Glade etiopiere har endelig kommet hjem!

Å forene familier

Siden den israelske staten bestemte seg for å sette inn nye krefter for å bringe de etiopiske jødene til Israel igjen, har så langt 106 i 2016 og 175 i 2017 fått reise. Ytterligere 1100 av de 9000 som venter har fått godkjent søknadene sine. De trenger vår hjelp!

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

Kibbutznikkene lærer dem å stå på egne ben

Etiopiske innvandrere har ofte store problemer med å tilpasse seg det moderne israelske samfunnet.

Verst er kanskje situasjonen for neste generasjon, de unge som føler seg rotløse og famler etter en identitet. Som ikke riktig vet hvordan de skal takle hverdagens trivielle utfordringer.

TELEM-programmet er 16 kibbutzers unike og effektive hjelp til selvhjelp for unge etiopere.

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene. Foto: Mona Ø. Beck

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene. Foto: Mona Ø. Beck

 

Kibbutz Gan Shmuel

TELEM, fra hebraisk, er forkortelse for “Arbeid, studier, bolig”. 16 av Israels kibbutzer, fra Libanon-grensen i nord til Eilat i sør, stakk hodene sammen i 1998 og bestemte seg for å gjøre det som sto i deres makt for å gjøre noe med problemet. Kibbutz-bevegelsen har alltid vært sterkt sionistisk og innvandringsorientert.

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta ansvar og organisere sin egen hverdag. Foto: Mona Ø. Beck

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta ansvar og organisere sin egen hverdag. Foto: Mona Ø. Beck

– Det er enorm forskjell på de etiopiske ungdommenes liv i Etiopia og det de møter her i Israel. Også de som er født og oppvokst her, kommer ofte fra familier som selv ikke har klart å integrere seg noenlunde. Ungdommene blir frosset ut av familien, føler seg forvirret og mangler de mest elementære kunnskaper til å komme i gang med sine liv i Israels moderne samfunn. Ikke minst etter militærtjenesten, når de forventes å komme i gang med studier, jobb og å stifte familie. Til å begynne med samlet kibbutzene opp etiopiske ungdommer på gatene og ga dem tilbudet, sier Itzik Shafran, leder for prosjektet i Gan Shmuel, hvor 200 av kibbutzens 800 medlemmer er mer eller mindre frivillig involvert i opplegget. – Ingen andre syntes å ville gjøre noe. Startet nærmest som førstehjelp for tenåringer, men nå satser vi på dem som er ferdige med militærtjenesten, de mellom 21 og 25 år.

Telem-prosjektet synes så enkelt og effektivt at man kan lure på hvorfor myndighetene ikke har satset på det selv.

– Kibbutzene har bedre forutsetninger enn myndighetene ellers. Vi har allerede de tre nødvendige elementene: Boliger, mat og studiemuligheter på stedet. Ca. 1300 etiopiske ungdommer har allerede vært gjennom prosjektet – og søkningen til TELEM-kibbutzene er stor, kapasiteten dessverre for liten.

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem.  Foto: Mona Ø. Beck

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

– Vi har en ventelist på i alle fall 300, sukker Moran Rosenberg, som har den utakknemlige oppgaven å velge ut de heldige som skal få sjansen og ikke minst – prøve å skaffe penger nok. Myndighetene finansierer 60 prosent, kibbutzbevegelsen ca. 20 prosent, kibbutzene i prosjektet en del – og resten satses på snille givere, som HJH. Det er like mange jenter som gutter som søker seg til en TELEM-kibbutz. Ungdommene hører om prosjektet fra venner eller leser på websiden.

