Under fattigdoms-grensen

Noen fattige vil det alltid være blant oss, men 700.000 er for mange. Da er det blitt et samfunns-problem, og da er det jo noen som spør seg selv om dette er noen vits i. Kanskje jødene likevel hadde det bedre der de kom fra? Men det er et defensivt perspektiv, mens vår opp-gave er å finne løsninger, å hjelpe Israel med å ta imot de titusener som fortsatt strømmer inn, selv om strømmen er litt lang-sommere nå.

Vi behøver ikke å dvele ved årsakene, mange av dem er åpenbare. Men vi må gå dypere enn til bare intifadaen. Vi begynte med et oversiktelig prosjekt i Netanya. Fattige barn – snille frivillige – leting i søplekasser, tigging i restauranter – det var stikkord som tente oss. Og selvsagt var det hoved-sakelig immigrantbarn det gjaldt.
Men vi må jo alltid sjekke. Er dette et reelt prosjekt? Kommer det inn under vår målsetting om å bistå med immigrasjonsproblematikken – å hjelpe jødene hjem – og hjemme? Sjekkingen førte til at vi fikk et omfattende dokument fra “Department of social security” -” food security update”. Og det var informativt!
Allerede tidlig i 1970-årene begynte de å “måle” fattigdom i Israel, og de fikk sitt første sjokk. 12% av familiene befant seg i denne underste gruppen og 20 % av barna i Israel levde i slike familier! Enda verre – internasjonal sammenligning viste at Israel var tredje verst i den vestlige verden – etter bl.a. USA! Den gangen var Israel et velfungerende sosialistisk styrt land, og “alle” trodde at likhet og nøkternhet rådde i landet.

Det følger selvsagt med en oversikt over grunner til denne fattigdomssituasjonen. Mange eldre innvandrere hadde ikke med seg noen form for pensjonsordninger der de kom fra, f.eks..
De familiene som kom fra Asia og Afrika, hadde en helt annen form for utdannelse enn det som krevdes i Israel, og de falt lett utenfor systemet. Men da de ble klar over forholdene, begynte myndighetene å sette i gang tiltak, og fattigdommen ble kraftig redusert. Mange av tiltakene innebar støtte-ordninger, men da 1990-årenes store immi-grasjonsbølge traff dem, måtte de redusere mange av disse, og hver enkelt borger måtte i større grad være “sin egen lykkes smed”. De friske og sterke og unge og velutdannede klarte dette. De gamle og alene-foreldre-familiene greide det ikke. Og det er i disse gruppene problemene er synlige. Og igjen er det flest nye innvandrere i disse gruppene!
Dokumentet nevner også en annen viktig faktor, nemlig overgangen til et høy-teknologisk samfunn der mange arbeidsplasser for-svinner. Mange greier ikke å følge med i denne utviklingen. Bortfall av tradisjonell industri har skapt arbeidsledighet blant lavutdannede grupper og har økt det sosiale skillet. Det er jo et tankekors at økende velstand og store tekniske nyvinninger fører til økt fattigdom fordi folk mister jobbene sine! Men dette er neppe bare et israelsk fenomen! Mange land har gjennomlevd den samme utviklingen. Ikke alle land fikk intifadaen i tillegg.

Det kan være litt interessant å se hvordan fattigdommen fordeler seg. Åpenbart er det svært mange som greier seg svært godt i Israel, men det gjør det egentlig bare verre å falle av lasset!
36 % av de som lever under fattigdomsgrensen, er familier med 1 – 3 barn, 18 % er familier med 4 eller flere barn. 25 % er gamle mennesker, 8 % er en – forelder – familier. 72 % av de fattige familiene er jødiske, 28 % er “ikke-jøder”.
Så kommer den uventede opplysningen: “Blant immi-grantene som kom etter 1990 er 19 % havnet i fattigdomsgruppen.
Men om vi gjør som Gro Harlem Brundtland gjorde en gang hun var lei all svartmalingen, og snur på informasjonen, finner vi jo at 81 % av de nye immigrantene etter 1990 greier seg bra! Og da er det lettere å brette opp ermene og gjøre en innsats for de relativt få som det ikke går så bra for!
Enda en faktor blir nevnt. Den generelle leve-standarden i dag er vesentlig høyere enn den var i 1970-årene. Det betyr at det å være fattig defineres ut fra høyere nivåer enn den gangen. Det gjør like vondt, men folk dør ikke av sult i Israel i dag. Bl.a. er det et helt system av frivillige hjelpere.

