Innlegg

Mens rakettene regnet ankom Israels nyeste immigranter fra Etiopia

Til tross for at situasjonen i sør-Israel har vært vanskelig og landet har hatt sitt fokus på å sikre alle innbyggere, stoppet ikke innsatsen for å frakte de siste etiopiske jødene til Israel.

Immigranter fra Etiopia fortsatte å komme til Israel mens rakettene fra Gaza regnet. I løpet av de første dagene kom 92 nye immigranter fra Etiopia til Israel. Ventetiden var over – de kunne endelig komme hjem til Israel.

 

Kfar Ibim ligger nærme grensen til Gaza

Deres nye hjem, absorberingssenteret i Kfar Ibim ligger i sør-Israel, bare noen kilometer unna grensen til Gaza. Katusha-raketter og bomber blir sendt mot landsbyene som ligger nærme grensen. Spesielt den siste tiden med hundrevis av raketter daglig har vært utfordrende. Det var en meget vanskelig tid for alle innbyggerne i sør-Israel, ikke minst for de aller nyeste israelerne fra Etiopia som nettopp hadde kommet til sitt nye hjem i Kfar Ibim. Deres vilje og mot er en inspirasjon for alle.

Mange av de som bor i sør, særlig barna, syntes det var vanskelig å legge seg å sove fordi de var redde for nye angrep. De visste at de måtte være klare til å løpe til tilfluktsrommene, der de er trygge når rakettene faller, med en gang sirenene gikk. Sirenene signaliserer at en ny rakett er på vei.

Rakettene når lenger

I løpet av denne uken, 14. – 21.november, ble mer enn 1500 raketter skutt fra Gaza mot Israel. Og denne gangen, til forskjell fra i 2009, nådde rakettene lengre. For første gang landet det raketter ved Jerusalem og Tel Aviv. De aller fleste rammet fortsatt befolkningen i sør.

Heldigvis blir Israel beskyttet av det israelske militæret – spesielt takknemlige er israelerne for antirakett-systemet Iron Dome, og av alle de livsreddende tilfluktsrommene som har blitt bygget i hele sør-Israel.

Tilfluktsrommene gir beskyttelse mot rakettene

Som vi tidligere har rapportert trengs det flere nye tilfluktsrom både i sør- og nord-Israel. Tilfluktsrommene redder israelske liv og gir dem mulighet til å leve i forholdsvis trygghet. Inntil det en reell fred med Gaza eksisterer er tilfluktsrommene en nødvendighet for de hundre tusenvis av israelere som bor i sør-Israel.

For både nye og “gamle” innbyggere gir tilfluktsrommene beskyttelse fra rakettregnet fra Gaza. Det er likevel ekstra godt som ny immigrant å vite at ens nye land tar vare på en. Hjelp oss å beskytte dem i Israel.

Sha’ar HaNegev under press

“Hjertelig takk for pengene vi fikk overført forrige måned. Hils så mye til alle vennene i Norge som hjelper oss på denne måten. At du kommer som budbringer med hilsen fra alle snille mennesker som støtter HJH, i tider da det faller raketter hver dag – er fantastisk. I ti år har vi strevet med våre naboer, men vi gir oss ikke, vi blir her, de blir ikke kvitt oss.”
“Vi ser at folketallet øker svakt. Noen flytter til andre deler av Israel, mens mange nye kommer hit. Vårt nye program for russisktalende immigranter har gitt resultater. Vi har gode barnehager og beboerne i området er kjent for å ta godt vare på hverandre, et godt sosialt miljø, så småbarnsfamiliene kommer – en gruppe vi virkelig ønsker oss. De er framtiden.”

“Folk flytter hit fordi vi har gode skoler og mange flotte fritidstilbud. Videre har vi lagt ut et tomter til et større industriområde. På to tomter er det bygget bedrifter som alt er i gang. Resten er solgt og bygninger er under prosjektering. Det står bare igjen to, der vi forhandler kontrakter i disse dager. Det er all grunn til optimisme.”

Varda Goldstein forteller imidlertid at mange strever. 450 barn får behandling for posttraumatisk stress i forbindelse med rakettangrepene. Sengeveting er et betydelig pro-blem, selv for større barn. Nå har alle boliger i regionen fått bygget på et sikkerhetsrom. Da behøver man ikke å gå i bomberom, når alarmen går. Mange har innrettet dette rommet svært hyggelig og barna har sine senger der. Da slipper foreldrene å vekke dem opp. Slik blir livet stadig bedre.