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre forpliktelser i kibbutzhverdagen. Foto: Mona Ø. Beck

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre forpliktelser i kibbutzhverdagen. Foto: Mona Ø. Beck

Det er såvisst ingen krykker eller puter under armene ungdommene får utlevert når de starter på det ettårige TELEM-programmet. Ungdommene får klar beskjed om sine plikter og rettigheter. Man gir ros, men også ris om de for eksempel sluntrer unna på jobben, gjør dårlig jobb på fabrikken, eller er for passive i fritiden. Blir det større problemer, får de en samtale og advarsel. Andre gang får de beskjed om å reise hjem i en uke, tenke seg om om de vil fortsette. Tredje gang problemer oppstår, får de, på en pen måte, reisepass.

– På skolen eller i militæret blir livet enkelt, begge steder får de beskjed om hva de skal gjøre. Plutselig, etter militæret, må de ta avgjørelser selv for sin hverdag og fremtid, sier Nir Bendak. Bortsett fra jobben som markedssjef for kibbutzens store fabrikk, har han og kona Jeanne engasjert seg i ti år for ungdommene i kibbutzen.

– Når ungdommene kommer hit, får de straks beskjed om at “dette blir jobben din, åtte timers arbeidsdag, fem skift. Du får eget rom, med et lite fjernsyn, men må dele toalett og dusj. Mat kan du lage selv på et lite kjøkken i huset, eller betale litt for den i felleskantinen. Arbeidslønnen er som for alle andre ansatte. Studier er om ettermiddagen; du kan utdanne deg til et håndverk eller gjerne ta eksamen som gir studierett ved et universitet”. Alle trenger en jobb for å komme videre i livet, innprenter vi, og legger ikke skjul på at det blir et svært hektisk år.

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken. Foto: Mona Ø. Beck

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken. Foto: Mona Ø. Beck

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: - Dette er ikke bare en jobb for oss - vi elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis. Foto: Mona Ø. Beck

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: – Dette er ikke bare en jobb for oss – vi elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis. Foto: Mona Ø. Beck

Hvilken betydning har så givernes beskjedne bidrag?

– Tross alt frivillig arbeids, myndighetenes og kibbutzenes innsats, skulle vi ønske vi hadde litt ekstra. Til å kunne korte ned ventelisten, bygge en boligenhet i kibbutzen for flere ungdommer, kunne gi dem litt flere kulturelle, sportslige og fritidstilbud., sier Shafran. – Dette er ikke bare en jobb for oss, vi elsker å gjøre noe for disse etiopiske ungdommene og gi dem en god start til å lykkes i livet!

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved Gan Shmuel, gift og har to barn  Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre fremtid. Foto: Mona Ø. Beck

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved Gan Shmuel, gift og har to barn Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre fremtid. Foto: Mona Ø. Beck

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal "gå du!" Hvilket Michal aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet  som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun. Foto: Mona Ø. Beck

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal “gå du!” Hvilket Michal aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun. Foto: Mona Ø. Beck

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen.  Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva. Foto: Mona Ø. Beck

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen. Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva. Foto: Mona Ø. Beck

Gode venner. Foto: Mona Ø. Beck

– Verst av alt er ensomheten

Eida Munz, 78, Holocaust-overlevende.
Går sjelden ut. Har ingen venner. Elendig økonomi.
Savyon Nadav, 25, student, er hennes store lyspunkt.

Logo blå

La’ad – toveis giverglede

Unge La’ad studenter besøker Holocaust-overlevende i hele Israel. La’ad i forkortet form betyr “huske for alltid” og består av hele 18 grupper med tilsammen 250 studenter som hver har påtatt seg å gjennomføre besøksoppgavene gjennom et treårs program.

Koordinator og direktør David Bar El i Keren Hayesod forteller at La’ad-prosjektet startet allerede i 2009, men at dette unike besøksopplegget blant annet med studenter ved Ben Gurion-universitetet i Beersheva startet i februar i år.

-Studentene får alle et stipend og går inn i besøksopplegget med ulik bakgrunn og motivasjon. Noen er medisinstudenter, andre studerer sosiologi, psykologi eller helt andre ting. Felles for alle er at de bryr seg om mennesker og har evne og ønske om både selv å lære og å være noe for de overlevende, forteller Bar El.

