Ein Yael – sommerleir i byen

/1 Comment/i , , , /av

Må immigrantbarna gå hjemme i gaten hele sommerferien? Nei, heldigvis har Jerusalem Foundation et spennende tilbud for to av ukene.

Immigrantbarn på sommerleir på Ein Yael

I utkanten av dagens Jerusalem ligger restene av en romersk villa, utgravet for noen år siden og utviklet til en aktivitetspark for barn. Fra tidlig vår til sent på høsten er parken åpen for publikum. Programmet varierer med årstiden og den jødiske kalenderen. Mange foreldre og besteforeldre bruker Ein Yael som utfluktsmål.
Her blir barna kjent med mange sider av livet i antikken. Det gror planter som også ble dyrket her for 2000 år siden. Barna får klippe sauer, karde og spinne, plantefarge garn. En annen dag er det pottemaker-kunsten som står i fokus, eller kanskje kler de seg ut og spiller rollespill som foregår den gang villaen sto.

Opplevelsesrike dager
Jerusalem Foundation organiserer hver sommer leir for vanskeligstilte barn i skoleferien. Som oftest går tilbudet til immigrantbarn eller barn fra store barneflokker. Familier med dårlig råd reiser ikke bort i ferien – i mange tilfeller kan ikke foreldrene ta seg fri engang. Barna blir gående hjemme i varmen uten så mye å holde på med. Da er tilbudet om to ukers leir vidunderlig. Og for foreldrene er det en lettelse å oppleve glade og slitne barn som kommer hjem etter en opplevelsesrik dag i trygge omgivelser.
Barna blir hentet hver morgen med buss og kjørt hjem igjen på ettermiddagen. Ti spennende dager med variert program knyttet til landet, historien og kulturen. Her lærer de gamle håndverk, får nærkontakt med dyr og er mye ute i landlige omgivelser. Det blir nok anledning til en tur til et badebasseng utenfor Ein Yael også.

En sommerleir på Ein Yael er et av sommerens høydepunkt for deltagerne

Bedre språk, nye venner
Ikke minst viktig; de blir kjent med andre barn og får nye venner. Immigrantbarna får bedret sine språkkunnskaper og blir nærmere knyttet til landet og folket. Gjennom aktiviteter som ikke krever skoleferdigheter styrkes selvtilliten. Det trengs, for den kommer under press i en hverdag med 40 elever i klassen og kamp om ressursene.

En liten immigrantgutt fra Etiopia var med på leir. Han hadde ikke rukket å få venner og snakket dårlig hebraisk, var litt utenfor og alene. En dag skulle de lage krukker. Barna startet med å ta ut leire, kna den og forme den til slutt. Her var gutten plutselig helt med. Han visste hvordan leiren måtte se ut for å gi gode krukker, han eltet den raskt og fint, han formet den til en elegant krukke…… alt sammen hadde han lært av bestefar i Etiopia! Nå så de andre barna ham. Gutten kunne noe som de andre hadde oppdaget var vanskelig, han fikk oppmerksomhet og ble en del av gruppen. Slik ble dagen i Ein Yael et godt sommerminne.

Hver krone teller

/i /av

Kjære giver!

Av og til får jeg spørsmål fra givere som kanskje ikke har for mye å avse, om gaven deres kan gjøre noen forskjell, og svaret mitt er alltid det samme; JA. Ja, hver krone vi får inn, er viktig. Hver krone vi får inn, er med på å gjøre en forskjell for noen i eller på vei til Israel.

Også når det gjelder størrelsen på gavene er Hjelp Jødene Hjem unik i forhold til mange andre innsamlingsaksjoner. Vi har ikke mange rike givere som står for brorparten av gaveinngangen, nei, det er heller omvendt. Vi har mange tusen vanlige lønnsmottagere og pensjonister som jevnlig gir bidrag etter evne, og selv om svært mange av disse bidragene ikke er store, så utgjør de samlet den vesentligste delen av vår gaveinngang.

