Jom Kippur – en dag for forsoning og tilgivelse

i , /av

1. juledag i Norge kan kanskje gi en lignende stemning, i alle fall hvis vi går 5 – 10 år tilbake i tid. Stillheten er nesten påtrengende – i alle fall må man ta del i den. «Gå stille, tal sakte», sto det på gamle sykehusplakater. Noe sånt føler man.
«Forsoningsdagen» kan være en slags norsk oversettelse. og jeg tenkte hele dagen på Bibelens formaning – om du har noe imot din bror, gå først bort og forlik deg med ham. – Det er det de gjør. Hvert år tar jødene et oppgjør med seg selv, og de faster i 25 timer mens de konsentrerer seg om «å løfte seg selv opp på et høyere nivå», slik en uttrykte det. Jeg falt litt for den formuleringen. Det er så lett å bli gående år etter år i samme tralten med de samme uvennene og de samme aversjonene.

Jeg var i en synagoge der folk ba og leste bønner, mens de fra tid til annen reiste seg opp og gikk bort til en medvandrer, snakket litt og omfavnet vedkommende. Det var spennende å tenke seg hva som var blitt gjort opp og hvilken lettelse som fulgte.

Helst skulle man kle seg i hvitt, fikk vi høre, og så mye som 95 – 97 % av alle jødene deltok i feiringen av Jom Kippur – religiøse og ikke fullt så religiøse. De ber faste bønner – det kan virke litt uåndelig på oss. Vi fikk utlevert en hel bok som simpelthen het Jom kippur og som skulle gjennombes i løpet av de 25 timene.

Kanskje det ikke er så dumt med litt bønnehjelp. Vi har vel lett for å bli ganske trangsporet i våre «frie bønner», og det går fint an å bli grepet av noen av disse «rituelle bønnene». Den første vi fikk utlevert, henvender seg til Gud som «Vår hellige vokter, klippe og frelser av Israel! – Velsign landet vårt, starten på fullbyrdelsen av vår frelse. Vern det under vingene av din uendelige kjærlighet og send over oss tryggheten som bare finnes i din fred. Måtte en gnist av din ånd inspirere vår president, statsminister, embetsmenn, dommere og rådgivere til å ta de rette avgjørelsene. Sett dem i stand til å forstå at du har rett når du tar beslutninger! Stryk de som bygger og beskytter. «Ditt Hellige Land». Skap i oss kjærlighet, vennskap og gjensidig respekt. Ta bort hat og misunnelse fra oss -. Vær nær hele Israels folk og foren våre hjerter i kjærlighet og respekt for ditt navn -.»
Det åpnet seg mange tanker der vi fulgte med i den engelske oversettelsen, og det er ikke sikkert vi hadde kommet på så mye av dette av oss selv. – «Jeg venter på deg, Gud, jeg søker Guds nærvær, håper på et svar på mine bønner. Blant alle her priser jeg deg for din allmakt og feirer dine gjerninger med en frydefull sang». – Etter hvert ble bønnene mer personlige, selv da kan det være greit å ha en bok å støtte seg til. Vi blir lett litt nærsynte i vårt møte med Gud, og hukommelsen kan bli litt kort. Vi føler jo at vi kan gå til Gud hver dag og be om tilgivelse, så en sånn maratondag kan virke litt overdreven. Men den gjør inntrykk, og den gir inspirasjon til å be en annen bønn fra Bibelen. – «Gud skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inni meg» – Det er vel det det går på, men gjennom 25 timers faste rettes nok fokuset også mot vår egen vilje til å gå videre og nå høyere.

Jeg gikk i en reformert synagoge denne gangen. Rabbineren holdt en engasjert tale på engelsk der han minnet om at vi var et hellig folk i en hellig by i et hellig land – og at det forplikter – og gir privilegier. Det var artig å høre på ham. Ofte får vi jo inntrykk av at jødene helst så at de bare var vanlige folk og ikke et utvalgt folk. Men det er det de er – og vi, som var hedninger, er blitt utvalgt med dem. Det forplikter også!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.