Felles for de fleste som har opplevd Holocaust er at de ofte er traumatisert, en tilstand som gjerne ikke blir enklere å hanskes med når alderdommen kommer. De har gjerne språkproblemer, få ressurser, lite nettverk og gjerne liten eller ingen familie som støtter dem. Når studenten banker på – kvinne til kvinne og mann til mann – kan de finne frem til samvær som begge trives med. Alt fra å spille kort, musikk, grave i hagen eller ta en tur på byen. Eller bare sitte og snakke. Kanskje noen ønsker hjelp til å lære seg å bruke pc’en, eller de trenger hjelp til å tyde hebraiske dokumenter for å finne ut av sine rettigheter som Holocaust-overlevende. Ofte kan en riktig utfylt søknad gi noen ekstra shekel på kontoen.

Hver student besøker “sin” eldre minst en gang i uken over to-tre timer. Annenhver måned har Keren Hayesod arrangementer for de eldre, som kino, kunstbesøk, yoga, samling i forbindelse med helligdager – samt turer ut fra byen. Dersom noen trenger en varmeovn, en dyne, en vifte, gåstol, briller eller et høreapparat, for å nevne noe, kan studenten bringe beskjeden videre, og norske givere via HJH er med på å bidra økonomisk til at alt dette kan realiseres.

Studentene – på sin side – møtes til gruppediskusjon en gang i uken for å dele erfaringer. Pengene til dette prosjektet brukes også til å trene studentene i å utføre deres opplegg på en god måte via instuktører, ved å hjelpe til på sosiale begivenheter og via foredrag.

-Studentene er så engasjerte og vi opplever at de eldre er veldig fornøyde, forteller David Bar El – og legger til at et viktig poeng også er at man via dette prosjektet ønsker å styrke små lokale miljøer innenfor frivillig arbeide slik at man samtidig bygger et godt miljø for de yngre i disse samfunnene.

Logo blå

Fra Lugansk i krise, til redningen i Israel

Vi er mange som følger engstelig med på utviklingen i Ukraina, både i Øst-Ukraina og ellers. Situasjonen er utfordrende for alle dem som bor der. Man regner med at 10 000 nye jødiske immigranter vil søke seg til Israel i løpet av året – fra akkurat disse områdene, og tallenes tale er klar: De kommer. Situasjonen er vanskelig.

Oksana og Vycheslev Zolodyv er blant de mange som har tatt steget og rømt fra Ukraina og flyttet til Israel. De hadde lenge tenkt på det, allerede før det ble krigssituasjon i Lugansk, men ikke tatt beslutningen om å dra – riktig ennå. De trivdes der de bodde, til tross for at de opplevde at det var vanskelig å virkelig kunne leve et jødisk liv. Derfor hadde de, allerede før det ble krise i område, begynte å tenke på å emigrere til Israel. Deres 18-år gamle datter, Aleksandrina, derimot, hadde allerede dratt av gårde og var i gang med å lære hebraisk og forberede seg til studier på universitetet i Israel.

Kun en måned etter at Aleksandrina dro av gårde til Israel ble Lugansk utsatt for massiv bombing. Vann, strøm og telefon ble borte. Skoler og politi ble stengt. Oksana, Vycheslev og deres 15 år gamle sønn, Artur, tilbragte to måneder i kjelleren sin, der de sov i potetbingen og livnærte seg på poteter, løk og bygg. Faren snek seg ut på gatene tidvis for å se om han kunne finne noe annet å spise og også batterier, slik at Artur kunne lese skolebøkene sine, og fortsette utdannelsen sin hjemme.

Ved hjelp av Keren Hayesod ble familien til slutt reddet ut av Lugansk. De pakket med seg noen få eiendeler og begav seg ut på den besværlige veien til frihet. For å komme til Kharkov der Kerene Hayesod ville ta dem i mot måtte de igjennom 10 sjekkposter, det var ikke en lett reise, men heldigvis gikk det hele godt. «Da vi kom frem til Kharkov ble vi så godt mottatt,» forteller Oksana. «Viljen til å hjelpe helt fremmede mennesker rørte meg veldig.»