Vi er da også nøye med å holde de løpende faste utgiftene nede, slik at mest mulig av de innsamlede midlene går til våre formål. Vi er svært nøye med å kontrollere at pengene brukes på riktig måte av dem som vi gir støtte til, og at de også driver på en måte som kommer mange til gode, og vi er åpne med våre regnskap og våre bevilgninger. Alt kan du finne på våre nettsider.

På denne måten er vi alle med på å gjøre en stor forskjell for dem som nyter godt av vår hjelp, og det er svært mange mennesker hvert år som gjør, enten de er i Israel som nyinnvandrede, eller sitter og venter på å komme til Israel i Etiopia eller i en av de tidligere Sovjetstatene.

Man sier at Israel er miraklenes land, og Israel er et stort mirakel, hva enn man velger å legge i det ordet. Hjelp Jødene Hjem er i mine øyne også et mirakel. Her sitter vi med svært forskjellig ståsted i livet rundt felles bord og arbeider for en felles god sak. Det er unikt. Hvert år får vi inn ca ti millioner kroner i gaver fra svært mange givere, og selv om givere faller fra av naturlige årsaker, kommer det jevnlig nye givere til; det er også fantastisk, særlig i tider hvor andre sliter med å opprettholde støtten de får, og i tider hvor det norske mediebildet er alt annet enn vennligsinnet mot Israel.

Innvandringen til Israel vil fortsette i mange år fremover, og jeg vet at vår hjelp vil være like nyttig i årene som kommer, som det den har vært til nå. Derfor trekker vi ikke inn årene, eller hviler på våre resultater, men bretter opp ermene, forsøker å tenke noe nytt samtidig som vi er tro mot vårt konsept, og vi håper og tror at dere fortsatt vil være del av dette fantastiske prosjektet, med deres små og store gaver.

Nå når sommeren nærmer seg oppfordrer jeg dere også til å komme sammen med venner og familie og fortelle om vårt arbeid. Hvis bare hver giver hadde kunnet skaffe en ny giver hver, ingen umulig tanke, kunne vi ha hjulpet svært mange flere. Behovet er der, og mange gode prosjekter finnes, som vi i dag ikke har mulighet til å hjelpe. Når sommeren er over hos oss, finnes det en unik mulighet å forlenge den ved å delta på vår givertur senere i år. Dette er et helt unikt konsept, og dere vil møte Israel og dets folk på en måte som svært få andre har mulighet for. Det er en reise som vi vet vil sette dype og gode spor hos dem som blir med.

Takk for de sjenerøse gavene dere gir, små som store, takk for solidariteten med Israel og det jødiske folk!

Styreleder i HJH

Øyvind Bernatek

Fugl Føniks reiser seg fra asken

/i , /av

Warsawa og Nozyk-synagogen var vertskap for den europeiske rabbinerkonferansen 2011. Over 200 europeiske rabbinere deltok i ettermiddagsgudstjeneste i synagogen.

Hver uke kommer mer enn 1000 turister på besøk til Nozyk-synagogen i Warszawa, den eneste synagogen som fortsatt sto etter tyskernes bombing av Warszawa-ghettoen i 1943. De tilbringer noen minutter i synagogen før de haster videre til ghetto-minnesmerket, den jødiske gravlunden, og så videre til Treblinka, Auschwitz og andre dødsleirer.

De tror de er på besøk i dødens dal. Det de aller færreste av dem er klar over er at Warszawa har daglige synagoge-gudstjenester, jødisk barnehage og skole, sosialtjenester, og aktive og voksende jødiske menigheter.

 

Usikkert hvor mange jøder

Ingen vet med sikkerhet hvor mange jøder som finnes i Polen i dag. Noen sier det kan være så mange som 100 000, andre kommer med mer forsiktige tall mellom 20 og 50 000. Som resultat av Holocaust, jødisk utvandring etter krigen og senere på 60-tallet og kommunismens motstand mot religiøse aktiviteter, kommer de aller fleste jøder i Polen fra hjem der jødedom aldri ble diskutert. Mange er fortsatt redde for å fortelle offentlig at de er jøder.

Siden kommunismens fall har det foregått et enormt løft innen jødisk informasjonsarbeid og infrastruktur. Warszawa har gått fra å ha en synagoge i 1989, til å ha fem synagoger i dag – tre ortodokse og to reform.

