Det gjenstår mange strevsomme dager

i , , , /av

Jewish Agency har nå avsluttet sitt arbeid i Etiopia. Alle personer som ble godkjent for innvandring til Israel, er nå kommet hjem. Det er rimelig at man vil få kontakt med flere jøder der nede, men det vil fra nå av bli arbeidsoppgaven til den israelske ambassaden i Addis Abeba. De vil også ta seg av søknader om familiegjenforening. Sammen med Israelsvenner verden over har HJHs givere bidratt til all forberedelsene i Gondar og flyreisen til Israel. Hjertelig takk skal dere ha for at dere gjennom årene bidro til at dette ble mulig.

 

Men når den etiopiske immigranten setter foten på israelsk jord, gjenstår det en stor innsats før innvandreren føler seg hjemme og kan greie seg på egenhånd. For denne gruppen må vi alle hjelpe i integreringen. Tross gode forberedelser i Gondar vil de fleste av dem som er kommet i denne omgang trenge fortsatt hjelp i flere år. De bor nå i mottakssentre og skal lære seg språket og kulturen. I Israel er det et annet kosthold og en annen æreskode. Arbeidslivets regler er annerledes. Og hva er en bankautomat? Hvordan fungerer skolen og hva forventes av foreldre som selv ikke kan lese og skrive?

 

Det blir en lang vei å gå for den enkelte og påkjenningene på familiefellesskapet blir store. Kanskje får mor jobb, men ikke far. Kanskje vil ungjenta sminke seg og være ute med venner. Eller hun vil ha et ord med i laget ved valg av ektefelle. Barna som ofte tar språket lettere enn voksne, må ofte være tolker for foreldrene. De er med på møte med skolen, hos legen, hos myndighetene. Noen får store omsorgsbyrder og må ta ansvar for småsøsken. Oppgaver som barn burde slippe.

 

Men uansett – vi skal være der for dem, gjennom prosjekter HJH støtter. Vi vil gjøre hverdagen lettere, slik at de føler at de er kommet hjem og er velkomne. Ditt bidrag vil gjøre livet litt lettere for de nye immigrantene.

Kjære giver

i /av

I det nye jødiske kalenderåret er vi nå inne i en stille periode etter de høye helligdager og Løvhyttefesten. Det gir ro til å se mer fremover og for å planlegge for 2014. Frem til nå har vi klart å holde en stabil og god giverinngang, og vi har både håp og tro at det vil fortsette også i 2014. Samtidig ser vi på de mange henvendelser vi får fra forskjellige ideelle organisasjoner i Israel, at det er mye mer vi kunne ha utrettet med flere givere på laget.

Derfor blir en hovedprioritering i 2014 å få nye givere, og også her trenger vi også deres hjelp. Tenk hva vi kunne utrette, tenk hvilken velsignelse det kunne bli for mange nye i Israel, hvis hver giver klarte å skaffe en ny giver! Det høres jo ikke ut som en umulig oppgave!

Vi håper derfor at dere i tillegg til de sjenerøse bidragene dere gir, vil forsøke å hjelpe oss med å få nye givere. Dette kommer vi mer tilbake til i senere nyhetsbrev, men det er ingen grunn til å vente; jo flere nye givere og jo raskere vi kan få dem, jo bedre for alle som vi da kan hjelpe!

Når dette nyhetsbrevet når dere er en gruppe av våre givere i Israel og besøker flere av våre prosjekter. Å delta på våre giverturer er en helt unik anledning til å oppleve Israel på en annen måte, til å møte det virkelige Israel med alle dets gleder og utfordringer, til å møte noen av de mange nye immigrantene og til å møte mange frivillige som gir av sin tid for å hjelpe andre. Dette er små og store hendelser og hverdagshelter vi aldri hører om i nyhetsbildet. Jeg kan forsikre om at slike møter setter dype spor og er med på å berike livet!

De siste av de etiopiske jødene som har fått godkjent å kunne reise til Israel, er nå kommet til Israel. Det er fantastisk, og det har vært et enormt løfte å hjelpe dem alle til Israel, men prosjektet er på ingen måte ferdig. Nå trenger de hjelp for å starte sine nye liv i Israel. Noen vil klare dette forholdsvis raskt, mens andre vil trenge ganske mye tid. Vi vil være der for dem og hjelpe dem til en trygg og god tilværelse i deres nye hjemland.