Presset og angsten er der. Antirakettsystemene uskadeliggjør nå mange av rakettene, men de er kostbare og det er ennå ikke helt effektivt. Gazaterroristene får også stadig nye raketttyper, som forsvaret også må ta seg av.

Vi bor her og her blir vi

Ordfører Alon Schuster klarer å formidle optimisme til innbyggerne i Sha'ar HaNegev selv i tunge stunder.

-Ingen kan tro hva vi gjør for å markere at vi er her for å BLI, fastslår ordføreren.
-Enkelte lider og foretrekker å flytte. Men faktum er at veldig få flytter og mange flere kommer! Vi har et økende antall barn, inkludert kibbutzene nærmest grensen til Gaza. En av kibbutzene har faktisk doblet antall med-lemmer de siste ti årene. Derfor bygger vi nå ny ungdomsskole. Et prosjekt som koster 27 millioner dollar. Også den er med på å symbolisere at vi skal bli. Det blir den
første fullt ut beskyttede skolen her samtidig som den blir teknisk meget moderne, sier han stolt.

-Hva gjør dere for å lokke nye innbyggere?

-Vi tilbyr svært gode utdanningsmuligheter for alle barn og studenter, vi ønsker velkommen til et sosialt og inkluderende liv slik at de raskt kjenner det spesielle samholdet vi har. Alle kjenner noen og forteller videre hvordan det føles å være en del av dette samfunnet. Jeg mener vi tilbyr en kombinasjon av rimelige boliger, god livskvalitet og at vi har en usedvanlig høy kvalitet på utdanningen, sier Schuster.

Sikkerhet 
Han innrømmer at noe i magen blir ødelagt når raketter dreper. Når de rettes inn mot skolebusser hvor alle vet at det sitter barn. -Så vi trener, vi bygger sikker-hetsskur, stiller med sikkerhetsvakter i skolebussene. Vi prøver å gå videre og inn i fremtiden. Folk må ut av de pinefulle boblene sine og ut i et aktivt liv slik at de med styrke kan gå videre. Når man er utadvendt og kan gjøre noe meningsfullt er vi en del av en levende verden. Sikker-het har topp prioritet. For det er ille når barn blir hysteri-ske på grunn av tordenvær. Derfor har vi også på flere
kibbutzer satt forbud mot å skyte opp raketter på merke-dager hvor det før var vanlig å feire med slike. Folk skvetter av alt, forteller ordføreren som tror på befolkningsvekst i området de kommende årene. Han synes det er rørende og takker varmt og inderlig sine norske venner for å støtte opp om sikkerhetsarbeidet som gjør det mulig blant annet å ha en leder og ni sikkerhetsvakter ombord på skole-bussene.

God sikkerhet skaper bedre livsvilkår for alle

 

Tecelet (6) viser hvor sterkt tak de har bygget på barnehagen hennes.

I dag er det full aktivitet i barnehagen. Ungene synger en sang både på russisk og hebraisk for oss. De snakker sammen på hebraisk, sprudler og ler mens de får lov til å søle og plaske med regnvannet ute i hagen. Sjeldent med nedbør midt i mai på disse trakter.

Kibbutzen ligger snaue 800 meter fra grensen til Gaza. Den har vært utsatt for hundrevis av rakettangrep fra aggressive naboer. For et halvt år siden falt en rakett ned 10 meter fra de to barnehageavdelingene – en for barn opp til tre år, og en fra tre til seks år vegg-i-vegg. Raketten kom kl 7.30 om morgenen mens foreldrene leverte barna sine. Ved et under ble ingen skadet. I dag står et nyplantet tre på stedet. – Vi planter alltid et tre der det faller raketter.

Hullene de skaper er jo likevel klare for planting. Vi slipper å grave selv, smiler utdanningsansvarlige Dikla Eliaz – en smule ironisk. Det er mange trær og svært frodig på kibbutzen…

En avdød kibbutznik startet allerede etter opprettelsen i 1951 med å plante trær mot Gazagrensen for å hindre innsikt. Han ante hva som ville komme. Men like-vel er det åpen sikt mot veien til og fra kibbutzen. Fra Gaza kan man observere kjøretøy til og fra. Det var her de siktet mot og traff den gule skolebussen den 7. april i år. En 16-år gammel gutt som var på besøk hos slektninger i området satt bakerst og var siste passasjer. Alle barna hadde nettopp gått av. Bussen ble truffet av en kraftig rakett fra Gaza. Ti dager senere døde den unge gutten av skadene.
Etter en slik hendelse er det tungt å finne tilbake til dag-liglivet. Kommunen er nå i gang med å bygge ny adkomst-vei til kibbutzen – uten innsikt fra vest.