 

Stor interesse

Interessen for jødedom er stor, forteller Tyson Herberger som er rabbiner i Nozyk synagoge:

– Nesten hver uke kommer det mennesker til meg som er interessert i jødedom. Mange av dem har jødiske røtter, en av foreldrene, besteforeldrene eller oldeforeldrene var jøde. Vi hjelper de som ønsker det til å få dypere kjennskap til jødedom gjennom undervisning, våre daglige gudstjenester og kulturelle opplevelser. Det er også meget stor pågang fra media, både fra Polen og ellers. De ønsker å dokumentere den jødedommen nazismen prøvde å utrydde – både den som en gang fantes, og den som vokser frem i dag, forteller han.

Hver fredag kveld og lørdag lunch arrangerer menigheten shabbatsmåltid til alle som ønsker å delta.

– Gjennom shabbatsmåltidene ønsker vi å skape fellesskap og også praktisk vise hvordan shabbatsmåltider foregår, forklarer Tyson Herberger. Vi gjør velsignelse over brød og vin, spiser sammen og synger sammen. Alle som ønsker å komme er velkomne, understreker han.

Purimfesten med flotte kostymer og lesning av Esters bok er populær blant både barn og voksne.

 

Stor aktivitet blant de unge

En rekke organisasjoner jobber for å vedlikeholde og forbedre det jødiske livet i byen. The Joint Distribution Committee har en egen Warszawa-avdeling som jobber utrettelig med prosjekter for unge, gamle og familier. I løpet av sommermånedene driver de sommerleirer for barn og også for familier. I løpet av året trener de ungdom og unge voksne til å bli ledere i det blomstrende jødiske miljøet i Warszawa.

Blant de unge er det en aktivitet og begeistring for jødisk identitet som er smittende. De er sikre på sin jødiske identitet og ønsker jødisk samhold og aktiviteter. De jødiske studentene møtes i ZOOM, den jødiske studentorganisasjonen her i Warszawa. De møtes til fester, utflukter og debatter, på lik linje med andre studentorganisasjoner, men også til jødiske helligdager. Warszawa har også fått sitt eget Moishe-hus – et jødisk studenthus, som er ledet frivillig av de som bor der. Beboerne i huset forplikter seg til å drive jødiske aktiviteter for unge, så lenge de bor i huset.

Suppekjøkken og sosialtjenester for de eldre

Ved siden av den restaurerte Nozyk-synagogen finner man «Den Hvite Bygningen.» På mirakuløst vis ble også denne bygningen spart under tyskernes ihjelbombing av Warszawa-ghettoen i 1943. I dag finner man et stort antall av de jødiske organisasjonene her. I første etasje er det seniorsenter som har aktiviteter for de eldre. Her samles de til uformell trim, synging og samhold. I annen etasje er suppekjøkkenet – Kuchnia Koscherna (Kosher-kjøkkenet.) Her serveres over 100 måltider til meget subsidiert pris til de eldre jødene i menigheten hver dag til lunch. De som ikke har råd får måltidene gratis, og de som er i så dårlig form at de ikke klarer å komme til senteret, får maten hjemkjørt av frivillige.

Den frivillige sosialtjenesten i menigheten er en meget viktig bestanddel i de eldres hverdag. Her får de tilskudd av mat, penger, helsetjenester, gymnastikk og ikke minst et vennlig ansikt. Mange av de eldre overlever hovedsakelig på den lille pensjon som de tjente opp under kommunismen. For mange av disse eldre er det daglige måltidet ved suppekjøkkenet, og den andre hjelpen menigheten gir dem, det som gjør at de overlever hverdagen.

Fra boksing til hebraisktimer

På kveldstid blir den hvite bygningen på nytt fylt, nå av unge og middelaldrende som kommer for å bokse, gjøre gymnastikk eller gå på foredrag om jødisk kultur – og hebraisk og jiddisch-kurs. I etasjen over utgis Midrash, det polske, jødiske magasinet som blir solgt over hele Polen i bokhandlere og kiosker.