Samtidig er det signaler om at flere med jødiske røtter i Etiopia ønsker å vende hjem til Israel, så vi kan trolig om noen få år regne med at også nye grupper fra Etiopia vil komme til Israel. Frem til det, vil nye immigranter komme fra mange land, og fortsatt vil de jøder fra de tidligere Sovjetrepublikkene utgjøre en stor gruppe og trolig også jøder fra Frankrike. Vi vet i hvert fall at vår hjelp er påkrevet lenge, og vi tror og håper at du fortsatt vil være en del av dette viktige prosjektet for så vel Israel som for det jødiske folk!

Takk for at du er med og gir nye immigranter en hjelpende hånd! På den måte er du en direkte del av Israels nye historie!

 

Øyvind Bernatek

Styrets leder

Hjelper ungdom å velge rett vei

i , /av

Når Sapir, Daniela, Eva og Hani kjeder seg om kvelden har de en fritidsklubb de kan gå til. Her treffer de venner og kan være med på aktiviteter som favner enhver interesse.

 

Lod har i mange år vært kjent som en fattig by med mye kriminalitet. Slåssing, drap, fyll og narkotika blant de ulike minoritetene har vært et stort problem for innbyggerne såvel som for byens omdømme. Her bor et stort antall arabere, kristne og innvandrede jøder sammen med alle innfødte. I slutten av 2011 talte de til sammen 74 000.

 

Bortsett fra noen fargerike og opplyste bensinstasjoner oser byen av fattigslighet og nedslitthet. Selv om de voksne har sitt å stri med, er det barna og ungdommen som trenger støtte, omsorg og veivisere i livet. Det er også hva prosjektet handler om.

 

 

”By uten vold”-prosjektet ble opprettet av myndighetene i Israel i samarbeid med Lod

kommune i 2008. Lod var den åttende byen som kom med i samarbeidet. I dag har

prosjektene økt til hele 98 steder over hele landet. HJH støtter Israel Association for

Immigrant Children (IAIC) som igjen gir økonomisk støtte til dette tiltaket i samarbeid

med Lod kommune og myndighetene.

 

Valeria Volodarsky er ungdomsinstruktør og ansatt av kommunen ved fritidsklubben i Lod. Hun forteller at det ganske slitte huset de holder til i, blir brukt som møtested av byens pensjonister på dagtid, men på ettermiddagen og frem til midnatt på hverdager er huset åpent for all ungdom fra 12 til 18 år. Totalt er det rundt 200 unge som har funnet veien til fritidsklubben. Eller også: Klubbens ledere har funnet ungdommene og invitert dem med på laget. Femti meter bortenfor er det åpnet en ny klubb for litt eldre ungdom, men med samme mål: Hindre vold i Lod.

 

– De unge har selv malt og dekorert, de har plantet blomster rundt klubbhuset og de er med på spennende aktiviteter vi legger opp til, forteller hun.

– Hvem er de?

– De er barn av immigranter fra Russland, Etiopia, barn av innfødte samt arabiske barn. Hele spekteret. Vi finner dem på gaten, i parker, ja overalt. De fleste har problemer i livet sitt og i hjemmet, fortsetter Valeria.

 

Hun ramser opp:

Fattigdom

Foreldrene jobber til midnatt og barna må klare kveldene alene

Enslig forelder

Foreldrene er syke og barna må hjelpe med alt

Foreldrene er skilt

Brødrene eller faren er i fengsel

Nabolaget er fattig, og selv om de unge har ressurser, må de gå på de billigste skolene

 

Paradoksalt nok ble ordføreren i Lod dømt for korrupsjon for et par år siden og ble dømt til fire års fengsel. Dermed er Lod midlertidig satt under myndighetenes administrasjon – og for tiden uten en formell lokal administrasjon.

 

Men, det har ikke hindret fritidsklubben fra å gi ny livsgnist og optimisme til de unge! Her får de prøve seg på lokalt teater, de får snakke med voksne som forteller om hva som skjer i militæret, de får utvikle sine religiøse sider og ikke minst; de får lære om landet Israel. Men, viktigst av alt; de må lære seg å respektere hverandre, sin egen og andres forskjellighet, gi av seg selv og bidra med det de kan til å bygge opp det samfunnet de alle skal leve videre – og godt – sammen i.

