Tag Archive for: GiDemSikkertTakOverHodet

Ordfører Alon Schuster klarer å formidle optimisme til innbyggerne i Sha'ar HaNegev selv i tunge stunder.

-Ingen kan tro hva vi gjør for å markere at vi er her for å BLI, fastslår ordføreren.
-Enkelte lider og foretrekker å flytte. Men faktum er at veldig få flytter og mange flere kommer! Vi har et økende antall barn, inkludert kibbutzene nærmest grensen til Gaza. En av kibbutzene har faktisk doblet antall med-lemmer de siste ti årene. Derfor bygger vi nå ny ungdomsskole. Et prosjekt som koster 27 millioner dollar. Også den er med på å symbolisere at vi skal bli. Det blir den
første fullt ut beskyttede skolen her samtidig som den blir teknisk meget moderne, sier han stolt.

-Hva gjør dere for å lokke nye innbyggere?

-Vi tilbyr svært gode utdanningsmuligheter for alle barn og studenter, vi ønsker velkommen til et sosialt og inkluderende liv slik at de raskt kjenner det spesielle samholdet vi har. Alle kjenner noen og forteller videre hvordan det føles å være en del av dette samfunnet. Jeg mener vi tilbyr en kombinasjon av rimelige boliger, god livskvalitet og at vi har en usedvanlig høy kvalitet på utdanningen, sier Schuster.

Sikkerhet 
Han innrømmer at noe i magen blir ødelagt når raketter dreper. Når de rettes inn mot skolebusser hvor alle vet at det sitter barn. -Så vi trener, vi bygger sikker-hetsskur, stiller med sikkerhetsvakter i skolebussene. Vi prøver å gå videre og inn i fremtiden. Folk må ut av de pinefulle boblene sine og ut i et aktivt liv slik at de med styrke kan gå videre. Når man er utadvendt og kan gjøre noe meningsfullt er vi en del av en levende verden. Sikker-het har topp prioritet. For det er ille når barn blir hysteri-ske på grunn av tordenvær. Derfor har vi også på flere
kibbutzer satt forbud mot å skyte opp raketter på merke-dager hvor det før var vanlig å feire med slike. Folk skvetter av alt, forteller ordføreren som tror på befolkningsvekst i området de kommende årene. Han synes det er rørende og takker varmt og inderlig sine norske venner for å støtte opp om sikkerhetsarbeidet som gjør det mulig blant annet å ha en leder og ni sikkerhetsvakter ombord på skole-bussene.

Leder for bussvekterne, Dude Tal, her sammen med Sivan Levin som jobber på ordførerens kontor.

Sjef og opplæringsleder for de ni bussvekterne, Dude Tal, er svært fornøyd med ordningen. -En bussjåfør kan ikke både håndtere kjøringen, ordne opp i små feider blant barna og handskes med rakettalarmen i tillegg, sier han. Han har
valgt ut sine vektere med omhu. Det er åtte menn og en kvinne, alle i godt voksen alder og med livserfaring.
De jobber tre skift om dagen.

Det er dere, norske givere, som i størst grad bidrar til at sikkerhetsvaktene kan fortsette i denne viktige jobben.

-Opplæringen består i å trene dem til å løse konflikter som gjerne oppstår fra tid til annen. Men aller viktigst er det å berolige ungene når alarmen går. Da får mange panikk. Alle har mobiltelefon og ringer til foreldre og skaker dem opp. Det er viktigere at vekteren roer barna, får dem til å bøye seg frem- og nedover, bort fra vinduene – eller at de kommer seg ut av bussen uten kaos. Til å gjøre dette trenger de emosjonell, åndelig og psykologisk styrke samtidig som de utstråler en energi som gir barna trygghet, fastslår Tal.

Det er 11 kibbutzer i Sha’ar HaNegev. En ligger i gåavstand fra skolene og tre ligger lenger nord hvor faren ikke er så overhengende. Da gjenstår syv skoleruter som daglig har vektere. Til og fra barneskolen og ungdomsskolen, samt barnehagebarna fra absorbsjonssenteret i Ibim som skysses til kibbutz Nahal Oz. En del skoleungdom har ekstrafag som dans, musikk og sport etter ordinær skoletid som utgjør bussvekternes tredje økt. Totalt går 560 elever på barne- og ungdomstrinnet. Av dem må 450 kjøres til skolen med buss hver dag. Resten av elevene fra Sderot, Netivot og andre lokalsamfunn kommer på egenhånd.

Bortsett fra at bussjåførene er veldig godt fornøyde med sine nye medarbeidere, gir det også en trygghet for foreld-rene som ofte jobber langt unna. Inntil 7. april i år, hadde ennå ingen gul skolebuss på veiene i Sha’ar HaNegev blitt truffet av raketter fra Gaza de siste ti årene. Men den dagen ble et godt synlig mål truffet – en terror-
handling som endte med døden for en 16-år gammel gutt.

Busstasjonen utenfor skolen har bombesikre venteskur.

Sikkerhetsleder Dude Tal sammen med Eden Ben David (16) fra Nahal Oz.

Dude Tal tar for anledningen på seg "arbeidsvesten" til en av sikkerhetsvaktene og ønsker ungdommene velkommen.

I vinter fikk vi den gledelige meldingen at staten Israel nå har overtatt ansvaret for bygging og vedlikehold av tilfluktsrom. Dette hadde neppe skjedd uten at området kunne vise til at utlandet har bidratt med store beløp gjennom en årrekke. Samtidig ønsket man fra israelsk side i stedet hjelp til den etiopiske innvandringen og problemene i undervisningssektoren. Målsettingen er å gi den etiopiske delen av befolkningen et løft. Vi stiller gjerne opp og håper å få hjelp fra dere.

Alex, spesialist i krisehåndtering og translatør, en god venninne her sammen med Galina.

Lille Anastasia smiler fornøyd på mammas arm.

Ruth Bar-On ønsker Nelly lykke til med operasjonen.

Micha Feldman, Gabi Geneto, en trist mamma samt Eli Finsveen foran barnas minnesten.

Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.

Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.

Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.

Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.

Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.

Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.

Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.

Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!

Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.