 

Fra uinvolvert til religiøs og aktiv

Sarah Malka og Yisroel Szpilman er i dag to av grunnpilarene i det jødiske miljøet i Warszawa. De to kom fra totalt ikke-involverte familier, og er et eksempel på den jødiske revolusjonen Polen står midt oppe i. Hun gikk på hebraiskkurset i menigheten og han bokser fortsatt aktivt i bokseklubben. De lever nå et religiøst, jødisk liv med sine tvillingdøtre på seks år midt i sentrum av Warszawa. De to er meget aktive i menigheten. Yisroel er gabbai, synagogetjener, i synagogen og holder oversikten ved de daglige gudstjenestene. Gudstjenesten kan først starte når det er 10 jødiske menn tilstede, og Yisroel har oversikten over hvem som kan telles i henhold til jødisk religiøs lov. Sarah Malka er ansvarlig for mikvaen, det rituelle badet, i menigheten.

Døtrene går i den jødiske barnehagen, som er en del av den jødiske Lauder-Morasha skolen. Den jødiske skolen startet med en barnehagegruppe i et privat hjem for 20 år siden. Idag går mer enn 200 elever ved den private barnehage, barne- og ungdomsskolen, som er kjent for sitt høye undervisningsnivå. Rundt 50 prosent av elevene har jødisk bakgrunn. Skolen feirer de jødiske helligdagene, og jødedomsundervisning er obligatorisk for alle. Rektor ved skolen er Motti Pawlak – en av to polskfødte rabbinere i Polen. Pawlak er også et resultat av den jødiske renessansen i Polen, og lever et aktivt jødisk liv i Warszawa sammen med sin familie.

 

Bevare eller bygge?

Szpilman-familien ser konflikten mellom å bevare fortiden og bygge fremtiden daglig. Yisroel jobber til daglig ved den store jødiske gravlunden i Warszawa. Det er en av Europas største gravlund, med mer enn 200 000 graver. Det fantes ingen oversikt over gravene eller hvem som er gravlagt her, inntil Yisroel startet arbeidet sitt. Han har til dags dato registrert og identifisert over 80 000 graver. I tillegg driver han det nødvendige vedlikeholdsarbeidet ved den enorme gravlunden. Sammen driver de to også det jødiske begravelsesbyrået i Warszawa – frivillig.

– Noen ganger er hovedfokuset for menigheten å bevare den jødiske fortiden i Polen ved å redde historiske åsteder. Jødiske turgrupper kommer til Polen for å se konsentrasjonsleire og gravlunder, men ikke for å møte det levende jødiske samfunnet. De forventer å se en stor massegrav og et land fylt med antisemitter. Realiteten viser at antisemittisme ikke er et stort problem for jøder i Polen, forteller Sarah Malka. Hun lever et godt jødisk liv her, men forteller samtidig at hun ønsker seg flere jødiske aktiviteter for barna sine, og for seg selv og mannen.

 

Familielivet blomstrer. Her får bruden (i midten) gode råd og blir feiret av venninnene i forkant av bryllupet.

Akkurat i disse dager feirer jødisk Warszawa og polsk jødedom sin styrke – hele to jødiske bryllup skal stå i mai måned. Jødiske bryllup er det få av, og disse to viser veksten blant de unge og deres jødiske identitet. Bryllupene er et tegn på at Warszawa igjen er et sted der jøder gifter seg og får barn – sender barn til skolen, de vokser opp og gifter seg. Livets sirkel fortsetter. Gratulerer og Mazal Tov!

 

Ruths bok – ikke helt som andre bøker

/i , , /av

 

Ruth Bar-On er grunnlegger og leder av krisehåndteringssenteret Selah.

Ruth Bar-On har et hjerte av gull. Hun er krisehåndteringsenteret Selah’s hovedpulsåre og har et hjerte som banker for alle immigranter i krise 24 timer i døgnet.

Da Selah fikk høre om de fem foreldreløse guttene i Holon, tok de øyeblikkelig kontakt, hjalp dem gjennom den første tunge tiden og organiserte det slik at guttene kunne fortsette å bo sammen. I halvannet år har de fulgt dem opp med penger til livsnødvendigheter, gode råd og kjærlighet. Takket være viktige bidrag via HJH og hjertegode nordmenn er dette mulig.