Hjelper immigrantbarn med skolestart

i , /av

Nå vil Jewish Agency hjelpe dem og 600.000 andre israelske barn som lever under fattigdomsgrensen. Til sammen er 20 prosent av disse barna nye immigranter.

– Ingen av de 600.000 barna under fattigdomsgrensen har råd til å kjøpe skolesekk og nødvendig utstyr for å få en god start på skoleåret, skriver Jewish Agency på sine nettsider.

Organisasjonen har nå satt i gang et hjelpeprosjekt som vil gi skoleutstyr til 20.000 skoleelever fra 1. til 6. klasse. Flere tusen barn har allerede fått utlevert en skolesekk og gavekort verdt 365 shekel.

– Gaven er en veldig viktig milepæl, ikke bare fordi utstyret er nødvendig, men også fordi det gir flere barn deres første shoppingopplevelse, sier assisterende direktør i Jewish Agencys nordre region, Dan Biron.

10.000 immigranter feiret nyttår på mottakssenter

i , /av

I følge Israels radio deltok 10.000 immigranter som er i mottakssentre i feiringen onsdag 15. (nyttårsaften) og torsdag 16. september (nyttårsdag).

Integreringsdepartementet har nylig sendt ut jødiske kalendere til 15.000 nye immigranter som studerer hebraisk på språkskoler rundt omkring i landet.

40 prosent av jødene som bor i Israel planlegger å besøke en synagoge i løpet av den jødiske høytidsperioden som nå er innledet, skriver Ha’aretz.

Vi takker Gud at vi er her i Israel

i , /av

– Så mange av hennes venner er døde. Hun vil ikke være i stand til å takle det, sier Natalia Cheldaev til Jerusalem Post. Dersom familien fortsatt hadde bodd i Beslan, hadde 10 år gamle Vilena vært på skolen da terroristene tok elevene som gissler.
– Vi takker Gud for at vi er her i Israel, sier mamma Natalia.

– Halvparten av vennene som tok farvel med oss er nå døde, legger hun til. Minst 335 elever, foreldre og lærere ble drept i de kaotiske kampene som oppstod under gisselaksjonen.

Det er ikke mange jøder igjen i byen Beslan, som ligger i Ossetia-provinsen i Kaukasus. De fleste jødene i området har emmigrert til USA eller Israel etter fallet av Sovjetunionen.

Tobarnsmor Zalina Gutsayeva har tidligere arbeidet to år i Israel, men returnerte til Russland ifjor.

– Jeg ville bo i Beslan, fordi her var det mer ro for meg og mine barn. Det var det jeg trodde, men jeg tok feil, forteller hun. I forrige uke skjedde skolemassakren ikke mer enn 500 meter fra hennes leilighet.

For jødene i det russiske Kaukasus-området er situasjonen ikke spesielt truende, mener Ya’akov Bar-Shimon som er formann for Unionen av immigranter fra Kaukasus.

– Lokalbefolkningen ønsker at jødene skal være der, fordi jødene bringer med seg en stor del av økonomisk og kulturell aktivitet, sier Bar-Shimon. I noen tilfeller er emmigrerte jøder bedt om å returnere fra Israel for å skape næringsvekst i byene de kom fra.

Masad!

i , /av

Masad er en by – et settlement – en landsby – på en høyde ikke langt fra Tiberias. Alt var nydelig. Ca. 80 jødiske familier har bygget store, vakre hus, anlagt flotte, blomstrede hager – de hadde fått ny klinikk da vi var der, og skjønne barn fra barnehagen sang for oss og viftet med israelske flagg. Utsikten er praktfull – over fjell og daler og vann. Alle som bor der, har gode jobber. Men rundt landsbyen gikk et høyt gittergjerde – noen steder forsterket med enda et gjerde. Midt i Galilea må de gjerde inn en jødisk landsby av redsel for angrep fra araberne. På alle høyder omkring – og i dalførene – ligger arabiske landsbyer, og de vokser og vokser.
Plutselig ble det ikke bare tall og statistikker, men ramme alvor. «We are loosing Galilea!»

