Hilsener fra turdeltakere 2008

Kjærligheten til det jødiske folket har vokst 

Av gode venner fikk vi høre at Hjelp Jødene Hjem (HJH) og Med Israel For Fred (MIFF) inviterte til en solidaritetstur til Israel under Løvhyttefesten. Etter en del vurderinger bestemt min mann og jeg oss for å bli med.
Fulle av forventinger setter vi oss på flyet, og det er en spesiell opplevelse å lande på israelsk jord. På Ben Gurion flyplassen møter vi de andre i gruppa og reiser til hotellet i Jerusalem. Som førstegangsreisende til Israel var det veldig enkelt for oss å følge oppsatt turprogram. Det skal vise seg at dette blir noen spennende og interessante dager. Vi fikk besøke flere bibelhistoriske steder, som Getsemane, Oljeberget og ikke minst det man tror er Jesu grav. Vår svenske guide hadde utrolig mye å fortelle fra steder vi var på. Svært interessant var det å besøke flere av de prosjektene som HJH støtter økonomisk, og se den store takknemlighet som jødene viser for økonomisk og solidarisk støtte.
Vi fikk også med oss en konsert med dyktige israelske musikere, og i tillegg russiske damer som gledet oss med sin korsang.

Å bade i Dødehavet, dvs. å ligge å flyte som en kork, var en morsom opplevelse som var fint å få med seg. Ellers må nevnes fine og gode hoteller med masse god mat. Flere av hotellene hadde godt utstyrte treningsrom som bare noen av oss benyttet seg av!

Her er bare et lite utdrag fra en uforglemmelig tur.
Må til slutt nevne våre flotte og humoristiske reiseledere som hele tiden sørget for at vi hadde det bra på alle måter.

Bevisstheten og kjærligheten til det jødiske folket har vokst etter denne turen og vi håper at vi får en ny sjanse til å reise til Israel.

Shalom!

Vennlig hilsen Mette Risnes


Takk for flott tur til Israel!
For meg som aldri har vært i Israel før, var det spennende å bli med på denne turen. Og flere ganger mens vi var der, måtte jeg klype meg i armen: Er det sant at jeg får være her og oppleve dette?

Det var fint at programmet ga tid til besøk hos og kontakt med prosjektene som Hjelp Jødene Hjem støtter. Det ga meg mange inntrykk. Mange er svært takknemlige over å ha kommet til Israel. Mange har opplevd mye vondt der de kommer fra. Jeg vil spesielt nevne et besøk på en senter i Arad. Der fikk vi presentert et program for innvandrerbarn som trenger oppfølging både i skolen og i fritida. Det var flott å se hvordan lærere og andre voksne tok seg av disse barna, ga dem omsorg og trygghet, ga hjelp både psykisk og fysisk og var gode rollemodeller. Og barna viste dem stor tillit tilbake.

Et annet prosjekt som gjorde stort inntrykk, var Ruth Bar-On og hennes Israel Crisis Management, SELA. Hun og hennes mange hjelpere gjør et stort arbeid for mennesker som har vært utsatt for terror og andre ulykker. Hennes stikkord er kjærlighet og varsomhet. Det er godt å se at det finnes gode mennesker som har omsorg for hverandre.

Det var også sterkt å vandre rundt på Yad Vashem, Holocaustmuseet i Jerusalem. Sterke historier, vonde skjebner og ny kunnskap om krigens grusomheter.

Det var fint å være med på gudstjeneste i Immanuelkirken i Tel Aviv, og det var fint å besøke mange av de bibelske stedene. Det var spesielt å tenke på at der hadde Jesus vært. Jeg måtte mange ganger underveis takke min Frelser for det han gjorde for meg. På julaften kommer jeg til å tenke på landskapet utenfor Betlehem som vi så. Det blir spesielt når jeg har vært der…

Alle dagene hadde vi deilig sommertemperatur. Vi fikk bade i Middelhavet og i Dødehavet, spesielt hver på sin måte. Og de varme kildene i Sakne var en praktfull opplevelse. Det var fine hoteller, god mat og god service hele veien. En stor TAKK til reiselederne Torbjørn, Ida, Harald og Conrad.