 

Kilde: Keren Hayesod

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Kroppen deres er en gave dere har fått fra høyeste hold. Ta vare på den!»

Unge etiopiske immigranter lærer om kropp og ansvar gjennom Ladaats program for tenåringer i Jerusalem.

Det er ettermiddag i et av forstedene i Jerusalem der mange av de etiopiske immigrantene bor. Tenåringene samles sakte men sikkert på det lokale ungdomshuset. Denne ettermiddagen er det spesielt program – det er første gang i en seminarrunde som blir arrangert i et samarbeid mellom Ladaat og ungdomshuset. Seminaret skal handle om tenåringer, kropp og ansvar. Denne dagen vil det være to seminarrunder – først for guttene, så for jentene. Orly fra Ladaat forklarer: «Det kan være greit for gutter og jenter å lære om dette hver for seg. Selv om det er mye som er felles materiale, utvikler også manns- og kvinnekroppen seg forskjellig i løpet av puberteten. Det kan være noen som er sjenerte og ikke tør å stille spørsmål hvis det er noen av det andre kjønnet tilstede. På denne måten kan vi gi hver og en best mulig informasjon.»

Først er det guttenes tur. Jeg får være med. De slentrer inn i rommet – for dette er de kule fotballguttene fra nabolaget. De kjenner hverandre godt – de går på skole sammen, er sammen på fritiden og hjemme hos hverandre til Shabbat og de jødiske helligdagene. Familiene er religiøse. Ungdomsklubblederen er også tilstede – hun ønsker velkommen til dagens seminar: «Husk at dette seminaret er et privilegium dere har fått, en gave dere får, som del av fotballtreningen. Det er ikke alle i Jerusalem som er like heldige.»

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Viktig tema som vanligvis ikke tas opp

Seminarlederen fra Ladaat starter med å presentere seg: «Jeg heter Sivan, og som dere ser (hun peker på hodet sitt som er tildekket av et tørkle, og på klærne sine, langermet genser og skjørt) – jeg er religiøs. Det er dere også. Og jeg vet, at blant religiøse snakker vi ikke så mye om kroppen vår. Men, det er viktig å vite hvordan kroppen fungerer og hva som skjer inne i kroppen vår, når vi går fra å være barn til å bli voksne. Hva som er bra for kroppen, og hva som ikke er så bra. Og det er det vi skal snakke om i dag. Vet dere hva som skjer inne i en tenåringskropp? Hvilke forandringer har dere selv oppdaget?» spør hun og ser seg rundt i rommet. Guttene vrir seg på stolene, ukomfortable. Noen flirer litt, men de fleste klarer stort sett å holde seg alvorlig. En modig gutt sier: «Vi blir høyere.» «Helt riktig,» svarer Sivan, og skriver det opp på tavla bak seg. «Noen andre ting dere har oppdaget?» Svarene begynner å komme: «Stemmen blir dypere,» «Vi får større muskler,» «Mere hår på kroppen.» Sivan skriver opp alle svarene på tavlen og fortsetter den interaktive undervisningen, der guttene både svarer på spørsmålene hennes, stiller spørsmål de har – og inne i mellom bryter helt sammen av latter av nervøsitet og sjenanse.

Med eleganse navigerer Sivan de sensitive temaene rundt tenåringer og kropp. I denne settingen får disse etiopiske immigrantene informasjon som er pålitelig, og de lærer om ansvar og respekt for egen og andres kropp og utvikling. I de tradisjonelle, religiøse familiene de kommer fra er disse temaene noe som ikke blir diskutert eller snakket om. På skolen er det lite opplæring innenfor disse temaene. Det gjør at fordommer, uriktig kunnskap og uvitenhet florerer.