I 1984 ble Masad anlagt, og Genesaretsjøen kan skimtes i øst mens Tiberias, Afula, Mayaret og Karmel er noen naboer. De håper at de kan doble innbyggertallet i nær fremtid, det er plass nok på «deres høyde». Dette er ett av satsningsstedene for staten Israel for å opprette balanse i Galilea mellom arabere og jøder. Men det koster penger.
Heldigvis er det fremdeles – eller kanskje mer enn noen gang – folk som kan gi enorme summer. Et italiensk ektepar ga et dagsenter i 1989, en hollandsk familie ga den medisinske klinikken i 1999, de ble forøvrig hedret og beæret da vi var der, og en super lekepark ble gitt av Keren Hayesod i 2004. Den ble også innviet og avduket da vi var der, av Norges Øyvind Bernate. Det var jo også morsomt. Måtte det la seg gjøre fort å få bygget ut denne vakre byen.

Men det er utrolig forstemmende at en jødisk by midt i Israel må gjerdes inne fordi araberne er i ferd med å overta hele området. De utgjør nå ca. 50 % av folketallet i regionen, i en bred stripe fra grensen i nord og ned til det de kaller Vestbredden. Enda litt mer betenkt ble jeg da de opplyste at Israel nå har akseptert også å kalle de 1,2 millioner arabere inne i Israel for palestinere.
Den gode nyheten er at de nå har bestemt seg for å ta tak i problemet.

Konferansen gikk under mottoet «Look to the future»! – La oss se fremover, og der vil vi være hos, som det heter!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Kadoori-jordbruksskole

i /av

Den ene bussen snakket engelsk, den andre fransk, den tredje spansk og den fjerde hebraisk. Den eneste fornuftige bussen for oss var den engelske.

Men Kadoori-skolen ble en lykkelig opplevelse. En irakisk jøde satte i gang i 1933, og skolen ble da en britisk statsdrevet skole, som raskt utviklet seg til å bli et prestisjetungt akademisk foretagende, samtidig som de ble en videregående landbruksskole.
Ganske snart ble den også en slags sionistisk høyborg «jordbruk og forsvar» var et slagkraftig motto. «Bygge opp landet og forsvare det» er vel en annen måte å si det på. Og skolen tiltrakk seg raskt elitestudenter. «Israels Eton», kalte de den. Og med skam å melde – jeg hadde aldri hørt om den!
Det hang fornemme bilder i gangene og Yitzak Rabin og Yigal Allon ble raskt pekt ut for oss.
Vi ble fortalt at skolen også i dag holder en meget høy standard både faglig og moralsk. Som eksempel på det siste, holder de eksamener der ingen lærer eller inspektør er til stede, fordi elevene skal lære seg til å prøve ut sin egen moralske standard. og til nå mente de at ingen hadde misbrukt tilliten!

Det var et flott anlegg, mange donorer har gitt store penger. I 1970-årene ga en rik mann fra Hong Kong penger til nye bygninger og jordbruksutstyr, og i 1992 gav en italiener penger til et musikksenter med åtte øvingsrom og en konsertsal. Det sier seg selv at et sånt sted tiltrekker seg elever, 1.500 studenter hadde de i alt. Mange av disse var nye immigranter, unge mennesker fra Ex-Sovjet, Frankrike, Etiopia – som kom på et såkalt Na’aleh-program. Det har vært et veldig vellykket prosjekt, Israel inviterer unge jøder fra 16-26 år til å komme å få en utdannelse, i håp om at de så velger å bli værende. I neste omgang håper de at foreldrene vil komme etter. Alle de vi møtte, ville bli. En av dem kan bli en ny Arve Tellefsen. Han sa at han het Peter, dessverre født i Russland, men han hadde nå avtjent sin verneplikt og utdannet seg i økonomi og musikk. Han håndterte fiolinen som en vircheos. Uten akkompagnement gav han oss den vakreste musikk, og da-capo’ene var mange.
For en frukt – for et resultat! – Alle måtte reise hjem nå for sommeren, ingen hadde lyst.
Ei jente sa det slik – «It’s a pity, but we have to go home on holiday».
En annen sa at «dette er mitt hjem, jeg vil alltid komme tilbake hit».