– Når ulykken er ute, har vi et profesjonelt hjelpeapparat som øyeblikkelig settes inn. Vi reiser ut til ulykkessteder der immigranter eller turister er involvert. Vi har kunnskap om sorg og traumer, og vi har medarbeidere som snakker deres eget språk og kjenner deres mentalitet. Her om dagen ble to damer påkjørt i Haifa. Vi følger opp på sykehuset og stiller opp med alt fra tannbørster til tøfler. En liten gutt druknet sist uke. Familien trengte den hjelpen vi kunne gi.

– Immigranter har ofte ikke noe støtteapparat rundt seg slik som innfødte, understreker Ruth. Språket er ofte en stor barriere. Og når krisen rammer er det viktig å få uttrykke seg på eget morsmål. Men vi er ikke der bare når krisen er et faktum. Vi følger opp i årevis eller så lenge vi ser at det er viktig for de pårørende eller de som har vært utsatt for ulykker og andre traumatiske opplevelser, sier hun.

Ruth Bar-On stiftet Selah (som betyr klippe el. fjell) i 1993 og har siden hjulpet rundt 24 000 enkeltpersoner i krise, men det reelle tallet er langt høyere ettersom svært mange får hjelp på vegne av hele familien. Selah har et fast team på åtte profesjonelle samt 140 frivillige på landsbasis. Disse er sosialarbeidere, psykologer, psykiatere og leger. 40 av dem er traumespesialister.

Årsbudjettet er på rundt åtte millioner kroner som kun er basert på innsamlede midler.

Selahs visjon er å hjelpe immigranter på alle måter. Typiske aktiviteter inkluderer å bidra med penger i akutte krisesituasjoner; som til en begravelse og gravstøtte, sørge for mat i sørgedagene og finne noen til å ta vare på barna eller de eldre i denne tiden. Aktivitetene og menneskeskjebnene i Selahs historie burde bli en rørende bok med tittelen: Ruths bok…

Tre raketter fra Gaza hver dag i 11 år

/i , /av

Mer enn 12 700 Kassam- og andre typer raketter er blitt avfyrt fra Gaza og ut over det sørlige Israel de siste 11 årene. Alle skutt opp med et bevisst mål: Sivile israelere. De skaper kaos, frykt, ødeleggelse og død.

Rakettene fra Gaza har en stadig større rekkevidde. Kilde: IDF (www.idfblog.com)

Over en million israelske innbyggere bor innenfor nedslagsfeltet av rakettene fra Gaza. Nye typer har stadig større rekkevidde og lander nå dypere inn i landet. En hel generasjon av barn har blitt traumatisert av terror fra stadige rakettangrep etter at den første raketten falt den 16. april 2001. Avsender: Terrororganisasjonen Hamas.

De sivile som lever i faresonen har lært seg å kjenne plasseringen av nærmeste tilfluktsrom til enhver tid, fordi de aldri vet når sirenen vil gå av neste gang.

Bare i mars i år ble det skutt opp vel 300 raketter fra Gaza.

Israel har utviklet en rekke forsvarstiltak som spenner fra å identifisere helt presist hvor utskytingen skjer– helt ned til noen sekunder før det skjer – til avanserte rakettforsvarsystemer. Et av dem er Iron Dome-systemet som fanger opp og skyter i stykker raketter på vei til befolkningssentra.

Til tross for konstant trussel rettet mot sivile, arbeider IDF hardt for å beskytte Israel og dets innbyggere. Instruktører i IDF’s Hjemmefrontkommando besøker også skoler og lærer barn hvordan de skal opptre når sirenene uler ”Rød Alarm!”

Storebror Yekoye tar ansvar for fire brødre

/i , , , , /av

Micha Feldman fra Selah snakker amharisk og de fem brødrene elsker ham. Fra v. Metalm (16,5), Yekoye(22), Micha, Mekata (13), Deyebe(19) og Demas(18).

