Roen i Hagaigaten
Minnestein for de to etiopiske jentene som ble drept av en rakett i hagaigaten i Sderot for fem år siden.
SELAH er en av organisasjonene som HJH støtter og som gjør en aktiv innsats i Sderot og omegn.
Det ligger ingen friske blomster der, kun en unnselig tørket liten bukett. Minnestenen er like brutal i sin nakenhet som virkeligheten var det. Hva galt hadde disse to små pikene gjort siden palestinske terrorister på Gaza-stripen ikke unte dem livet? Hvor var verdenssamfunnet da det skjedde? Hvilken statsleder hadde mot og anstendighet til å fordømme udåden og de ansvarlige? Hvor alene må ikke disse familiene ha følt seg, tenker jeg her.
Israel har mange venner
Men noen har vært der for dem både før og etter. Israel har mange venner, mennesker og ledere som står opp og som hjelper, som ikke frykter terrorister eller de venstreradikales fordømmelser, fordi de vet hva medmenneskelighet og nestekjærlighet er og fordi de ikke lar seg kneble. Hjelp Jødene Hjem har vært med på å hjelpe disse etiopiske immigrantfamiliene, både direkte og inndirkete. Vi har vært med på å hjelpe dem ut fra uverdige levekår i Etiopia og hjem til Israel, og vi har hjulpet dem hjemme i Israel. Vi har renovert flere tilfluktsrom i dette området nær Gaza-stripen og gitt støtte til andre sikringstiltak mot raketter og granater fra terroristene. Vi støtter organisasjoner som hjelper dem i Israel. Blant disse er Selah, Israel Crisis Management Senter som vi over en årrekke har støttet. De har, som jeg skrev om i vårt nyhetsbrev nr 6 2009, hjulpet familien til en av de drepte pikene, i alle årene etter denne udåden.
Nesten alle hus er rammet
Å vite at jeg ved å vie deler av min tid til Hjelp Jødene Hjem har fått være en liten del av dette humanistiske hjelpearbeidet, gjør at det smerter litt mindre her jeg står og tenker på de to små pikene og hva livet kunne ha hatt i vente for dem, hadde de bare fått lov til å leve. Jeg føler meg viss på at de to små pikene da de lekte for aller siste gang her, var lykkelige og uvitende om det onde som skulle ramme dem i neste nuet, rett før inngangen til Sukkoth, løvhyttefesten.
Terroristene visste når de skulle slå til, når sjansene var størst for å ramme flest mulig sivile, slik de har forsøkt å gjøre tusenvis av ganger både før og etter denne udåden. Nesten alle husene i Hagai gaten er blitt rammet av raketter eller granater sendt dit av avstumpede sjeler på den andre siden av grensegjerdet til Gaza-stripen, men mirakuløst nok skal ingen nye liv ha gått tapt.
Med ett forstår jeg den uforklarlige roen som råder her, og som jeg fornemmer så klart; jeg er ikke alene. Dét er ingen av de andre som bor her heller. To små engler strekker ut de vakreste barnehender over oss og våker over gaten og menneskene som bor her. Jeg tror at de vet at jeg vet at de er der, og at jeg fra denne dag vil bære dem med meg i mitt hjerte. Dette vil utvilsomt berike mitt liv, og jeg føler meg privilegert som har mulighet til å gi noe tilbake til dem de våker over.