Sivans måte å snakke med guttene på – på en flott og seriøs måte som inviterer til spørsmål, og det er det virkelig mange av – med svar på et nivå der de kan forstå og ta innover seg det de blir fortalt, der guttene rett og slett blir engasjerte av den kunnskapen de fikk – ja, det er imponerende.

Ernæringskunnskap er viktig – også for fotballgutter!

«Hvordan er det, er det noen her som for av og til bare spiser potetgull eller liknende før treningen?» Sivan ser på guttene. De skraper litt med føttene, og en svarer lavt: «Ehh… ja…» «Og, hvis dere bare har spist potetgull før treningen, hvordan går det på treningen da?» spør Sivan tenåringene. «Dårlig…» svarer en annen. «Ja! Hva vi spiser påvirker kroppen vår.», forklarer hun. «Og det er viktig å spise mat som tilfører kroppen god næring. Spesielt for dere som spiller fotball!» fortsetter Sivan. Guttene følger med, og vil gjerne vite hva som er spesielt bra å spise for å få større muskler og bedre utholdenhet på banen. Guttene blir oppfordret til å ta mer ansvar for eget kosthold. Tanken bak er at de også kan tilføre kunnskap til hjemmet, og oppfordre til et sunt og godt kosthold, selv om kjøkkenet tradisjonelt i etiopiske hjem er jentedominert.

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Vi har ansvar for hverandre»

«Vi er alle skapt i Guds bilde – tenk på det! Kroppen deres er en gave dere har fått. Ta vare på den!» avslutter Sivan til slutt. Sivan forteller meg etterpå at dette er tema hun synes det viktig at ungdommen får riktig og god informasjon om: «Det er så mye feilinformasjon der ute. Ungdommen snakker seg imellom, men ofte har de ikke den nødvendige kunnskapen til å ta de riktige valgene.» Orly, daglig leder hos Ladaat, stemmer i: «Særlig immigranter som kommer fra andre kulturer kan ha problemer. De kommer fra hjem der moderne forskning, for ikke å snakke om biologi og kjemi rett og slett ikke er allmennkunnskap. Foreldrene har kanskje bare gått på skole i noen år, og kommer fra kulturer der alt som har med kroppen å gjøre blir forklart på uvitenskapelige måter.» forklarer hun. Kulturelt er det veldig interessant, selvfølgelig, men det hjelper ikke når man tror at rødbet kan kurerer alle blodsykdommer, for eksempel. Dermed er kunnskapen disse ungdommene får gjennom Ladaats seminar ikke bare viktig for dem, men for hele familien. Det gjør familien mer integrert – både på et kulturelt og på et kunnskapsmessig nivå.

 

HJH 25 år!

I 2015 får følgende 24 prosjekter støtte fra Hjelp Jødene Hjem:

Som i tidligere år fokuseres arbeidet på fem områder: Immigrasjonsarbeid, førstehjelp til nye immigranter, integrering, barn og unge, undervisning og helsetiltak. Som tidligere år ble årets søknader nøye gjennomgått både av HJHs stedlige representant i Israel Michael Melchior og styret før årets bevilgninger ble vedtatt.

Et av prosjektene som står i særstilling og får spesielt mye hjelp i år er Keren Hayesods Emergency Assistance Camp Ukraina, senter for kriseassistanse i Ukraina. Dette senteret hjelper jødiske ukrainere som er rammet av krigssituasjonen ut av kriseområdet og til sikkerhet i Israel.

Immigrasjonsarbeid:

Ezra

Jemenittisk Kultursenter

KH Emergency Assistance Camp Ukraina

Yad Vashem

Tnufa Bakehila

Førstehjelp til nye immigranter:

B’Yachad

Keren Klita

Selah

Integrering:

Katef leKatef Shoulder by shoulder

KH Sha’ar HaNegev

PNIMA

Undervisning:

Machanaim

Merkaz Halom

Helse:

Dental Volunteers

Hadassah Elderly Women Project

Sha’are Zedek

Lada’at Shilo

Shiluv Teva VeHa’aretz

KH La’ad

Barn og Unge:

Jerusalem Foundation – sommerleir for barn på Ein Yael

KH Net@

KH Youth Futures

Telem

Hapoel Eshkol PGT

Det er kun takket være våre mange fantastiske givere at disse flotte prosjektene får sin støtte. Uten givernes generøsitet hadde vi måttet kutte ned på prosjektantall. Så, tusen takk til dere alle sammen! Fortsett det gode arbeidet!