Dette Na’alek-programmet har vært en kjempesuksess. tusenvis av unge er kommet, og mellom 95 og 98 % blir værende som israelere. En lærer ble nesten lyrisk da han sa at «disse unge menneskene tilhører eliten – de er en velsignelse for vårt land».

Vi ble nesten lyriske vi også, da de yngste jentene demonstrerte israelske danser for oss i vakre kostymer. Og ute fikk vi overvære en imponerende rideoppvisning. Det var et skikkelig løft midt i alt alvoret. Det blir bra. Israel er i gode hender. Det er mange til å bygge landet og forsvare det!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Jewish Agencys historie

i /av

Det er jo selvsagt Israel det dreier seg om.
Jewish Agency har gitt ut en liten folder – en kort oversikt over viktige begivenheter fra den gangen et realistisk håp reiste seg om å få etablert en egen jødisk stat og frem til i dag.

Det er vel slik for de fleste av oss, at vi har upresise kunnskaper. Derfor blir vi ofte målbundet av – kanskje nesten av hvem som helst?

– «For noen år siden» – eller, «det er ikke så lenge siden» – er den typen tidsangivelser som gjør at vi ofte kommer til kort i debatter. Det er alltid noen andre som kan og vet.

Mange lurer på hvem – og hva – Jewish Agency er. Noen tror det er en litt suspekt, politisk organisasjon, gjerne på ytterste høyre fløy – eller like gjerne ytterst til venstre, men sånn er det ikke.

I 1929 ble Jewish Agency dannet for å fungere som en hjelper og organisator for alle innvandrende jøder til datidens Palestina.

I 1934 opprettet de en spesiell ungdomsorganisasjon med det formål å redde jødiske barn i Europa fra nazistenes ugjerninger og bringe dem til Erez Israel. De kalte det allerede da for ungdoms-aliyah, så det er ikke av ny dato det de så vellykket driver med i dag, nemlig å tilby unge jøder fra hele verden et gratis studieopphold i Israel. Den gangen – som nå – førte det oftest til at de ble værende i Israel, og resten av familien fulgte etter.

I 1948 – to måneder før staten Israel ble et faktum – ble noen av lederne i Jewish Agency medlemmer av den påtenkte statens regjering.
I 1949-50 gjennomførte de den luftbroen fra Jemen som er blitt kalt Operasjon «Magic Carpet» – eller «Det flyvende teppe». 49.000 jemenitter ble da fløyet til Israel.
I dag utgjør den gruppen 300.000 ressurssterke og veltilpassede israelere.

I 1950-51 fulgte flere slike operasjoner. 124.000 irakiske jøder ble hentet til Israel i «Operasjon Ezra» og » Operasjon Nehemia», samtidig som de utover i 50-årene hjalp over en million nye jøder – stort sett fra muslimske land – til å bosette seg i Israel.
For de som opplevde det, må det også ha vært som å se oppfyllelsen av Bibelens løfter om å «hente dem hjem».
Det er litt rart å tenke på – det er femti år siden!
For oss er det et langt spenn av tid, for Gud bare et øyeblikk. Men det ga Israel god erfaring i å ta imot og absorbere et stort antall mennesker – verdifull erfaring til å bruke i vår utfordrende tid.

I 1970-årene startet det som er blitt den store innvandringen, den vi tror skal få større betydning enn utvandringen fra Egypt fikk. Jewish Agency begynt å legge press på Sovjetunionen for å få dem til å slippe jødene fri – til å reise hjem til Israel! Det er også tankevekkende, «hele verden» stilte seg bak dette presset. Nesten alle offisielle delegasjoner som reiste til Sovjet, fremsatte dette kravet.
Det er bare 25 – 30 år siden!
Det ble opprettet transittstasjoner i Europa og absorpsjonssentre og utdanningsprogram i Israel. Allerede da var det et klart behov for å styrke jødisk identitet og å løfte alle opp på samme språk- og utdanningsnivå. Ellers kunne resultatet lett ha blitt et hemningsløst kaos og en rekke ulike prioriteringer.