Livgivende prosjekt
Prosjektet som ga livsgnisten og optimismen tilbake til Nahal Oz går for fullt på andre året: Immigrantbarn fra absorpsjonssenteret på kibbutz Ibim, 16 kilometer unna, har fått plass i barnehagen på Nahal Oz. Alle kommer fra Russland. Barnehagen får besøk av to russiskspråklige bestemødre et par ganger i uken som lærer barna russiske
sanger og samtidig underviser dem i landets historie. Hebraisk språk lærer de seg raskt takket være gode undervisningsplaner, dyktige førskolelærere og de innfødte barna. De blir veldig snart integrerte i lokal-miljøet. – Dette er et vinn-vinn-prosjekt for alle parter, smiler Dikla og nestleder i kibbutzen, Adi Freibach. Kibbutzens leder, Gidi Sabag, er hjertens enig. Han har vært med på å bygge opp kibbutzen gjennom de siste 30 årene fra han bosatte seg her etter avtjent verneplikt.

Han forteller at de i dag har 110 medlemmer, og at det bor ca 350 personer her inkludert barn og studenter. 20 boliger er utleid, men beboerne er ikke medlemmer.

– Vi var godt over 200 medlemmer, men det har vært en del kriser her de siste ti årene etter at rakettene begynte å falle. Både av økonomisk og sosial art, men de fleste har flyttet på grunn av at de var redde. Det har ikke vært lett, sukker han. Nå ser trenden ut til å snu. Nye familier kommer og vil bosette seg her. Flere av dem som har barna i barnehagen vil også bo her. Men alle boligene er opptatt, så nå må nykommerne bygge sine egne hus, sier han.

-Etter Operasjon Støpt Bly (Gazakrigen) for to og et halvt år siden har det vært ganske stille, men selv en rakett nå og da, samt terroranslaget mot skolebussen sist måned, setter hele samfunnet vårt tilbake. Barna blir redde, foreldrene engstelige for å sende barna sine til skoler og barnehager. Mange trenger terapi for å behandle traumer, forklarer Gidi Sabag. Ingen fra det lille samfunnet har pr i dag mistet livet på grunn av rakettangrep fra Gaza. -Det er nok noen som holder en beskyttende hånd over oss, tror de tre.

Syv sekunder
De to bygningene som rommer barnehagen har forsterket tak, men nå forlanger myndighetene at alle veggene også må forsterkes. Alle boligene i kibbutzen har forøvrig egne sikkerhetsrom. Vanligvis er det et av barnerommene, slik at barna skal slippe å bli revet opp når alarmen går om kvelden og om nettene. I Nahal Oz har de kun syv sekunder på seg fra det skytes opp en rakett til å komme seg i sikkerhet.

-Men vi lever så normalt vi kan i hverdagen, lager fester og inviterer alltid barnehagebarnas familier slik at de skal føle tilhørighet, varme, omsorg og kanskje finne på å flytte hit en dag, smiler han.

Undervisningsanvarlig Dikla Eliaz, kibbutzleder Didi Sabag og nestleder Adi Freibach i Nahal Oz tror høyere makter holder sin beskyttende hånd over kibbutzens medlemmer og beboere.

Øvelse gjør mester. Mon tro om Yoav vil satse på basketball?

Samarbeid skaper sterke vennskapsbånd mellom Maayan, Tecelet og Viva.

Sjeldent å kunne leke med regnvann ute i barnehagen under disse himmelstrøk. Fra v: Diyana, Neomi, Milana og Yali.

Bussvektere skaper ro og trygghet

 

Leder for bussvekterne, Dude Tal, her sammen med Sivan Levin som jobber på ordførerens kontor.

 

Sjef og opplæringsleder for de ni bussvekterne, Dude Tal, er svært fornøyd med ordningen. -En bussjåfør kan ikke både håndtere kjøringen, ordne opp i små feider blant barna og handskes med rakettalarmen i tillegg, sier han. Han har
valgt ut sine vektere med omhu. Det er åtte menn og en kvinne, alle i godt voksen alder og med livserfaring.
De jobber tre skift om dagen.