Selv om far Fikodie døde i Etiopia for vel syv år siden, kom mor Zebue seg til Israel tre år senere med en av sine to voksne døtre og fem sønner. Nå var de hjemme.

Etter tre år i absorbsjonssenteret Bet Alfa sør for Afula var det på tide å finne et permanent sted å bo. Et stort tilskudd fra Staten og et lite lån rakk til en fire-romsleilighet i Holon sør for Tel Aviv. Familien frydet seg.

Men gleden varte ikke lenge. Mor Zeube følte seg ikke i form. Midt under flyttingen oppsøkte hun lege. Etter tre dager i den nye leiligheten kom hun på sykehuset hvor hun to uker senere døde av kreft.

Micha Feldman stiller opp

Det er ikke enkelt å snakke om dette selv om det er en lettelse også. De fem sønnene sitter med lett bøyde hoder i den lille stuen. Men med Micha Feldman fra Selah ved deres side, to familiepizzaer og en stor cola på bordet, klapp og stryk på skuldre og hode fra ”far” Micha, blir atmosfæren lettere. Snart er magene mette og humøret på topp.

Mens den eldste søsteren Wodito, seksbarnsmor på 37, fremdeles venter på å komme til Israel, bor storesøster Mawaysh (28) like i nærheten med mann og tre barn. Med et barn med Downs syndrom klarte hun ikke påta seg ansvaret for brødrene. Med rettens kjennelse, hjelp og støtte fra Selah, fikk storebror Yekoye(22) dette ansvaret. Han har en støttekontakt som hjelper med alt fra å kjøpe inn møbler til å tilpasse skap og senger i hjemmet. Han tar dem ut på middag og gir dem råd og veiledning. Guttene har også ”adoptert” Selah som sin nære familie. Spesielt Micha. – Vi har ingen mor å rådføre oss med. Selah kom til oss da vi sørget. De viser oss så mye kjærlighet, sier Demas med et kritthvitt smil.

Jobber på supermarked

Deyebe(19) og Demas(18) går på samme religiøse internatskole for gutter utenfor Hadera. Den er gratis for dem. De trives godt og reiser hjem i helgene. Til daglig er det Metalm (16,5) og Mekata (13) som er hjemme. Yekoye står for husholdningen; klesvask, rengjøring, matlaging og alt som skal til for å få et hjem til å fungere. Han jobber hardt som lagerarbeider på et stort supermarked.

– Snart må han få litt utdannelse, sier Micha mens han hele tiden viser til hvilken enorm hjelp HJH’s støtte bidrar til: Penger til mat og litt nye klær foran høytider, spesialtilpasset skap i stuen, rørlegger, elektriker, senger, sengetøy, andre helt nødvendige effekter når storebrors beskjedne lønn og barnetrygd for de to yngste ikke strekker til. I sommerferien vil Deyebe (tenkeren, som vil bli dataingeniør) studere engelsk. Kurset bekostes av norske venner i HJH!

Drømmer?

Joda, Yekoye drømmer om å åpne en business, for eksempel en 24-timers åpen kiosk. 18-åringen Demash vil bli fotballproff, men legger til at harde studier må til om han ikke lykkes med fotballen. 19-åringen Deyebe vil jobbe med data, 16-åringen Metalm vet ikke ennå, mens yngstemann Mekata samvittighetsfullt har stukket til barnehagen for å hente sin lille niese.

De har et par tanter og onkler fra begge foreldrenes sider i Holon, dermed også kusiner og fettere. Brødrene elsker Israel og er veldig glade for sitt nye hjemland.

-Hvis vi jobber hardt, går det virkelig an å lykkes her!, sier de nærmest i kor.

Jobber hardt og trives godt

/i , , , , , /av

Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.

I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra Etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.

De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tantebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de testet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pikeskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørsmål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Skolene har rundt 145 elever.

-Hvorfor internatskoler?

-Vi ønsket at døtrene våre skulle gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrømmer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.

Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.

-Hvordan ser en typisk skoledag ut?

-Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare.

-Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jødiske regler og lover samt religionsstudier. To dager i uken lærer vi hebraisk, sier hun.

All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår hebraisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.