Israel forventer en bedring i økonomien i 2004. Neta-nyahu – som er finans-minister – har foretatt drastiske kutt og dyktige omstruktureringer, og det forventes å gi positive resultater. Men på den annen side, avhjelper ikke noe av dette arbeidsløsheten, snarere tvert imot.

De siste to årene er det opprettet matstasjoner, og et økende antall familier er blitt tvunget til å be om matstøtte. Dette er ille. Frivillige organisasjoner leverer regelmessig ut matpakker på ukebasis, likevel meldes det stadig om barn som kommer sultne på skolen. Det går selvsagt ut over skoleprestasjonene med alle de konsekvensene det får.

Fattigdom defineres som inntekter under 50 % av gjennomsnittsinntekten i Israel.
I dag er det ca. 150.000 barn som får hjelp gjennom et skoleprogram, dvs. at de får ett måltid – en varm lunsj – pr. dag. Kostnadene er 8 – 10 shekel daglig for hvert barn. Så er det bare å ta frem kalkulatoren og regne, shekelen er i dag ca. NOK 1,80. Det blir en formidabel sum penger hver eneste dag, i tillegg til alt det andre Israel trenger penger til!
Israels fremtid sitter i dag på skolebenken. Det er riktig at de blir så godt utrustet som mulig til å møte virkelig-heten der nede. Vi vil kanalisere våre penger – eller dine penger til immigrantbarna. Det er den delen av Israels fremtid vi er til for!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Purim-festen

Men introduksjonen til festen leses i synagogen, og den er vakker: “Velsignet være den Evige, vår Gud, Han som råder over verden, som gjorde oss hellige gjennom å befale oss å gjøre gode gjerninger og lese Bibelen. Velsignet være den Evige, vår Gud, som gjorde underfulle ting for våre forfedre – som holdt oss i live og ga oss muligheten til å feire denne begivenheten”.

Vi vet knapt hva denne begivenheten går ut på, men det dreier seg om tidens første jødeforfølgelse – og redning fra den. Og det var den vakre dronning Ester som ble utfrieren. Hun var jødinne, gift med kong Xerxes av Persia og satte sitt eget liv i fare ved å blande seg inn i storpolitikken. Kongen hadde nemlig gitt Haman ordre om å utrydde alle jøder, og Haman la store planer også med en baktanke å overta jødiske rikdommer. Når historien står i Bibelen, er det også fordi den er en slags modellhistorie. Jødehatet har eksistert gjennom århundrene og har gitt utslag i mange land gjennom nesten hver eneste generasjon. Purimfesten har innslag av høytid og takknemlighet – stolthet og besluttsomhet. Boken blir lest av alle – fra barna i barnehagen til de gamle, ærverdige – bortsett fra i en periode – nazitiden. Da var det nok i ferd med å vippe over for jødene. Det var vanskelig å tro på mirakler og seire mens millioner av jøder ble gasset i hjel. Men i dag feires Purim så det vises overalt. Barna kler seg ut, mange voksne følger opp, de synger og danser i gatene, henger opp girlandere, spiser pølser og is, smeller ballonger og gir hverandre små gaver. For trauste nordmenn kan det virke fremmedartet, særlig er blandingen av bibelske innhold og karnevallignende moro uvant for oss.

For 2000 år siden var historien om Ester som en oase i ørkenen, som igjen og igjen gir nytt liv og gir håp og styrke i vanskelige tider. Purimfesten gir jødene hvert år en leksjon i håp og tro. Selv i de verste periodene har festen vært til oppmuntring.

Jeg stusset nok litt da jeg ble vist inn på et offentlig kontor en sen nattetime. Bak skranken sto en delvis uniformert mann med en enorm sort negerparykk på hodet og ekspederte meg i fullt alvor. Snodig – .

Etter å ha lest boken om dronning Ester i synagogen, leses en ny velsignelse:

“Velsignet er du, Herre vår Gud, Konge over universet som hørte våre bønner og brakte straff over våre fiender. Velsignet er du, Herre, som befrir Israel fra alle deres fiender, for du er en Gud som er vår redningsmann!”