Hilsen Astri Berg, Mysen

Jerusalemmarsjen samlet 36000 deltakere, mange tusen tilreisende. Her betraktet israelerne rørt til tårer sine venner som toget forbi. For eksempel flere hundre finner viste sin solidaritet med det jødiske folk.

Kvalitetstur til Israel
Som ”førstereis” var jeg spent på solidaritetsturen som HJH og MIFF arrangerte i høst. Det var en kvalitetstur til lavpris. Her overnattet vi på førsteklasses hotell og hadde egen buss  og guider til disposisjon i to uker. Programmet var meget godt forberedt og allsidig, og fire reiseledere organiserte dagen for oss helt fortreffelig. Det var morsomt å se at Torbjørn Ekroll har et godt navn i Israel, noe som bekrefter at vårt engasjement i HJH betyr noe. Så fikk vi da også besøke prosjektene vi støtter, noe som forsterker motivasjonen. Vi fikk  innblikk i immigrantenes liv og hvordan ulike institusjoner fungerer.

Besøk i Holocaust-museet er et must, og det alene var for meg verdt hele turen. Jødeutryddelsen under andre verdenskrig er uforståelig og ble det enda mer etter vandringen i museet. En svært dyktig ung, svensk guide fanget hele vår oppmerksomhet i over tre timer.

Masada gjorde også sterkt inntrykk. To tusen år gammel historie ble svært nærværende ved hjelp av nok en dyktig guide.

Vi reiste gjennom hele landet og ble overveldet av hva israelerne får til i ørkenen. Vår allvitende guide, Bertil, gav bakgrunnsinformasjon.  Men 25-30 plussgrader i oktober! Greit nok i to uker. Varmen til tross, dette er en ”pilgrimsreise” alle bør unne seg.

Kjell Ove Kleivenes, Molde

Ulpan Halom går for fullt med 200 studenter

Det er initiativtaker og rektor ved språkskolen ”vår” i St. Petersburg som sier dette på telefonen nå i november. Gavene fra dere har vært helt avgjørende for at vi kunne drive videre dette året, understreker Felix, så vær så snill å formidle en stor og varm takk enda en gang til giverne i Hjelp Jødene Hjem som har gjort dette mulig. Takken kommer både fra alle studentene, personalet og Felix Fainberg.

Med ”gavene” mener han både
”grunnbevilgningen” på kr 200.000 fra tidligere i år og ekstrabevilgningen fra i høst, samt øremerkede gaver.
Til sammen kr 338.308. På grunn av god gaveinngang kunne styret gi denne siste bevilgningen – og vi skjønner at disse midlene var viktig for at de skulle kunne avslutte skoleåret på en god måte!

Så fremdeles er det god stemning – og optimismen rår ved Ulpan Halom, takket være HJH-tilskottene. Og vi kan glede oss over at det virkelig nytter, nå i høst har skolen hatt nærmere 200 studenter – og de håper at enda flere melder seg til etterjulsvinteren. Flere forhold taler for det, forteller Felix.

Det er en fantastisk innsats Felix og hans medarbeidere gjør – og har gjort gjennom 20 lange år i det slitne skolebygget i St. Petersburg! Ca. 12.000 immigranter har blitt motivert til å immigrere til Israel og har fått god språkopplæring på Ulpan Halom disse årene. Alt dette har vi skrevet om før og mange av giverne kjenner godt til skolen. Men vi trenger å bli minnet på også dette prosjektet og nye givere – som vi får mange av nå – må få informasjon.

Fremdeles er Russland, ved siden av Etiopia, et av de landene som det kommer flest nye immigranter fra til Israel. Mange kommer fra St. Petersburg og Ulpan Halom. Fordi de nye immigrantene er viktig for Israel – er også Ulpan Halom et viktig prosjekt for oss.

Vi vil støte dem framover og ber giverne være med på det! Hjelp Jødene Hjem vil fortsette arbeidet for å hjelpe russiske immigranter hjem til Israel – den russiske innvandringen var ”vår første kjærlighet” så å si, på 90-tallet da vi startet opp.