Det er dere, norske givere, som i størst grad bidrar til at sikkerhetsvaktene kan fortsette i denne viktige jobben.

-Opplæringen består i å trene dem til å løse konflikter som gjerne oppstår fra tid til annen. Men aller viktigst er det å berolige ungene når alarmen går. Da får mange panikk. Alle har mobiltelefon og ringer til foreldre og skaker dem opp. Det er viktigere at vekteren roer barna, får dem til å bøye seg frem- og nedover, bort fra vinduene – eller at de kommer seg ut av bussen uten kaos. Til å gjøre dette trenger de emosjonell, åndelig og psykologisk styrke samtidig som de utstråler en energi som gir barna trygghet, fastslår Tal.

Det er 11 kibbutzer i Sha’ar HaNegev. En ligger i gåavstand fra skolene og tre ligger lenger nord hvor faren ikke er så overhengende. Da gjenstår syv skoleruter som daglig har vektere. Til og fra barneskolen og ungdomsskolen, samt barnehagebarna fra absorbsjonssenteret i Ibim som skysses til kibbutz Nahal Oz. En del skoleungdom har ekstrafag som dans, musikk og sport etter ordinær skoletid som utgjør bussvekternes tredje økt. Totalt går 560 elever på barne- og ungdomstrinnet. Av dem må 450 kjøres til skolen med buss hver dag. Resten av elevene fra Sderot, Netivot og andre lokalsamfunn kommer på egenhånd.

Bortsett fra at bussjåførene er veldig godt fornøyde med sine nye medarbeidere, gir det også en trygghet for foreld-rene som ofte jobber langt unna. Inntil 7. april i år, hadde ennå ingen gul skolebuss på veiene i Sha’ar HaNegev blitt truffet av raketter fra Gaza de siste ti årene. Men den dagen ble et godt synlig mål truffet – en terror-
handling som endte med døden for en 16-år gammel gutt.

Busstasjonen utenfor skolen har bombesikre venteskur.

Sikkerhetsleder Dude Tal sammen med Eden Ben David (16) fra Nahal Oz.

Dude Tal tar for anledningen på seg "arbeidsvesten" til en av sikkerhetsvaktene og ønsker ungdommene velkommen.

Nok et granatangrep

Granaten slo ned inne i kibbutzen.

Heldigvis ble ingen skadet.
Barna – nye immigranter og de som er født her – fortsetter sine daglige rutiner.
Godt nyttår.

Alon Schuster
Regionordfører
Sha’ar HaNegev

Bomberom i Sha’ar Hanegev

I vinter fikk vi den gledelige meldingen at staten Israel nå har overtatt ansvaret for bygging og vedlikehold av tilfluktsrom. Dette hadde neppe skjedd uten at området kunne vise til at utlandet har bidratt med store beløp gjennom en årrekke. Samtidig ønsket man fra israelsk side i stedet hjelp til den etiopiske innvandringen og problemene i undervisningssektoren. Målsettingen er å gi den etiopiske delen av befolkningen et løft. Vi stiller gjerne opp og håper å få hjelp fra dere.

Dagen før…

Tenk hvis disse splintene hadde truffet et menneske i stedet for en lastebil.

 

Natten mellom lørdag og søndag var bygninger igjen truffet av raketter. Heldigvis ble ingen mennesker truffet, men bildene taler sitt tydelige språk.
Selv om det ikke rapporteres i norske media, faller det ukentlig raketter i sør-Israel. Dette presset har folket der nede levd under i mer enn 9 år! De trenger all vår støtte.

Dette syn møtte de ansatte da de kom på jobb søndag 30.5. om morgenen. Godt de ikke var på jobb da dette skjedde.

Skjebner i Sderot

Alex, spesialist i krisehåndtering og translatør, en god venninne her sammen med Galina.

Lille Anastasia smiler fornøyd på mammas arm.

Ruth Bar-On ønsker Nelly lykke til med operasjonen.

Micha Feldman, Gabi Geneto, en trist mamma samt Eli Finsveen foran barnas minnesten.

Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.

Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.

Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.

Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.

Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.

Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.

Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.

Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!

Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.

Mest alvor – og litt moro i Shar HaNegev

Ordfører Alon Schuster forteller ivrig om situasjonen området, til meget interesserte nordmenn. Gaza skimtes i bakgrunnen. (Foto: Mona Beck)

Så stemte de i med en sang for hverandre - først de norske og deretter elevene i klassen. (Foto: Mona Beck)

 

HJHs givere har utrettelig gitt sin støtte. Ikke bare økonomisk, de har også besøkt områdene i tider da de slo ned som verst. Nylig besøkte en ny gruppe fra HJH og MIFF (Med Israel for Fred) Sha’ar HaNegev.