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

En jøde

Karikaturtegnerne vet godt hvordan en jøde ser ut. Vi gjenkjenner også straks jøden som strekes opp for oss. Han har stor, krum nese – glatt, sort hår, han er liten – ofte med romslig maveparti – eller han har stor, sort hatt med lange krøller nedover kinnene og lang, sort frakk. Vi aksepterer også uten videre en lang, brun kjortel, pannebånd og sandaler og ser kanskje for oss staven i hånden! – Kvinnene er vakre, beskjedne, nydelig kledd i heltdekkende kjoler og hatt – gjerne trillende på en barnevogn med to – tre barn ved siden av. “Spellemann på taket” er også en jøde vi er fortrolige med.

Jo da, vi møter dem alle sammen i Israel og de gjør oss varme om hjertet. Men tiggeren ved fortauskanten passer ikke inn i vår forestillingsverden, og heller ikke haikeren i shorts og langt hår. Hva med blondinen i tettsittende langbukser eller lårkorte skjørt – eller kranglefanten i drosjen som prøver å gi oss sin egen pris for kjøreturen? Vi aksepterer jo den unge flotte soldaten med tung utrustning, men vi har problemer med “beach-boy’en” – han som ligger på ryggen hele dagen og teller skyer. Når vi ser noe vi ikke liker, kan vi lett finne på å si noe slikt som – “men han er sikkert ikke jøde, det er jo så mange russere her!” – Jeg prøver å si noe om fordommer. Jeg har dem selv også – i massevis. Men Gud elsker oss alle. Han har skapt oss alle i sitt bilde. – Han har skapt mangfoldet. Det står til og med skrevet – “her er ikke jøde eller greker, trell eller fri – vi er alle like for Gud.” – Men likevel står jødene i en særstilling. De er Guds utvalgte – på en spesiell måte. De er Guds øyesten – de er Hans folk. Men i sin visdom har han ikke gjort dem til stereotyper! – Kanskje er det nesten tvert imot.

Det slo meg så sterkt her en kveld da vi satt i et beduinertelt og så yemenittisk folkedans. Det var bråkete musikk, tjo og hei og hopp og sprett – fantastisk akrobatikk som langt overgår våre hallingkast. Mennene danser barbent i en slags pyjamaslignende kjortel, og for et kritisk øye kan de nok se litt sprø ut, i alle fall primitive. Men andre ganger har jeg truffet de samme i andre sammenhenger – én er professor ved Haifa uni-versitetet, en annen er tannlege og en tredje er eiendomsmegler, f.eks.. Men denne dansekvelden tenke jeg – For en stor Gud vi har! – for et skaperverk! Så sjenerøs Han er – ikke bare i naturen, men også blant alle mennesketypene – blant alle folkeslagene! Og det geniale nettopp med Guds utvalgte folk – med jødene – er at de er samlet fra alle jordens kanter – “Fra alle de steder jeg har spredt dem til”, sier Herren! – Det er lenge siden, men nå henter Han dem hjem igjen” – Kanskje spredte Han dem ut over hele verden fordi de skulle ta med seg “hele verden” tilbake til Israel når tiden var inne. Og det er den jo nå!

Det er klart at de tar med seg ulike kulturer. De tar til og med seg ulike utseender! Det er fascinerende å tenke på at i Israel i dag, tales det over 100 forskjellige språk – og likevel er de ett folk! Egentlig er det et mirakel – egentlig må vi bare bøye oss i ærbødighet. –

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Yad Vashem 50 år

Bildet "Månelandskapet" er tegnet av den unge gutten Petr Ginz, som satt fanget i Theresienstadtleiren i to år. Petr, som var en begavet og åpen ungdom, var bare 16 år da han ble sendt til Ausehwitz der han ble drept. Bildet viser hvordan han tenkte seg jorden sett fra månen. På veg til Theresienstadt tok Petr med seg et par ekstra sko,der han fikk med utstyr til å tegne og skrive. I leiren redigerte han en undergrunns-avis der han skrev artikler om teologi, sosiologi og geografi. Bildet sto sentralt ved Yad Vashems 50 års-markering. Finansminister Benjamin Netanjahu som var med som taler ved jubileet, fikk overrakt en reproduksjon av bildet.