Dere er også vår største hjelp når det gjelder å spre ordet om HJHs arbeid. Hjelp oss spre ordet videre – fortell dine venner og familie om oss, gi ut informasjon til de rundt deg.

Elhana (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almoh (57). Foto: Mona Beck

Elhanans kamp

Elhanan (15) har Downs syndrom og er autist. Han har ikke språk. Tre dager i uken må han tappe og rense ut slaggstoffer fra mageregionen.

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Elhanan (15) er alltid blid og glad, smiler faren Oded Almog (57). Foto: Mona Ø. Beck

Tre ganger i uken tar pappa Oded Almog(57) turen fra Modiinområdet inn til Sha’are Zedek-hospitalet for flere timers dialyse for yngstesønnen.

Hjemme har han kone, ytterligere tre sønner og en datter. Eldstedatteren er flyttet ut, gift og mor til tre.

  • Det begynte for seks år siden, forteller han. Elhanan fikk en infeksjon i nyrene. Ultralyd viste at de var altfor små. Det så ut som om de hadde sluttet å vokse på et visst stadium. De virket bare rundt 30 prosent. Etterhvert klarte de ikke jobben de skulle gjøre og de har vel under 10 prosents kapasitet i dag. Det ser vi også gjennom en helg: Fra torsdagens besøk her til vi kommer tilbake på søndag kan flere liter væske ha samlet seg i mageregionen hans og vekten har økt med et par-tre kilo. Det triste er at legene tror ikke han vil klare en transplantasjon med stor fare for utstøtning av et nytt organ og med fare for nye komplikasjoner og infeksjoner. Så vi ser ingen ende på dette. Vi kommer hit for at han skal overleve.

På grunn av situasjonen de har havnet i måtte Oded slutte i jobben for tre år siden. Kona ble akutt syk for en tid tilbake, med vann rundt hjerte og lunger. På grunn av medisineringen har hun fått diabetes, så hun er veldig svak og trenger mye hjelp, føyer han til.

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

Amalia Oren leder arbeidet ved sosialavdelingen ved Shaare Zedek. Hun er forøvrig en god Norgesvenn som er meget glad i brunost! Foto: Mona Ø. Beck

På sykehuset er det en god atmosfære, med vennlig personale, kosher mat og synagoge. Ofte sitter frivillige ved Elhanans seng så far kan få litt fri.

Han er veldig takknemlig for den økonomiske støtten han av og til mottar fra Amalia Orens sosialavdeling, spesielt foran høytidene. At medmennesker i Norge gjennom HJH bidrar til å spe på familiens økonomi visste han ikke, men er dypt takknemlig. –Livet er som å gå over en bro, fortsetter Oded og prøver å smile i sjegget. –Og hjelpe de som trenger det på veien over gir en stor glede i livet.

Slik kan en gammel skole bli trivelige studentleiligheter. Foto: Mona Ø. Beck

Studenter skaper nytt liv den fattige byen

Ayalim i Lod: Siden fem unge israelere grunnla Ayalim i 2002, har de plantet frø som har vokst både fysisk og ikke minst mentalt. Et av Ayalims prosjekter er studentbyen i Lod.

Flight 404 Ethiopian Air fra Addis Adeba

“Nå står jeg utenfor hotellet – hvit Mazda.” SMSen tikket inn kl 01:00 om natten. Straks etter kjører jeg sammen med direktør for Europa-avdelingen i Keren Hayesod, rabbiner Ari Abramowitz ut av Jerusalem i retning Ben Gurion flyplassen. Trafikken er overraskende tett, luften er svært kjølig denne marsnatten.