Takk for en god gave til videre støtte til Ulpan Halom! Vi tar gjerne mot og videreformidler uavkortet gaver som giverne øremerker til Ulpan Halom – slik vi også har gjort tidligere!

Direktør for Ulpan Halom Felix Fainberg.
Hebraiskundervisning på
Ulpan Halom

Magikeren fra ørkenens forhave

Ordfører i Sha’ar HaNegev Alon Schuster.

Disse magikere bedriver ingen svartekunst eller avgudsdyrkelse, de trenger det ikke; de har egne krefter og en egen verdighet, og de påkaller andre menneskers krefter og ikke fremmede makters. De påkaller krefter hos alle de møter eller hjelper. De er medmennesker i ordets rette betydning.

Hva er så magien de bedriver? Jo, de evner å forvandle frykt til håp, redsel til trygghet, fortvilelse til fremtidshåp.

Jeg traff en av disse magikere da han besøkte Oslo i oktober. Alon Schuster er hans navn, og han er ordfører i Sha’ar Hanegev, et område grensende mot Gaza-stripen, og som omfatter ti kibbutzer og en moshav. Oversatt betyr det porten til Negev. Vi hadde invitert ham til å komme og møte HJHs representantskap på deres inspirasjonssamling i oktober for å fortelle om situasjonen for alle dem som lider under regnet av terror-raketter og –granater som skytes inn i området fra Gaza. Raketter og granater ene og alene styrt av menneskelig ondskap.

Shuster er selv barn av foreldre som måtte flykte fra nazistenes redselsgjerninger og på ny er hans familie truet fordi de er jøder som har valgt å bo i et jødisk land, men denne gangen flykter de ikke, tvert imot, de blir og de får andre til å gjøre det samme.

Planen min var å intervjue Shuster i løpet av noen ettermiddagstimer jeg tilbragte sammen med ham, men planen forble en plan; hans engasjement for innbyggerne i hans kommune, unge som gamle, menn som kvinner, jøder som arabere eller beduiner, holdt meg fanget. Tiden gikk så alt for fort, og da kvelden var omme og vi skiltes, var notablokken min fortsatt ikke hentet fram og derfor like blank som da jeg kom. Jeg var til gjengjeld fylt av beundring og av virkelyst. Virkelyst for å fortsette å gi en hjelpende hånd til alle i dette urolige hjørnet av Israel og beundring for et menneske som ikke setter sin egen velstand eller materielle lykke i første rekke, men som heller vier en periode av sitt liv til andre.

Slik opplever jeg Alon Shuster, og det han fortalte gledet meg. Han berettet om hvilken virkning det har hatt for mange av dem som bor i området at HJH har stilt opp når situasjonen var som mørkest. Hvilket mot og håp dere, våre trofaste givere, har gitt dem, ved å ruste opp bomberom, styrke sikkerhetstiltak på skoler og ved å bygge andre sikkerhetsinnretninger til vern mot raketter og granater.

Dere har vært pionerer, kunne han fortelle, pionerer som har inspirert andre til også å støtte, og som ikke minst har fått myndighetene til i større grad å gripe fatt i situasjonen og å iverksette tiltak som gjør at terroristene ikke skal få lykkes. Terroristene ville skremme folk bort fra området, ved å skyte talløse raketter og granater mot sivilbefolkningen, men de lykkes ikke, magikere som Shuster har snudd fortvilelse til håp, frykt til mot, og dere har vært med på å gi ham krefter han trenger.

I en tidvis ond verden er det mennesker som lyser opp, Alon Shuster lyser opp livet til svært mange andre, og dere gir ham kraft til å gjøre det. Dere skinner som stjerner på nordhimmelen for dem som lider under terroristene fra Gaza. Sammen blir vi en polarstjerne for menneskene som bor i Negevs forhave, en stjerne som gir dem lys i mørke stunder og som magikeren kan holde opp når han svinger sin arm mens han snakker og forvandler fortvilelse til fremtidshåp.

Godt nytt år!

Nyt disse dagene i ro og mak og legg stress og dårlig samvittighet for alt vi så gjerne skulle ha gjort til side og motta de fineste gavene vi kan få; gleden ved å glede andre. Tindrende barneøyne, en trygghetssøkende gammel hånd, en varm klem eller et blikk fylt av takknemlighet.