 

Sånn sett var saken klar. Han slo ut med armene og beklaget og betalte både skade og leiebil – men formalitetene må jo ordnes, og det tok et par timer å utveksle formularer på tysk og norsk, og vi avsluttet med å utveksle visittkort. På mitt sto det med store bokstaver “Hjelp Jødene Hjem” og det lar seg forstå både på tysk og engelsk, så jeg ventet meg en aldri så liten debatt om temaet. Og ganske riktig – han så på kortet og sa: “Was ist das?” – og så brøt han ut i begeistring – “Jeg har slektninger i Sveits og de driver med akkurat det samme!” – De traff jeg forøvrig på den store Tel-Aviv-konferansen i sommer; en pussig, liten verden. Der satt vi en uggen, grå morgen på Holmenkollen og diskuterte Holocaust! – en tysker på tur og en nordmann på jobb.

Det var han som brakte opp temaet, og jeg visste at jeg snart skulle ned å delta i 50-års-markeringen for Holocaust. Han snakket om tyskernes skyldfølelse, han må ha vært barnebarn til de skyldige. Han fortalte om det flotte Holocaustmuseet i Berlin, og egentlig bygger de slike museer overalt nå, i Tyskland.
“Skrekkelig digre er de – og flotte”, sa han: “Wir müssen es nicht vergessen!” – Det var også temaet i Jerusalem – aldri glemme, og aldri tilgi! – ? –

Jeg stusset jo over det siste og spurte en “overlever”. Svaret har jeg fundert over hele tiden siden: “Hvem skal tilgi hvem?” Min mor og mine søsken omkom i gasskamrene – de kan ikke tilgi noen. Ingen vet hvem som drepte dem, så hvem skal man tilgi? Men uten tilgivelse ligger det en avgrunn ….

Det var noe av det tyskerne i bobilen også ga uttrykk for. Skylden blir værende fordi den er uoppgjort! Så bygger og bygger man flotte minnesmerker over redslene for på en måte å be om unnskyldning – Men de det gjelder, er jo ikke her. Og skylden overføres
til stadig nye generasjoner tyskere – murt inne på en måte.

“Aldri glemme fortiden – leve i nåtiden – skape fremtiden” var “tittelen” på de tre dagene i Jerusalem. Det var en verdig og flott markering, der “alle” var til stede.

Åpningsseremonien ute under stjernehimmelen var mesterlig regissert. Bak scenen var det satt opp et veldig filmlerret i en halvsirkel, og mens alle talene og sang og musikk pågikk, gikk en neddempet lydløs film over lerretet, satt sammen av mange slike filmklipp som vi har sett. Av og til bare stanet filmen, og vi ble sittende å se inn i et forskremt barneansikt – eller på en ærverdig gammel jøde med en liten koffert på vei til tilintetgjørelsen, eller …. . Det var sterke inntrykk.

En liten episode ble også veldig rørende. Israels mest kjente fiolinist hadde et musikkinnslag.

Da han avslutet det, fortalte han at han hadde fått fiolinen av en gammel leirfange som hadde hatt den hos seg under hele oppholdet. Denne fiolinisten hadde satt den i stand, nå hadde han spilt denne konserten på den for siste gang, og nå overleverte han den til Yad Vashem.

Mange talere trakk paralleller mellom Holocaust og situasjonen i dag. “Den gangen var vi våpenløse”, ble det sagt. “I dag kan vi forsvare oss selv.” – Situasjonen er ikke den samme som i 1930-40 – årene. Men hatet mot jødene er det samme – det kalles antisemittisme. Som det er blitt sagt før: Antisemittisme er en sykdom som verden lider av, men som jøder dør av! Men det går an å kurere den sykdommen ved at de som støtter Israel, roper det ut! Vi er mange, men når vi tier, virker vi få.

I USA skal det være en kraftig opptrapping blant grasrotkristne i støtten til Israel. Det er vårt ansvar og vår plikt ut fra Guds ord å stå med Israel. Da befinner vi oss også på vinnerlaget, og det gir alltid en god følelse. For “Herren er Gud over Israel”.

I Esaias 46,3 står det slik:
“Jeg lar min rettferdighet komme nær. Den er ikke langt borte, og min frelse drøyer ikke.
Jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel!”

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2003.

Skoleinternatet i Negev snart ferdig

På siste styremøte i HJH ble det bevilget 20.000 dollar til restarbeidet. Dermed er det bevilget 100.000 dollar til dette, og arbeidet kan fullføres.

