God sikkerhet skaper bedre livsvilkår for alle
I dag er det full aktivitet i barnehagen. Ungene synger en sang både på russisk og hebraisk for oss. De snakker sammen på hebraisk, sprudler og ler mens de får lov til å søle og plaske med regnvannet ute i hagen. Sjeldent med nedbør midt i mai på disse trakter.
Kibbutzen ligger snaue 800 meter fra grensen til Gaza. Den har vært utsatt for hundrevis av rakettangrep fra aggressive naboer. For et halvt år siden falt en rakett ned 10 meter fra de to barnehageavdelingene – en for barn opp til tre år, og en fra tre til seks år vegg-i-vegg. Raketten kom kl 7.30 om morgenen mens foreldrene leverte barna sine. Ved et under ble ingen skadet. I dag står et nyplantet tre på stedet. – Vi planter alltid et tre der det faller raketter.
Hullene de skaper er jo likevel klare for planting. Vi slipper å grave selv, smiler utdanningsansvarlige Dikla Eliaz – en smule ironisk. Det er mange trær og svært frodig på kibbutzen…
En avdød kibbutznik startet allerede etter opprettelsen i 1951 med å plante trær mot Gazagrensen for å hindre innsikt. Han ante hva som ville komme. Men like-vel er det åpen sikt mot veien til og fra kibbutzen. Fra Gaza kan man observere kjøretøy til og fra. Det var her de siktet mot og traff den gule skolebussen den 7. april i år. En 16-år gammel gutt som var på besøk hos slektninger i området satt bakerst og var siste passasjer. Alle barna hadde nettopp gått av. Bussen ble truffet av en kraftig rakett fra Gaza. Ti dager senere døde den unge gutten av skadene.
Etter en slik hendelse er det tungt å finne tilbake til dag-liglivet. Kommunen er nå i gang med å bygge ny adkomst-vei til kibbutzen – uten innsikt fra vest.
Livgivende prosjekt
Prosjektet som ga livsgnisten og optimismen tilbake til Nahal Oz går for fullt på andre året: Immigrantbarn fra absorpsjonssenteret på kibbutz Ibim, 16 kilometer unna, har fått plass i barnehagen på Nahal Oz. Alle kommer fra Russland. Barnehagen får besøk av to russiskspråklige bestemødre et par ganger i uken som lærer barna russiske
sanger og samtidig underviser dem i landets historie. Hebraisk språk lærer de seg raskt takket være gode undervisningsplaner, dyktige førskolelærere og de innfødte barna. De blir veldig snart integrerte i lokal-miljøet. – Dette er et vinn-vinn-prosjekt for alle parter, smiler Dikla og nestleder i kibbutzen, Adi Freibach. Kibbutzens leder, Gidi Sabag, er hjertens enig. Han har vært med på å bygge opp kibbutzen gjennom de siste 30 årene fra han bosatte seg her etter avtjent verneplikt.
Han forteller at de i dag har 110 medlemmer, og at det bor ca 350 personer her inkludert barn og studenter. 20 boliger er utleid, men beboerne er ikke medlemmer.
– Vi var godt over 200 medlemmer, men det har vært en del kriser her de siste ti årene etter at rakettene begynte å falle. Både av økonomisk og sosial art, men de fleste har flyttet på grunn av at de var redde. Det har ikke vært lett, sukker han. Nå ser trenden ut til å snu. Nye familier kommer og vil bosette seg her. Flere av dem som har barna i barnehagen vil også bo her. Men alle boligene er opptatt, så nå må nykommerne bygge sine egne hus, sier han.
-Etter Operasjon Støpt Bly (Gazakrigen) for to og et halvt år siden har det vært ganske stille, men selv en rakett nå og da, samt terroranslaget mot skolebussen sist måned, setter hele samfunnet vårt tilbake. Barna blir redde, foreldrene engstelige for å sende barna sine til skoler og barnehager. Mange trenger terapi for å behandle traumer, forklarer Gidi Sabag. Ingen fra det lille samfunnet har pr i dag mistet livet på grunn av rakettangrep fra Gaza. -Det er nok noen som holder en beskyttende hånd over oss, tror de tre.
Syv sekunder
De to bygningene som rommer barnehagen har forsterket tak, men nå forlanger myndighetene at alle veggene også må forsterkes. Alle boligene i kibbutzen har forøvrig egne sikkerhetsrom. Vanligvis er det et av barnerommene, slik at barna skal slippe å bli revet opp når alarmen går om kvelden og om nettene. I Nahal Oz har de kun syv sekunder på seg fra det skytes opp en rakett til å komme seg i sikkerhet.
-Men vi lever så normalt vi kan i hverdagen, lager fester og inviterer alltid barnehagebarnas familier slik at de skal føle tilhørighet, varme, omsorg og kanskje finne på å flytte hit en dag, smiler han.