I januar 1978 laget Israels regjering og Jewish Agency et partnership-program mellom jøder i hele verden for å lette sosiale og økonomiske vanskeligheter i Israel. Det kan gjerne gjentas, det svaret Michael Melchior ga da jeg en gang spurte om han kunne forklare meg skikkelig hva Jewish Agency egentlig var. – «Jewish Agency er staten Israel», var svaret.

I oktober – november 1984 hentet de 7.500 etiopiere til Israel i det som ble kalt «Operasjon Moses». Og da 14.200 nye etiopiske jøder ble hentet i mai 1991 – i en 36-timers nærmest James Bond-operasjon, ble det lagt merke til over hele verden.

Ellers er det jo påfallende at ingen medier har brydd seg om å formidle at en gigantisk folkevandring har pågått nå i 15 år.
Bare når de kan fortelle at «noen reiser tilbake», blir det en stor nyhet. La oss for ordens skyld holde de kristne avisene unna. Men «Operasjon Salomon» var et vågestykke og et mesterverk utført av Jewish Agency. Netanyahus bror, Jonatan, var den eneste som mistet livet i den operasjonen.

Så kommer de begivenhetsrike 90-årene.
Over 900.000 nye immigranter fra ex-Sovjet har funnet nye hjem i Israel, og de fleste er godt integrert. I disse årene bygget også Jewish Agency ut et gigantisk nettverk av sentre over hele den jødiske verden for å forberede og inspirere jøder til å emigrere til Israel. Det er jo ofte nok skrevet om de ateistiske årene i Sovjet-tiden, da både jødiske og kristne aktiviteter var forbudt. Men også mange andre steder i verden har nok sionismen hatt trange kår.

I 1995 introduserte Jewish Agency et program «Partnership 2000» – som skulle binde jøder over hele verden sammen i et utdanningsprogram.
I være dager er jo slike muligheter ubegrensede, med tekniske hjelpemidler vi aldri kunne drømme om!

Fra 2001 har Jewish Agency aktivisert sine utenlandskontakter. Tusenvis av mennesker viser sin solidaritet med Israel ved å støtte opp på ulike måter – ved reiser, med pengegaver, ved å sende oppmuntrede brev – kanskje alt dette er noe av årsaken til at det ser lysere ut i Israel nå- Troen på fremtiden er til stede, økonomien viser tegn til bedring, terroren har avtatt. – Men de kjempestore problemene tårner seg opp. Kanskje de også får mot til å ta fatt i dem!

I 2002 gikk de litt utover sitt vanlige virke, nemlig å sørge for innvandringen til Israel. Det ble så mange terrorofre – særlig blant de nye innvandrerne – at Jewish Agency laget et program for å hjelpe. Måtte det bli et mellomspill!

I 2002-2003 startet Argentina – Uruguay – Brasil og Frankrike-arbeidet, og nå har de sendt «emissærer» til Tyskland, der 130.000 russisktalende jøder bor.

Det jeg har nevnt ovenfor, er et resymé av en helt fersk rapport som er sendt ut nettopp for å inspirere slike som deg og meg til å intensivere vårt engasjement for Israel.

«Se Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter», står det skrevet. Det er den beste impulsen vi kan få til å være aktive!
Jewish Agency arbeider i dag i mer enn 60 land rundt i verden. Innvandring – effektiv integrering og sikkerhet for alle jøder er de tre hovedsatsningsområdene. Det er helt nødvendige pilarer for å bygge og trygge fremtidens Israel.
Vi er stolte og glade over å få være en del av dette store nettverket.

Hvor kommer så «Keren Hayesod» inn i bildet? sier du kanskje. Det tok lang tid før jeg skjønte at det er to siden av sammen sak.
Om vi sier at «Heren Hayesod» er «Finansdepartementet», blir det ikke så helt galt. Det er de som samler inn – skaffer penger til det enorme arbeidet Jewish Agency står for. De holder til i den samme «borgen» i sentrum av Jerusalem – i hver sin fløy – og de møter opp på de samme arrangementene. Men arbeidsoppgavene er så omfattende at de har delt ansvarsområdet mellom seg.