Det var i fjor Hjelp Jødene Hjem fikk spørsmål om å kunne hjelpe til med å pusse opp et gammelt, nedslitt internat i kibbutzen Bror Hayil i Sha’ar Ha Negev (porten til Negev betyr navnet) på grensa til Gaza.

Kibbutzen skulle ta i mot en ny gruppe innvandrerungdom som skulle gjennomføre videregående skole. Kibbutzen – som har overveiende brasilianere som innbyggere, sliter tungt med økonomien, og hadde ingen muligheter for å greie dette selv. De fleste av ungdommene kommer fra Brasil, derfor var Bror Hayil det beste bostedet for dem på grunn av språket. (Brasil er som kjent det eneste landet i Sør-Amerika som har portugisisk som språk).

Da ungdommene kom til Israel tidlig i år, fikk de bo midlertidig i et annet internat, men nå blir det snart innflytting i det rehabiliterte.
Og der får de det bra. Vi fikk se internatet på giverturen i oktober, og da var det ikke mye arbeid som sto igjen.

Her er 12 hybler med plass til 2 i hver. Det er bra standard, men ikke noe luksus på noen måte. Hyblene er vel som det vi bygde i Norge i 80 og 90-årene. Det de trenger som vi ikke har behov for, er aircondition! Det får de, men de må altså bo litt trangt, enkeltrom finnes ikke!

Det er flott å se at vi nå er i mål med dette relativt store prosjektet. Takk til alle giverne som har gjort det mulig å gjennomføre dette tiltaket!

Men vi vet at vi får nye utfordringer fra Negev. Tidligere i år fortalte ordføreren at de hadde fått spørsmål om å ta mot en ny gruppe søramerikansk ungdom i kommunen. Det var Jewish Agency som hadde spurt.

Kommunen tar sin del av ansvaret for de unge sammen med kibbutzen, men de trenger hjelp utenfra for å sette i stand hytter også for denne gruppen.

Spennende! Vi må se hva vi kan greie. Men både de unge immigrantene og Negev er viktige for Israel!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.

Lidelsen er en ressurs – den gir kraft

– Jeg tenkte bare på å tilegne meg kunnskap, lære mange språk, f.eks. I mange år tenkte jeg på de 65 prosentene inntil jeg plutselig på en av mine mange jernteppereiser fikk en aha-opplevelse.

Så mange fantastiske mennesker levde i ytterst fare – de ble arrestert og torturert og til og med drept for sin tros skyld eller for sin jødiske identitet. Mange grusomme historier verserte, spesielt husker jeg at de var redde for å bli innlagt på psykiatriske sykehus. Der ble de surret inn i våte bandasjer – og når de tørket, krympet de og strammet nesten livet ut av dem.

Likevel møttes de i hemmelighet – de kom til samme sted til forskjellige tider, og de holdt “viskemøter” av redsel for at naboene skulle melde dem.De tok kjemperisker for å hjelpe hverandre, og de tok kjemperisker ved å ta imot besøk av utlendinger. Og vi – som kom fra Vesten – måtte pugge utenat navn og adresse og telefonnummer i tilfelle vi ble tatt. Alt som var nedskrevet, var forbudt! Professorer og leger og atomfysikere, f.eks. levde i opptil 17 år som gatefeiere og billettselgere på kino bare fordi de hadde søkt om utreise til Israel. Men dette er vel forlengst historie? sier du kanskje. Ja, og derfor er det blitt en del av vår ballast gjennom livet. Mange av disse menneskene som levde i umulige kår, er nå i Israel, og mange av dem er godt synlige i samfunnet både på den politiske og den vitenskapelige arenaen. En kunne lett ha tenkt seg at de i stedet ville ha bukket under som pillevrak.
Natan Sharanski – som vi skal møte på turen vår, er ett eksempel. Ida Nudal, som vi også skal møte, er et annet. Begge har årelange, rystende opplevelser bak seg.