Vit samtidig at det i Israel og i Russland tindrer mange barneøyne, at det er mange her som gjerne skulle ha holdt deres hender og gitt dere en god klem i takknemlighet over hva dere har betydd for dem i deres liv. De er alltid med dere, men spesielt ved slike anledninger hvor de selv har anledning til å stoppe opp og tenke og kjenne etter.

Dere har gjort en forskjell for dem. En ung jente eller gutt kan nå gå stolt til skolen med ny skolesekk med det nødvendige oppi, en eldre innvandrer til Israel fra Russland kan treffe andre og slippe ut av ensomhetens ofte smertefulle klo, en jøde fra Etiopia er endelig kommet hjem til Israel og kan sammen med familie og venner tenne hannukah-staken og minnes et annet under i tillegg til det de selv nylig har opplevd. En mor med barn som har fått revet mann og far brått ut av deres liv i en terroraksjon får krisehjelp og trøst og lærer å mestre livet på en ny måte.

Intet av dette hadde vært mulig hvis det ikke hadde vært for deres mangeårige sjenerøse hjelp og støtte. Jeg håper dere også i årene som kommer vil fortsette å hjelpe, vil gi nye og gode liv der hvor vansker til nå har rådet. Takk for at dere hjelper jøder hjem til et nytt liv i Israel!

På vegne av styre, representantskap og sekretariat benytter jeg anledningen til å takke for rundhåndet støtte i 2008 og til å ønske dere en fredfylt høytid og et velsignet godt nytt år.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Et godt år for Yad Sarah

Deres frivillige har stått for 244.000 utlån av hjelpemidler på 103 lokalavdelinger over hele Israel. Det gjelder bl.a. 28.500 utlån av rullestoler og 27.250 brystpumper, en økning på 8% fra året før.

18.000 brukere er nå knyttet opp mot trygghetsalarm-sentralen.

9.000 tannlegebehandlinger er utført.

Yad Sarahs biler har kjørt 145.000 transporter med bevegelseshemmede.

De frivillige har vært på 57.000 hjembesøk – + 45 % fra forrige år – hos pasienter med kroniske lidelser eller nyutskrevne fra sykehus.

Lekesentrene for barn med spesielle behov har lånt ut 11.000 spesialleker for opptrening og utvikling.

Yad Sarah har fått 990 nye frivillige og har pr i dag 6.000 hjelpere fra alle samfunnslag.

Det var sterkt, gripende og utfordrende i Sha’ar HaNegev

Mette Risnes (t.h.) og Harald Husveg (t.v.) avduket plaketten på vegne av HJH.

Både i Jerusalem, Galilea og Tel Aviv fikk vi et godt innblikk i hvordan dagliglivet er for mange ulike grupper i Israel. Ikke minst ga besøkene i vennskapskommunen vår, Sha’ar HaNegev og nabobyen Sderot et svært sterkt inntrykk av de store utfordringene befolkningen lever under. Samtidig var det flott å møte de 500 unge idealistene i Ayalim-bevegelsen som vi besøkte samme dagen; møtet med dem fortalte at det er noen i Israel som virkelig gjør en innsats for å hjelpe der det trengs i utkantene. Og også når det gjelder Ayalim – de unge entusiastiske sionist-pionerene i vår tid – ser vi at det nytter å hjelpe – hver krone de får tidobler i verdi p.g.a. stor frivillig innsats.

Det gjorde et uutslettelig inntrykk å møte noen av innbyggerne i Kfar Azza, bare et par kilometer fra grensen mot Gaza, og høre hvordan hverdagen var for dem. Spesielt gjorde det inntrykk å få møte enka etter en av kibbutzens medlemmer som ble drept av en rakett fra Gaza utenfor hjemmet sitt i mai i år.

Et høydepunkt var ellers å få være med på å avduke plaketten som viser at HJH har gitt midler til renovering av tre tilfluktsrom i senteret av denne kibbutzen. Dere kan redde livene våre ved denne generøse gaven, sa Alon Schuster i talen sin under denne avdukningen. De har ingen sikre bomberom ellers i kibbutzen og gaven fra oss på 400.000 betyr altså svært mye for sikkerheten til flere hundre mennesker.