«Sammen kan vi påvirke Israels fremtid», heter rapporten! Faktisk kan vi det. Vi er mange nok, selv i lille Norge er vi mange nok».

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 6/2004.

Under fattigdoms-grensen

i , /av

Noen fattige vil det alltid være blant oss, men 700.000 er for mange. Da er det blitt et samfunns-problem, og da er det jo noen som spør seg selv om dette er noen vits i. Kanskje jødene likevel hadde det bedre der de kom fra? Men det er et defensivt perspektiv, mens vår opp-gave er å finne løsninger, å hjelpe Israel med å ta imot de titusener som fortsatt strømmer inn, selv om strømmen er litt lang-sommere nå.

Vi behøver ikke å dvele ved årsakene, mange av dem er åpenbare. Men vi må gå dypere enn til bare intifadaen. Vi begynte med et oversiktelig prosjekt i Netanya. Fattige barn – snille frivillige – leting i søplekasser, tigging i restauranter – det var stikkord som tente oss. Og selvsagt var det hoved-sakelig immigrantbarn det gjaldt.
Men vi må jo alltid sjekke. Er dette et reelt prosjekt? Kommer det inn under vår målsetting om å bistå med immigrasjonsproblematikken – å hjelpe jødene hjem – og hjemme? Sjekkingen førte til at vi fikk et omfattende dokument fra «Department of social security» -» food security update». Og det var informativt!
Allerede tidlig i 1970-årene begynte de å «måle» fattigdom i Israel, og de fikk sitt første sjokk. 12% av familiene befant seg i denne underste gruppen og 20 % av barna i Israel levde i slike familier! Enda verre – internasjonal sammenligning viste at Israel var tredje verst i den vestlige verden – etter bl.a. USA! Den gangen var Israel et velfungerende sosialistisk styrt land, og «alle» trodde at likhet og nøkternhet rådde i landet.

Det følger selvsagt med en oversikt over grunner til denne fattigdomssituasjonen. Mange eldre innvandrere hadde ikke med seg noen form for pensjonsordninger der de kom fra, f.eks..
De familiene som kom fra Asia og Afrika, hadde en helt annen form for utdannelse enn det som krevdes i Israel, og de falt lett utenfor systemet. Men da de ble klar over forholdene, begynte myndighetene å sette i gang tiltak, og fattigdommen ble kraftig redusert. Mange av tiltakene innebar støtte-ordninger, men da 1990-årenes store immi-grasjonsbølge traff dem, måtte de redusere mange av disse, og hver enkelt borger måtte i større grad være «sin egen lykkes smed». De friske og sterke og unge og velutdannede klarte dette. De gamle og alene-foreldre-familiene greide det ikke. Og det er i disse gruppene problemene er synlige. Og igjen er det flest nye innvandrere i disse gruppene!
Dokumentet nevner også en annen viktig faktor, nemlig overgangen til et høy-teknologisk samfunn der mange arbeidsplasser for-svinner. Mange greier ikke å følge med i denne utviklingen. Bortfall av tradisjonell industri har skapt arbeidsledighet blant lavutdannede grupper og har økt det sosiale skillet. Det er jo et tankekors at økende velstand og store tekniske nyvinninger fører til økt fattigdom fordi folk mister jobbene sine! Men dette er neppe bare et israelsk fenomen! Mange land har gjennomlevd den samme utviklingen. Ikke alle land fikk intifadaen i tillegg.

Det kan være litt interessant å se hvordan fattigdommen fordeler seg. Åpenbart er det svært mange som greier seg svært godt i Israel, men det gjør det egentlig bare verre å falle av lasset!
36 % av de som lever under fattigdomsgrensen, er familier med 1 – 3 barn, 18 % er familier med 4 eller flere barn. 25 % er gamle mennesker, 8 % er en – forelder – familier. 72 % av de fattige familiene er jødiske, 28 % er «ikke-jøder».
Så kommer den uventede opplysningen: «Blant immi-grantene som kom etter 1990 er 19 % havnet i fattigdomsgruppen.
Men om vi gjør som Gro Harlem Brundtland gjorde en gang hun var lei all svartmalingen, og snur på informasjonen, finner vi jo at 81 % av de nye immigrantene etter 1990 greier seg bra! Og da er det lettere å brette opp ermene og gjøre en innsats for de relativt få som det ikke går så bra for!
Enda en faktor blir nevnt. Den generelle leve-standarden i dag er vesentlig høyere enn den var i 1970-årene. Det betyr at det å være fattig defineres ut fra høyere nivåer enn den gangen. Det gjør like vondt, men folk dør ikke av sult i Israel i dag. Bl.a. er det et helt system av frivillige hjelpere.