 

Vi skal være med på å ta imot 52 nye immigranter fra Etiopia. På flyplassen venter Maayan Navon, ansvarlig for mottaket av denne gruppen som kommer med ordinært rutefly. I ventehallen står forventningsfulle slektninger, venner og kontaktpersoner – det er overraskende mye aktivitet her klokken to om natten.

 

Sammen med Maayan venter tolv evangeliske kristne fra Hamburg. De er også Keren Hayesods gjester, som jeg. Vi har alle sett fram til å få ønske en immigrantgruppe fra Etiopia velkommen.

 

Forsinket fly

Vi blir nøye kontrollert og slipper så inn bakveien, forbi bagasjebånd og passkontroll, inn i området der reisende kommer gående fra flyene. Her får vi beskjed om å vente. De tyske gjestene har med smågaver og øver på et innslag som de har laget for å glede de nyankomne etiopierne. Flyet er forsinket, men det er mye å se på, bølge etter bølge med reisende kommer, mange ortodokse fra forskjellige steder i Øst-Europa som skal samles for å markere dødsdagen til menighetens grunnlegger, – familier med mange barn på vei hjem fra familiebesøk i USA.

 

Endelig kommer beskjeden –“De har landet” og vi går ut på rullebanen gjennom en sidedør.

Det er disig og småkaldt, men brått kommer en buss ut av nattemørket og vi får komme på. 52 slitne immigranter i finstasen smiler sjenerte til oss etter mange timers reise. De tolv fra Hamburg stiller seg opp bak i bussen og synger israelske sanger vi alle kjenner – og nå smiler mange fra øre til øre – dette er stas!

 

Vi kjører noe som føles svært lenge og kommer til slutt til den gamle terminalbygningen, hvor vi alle går inn. Folk blir bedt om å sette seg. Det står vann på flaske og sandwicher pakket i cellofan på bordene. Immigrantene rører det ikke, før de får vite at det er bare å forsyne seg. Mat pakket i slike poser er noe nytt, så turlederne må vise hvordan man åpner dem.

 

Tre generasjoner

Gruppen består av familier – i noen tilfeller tre generasjoner, og enslige. De enslige er mest unge gutter. Alle venter nå spent på å bli kalt inn på immigrasjonskontoret der de får ID-kort, helseforsikringskort og annen informasjon. I mellomtiden synger vennene fra Tyskland, viser sine danser, synger og spiller fløyte. Og de deler ut smågaver, særlig er ballonger til barna svært populært. Ventetiden er lang for de små, men de utforsker lokalet, leker med sine nye venner og virker mindre slitne enn sine foreldre.

 

Når alle formaliteter er overstått, går immigrantene inn i fire forskjellige busser. De mest barnerike familiene skal til mottakssenteret IBIM utenfor Sderot, stedet som HJHs givere støtter. Mindre familier har en to og en halv times busstur foran seg til et senter nord for Naharia, opp mot den libanesiske grensen. De enslige drar til to forskjellige senter i det sentrale Israel.

 

Klokken er 4.15. Dagen i Israel begynner snart, men dagen har allerede startet for disse 52 nyeste av Israels immigranter. Det har vært en følelsesladet og inntrykksrik morgen for oss alle sammen. Vi vinker farvel og ønsker dem alt godt i deres nye tilværelse.

 

Bildetekster, bilder i prioritert rekkefølge

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 213:

OBS: Dette bildet kan beskjæres en del i bunnen og toppen, og evt også på høyre side.

 

Den gamle terminalbygningen på Ben Gurion er rammen for 52 etiopieres første og nattlige møte med Israel.

 

Bilde Etiopiere ankomst 140313,3.2013 247:

Selv om det er flere generasjoners lengsel som nå blir oppfylt, er det mange formaliteter som må ordnes.