Men, tilbake til aha-opplevelsen! Jeg gikk alene en natt gjennom Moskvas folketomme gater etter å ha vært sammen med noen av disse nøkkelpersonene, og jeg filosoferte litt over hvordan i all verden de orket – i usle, stakkarslige kår, i stadig fare for å bli tatt – og likevel fulle av kraft og utstråling. Det var flotte, spennende mennesker med tro av kraft – og trass, rause og kreative. Og plutselig slo det meg at lidelsen er en ressurs! Siden har den tanken aldri forlatt meg, men stadig forsterket seg. Lidelsene lurer – motbakkene fører oppover, farene henter frem styrke som bare trengs når det er fare på ferde!
De 65 % “ubrukte evner” ligger der som ressurser til å bruke når situasjonen krever det!

Har vi ikke undret oss over alle de som befant seg i øverste delen av New York-tårnene og som hadde styrke til å ringe hjem og si at nå er livet slutt for meg? –
Eller de som gikk løs på kaprerne i det ene flyet som var ment for Det hvite hus – og krasjet det i bakken?
Etter å ha deltatt i markeringen av Yad Vashems 50-årsjubileum i tre lange dager, har disse tankene bare fått ny næring, og de har gitt ny styrke. Vi møter alle lidelsen på vår vei gjennom livet. Vi frykter den, og vi skjuler den. Da kan det være en oppmuntring i det å vite at lidelsen er – eller kan være – en ressurs som vi kan bruke – ved å få erfaring, f.eks. slik at vi kan hjelpe andre når de er i krise. “Jeg vet hvordan du har det” – forutsetter at vi vet noe om det – å være syk, å være alene, å bli sviktet, å miste noen man er glad i, å stryke til eksamen, å få sparken, å være økonomisk på knærne.

I møte med det jødiske folk finner vi alle disse lidelsene. Kanskje det er derfor de er så sterke, så dyktige, så gjestfrie – så fulle av pågangsmot på tross av alle farene og alt hatet rundt dem.
– Ufattelige redsler og lidelser dokumenteres gjennom Yad Vashem. Men hele monumentet er et monument over den kraften som vokser frem av lidelsen. Og når vi møter den selv, la oss ha det i tankene at dette kan gjøre meg til et rikere menneske, et mer troverdig menneske for andre. La oss også huske at vi møter ingenting som ikke Herren gir oss styrke til å takle. “Gud er vår tilflukt og vår styrke”, sier kong David. Han hadde erfart at det holdt –
Han ble også en ressurs for en hel framtid!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2003.

Farmen!

Her i Norge sliter vi med innvandring og innvandrernes tilpasning. I Israel kan problemene minst tidobles, men der er de fast bestemt på at de skal løses. – Også i Israel er det barn og unge som blir definert som alene, og utallige tiltak er satt i gang for å skaffe dem et nettverk og en tilhørighet. Vi besøkte en farm!

Der oppholdt det seg 130 problemgutter fra 14 – 18 år. Ingen av dem hadde et fullstendig hjem bak seg. Noen hadde mistet foreldrene sine, noen hadde mødre og fedre som ikke fungerte, noen var var blitt misbrukt som små og hadde fått psykiske skader. Vi fikk selvsagt ikke vite hvem og hva, men vi fikk være sammen med dem en hel dag, og det var en strålende opplevelse!

Det var like før jeg tok med meg hjem en liten 12 år gammel røver. Han var litt yngre enn de andre, men hadde glimt i øyet og sjarm i massevis. Evgenij het han og kom fra Russland. Han ligner på “Emil fra Lønneberget” og stotret i vei på engelsk og når jeg kunne bidra med litt haltende russisk, gikk det bra. Han var veldig god på “Computer” sa han. Det er jo ikke jeg, men jeg har klart å skaffe ham computerkontakt! Så får vi se -.

Det var full skolevirksomhet på farmen. Barna var delt inn i grupper med en “husmor” for hver. Hun hjalp til med lekser, sang for dem om kvelden, kjøpte klær til dem og løste problemer med dem. Jeg snakket mye med en slik “mamma”, og ble igjen slått av hvor mye noen gjør for andre. Det var en nydelig ganske ung dame. Hun elsket guttene sine, var dypt religiøs, men fulgte aktivt med i alle slags aktiviteter. Og slike var det mange av!

Det er en svær farm. For de som hadde problemer med å gå langt i +40o, ble det stilt en liten buss til disposisjon. Guttene kan velge aktiviteter. Da vi kom, fikk vi først en liten rideoppvisning. Det var hester nok til alle som ville ri, men de måtte også ta ansvar for hestene, og det krever nok en del fritid!

