Det var David mot Goliat, men vi kjempet for våre liv og vårt land!

Mike Amir var med i den jødiske frihetskampen i 1948.
Han er utrolig sprek og vital, alderen tatt i betraktning. Han arbeider full tid, alle dager i uken i reisebyrået som hans sønn Danny driver – og som har spesialisert seg på å få kristne fra hele verden som pilegrimer til Israel.
Jeg traff ham en aprildag i år i kontoret utenfor Rehovot. Som offiser med krigserfaring må han ha spilt en viktig rolle for den vesle, sammenraskede hæren som måtte ut i kamp da den nye staten ble angrepet fra alle kanter dagen etter at den ble proklamert. De seiret til slutt, etter noen måneders krig som kostet store anstrengelser, mange menneskeliv og store ødeleggelser.
Danset i gatene
Jeg ber ham fortelle litt om det som hendte de første avgjørende månedene i Israels historie. Hvordan var det mulig at jødene kunne vinne krigen? Han er også opptatt av historien før – hele konflikten – mer enn akkurat krigshandlingene. – Jeg husker godt, fortelle Mike, da FN gjorde sitt vedtak om å opprette to stater, en jødisk og en arabisk i det engelske mandatområdet Palestina. At jødene kom ut i gatene og danset og feiret at vi endelig hadde fått vår egen stat. Selv om det FN hadde gitt oss bare var en liten del av det som i dag er anerkjent som Israel, sier Mike Amir.
Angrepet fra alle kanter
– Men araberne unte oss ikke dette, allerede neste morgen gikk en mobb til angrep på det jødiske kvarteret og plyndret og drepte jøder og brente ned. Og – etter uavhengighetserklæringen 8.mai ble vi angrepet fra alle kanter av flere godt utstyrte hærer og avdelinger. Både den egyptiske, den jordanske og den syriske hæren angrep og avdelinger fra flere andre land bl.a. Irak ble med i angrepet, forteller den gamle offiseren.
Den engelske høykommisæren forlot landet, sammen med mange av soldatene, og de som ble igjen deltok selvsagt ikke i krigshandlingene.
Hadde ingen alternativer
– Etter hvert forlot de Palestina, og vi ble overlatt til oss selv. Det var et svært lite landområde FN gav oss, mye mindre enn det som utgjør Israel i dag. Men selv det unte ikke araberne oss. Når krigen endte som den gjorde, tror jeg noe av forklaringen er at vi jøder sloss for våre liv og vårt land, det var ingen alternativer for oss. Og selv om hæren var svært dårlig utstyrt, greide vi i løpet av sommeren og høsten å erobre store deler av det som i dag er Israel. Det er utrolig at det gikk, når jeg tenker på det kaoset og den dårlige organiseringen vi hadde i begynnelsen. Vi var også bare ca. 650 000 jøder den gang, flere var isolerte rundt også, bl.a. var jo Jerusalem isolert en tid. Noe av forklaringen er nok også at de arabiske soldatene hadde en annen agenda, de var kommet for å stjele, utkommandert langt hjemmefra, og de ville ikke ofre livet! sier krigsveteranen.
Seier i nord
– Så seiret vi på nordfronten, i Galilea, og araberne ba om våpenhvile. Den var kjærkomment for oss også, vi fikk tid til å reorganisere oss – og vi fikk inn mer våpen fra Tsjekkoslovakia. Vi fikk bl.a. en god skipslast til Haifa med maskingeværer og tyngre våpen, kanoner etc. Kassene og lasten var merket med «pianoer», derfor slapp den igjennom, fortsetter Mike. -Vi fikk også inn flere våpen under denne våpenhvilen – og mange frivillige soldater fra flere land kom for å hjelpe oss, bl.a. kom det soldater fra Libya. Nå fikk vi organisert dem – og vi ble mer slagkraftige og fikk bedre kamptrening etter hvert. 90 prosent av de frivillige var jøder.
Vi hadde ellers noen gamle, utslitte Messerschmidt- og Spitfire-fly som vi tapet sammen og etter hvert fikk på lufta noen ganger, forteller Mike.
«Burma-veien»
Et viktig kapittel i krigen handler om hvordan de jødiske frihetskjemperne fikk åpnet en korridor til Jerusalem, der den jødiske befolkningen var isolert. – Jeg var med på å åpne «Burma-veien», forteller Mike. Vi kunne ikke bruke hovedveien opp til Jerusalem, den kontrollerte de arabiske styrkene fra fjellene på begge sider. Så vi laget en ny «vei», nærmest en sti over fjellene. Vi kjørte opp frivillige arbeidere fra tel Aviv som arbeidet med hakke og spade om natten. Vi kunne ikke bruke maskiner heller, ellers ble vi oppdaget og angrepet. Så vi måtte arbeide oss møysommelig fram over haugene og fjellene. Lengre oppe kom vi inn på veien, og til slutt lyktes det å få åpne en korridor til Jerusalem. Dermed ble byen knyttet til resten av landet og befolkningen fikk de nødvendige forsyninger. 24. desember angrep vi egypterne i sør og jaget dem ut av landes, minnes Mike. – Og etter hvert fikk vi fred med alle angriperne. Vesle Israel fikk et lite pusterom noen år før neste krig, avslutter Mike, som faktisk fyller 85 år 8. mai på Israels uavhengighetsdag.
Vi gratulerer både ham og staten Israel med runde år 8. mai! På turen vår til høsten, i oktober, vil gruppa møte Mike, hans kone og flere i familien. Vi gleder oss til det.