Konsert i Tel Aviv

Men som alle opplevelser var også denne en engangsopplevelse – dessverre. så lever de videre i minnet og blir en del av livserfaringen.

Ofte bestemmer vi selv om vi vil tilføre oss positive eller negative impulser, men så hender det at man uforvarende får en sjelelig vitamininnsprøyting. Slik hendte det i Tel Aviv. Og da jeg satt der i konserthuset, ønsket jeg intens at en gruppe fra oss kunne ha fått være en del av de mange hundre som flyte salen. Den var smekkfull en vanlig onsdag kveld, der Tel Aviv filharmoniske orkester spilte sammen med et mannskor bestående av de fremste kantorene i Israel. Bare det var et særsyn. Koret turnerte over hele verden, fortalte de, det var 30 – 40 solister opp til 75 år. De ga en fylde til orkesteret som var til å fryse på ryggen av. 4 – 5 av dem opptrådte også som solister, og hele den 3-timer lange konserten var liturgisk musikk.

Det ville vært kirkemusikk i Norge, og det er vel ikke sikkert at et norsk publikum ville fylt konserthuset i Oslo for å høre tre timers kirkemusikk!

Temaet var til og med ganske alvorstungt – hentet fra Holocaust-påsken og Jom Kippur – “Hjelp oss ut, Herre”!
Kanskje temaet er like aktuelt i dag. Israel er presset fra alle kanter, både fysisk og psykisk. Vi hadde besøk av ansvarshavende general i konferansen. Han holdt en times foredrag over situasjonen slik Israel ser den, nøkternt og inspirerende. Selv om “krigen” mot palestinerne var urovekkende, var han mer bekymret over situasjonen i Irak. Men han bedyret at Israel ikke kom til å foreta seg noe fordi dette ikke er Israels problem men et internasjonalt ansvar.
Han konkluderte foredraget med å si at fremtiden så mørkere ut nå enn for et år siden.

Den er som en film, sa han. Den er tydelig og klar en stund, men så skjer det noe med lyset, og den blir mørkere og mørkere. Vi ser ikke hva som ligger i fremtiden! – “Hjelp oss ut, Herre!” Det var en tankevekkende sammenheng mellom foredraget og konserten.

Pianisten ved flygelet var for anledningen også hentet fra synagogen. Det var pussig å se en eldre mann med grått helskjegg i kippa og lange krøller i den rollen, og ferdighetene hans var det ingenting i veien med. Den hvithårete mannen – også med kippa og helskjegg, håndterte trommene med entusiasme og profesjonalitet. Ellers hadde selvsagt ikke det filharmoniske orkesteret sluppet dem til!

Mot slutten snudde dirigenten seg mot publikum for å få dem til å synge med i en sang fra synagogen. Og du verden! Hadde det vært mulig å få et konsertpublikum i Norge til å synge av full hals f.eks. “Nærmere deg, min Gud”? Det var mulig her. Det ljomet i veggene – alle sang – det var en mektig opplevelse. Gid dere hadde vært der!