For de som har sansen for husdyrhold, er det bare i sette i gang. Der trengs det stell og foring av mange slags rare dyr, – strutser og kaniner, geiter og gjess, “bambier” og eksotiske fugler, f.eks.

Mens vi gikk omkring der, kom det en gutt bort til meg og spurte om jeg ville male gjerdet for ham? For sikkerhets skyld hadde han alt klart – malingsspann, plasthansker, pensel og forkle. – Det er klart at jeg malte gjerdet! Men det var så varmt at malingen tørket mens jeg strøk den på, så det var uhyre effektivt. Flere andre hadde også fått malejobber, så guttene kunne kanskje ta det litt roligere en stud. Vedlikehold av hus og ting var åpenbart ett ansvar for en gruppe.

Endeløse jorder skal betjenes, selv om jordbruket i Israel ligger litt nede for tiden. Men på farmen var det full aktivitet!
– En dramagruppe, en musikkgruppe, en datagruppe – ingen av guttene gikk og drev dank, og frivillige studenter fra Haifa stilte til enhver tid opp som instruktører og pådrivere. Dramagruppen oppførte en pantomine om en mann som prøvde å svindle en annen, skikkelig moro var det. Sånne gutter er jo så hengslete og keitete, samtidig som de syns de er voksne og barske. Det tror jeg de blir også, etter fire år på farmen – voksne og arbeidssomme, trygge og glade. Og glade ble alle over å se 130 flotte gutter som kunne havnet i rennesteinen eller i dop-grøfta istedenfor kunnskap, verdier, ferdigheter og trygghet. Helt sikkert får de også venner for livet!

Michael Melehior, sa en gang jeg klaget min nød over gamle jøder som hadde problemer med å få komme til Israel fordi de var hjelpetrengende – “Ingen gamle går på gaten i Israel” – Det er egentlig fantastisk. Ikke mange unge går på gaten heller. Det må være tusenvis av tiltak og tilbud – ikke bare slik at de kan komme hvis de vil, men det drives aktivt kartleggingsarbeid for å finne frem til de som trenger spesiell støtte og oppfølging for å komme i gang. Barn og unge, voksne og gamle hentes inn til et nytt liv i sitt nye hjemland! Det er til å bli begeistret av! Og Farmen er sannelig et besøk verdt!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 6/2003.

På Hadassa-konferanse i Jerusalem

Her er noen av de over 600 legene som arbeider på Hadassa-sykehuset. Sykehuset, som har ca. 5000 ansatte, er et viktig prosjekt for HJH. De etterutdanner og hjelper mange innvandrere. (Foto: HJH)

En ung fransk lege fortalte med bilder og film om sine erfaringer fra arbeidet blant sultrammede i Afrika. Han var 29 år, men hadde allerede en lang merittliste. Hans foreldre satt på første benk og felte tårer, det førte naturligvis til at mange lommetørklær kom frem!

I alt var det ca. 250 deltagere fra 22 land. Frankrike stilte med en uventet stor gruppe, noe som alle gledet seg over. Og mange av disse unge menneskene kom nettopp fra Frankrike. Tenk om det hadde vært mulig å engasjere en tilsvarende gruppe fra Norge! De ville uten tvil hatt stor utbytte av det. Israel har mye å tilby og mye å lære bort.

I to intense dager varte konferansen – en dag var en luksusdag – med bl.a. vandretur i Gamlebyen. De to andre dagene var fordelt mellom det store sykehuset i Vest-Jerusalem, Ein Kerem og det mindre på Oljeberget eller Mount Scopus. Det var det opprinnelige og i dag er det både et lokalsykehus for øst-regionen og et forskningssenter.
I 1912 ble sykehuset etablert, og navnet ble valgt etter Bibelens dronning Ester. På hebraisk er navnet Hadassa, og hennes symbolstatus i Israel er høy, ikke bare rundt Purin-tider!

Hadessa-sykehusene er der for folk i nød, og de redder mange, mange liv. Men de har tre hovedparoler: Å redde liv – å undervise – å forske. Disse tre går ofte over i hverandre, og til sammen har de gitt Hadessa-sykehusene verdensry.