 

– En gutt ville så gjerne oppleve å feire Pesach (den jødiske påsefeiringen), forteller Valeria. – Vi fant et hjem som mer enn gjerne ønsket gutten velkommen til å feire sammen med dem. Vi prøver så godt vi kan å finne frem til den enkeltes ønsker og behov, og vi gjør det vi kan for å tilfredsstille dem når vi ser at det er så dype ønsker fra våre ungdommer, sier hun.

 

Tre frivillige fra militæret stiller opp tre ganger i uken, og tre andre unge, ressurssterke frivillige møter de øvrige dagene. Da vi besøkte fritidsklubben var det en gjeng godt voksne menn i uniformer som stilte opp for en ung gutt som ville vite alt om militæret. Han håper at militæret kan bli hans redning til utdanning og et bedre liv.

 

– Og vi vil ta dem til steder som foreldrene aldri har hatt råd til å ta dem med til, fortsetter Valeria. – Vi har nemlig satt opp teaterturer til Jerusalem og Tel Aviv, og vi har satt opp andre turer også, slik at alle skal få komme seg ut av denne byen og få oppleve at Israel ikke bare er Lod. Nylig arrangerte vi en tur til det fantastiske lysshowet i Gamlebyen i Jerusalem. Disse turene er det mulig å gjennomføre takket være støtten fra HJH via Israel Association for Immigrant Children (IAIC), jubler hun. Og legger til at gjennom teateraktivitetene på huset har de også avdekket flere talentfulle skuespillere som kanskje kan få sine drømmer oppfylt på en scene en vakker dag.

 

Valeria forteller at de en gang i måneden møter alle som er involvert i å skape en by uten vold. Skoleledere og alle organisasjoner som har intensjoner om å bidra til en bedre hverdag for barna, er med. – Det er ikke enkelt å samarbeide, forklarer Valeria, – for vi voksne er også vidt forskjellige, men vi har et felles mål: Å gi barna et liv uten vold, rusmisbruk og trakasseringer.

 

Demografi: I 2003 presenterte den israelsk regjering en rapport om Lods sosiale og demografiske problemer. Rapporten bemerket en høy forekomst av narkotikabruk og kriminalitet, et stort antall fattige og sosiale tilfeller (om lag 10 prosent av befolkningen), og trange og vanskelige levekår blant byens arabiske befolkning. Ifølge Israels statistiske sentralbyrå (CBS), var befolkningen i Lod i 2011 på 74000 innbyggere. Utdanning:

Ifølge CBS, er det 38 skoler og 13 188 elever i byen. De er fordelt som 26 barneskoler og 8325 grunnskoleelever, samt 13 videregående skoler med 4863 elever. 52,5% av 12. klassinger var berettiget til et immatrikuleringssertifikat i 2001. (Obs: Tallene har trolig endret seg noe på disse årene. Kilde: Wikipedia. Red. anm.)

Gode resultater for fadderbarna

i , /av

Mange immigrantfamilier i Israel er det det eldste søskenet som stepper inn i rollen som forelder og foresatt hvis tragedien rammer og forelderen/e faller fra på grunn av dødsfall eller annet. Ofte er disse familiene nye immigranter fra Etiopia – der søskenflokken er større og båndet tett og nært.

På sammenkomsten er det også tid for smil.

På sammenkomsten er det også tid for smil.

Årlig arrangerer Selah en helg for slike søskenledede familier. Deltagerne blir delt opp i grupper slik at søsknene som har tatt ansvaret for familien kommer i en gruppe, mens deres yngre søsken kommer i en annen gruppe. På denne måten kan de enkelte søsknene snakke med andre barn og unge i samme situasjon og dele erfaringer, gleder og sorger med andre som kan forstå hva de går gjennom.

Sosialarbeiderne følger barna året rundt. Ved seminaret er det tid til ekstra samtaler og nærhet.Godt forhold mellom Selahs ansatte, frivillige og deltagere på seminaret fører til trygghet, nære bånd og fortrolighet.

Sosialarbeiderne følger barna året rundt. Ved seminaret er det tid til ekstra samtaler og nærhet. Godt forhold mellom Selahs ansatte, frivillige og deltagere på seminaret fører til trygghet, nære bånd og fortrolighet.

De som leder seminaret er godt kjent med den enkeltes familiesituasjon. De frivillige og ansatte i Selah orienteres ekstra grundig om alle de problemene barna har – gjennom barnas egen samtale.