Israel forventer en bedring i økonomien i 2004. Neta-nyahu – som er finans-minister – har foretatt drastiske kutt og dyktige omstruktureringer, og det forventes å gi positive resultater. Men på den annen side, avhjelper ikke noe av dette arbeidsløsheten, snarere tvert imot.

De siste to årene er det opprettet matstasjoner, og et økende antall familier er blitt tvunget til å be om matstøtte. Dette er ille. Frivillige organisasjoner leverer regelmessig ut matpakker på ukebasis, likevel meldes det stadig om barn som kommer sultne på skolen. Det går selvsagt ut over skoleprestasjonene med alle de konsekvensene det får.

Fattigdom defineres som inntekter under 50 % av gjennomsnittsinntekten i Israel.
I dag er det ca. 150.000 barn som får hjelp gjennom et skoleprogram, dvs. at de får ett måltid – en varm lunsj – pr. dag. Kostnadene er 8 – 10 shekel daglig for hvert barn. Så er det bare å ta frem kalkulatoren og regne, shekelen er i dag ca. NOK 1,80. Det blir en formidabel sum penger hver eneste dag, i tillegg til alt det andre Israel trenger penger til!
Israels fremtid sitter i dag på skolebenken. Det er riktig at de blir så godt utrustet som mulig til å møte virkelig-heten der nede. Vi vil kanalisere våre penger – eller dine penger til immigrantbarna. Det er den delen av Israels fremtid vi er til for!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Purim-festen

i , /av

Men introduksjonen til festen leses i synagogen, og den er vakker: «Velsignet være den Evige, vår Gud, Han som råder over verden, som gjorde oss hellige gjennom å befale oss å gjøre gode gjerninger og lese Bibelen. Velsignet være den Evige, vår Gud, som gjorde underfulle ting for våre forfedre – som holdt oss i live og ga oss muligheten til å feire denne begivenheten».

Vi vet knapt hva denne begivenheten går ut på, men det dreier seg om tidens første jødeforfølgelse – og redning fra den. Og det var den vakre dronning Ester som ble utfrieren. Hun var jødinne, gift med kong Xerxes av Persia og satte sitt eget liv i fare ved å blande seg inn i storpolitikken. Kongen hadde nemlig gitt Haman ordre om å utrydde alle jøder, og Haman la store planer også med en baktanke å overta jødiske rikdommer. Når historien står i Bibelen, er det også fordi den er en slags modellhistorie. Jødehatet har eksistert gjennom århundrene og har gitt utslag i mange land gjennom nesten hver eneste generasjon. Purimfesten har innslag av høytid og takknemlighet – stolthet og besluttsomhet. Boken blir lest av alle – fra barna i barnehagen til de gamle, ærverdige – bortsett fra i en periode – nazitiden. Da var det nok i ferd med å vippe over for jødene. Det var vanskelig å tro på mirakler og seire mens millioner av jøder ble gasset i hjel. Men i dag feires Purim så det vises overalt. Barna kler seg ut, mange voksne følger opp, de synger og danser i gatene, henger opp girlandere, spiser pølser og is, smeller ballonger og gir hverandre små gaver. For trauste nordmenn kan det virke fremmedartet, særlig er blandingen av bibelske innhold og karnevallignende moro uvant for oss.

For 2000 år siden var historien om Ester som en oase i ørkenen, som igjen og igjen gir nytt liv og gir håp og styrke i vanskelige tider. Purimfesten gir jødene hvert år en leksjon i håp og tro. Selv i de verste periodene har festen vært til oppmuntring.

