk vi da inn mer enn 1.1 mill. Og vi kommer opp i 9.3 mill. samlet for 2008. Kr 5.236.000 er overført til prosjekter i Russland, Etiopia og Israel. Det betyr at vi også i år har sendt mer enn kr 100.000 hver uke til forskjellige prosjekter som alle på ulike måter støtter opp om innvandringen. Vi har også distribuert informasjonsmateriell om jødenes situasjon rundt om i verden og i Israel. De endelige regnskapstall og prosenter kommer i neste nyhetsbrev sammen med innvandringsstatistikken.

Immigranter til Israel har fått god hjelp fra dere. Mange som kom i en vanskelig situasjon har fått hjelp. Motivasjon til å emigrere og støtte hvis det blir litt for vanskelig, hjelp til å forberede seg på de nye forhold og opplæring/omskolering for å kunne klare seg selv – alt dette og mye mer bidrar dere til. Og med lokal dugnadsinnsats rekker pengene svært langt og er til stor velsignelse.

Jeg har møtt elever på Ulpan Halom i St. Petersburg som var blitt svært motivert til å emigrere til Israel. Ved besøk på prosjektene i Israel møter jeg ofte mennesker som ber meg hilse dere og takke for støtten. Innimellom er det skjebner så vanskelige at det er utrolig at folk har kunnet bære det. Men den medmenneskelighet og varme disse immigrantene er blitt møtt med på prosjekter som dere har gitt bidrag til, har hjulpet dem til å greie det.

Mange som bor i Israel legger spesielt merke til det arbeid som finansieres fra Norge. Dette fordi vårt eget land har vært spesielt framme i media der p.g.a. anti-israelske og anti-jødiske holdninger. Vi takker dere for at dere står fast med oss i vårt arbeid og håper at 2009 vil bli et rekordår nettopp på grunn av dette. Deres omtanke og kjærlighet er en uvurderlig støtte for Israels hardt prøvede folk i disse vanskelige tider. La oss vise tydelig at vi støtter Israel og landets immigranter og at vi hjelper jøder hjem og hjemme!