Sammenkomsten i 2012 var i Jerusalem og ble ledet av en blanding av frivillige og profesjonelle som snakker amharisk og hebraisk. Til alles overraskelse og glede kunne mange fortelle om gode resultater i skolen blant de yngre søsknene. Spesielt gledelig var det at mange av de eldre søsknene samtidig kunne fortelle at de også gjorde det bra – at de ikke satte livet på vent for å ta vare på småsøsknene og holde familien samlet.

Samlingen gir de eldre barna et nettverk av andre som er i samme situasjon som dem selv.

Samlingen gir de eldre barna et nettverk av andre som er i samme situasjon som dem selv.

Takket være Selahs støtte til dem, deres egen innsats, og våre mange faddere her i Norge går det bedre med mange av familiene. Og det synes både på humør og på karakterkortet. HJHs faddere gjør en uvurderlig forskjell i disse barnas liv. Tusen takk hver en av dere!

 

EZRA – døråpner til Ritas nye liv i Israel

i , /av

Rita (30) vokste opp i Minsk i Hviterussland. Som åtteåring forstod hun og tvillingsøsteren at de ikke hadde helt de samme mattradisjoner som andre familier. Men hvorfor skjønte de ikke. Honningkaker, fylt fisk (gefilte fish), sederfat til pesach, (men brød og ikke det usyrede brødet matza, minnes hun) samt en del andre retter som var ukjente for venner.

Foreldrene gikk til synagogen en gang i året for å notere seg hvilke datoer de ulike høytidene skulle feires. Først da jentene var 12 år gamle tok bestefaren initiativ til en jødisk søndagsskole hvor de deltok aktivt i alt fra bønner, sang, lek og lære. To ganger i året arrangerte Ezra leirer hvor de også deltok med stor entusiasme. Her fikk de jødiske venner, lærte om Israel og en ny identitet begynte å ta bolig i deres sinn.

Davidstjerner

Det var rundt 3000 jøder i Minsk på den tiden. Etterhvert fortalte de at de var jøder. Noen reagerte med vantro; de hadde hørt mye stygt om jøder, andre syntes det var spennende.

-Det er over hundre forskjellige nasjonaliteter samlet i Hviterussland, fortsetter Rita, og legger til at hun opplevde folk som tolerante. – Antisemittismen var ikke særlig synlig. Da far kom hjem fra besøk i Israel i 1995 og hadde kjøpt halskjeder med davidstjerner til oss fikk vi heller ingen sterke reaksjoner. Vel, noen trodde det var sataniske stjerner vi hadde rundt halsen, men det var nok av ren uvitenhet, smiler Rita.

Forelsket

Etter 9. klasse kunne de velge videregående skole for de to neste årene. Under registreringen første dagen, så de merkene med davidstjerner ved navnene deres. -Vi snudde i døren og dro rett hjem i sjokk, forteller hun. De begynte deretter på en dypt religiøs jødisk skole, drevet av Habad, en retning innen jødedommen. – Vi fulgte deres religiøse opplegg. Gikk i synagogen, brukte sømmelige klær, alltid skjørt – og lærte mye. Men det var en spesiell politisk atmosfære der. I løpet av dette året var vi på vår første Israelstur, arrangert av Ezra. Vi var 16 år, visste masse om Israel, politisk og åndelig, og ble vilt forelsket i landet! Hit ville vi flytte! Vi hadde hørt om et program for studenter som kunne passe, men foreldrene våre satte foten ned. Vi var for unge mente de.

På skolen ble konflikten enda tydeligere, ettersom skolen ikke nødvendigvis støttet at unge jøder flytter til Israel, fremfor å bygge et godt jødisk miljø i hjemlandet. – Skolen likte dermed ikke vår reise og heller ikke vår tette kontakt med Ezra og Israel og kastet oss ut av skolen i mars. Dermed satt vi hjemme og leste, men heldigvis var de så generøse at vi fikk ta eksamen. Og vi sto med glans! Siste året vendte vi tilbake til den gamle skolen, tok opp problemet med jødemerkingen av oss med rektor, og fikk begynne i en annen klasse. Men alle visste nå at vi var jøder, forteller Rita.

 

«Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!»

 

Endelig

Skolegangen var endelig ferdig, og nå sto to prikklike 18-åringer klare til å emigrere. Året var 2001. Opplegget for det første året var organisert via Jewish Agency – eller Soknot.