Yitanyits skoledag i Arad ser nesten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før.

Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yngstejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.

De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Dersom jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lillesøster vil bli lege. Hun vil spesialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.

Begge jentene savner Etiopia: -Ja, vi savner vennene våre der.

-Hva med Israel?

-Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.

Et evig minne i Jerusalem

/1 Comment/i , , , , /av

Trygt inne i Jerusalems botaniske have, blant blomster og trær som fantes på bibelsk tid i Israel, ligger ”Eikestien”. Her sees minnestenen, drikkefontenen og benken på vårt minnested.

Hjelp Jødene Hjem har lenge ønsket å finne en verdig måte å hedre dem som gir spesielt store gaver til vårt arbeid eller som testamenterer større beløp for vår virksomhet, og vi har ved dette også ønsket å kunne viderebringe en takk til dem fra Israel og det jødiske folk.

I mars i 2012 kunne vi derfor åpne et lite minnested, ”Eikestien” i Jerusalems botaniske have. Her er det satt opp en minnesten med inskripsjon fra Salmenes bok 1:6:

“For Herren kjenner de rettferdiges vei”

På denne minnestenen vil vi også sette inn navn på de giverne som på denne måten ønsker et slikt evig minne i Jerusalem, enten det er for dem selv eller for noen de ønsker å minnes. Her finnes også en liten drikkefontene og en benk, og den står i skyggen av eiketrær; slike som også Abraham satt under da han mottok sine gjester i Mamre.

Denne delen av den botaniske haven er viet floraen slik den var i Israel i bibelsk tid, og vi mener det er en særskilt vakker innholdsrik ramme rundt et slikt minnested.

Vi har vært nødt til å sette en nedre grense for beløp som gis som gave eller arv og hvor det kan settes opp et navneskilt på minnestenen, og denne er satt til 100 000 kroner.

Det å skrive testament kan være en vanskelig oppgave både følelsesmessig og formelt, men det å ha tenkt igjennom og faktisk skrevet ned hvordan en vil ha det og om det er spesielle formål en ønsker å tilgodese, er noe alle uansett alder burde gjøre. Når dette først er gjort på en riktig måte, så opplever da også mange det som en berikelse å vite at alt vil bli tatt vare på på en verdig måte. For mange er det spesielt viktig å kunne bidra til at gode formål vil nyte godt av det en selv har samlet seg av jordisk gods.

Testamentet må fylle de formkrav som er fastsatt i arveloven, ellers er det ugyldig, og det er viktig å passe på at teksten ikke etterlater uklarheter. Det kan derfor være fornuftig å søke juridisk hjelp. Hjelp Jødene Hjem kan tilby råd omkring formål som kan tilgodeses gjennom oss, og vi kan henvise til advokat som kan sørge for at alt blir gjort på riktig måte.

Har du spørsmål, ring vårt kontor eller send brev eller e-post. 

Rakettbeskyttet barneskole

/1 Comment/i , , /av

En stoltere rektor skal man lete lenge etter. Anat Regev viser rundt på barneskolen i Sha’ar HaNegev hvor det i dag går 600 elever fra 1. til 6. klasse.

Anat Regev ved barneskolen i Sha’ar Hanegev i foajeen foran kontorene med bilder av barna i forskjellige prosjekter.

Optimismen råder og smilet sitter løst hos rektor Anat. Hun viser oss rundt på barneskolen som nå er 98 prosent beskyttet mot rakettregn fra fiender i Gaza. Kun en liten del av skolen mangler bombesikkert tak, men alle elevene vet nøyaktig hvor de skal søke ly når alarmen går. De drilles i sikkerhetsrutiner med jevne mellomrom.

– Har folk flyttet herfra eller har de blitt i området?