Jeg stusset nok litt da jeg ble vist inn på et offentlig kontor en sen nattetime. Bak skranken sto en delvis uniformert mann med en enorm sort negerparykk på hodet og ekspederte meg i fullt alvor. Snodig – .

Etter å ha lest boken om dronning Ester i synagogen, leses en ny velsignelse:

«Velsignet er du, Herre vår Gud, Konge over universet som hørte våre bønner og brakte straff over våre fiender. Velsignet er du, Herre, som befrir Israel fra alle deres fiender, for du er en Gud som er vår redningsmann!»

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

En jøde

i , /av

Karikaturtegnerne vet godt hvordan en jøde ser ut. Vi gjenkjenner også straks jøden som strekes opp for oss. Han har stor, krum nese – glatt, sort hår, han er liten – ofte med romslig maveparti – eller han har stor, sort hatt med lange krøller nedover kinnene og lang, sort frakk. Vi aksepterer også uten videre en lang, brun kjortel, pannebånd og sandaler og ser kanskje for oss staven i hånden! – Kvinnene er vakre, beskjedne, nydelig kledd i heltdekkende kjoler og hatt – gjerne trillende på en barnevogn med to – tre barn ved siden av. «Spellemann på taket» er også en jøde vi er fortrolige med.

Jo da, vi møter dem alle sammen i Israel og de gjør oss varme om hjertet. Men tiggeren ved fortauskanten passer ikke inn i vår forestillingsverden, og heller ikke haikeren i shorts og langt hår. Hva med blondinen i tettsittende langbukser eller lårkorte skjørt – eller kranglefanten i drosjen som prøver å gi oss sin egen pris for kjøreturen? Vi aksepterer jo den unge flotte soldaten med tung utrustning, men vi har problemer med «beach-boy’en» – han som ligger på ryggen hele dagen og teller skyer. Når vi ser noe vi ikke liker, kan vi lett finne på å si noe slikt som – «men han er sikkert ikke jøde, det er jo så mange russere her!» – Jeg prøver å si noe om fordommer. Jeg har dem selv også – i massevis. Men Gud elsker oss alle. Han har skapt oss alle i sitt bilde. – Han har skapt mangfoldet. Det står til og med skrevet – «her er ikke jøde eller greker, trell eller fri – vi er alle like for Gud.» – Men likevel står jødene i en særstilling. De er Guds utvalgte – på en spesiell måte. De er Guds øyesten – de er Hans folk. Men i sin visdom har han ikke gjort dem til stereotyper! – Kanskje er det nesten tvert imot.

Det slo meg så sterkt her en kveld da vi satt i et beduinertelt og så yemenittisk folkedans. Det var bråkete musikk, tjo og hei og hopp og sprett – fantastisk akrobatikk som langt overgår våre hallingkast. Mennene danser barbent i en slags pyjamaslignende kjortel, og for et kritisk øye kan de nok se litt sprø ut, i alle fall primitive. Men andre ganger har jeg truffet de samme i andre sammenhenger – én er professor ved Haifa uni-versitetet, en annen er tannlege og en tredje er eiendomsmegler, f.eks.. Men denne dansekvelden tenke jeg – For en stor Gud vi har! – for et skaperverk! Så sjenerøs Han er – ikke bare i naturen, men også blant alle mennesketypene – blant alle folkeslagene! Og det geniale nettopp med Guds utvalgte folk – med jødene – er at de er samlet fra alle jordens kanter – «Fra alle de steder jeg har spredt dem til», sier Herren! – Det er lenge siden, men nå henter Han dem hjem igjen» – Kanskje spredte Han dem ut over hele verden fordi de skulle ta med seg «hele verden» tilbake til Israel når tiden var inne. Og det er den jo nå!

Det er klart at de tar med seg ulike kulturer. De tar til og med seg ulike utseender! Det er fascinerende å tenke på at i Israel i dag, tales det over 100 forskjellige språk – og likevel er de ett folk! Egentlig er det et mirakel – egentlig må vi bare bøye oss i ærbødighet. –

Fra HJHs avis nr. 1/2004.