Først ulpan, hvor de var innkvartert på timannsrom. Det var lite penger. Jentene fortvilte. Men de gjennomførte. Etter hvert dro Rita på kibbutz, mens søsteren kom seg inn som ungdomsleder for unge som ville flytte til Israel fra USA. Hun ble i USA i fire år. Rita var i Israel og ville avtjene verneplikt slik at hun bedre kunne komme inn i det israelske samfunnet, få israelske venner. Hun fikk tjenestegjøre på Sha’are Zedek-hospitalets dialyseavdeling i et helt år. Dette ga en viss inspirasjon til videre studier, men hun følte seg ensom og havnet blant mennesker som var høyt over hennes egen alder. Hun hadde fremdeles kontakt med Ezra. Ifølge direktør Danny Elinson hadde de gode samtaler og han tilbød henne en hybelleilighet i en bolig som Ezra eier i Jerusalem. Rita takket ja. Økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret samt økonomisk støtte og psykisk hjelp fra Ezras medarbeidere – og indirekte fra HJH – hjalp Rita inn på en riktigere vei.

 

Utdanning

Foreldrene hjemme i Minsk hadde et soleklart utdanningshåp for begge sine døtre, og mente at nå hadde de hatt nok tid til å akklimatisere seg. Videre studier, formante de. Dermed var det bare å sette i gang med forberedende til universitetet. Det tok Rita på et år i 2003-2004, og deretter bar det ut i fire års sykepleieutdannelse. –Jeg måtte sette meg delmål og et endelig mål som skulle nås, koste hva det koste ville av krefter og slit, sukker hun. Hun innrømmer at det var både opp- og nedturer underveis. Hun elsket å være med på Ezras halvårlige rundturer i Israel. Slik fikk hun nye venner og slik traff hun i 2007 han som skulle bli hennes ektemann. – Vi hadde vært på et par Ezraturer sammen, men plutselig SÅ vi hverandre, forteller hun med smil i øynene. David kommer fra Sibir og hadde ikke helt bestemt seg for om han skulle emigrere ennå. Da han traff Rita ble avgjørelsen klar.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

 

Familie

For snart to år siden giftet de seg. I dag har de datteren Noa. Besteforeldrene på farsiden bor i nabolaget, litt utenfor Jerusalem, og de stepper gladelig inn som barnepassere når skiftarbeide fører til at tidsklemma blir for stram for de unge. Storfamilien til Rita bor spredt omkring i Israel. De fleste kom på 90-tallet. Hun savner foreldrene. Moren kommer oftere og oftere på besøk, da hennes lille bedrift innen bygningsmaterialer i Minsk måtte legges ned på grunn av krisetider. Faren derimot, er 57 år, ingeniør og i full jobb. De ser ikke hvordan de kan klare seg i Israel uten jobber – og uten å kunne språket. Tvillingsøsteren tar mastergrad ved Myers-JDC-Brookdale Institute – ledende senter for anvendt samfunnsforskning som betjener Israel og den jødiske verden.

 

Størst

– Israel har uten tvil vært det største eventyret i mitt liv, smiler Rita. – Jeg må fremdeles jobbe hardt for å føle en sterk jødisk identitet, men det skyldes nok at våre foreldre holdt det skjult for oss i så mange år. Her i Israel lever vi et helt normalt liv, med jobber, regninger som skal betales, baby og bleieskift. Men til dere i Norge som virkelig bryr dere om oss og bidrar til å holde liv i Ezras programmer overfor all jødisk ungdom: Ezras opplegg i Minsk gjorde oss bevisste. En stor del av meg er bygget opp av deres tilstedeværelse og det nye livet jeg plutselig var en del av. Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!

Selah er der for barna som trenger det mest

i , /av

Hos Selah får de som står svakest i israelsk samfunn et nettverk, hjelp og støtte. Det er meningsfylt når man ser at de mest tragiske tilfellene ikke lenger står på bar bakke og er alene i et nytt og ukjent land, men får hjelp.

Særlig de yngste er sårbare når de kommer til sitt nye hjemland, særlig hvis de i tillegg har et handikap. Selah forteller oss at de de siste to årene blant annet har hjulpet en 8 år gammel gutt, som mistet faren sin kun 2 måneder etter at de hadde kommet til Israel. Moren hans døde i Russland 2 år tidligere. Gutten hadde ingen annen familie i Israel – og ble stående helt uten nettverk. Da han ble sendt til en kostskole, steppet Selah inn som nettverk for gutten.For å gjøre situasjonen enda mer komplisert, lider den åtteårige gutten av alvorlige synslidelser.