– Noen har flyttet. For noen år siden var elevtallet 734. Etter 2005 og tilbaketrekningen fra Gaza var det en stund 510. Situasjonen hadde en dårlig innflytelse på arbeidslivet og budsjetter – så folk flyttet. Etter ”Operasjon Støpt Bly” – og oppgjøret mot Gazas rakettregn som startet i desember 2010 ble det roligere, en del familier kom tilbake. Og takket være hjelp fra HJH i Norge har vi bl.a. fått flere bomberom og hjelp til å holde sikkerhetsfolk på alle skolebussene. Regjeringen har også hjulpet oss mye. Ikke minst til at vårt skoleanlegg nå anses som bombesikkert. Vi har blant annet elektroniske tavler. Alt som skrives der kan lagres og sendes hjem til hver enkelt elevs epost. Lekser og beskjeder også, slik at foreldrene kan bidra. Bra at vi kan ha kontakt i tider der elevene må holde seg hjemme p.g.a. terrortrusselen. Rett før påske uteble 35 prosent av elevene i en periode pga rakettregnet fra Gaza.

– Har alle pc og internet hjemme?

– Nei, men hele 98 prosent har. De resterende ringer vi til eller holder kontakt med på annen måte.

Skolen ble bygget for 20 klasser. I dag er det 23 og neste år vil det bli 25. Så enten må skolen utbygges betraktelig eller man må planlegge en ny skole et annet sted, sier hun.

– Hva er forskjellen i barnas oppførsel fra tidligere og nå?

– Dårligere konsentrasjon, redsel, utålmodighet, dårlig søvn, tretthet. Noen går ikke på toalettet alene. Men de har fortsatt gode karakterer til tross for posttraumatisk oppførsel – som skolen også forsøker å hele så godt vi kan i samarbeid med eksperter fra kommunen.

– Det er noe som forundrer meg, fortsetter rektor: En hel gruppe med 7-åringer her hos oss oppfører seg i dag utrolig barnslig. Jeg har ikke sett noe lignende før. Selv om foreldrene er overbeskyttende på ulike måter, så undrer det meg likevel, sier hun. Ingen har til nå funnet svar på rektor Anat Regevs spørsmål.

Ja til internatskoler – men ikke første året

/i , , , /av

Jewish Agency er i ferd med å endre sin politikk i forhold til internatskoler for immigrantungdom til Israel.

Kathia Shavit, Jewish Agency

-Mens vi tidligere oppfordret foreldrene til å sende sine barn til internatskoler, er vi nå i ferd med å endre vår politikk på dette området, forteller Kathia Shavit (bildet) i avdelingen for ressursutvikling og informasjon i Jewish Agency (JA).

-Å begynne på en internatskole for immigranter er et alternativ for barn mellom 12 og 18 år. I tillegg til ordinære studier tilbys de unge blant annet veiledning, sosiale aktiviteter, måltider og ikke minst; husly. Elevene reiser hjem gjennomsnittelig annenhver helg, samt på helligdager og i skolens ferier, forteller hun.

–Vi oppfordrer nå familiene til heller å holde barna sine hjemme og å være sammen med dem på absorpsjonssenteret i all fall det første året i Israel. Dette for å få til en raskere integrering for hele familien og styrke forholdet mellom barna og deres foreldre. Vi mener at det vil sette dem bedre i stand til å fatte egne beslutninger etter at de er mer aklimatisert til livet i Israel, hevder Shavit.

Hun tilføyer at det likevel er tilfeller hvor de anbefaler at et barn begynner på internatskole. I spesielle tilfeller vil sosialarbeideren vurdere om den unge vil få mere ut av å bo på en internatskole fremfor å bo på et absorbsjonssenter. Det samme kan være tilfelle for ungdom i 17-18 årsalderen. Å flytte til en internatskole vil gi dem en betydelig fordel fremfor å bo på absorbsjonssenteret. Internatskolen tillater dem å bo der for tre års studier, mens de i kommunene får gratis skole kun til de er 18 år.

–Familier som er interessert i at barna deres skal begynne på internatskoler søker via sosionomen på absorpsjonssenteret. Vedkommende setter da opp et møte med representanter for ”ungdomslandsbyen” – som det også kalles – for å intervjue foreldrene og barna, forteller Kathia Shavit. JA har ansvaret for fire slike ungdomslandsbyer med internatskoler i dag. – Men, legger hun til; – det finnes internatskoler over hele Israel som drives av mange forskjellige organisasjoner, så jeg kan dessverre ikke gi deg noe antall.