Alon Schuster er ordfører i Sha’ar HaNegev. Dagens timeplan er tett, men det er satt av tid til å møte gode venner fra Norge. Turbussen med 42 norske sjeler venter. De møtes på minnestedet “Black Arrow” (Sort pil) hvor israelske styrker kjempet for sitt land i februar 1955. Så nært Gaza at man ser nettinggjerdet på grensen og man kan telle høyblokkene i Gaza by. Avstanden er ca fem kilometer. Det er skyggefullt under trærne. På militærforlegningen et stykke bortenfor er det for åpent. Det er innsikt fra Gaza – og man kan aldri vite når rakettene kommer. Eller hvor de lander. Schuster forteller ivrig om tiltak de har satt i gang for at innbyggerne skal føle seg trygge, bygging av en ny skole, bom-
berom og bombesikre buss-skur overalt hvor menneskene ferdes. Han understreker hvor viktig det er å opprettholde en form for normal rutine og legge planer slik at alle har noe å se frem til. Han gestikulerer og svarer villig på spørsmål fra interesserte tilhørere.
Blant annet svarer han at det gjennomsnittelig kommer tre-fire raketter i uken nå for tiden. Han retter en stor takk for all norsk støtte på vegne av de rundt 40 000 innbyggerne i kommunen hans.

Nyinnviet skole
Koordinator Varda Goldstein geleider oss foran turistbussen til den nyåpnede barne- /ungdomsskolen i utkanten av Sapir College-området. Blant de 12 undervisningsinstitusjonene her er også den nye skolen med 2000 elever fra første til tolvte klasse. Lys, varmgul og virker som et paradis for skoleunger. Til tross for alle utbygg av sikkerhetsmessige grunner.

Caroline Arem er assisterende rektor ved skolen: – For tre år siden satt barna her uten beskyttelse. En rakett drepte en av våre ansatte i skolegården. Barna ble redde. Plutselig fulgte de alle regler, men det ble etterhvert for utrygt å ha dem her. Foreldrene sa også stopp. Vi delte dem opp og sendte dem hver dag til provisoriske klasserom utenfor rakettenes vanlige nedslagsfelt. Det ble besluttet å bygge ny skole, gjøre den bombesikker – og; den skulle være på samme sted. I en meget hektisk og tøff periode måtte barna holde seg hjemme og lære det de skulle via internett. For da det var på det verste måtte vi stenge skolene, forteller Arem. Det norske følget får se seg om på skolen og sågar “leke” litt med ungene. Dernest besøke et klasserom. Trolig dukket utallig barndomsminner opp da de etterhvert ble bedt om å synge en norsk sang for elevene, og elevene på sin side, kvitterte med en israelsk. Arem forteller om de psykiske lidelsene barna har vært igjennom: Tør ikke være alene hjemme, må sove med mor og far, sengevæting, angst. Fremdeles er det en del problemer, spesielt med å sove alene, tilføyer hun.

De fleste bygningene på skoletunet er ferdige, men ikke alle. – Heller ikke bomberommet som ligger i enden av skolegården er ferdig ennå. Vi bruker det som musikkrom nå, og oppgraderingen av dette klarer vi ved hjelp av økonomisk hjelp fra dere nordmenn, smiler Caroline Arem. – Hvem betaler for all sikkerheten her?, spør Fridtjof Berg.

-Kommunen, utdanningsministeriet og staten. Det ekstra nødvendige som å bygge trygge bomberom klarer vi ved hjelp fra DERE, smiler hun takknemlig.

Deretter er det konsert i skolens aula, hvor et sang- og musikk-team fra 3dje klasse stiller opp med nydelig korsang og trommer. Som svar, opptrer de norske artistene sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm. Den kontakt som oppstår mellom Marianne og ungene er ubetalelig… Da hun har sunget ferdig rettes freidige spørsmål via hånden i været – og Marianne må svare på hvor gammel hun er, hva hun holder på med i Norge – bortsett fra å synge: Hvordan har du fått slik en stemme, var det sanger foreldrene dine drømte om at du skulle bli, har du gjort ditt, har du gjort datt? Før de forlater aulaen, reiser alle seg og synger Israels nasjonalsang; Hatikva (Håp). Stunden da ikke et øye er tørt.