Takket være sosialarbeider og Selah-medarbeider Alex, fikk gutten den hjelpen han trengte Alex har passet på at gutten kunne gå til behandling hos en øyelege som har spesialisert seg på barn med akkurat guttens synslidelser, og at han har fått spesialtilpassede briller.

Bildetekst: Selahs medarbeidere, Alex foran til høyre, var samlet tidligere i år for å motta den æresfylte «People of the Decade»-prisen.

Bildetekst: Selahs medarbeidere, Alex foran til høyre, var samlet tidligere i år for å motta den æresfylte «People of the Decade»-prisen.

 

Tidligere i år mottok Seleah den prestisjetunge prisen «People of the Decade.» Det var første gang en organisasjon mottok prisen. Vi gratulerer dem og ønsker Selah alt godt i deres fantastiske arbeide fremover!

 

Ruth Bar-On, som er Selahs direktør, mottar prisen.

Ruth Bar-On, som er Selahs direktør, mottar prisen.

Fritidsklubb i nedslitt område

i , /av

Fritidsklubben, som Israel Association for Immigrant Children driver i samarbeid med Lod kommune, ligger i et virkelig trist boligområde. Blokkene ble bygget på 1950-tallet, mange immigrantfamilier har flyttet inn og ut siden da. Området er sterkt preget av manglende vedlikehold. Det er høy arbeidsledighet i området. Stedet har utviklet seg til en bydel som nye immigranter flytter fra, når de har fått orientert seg og fått orden på økonomien.

 

Men ikke alle. De som ikke fant seg jobb, de som ble rammet av sykdom eller ble alene med barna – de blir. Kommunen er satt under administrasjon fordi ingen vil sitte i kommunestyret og økonomien er fullstendig skakk-kjørt. Når skatteinntektene svikter og sosialutgiftene øker er det en vanskelig oppgave å drive en kommune, så denne løsningen er ikke uvanlig i Israel for kommuner som i realiteten er konkurs.

 

Men midt i det hele er det et lyspunkt – fritidsklubben! Den ledes av Luba, en energisk pedagog som så at ungdommene i området virkelig trengte et godt tilbud midt i alt det trøstesløse. Et nedslitt bydelshus fra 1960-tallet ble pusset opp av de unge selv under ledelse av noen unge voksne fra en ungdomsforening i nabokommunen. Den kvelden vi var på besøk, hakket og spadde de opp tomten rundt, som var overgrodd med ugras. Så ble det plantet blomster og busker og det ble virkelig trivelig. Den pedagogiske hensikten er klar. Barn og unge skal lære å ta vare på klubben gjennom selv å legge ned arbeid i å gjøre det pent rundt seg.

 

Stemningen på stedet var rolig og vennlig. De ungdommene som ikke jobbet med uteanlegget, spilte spill, pratet og tøyset eller så film. Man får ikke skrike eller slåss, og man skal snakke ordentlig til hverandre. og inkludere nye deltakere i aktiviteter. Her blir ungdommer i faresonen til unge mennesker som tar ansvar. Israel vil få glede av dem i framtiden.

 

Et lite P.S.

Eli Finsveen og Diana, som viste dem vei til pizza-stedet, og som de senere møtte igjen på fritidsklubben!

Eli Finsveen og Diana, som viste dem vei til pizza-stedet, og som de senere møtte igjen på fritidsklubben!

Da vi kom kjørende hadde vi god tid, men var sultne. Vi hadde funnet fritidsklubben og bestemte oss for å finne litt mat. I nabolaget var det ingen steder å se, så vi stoppet en jente og spurte om råd. Vennlig og imøtekommende forklarte hun oss ruten inn mot sentrum og hvor man fikk gode pizzabiter. Det var et bra stad, akkurat det vi trengte. Vi snakket sammen om hvor flott det hadde vært å møte den høflige og hyggelige jenta og få den fine kjørebeskrivelsen.

Da vi kom til klubben ble vi møtt av mange kjekke ungdommer – og, ja du har vel gjettet det – den samme jenta igjen. Lubas pedagogikk fungerte også utenfor klubben.

Livnot Ulehibanot hjelper familier som ikke selv har mulighet til å pusse opp sine hjem. Her ser Eli Finsveen på et av hjemmene de har pusset opp.