Nå kan man jo være kynisk og si at de har særlig god tilgang på hardt skadde og traumatiserte pasienter, slik at forskingsmaterialet er stort, men de oppnår fenomenale resultater, og de sparer seg aldri. Inntreffer det en katastrofe, møter alle opp av seg selv og jobber så lenge det er behov. Ingen behøver å ringe rundt eller krangle om overtidsbetaling. – “Det er bare sånn det er,” sa de.

Forskning er dårlig betalt overalt, og i en periode oppdaget de at unge, dyktige leger droppet ut og valgte andre veier. Øyeblikkelig satte de inn tiltak for å oppmuntre dem til å bli, og de greide å snu trenden, bl.a. ved å lønne dem dramatisk mye bedre og ved å legge til rette arbeidstid. De laget et eget program for dette, og hvert år velger de ut fem av de beste og gir dem gullsjansen.

I en hilsen sa direktøren for sykehusene – Shlomo Bar-Josef: “Det er alltid et fjell av arbeid foran oss. Men vi prøver å leve opp til vår strålende fortid, og vi kjemper oss gjennom en vanskelig nåtid i det vi møter fremtiden med entusiasme. For fremtiden er der for å bli erobret – med mer legedom, mer kunnskap og mer læring!”

De holdt seminarer for oss og ga oss av sin kostbare tid. Nyvinninger og metoder ble forklart og fortalt oss, og alt etter de forutsetningene vi hadde, ble vi informert. – “De fremragende menn og deres maskiner” – var ett tema. Det dreide seg om nevrokirurgi, og umulige kasus for få år siden, er det nå mulig å behandle. De poserer her, “nobelpriskandidatene” – og det artige er at også de er kommet fra alle verdens kanter – fra USA – England, Argentina, Sovjet, India, Kina og Holland til Israel, der de i høy grad er blitt ressurspersoner.

Etikken er et kapittel for seg. Som ved andre israelske sykehus, blir alle pasienter tatt imot og behandlet likt. Terrorister og ofre får samme oppmerksomhet, og palestinere og israelere, muslimer og jøder får den samme ekspertisen. Det går mange historier om betydningsfulle personer fra “fiendeland” som dukker opp og ber om hjelp – og får den.

Vi spurte om de greide å holde følelsene i sjakk, og det mente de gikk rimelig greit. Et liv er et liv, og deres jobb var å redde det. De innrømmet likevel at det av og til kunne bli litt anspent, men de gikk aldri på akkord med seg selv. En arbeidsløs araber hadde f.eks. kommet til dem fra den andre siden. Han hadde en gutt med hjerteproblemer og hadde vært i Amman for å få hjelp. De kunne operere gutten for 10.000 dollar, men det var en umulig sum for araberen. Så dukket han opp ved Hadassa-sykehuset og fikk hjelp. Gutten ble frisk og fin, og regningen var i null!

Det er mange slike solskinnshistorier.

I en paneldebatt fanget psykologen min interesse. Hun hadde ansvaret for å bringe folk igjennom traumer, og ble spurt om hun drev med gruppeterapi. Det er jo så moderne her hos oss. Men – nei, det var en ekstra belastning, mente hun. Poenget var å få personen til å akseptere det som hadde hendt enten det var psykisk eller fysisk forferdelig – og så sette strek og gå videre. Har du mistet et ben, blir det bare enda tristere å skulle assosiere seg med en som hadde mistet et øye, f.eks. Hun hadde noen overbevisende synspunkter på dette. Det er noe med det fjellet som vi må forsere, fordi det jo ikke forsvinner!

Barneavdelingene er et kapittel for seg. Der satser de enormt, men likevel er de det tristeste på hele sykehuset. Å se små barn som lider, er nesten ikke til å holde ut, det er fantastisk at noen gjør det.

La oss slutte denne lille Hadessa-omtalen med en hilsen fra Sharon … Deres nærvær i over 30 land rundt omkring i verden har vært av stor betydning for Israel. Det har også den kunnskapen dere har frembrakt, hatt. Måtte deres arbeid fortsatt ha fremgang og bidra til at drømmen om fred og fremgang for vårt land går i oppfyllelse.

Og fra president Kazav; en noe mer pompøs hilsen: “Fra Jerusalem – den evige hovedstad i Israel og det eneste sentrum for verdens jøder er det meg en glede å sende delegater og gjester mine hjerteligste hilsener”.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 3/2004.