Gir andre et hjem

i , , /av

Av og til treffer katastrofen de som allerede er nede. Aller vanskeligst kan det være når hjemmet ditt ikke lenger er det stedet du kan søke ly og ro – fordi det har blitt ødelagt.

Sist vinter ble flere hundre hjem ødelagt av flom i den israelske byen Hadera. En av de som ble rammet av naturkatastrofen var 80 år gamle Holocaust-overlevende Mishel. Han bor alene og har ingen til å hjelpe seg. Da vannet stod 60 cm høyt inne i det lille huset hans, og et tre falt ned på taket på grunn av den sterke vinden, var det ingenting han kunne gjøre.

Men så kom Livnot Ulehibanot og hjalp ham med å bygge opp hjemmet sitt igjen.

«De er engler fra himmelen. De er herlige. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten dem. En dag bare kom de og begynte og arbeide.» Mishel, 80 år

Livnot Ulehibanot hjelper de som står uten nettverk eller mulighet til å bygge opp sine hjem. Alle trenger et trygt sted å bo, men ikke alle har råd til å reise seg opp når ulykken har vært ute.

Mishel, som overlevde Holocaust mistet hjemmet sitt på grunn av flommen, men  takket være Livnot Ulehibanot er hjemmet hans igjen et trygt og godt sted å bo.

«Vi vil ikke bare gi dem et sted å bo – vi vil gi dem et verdig liv og en ny start,» sier de frivillige i Livnot Ulehibanot.

Høsttur til Israel

i , /av

Dette er en Israeltur med et noe annerledes program. Vi bor på gode hoteller i Tel Aviv og Jerusalem – og hvis du vil forlenge turen – også i Tiberias. Utreise er onsdag 16.oktober, med retur 23. eller evt. 26.

Du vil få oppleve bibelhistoriske steder som på andre turer, men i tillegg møte jødene hjemme. Ved besøk på våre hjelpeprosjekter vil du få treffe immigrantene, frivillige og ansatte. Vi gleder oss til et møte med etiopiske immigranter, som har kommet til Fedrenes land i løpet av det siste året, på mottakssenteret Ibim, i utkanten av Sderot. Og et samvær med noen av fadderbarna fra Selah er også en opplevelse. Den tradisjonelle konserten står også på programmet, denne gang med lokale musikere.

Enkelte kvelder blir det foredrag om aktuelle emner knyttet til landet og folket. Og du får tid til egen disposisjon, så du kan ha en stille stund eller gå ut og oppleve Israel på egen hånd.

Ida Husveg og Torbjørn Ekroll er våre erfarne turledere, medlemmer av styret blir også med.

Kontakt Sabra Fokusreiser for program tlf 38 12 56 60 eller e-post post@fokusreiser.no

Vi håper du blir med på en hyggelig tur.

Mange bekker små…

i , /av

I Israel møtte jeg nå i mars en bestemor som oppfostrer sine tre foreldreløse barnebarn. En immigrant som fortsatt snakker dårlig hebraisk og som slår over i russisk når det er viktig å få uttrykt seg skikkelig.

 Etter å ha fortalt om vanskelighetene og sorgen, tørket hun en tåre, smilte varmt og sa; «Tusen takk til alle giverne i Norge. Du må hilse dem! Dere aner knapt hvor mye denne hjelpen betyr. I tillegg til den økonomiske støtten, gir omtanken og kjærligheten til vårt folk, meg og mange andre styrke i hverdagen.»

 Et sterkt møte var det – og jeg tenker på hva dere, våre givere, må ofre for å hjelpe. Da blir jeg svært ydmyk. Når vi på kontoret ser små – og større – beløp dryppe trofast inn, blir jeg takknemlig på immigrantenes vegne. Våre givere er trolig helt vanlige mennesker som lever nøkternt for å kunne gi noe til andre som er i en vanskelig situasjon. Hundre kroner er fortsatt mange penger og vi verdsetter hver eneste gave som kommer inn.

 På besøk hos de prosjektene vi støtter har jeg fått se hvilken endringer deres bidrag kan gjøre i immigrantenes liv. Jeg er takknemlig for at jeg får være budbringeren begge veier; den som forteller om gavene som er sendt og den som bringer takken tilbake til dere. Dere skal vite at forbønn og omsorg hjelper immigrantene og at de takker dere varmt for det.