Direktør Jacob Snir fra Jewish Agency takket også for gaven og understreket hvor mye det betyr for folket her å ha venner som bryr seg. To fra gruppen; en turdeltaker og en reiseleder ble bedt om å avduke plaketten. Samlingen av rester av raketter på politistasjonen i Sderot, med angivelse av dag og tid for når de ble skutt ut, gjorde også svært sterkt inntrykk på oss.

Vi så at det nytter! Og vi vil fortsette å hjelpe der det trengs mest og dem som trenger det mest. Vi besøker også Sha’ar HaNegev, Sderot og Ayalim på turen neste høst!

Vil spre Ulpan Akiva ut i verden

Fakta: Navn: Eli Gross Alder: 34 år Sivilstand: Gift Barn: En pike og tre gutter Utdannelse: Juridisk embedseksamen Sjef for: 15 lærere og en kontorstab på syv Rektor Eli Gross og administrasjonssjef gjennom 20 år, Orly Dayan, gleder seg stort til fremtidig samarbeide på Ulpan Akiva.

 

Den nye rektoren har rukket mye til tross for sin unge alder: Ikke bare har han tatt juridisk embedseksamen, han har også vært direktør for en religionsskole i Petah Tikva i fire år og jobbet på ordførerens kontor i Netanya som assistent og stedfortreder innen området utdanning.
Firebarnsfaren Eli Gross kan ikke få fullrost Esther Perrons og hennes to forgjengeres innsats for Ulpan Akiva. Selv har han hatt ansvaret for driften av Green Beach Hotell – ulpanens eiendom – de siste syv årene. Som nyinnsatt rektor har han sine egne tanker om videre drift. Vi møter ham og administrasjonssjef Orly Dayan i Jerusalem hvor de har deltatt på et seminar.

Fremtidsvisjoner
Eli Gross er opptatt av å jobbe mot fremtiden. – Det er mye ugjort innen mange områder her i Israel, sier han. – Spesielt innen utdanning. Jeg er opptatt av å gi lærerne de verktøyene de trenger for å kunne lykkes, fortsetter han ivrig.

Unge har det verst
Ulpan Akiva skal fremdeles strekke seg mot nye immigranter og andre som trenger å lære hebraisk og arabisk. Arabisk er særdeles viktig fordi mer enn 20 prosent av Israels befolkning er arabere og fordi helsepersonell, kommunalt ansatte og andre må kunne kommunisere med dem. Nær 1,5 millioner, eller rundt en femtedel av Israels befolkning er arabere. Vel 80 prosent av disse er muslimer, resten er omtrent jevnt fordelt mellom kristne og drusere.

Ulpan Akiva skal fortsatt være et lærested hvor studentene, unge som eldre, skal føle seg hjemme. Eli Gross har stor forståelse for nye immigranters problemer i et nytt hjemland. – Ungdommen har det trolig verst, tilføyer han.

– Deres “rom” er ofte smalt, og de kan lett komme til å mobbe hverandre.
Gjennom å lære språket, sanger, forstå landets kultur, religion, historie og tradisjoner er de bedre rustet til å bygge broer og å få et bedre liv her.

– Jeg vil fortsette alt det gode mine tre forgjengere, Shulamit Katznelson, Ephraim Lapid og Esther Perron har lagt grunnlaget for og bygget videre på.

– Men nå vil jeg fortsette videre fra toppen, smiler han.

Ut i verden
– Vi må fornye oss. Må ut i verden. Vår grunnlegger ønsket at alle studenter skulle komme til oss. Slik har det vært siden grunnsteinen ble lagt i 1951. Men alle som trenger språket har ikke alltid muligheter til å komme til oss. Vi vil nå langt flere hvis vi sprer Ulpan Akiva ut i landet – og verden, påpeker han.

– Først og fremst ønsker jeg å lære opp språklærere i våre unike undervisningsmetoder. De skal deretter kunne undervise for Ulpan Akiva i Jerusalem så vel som i Naharyia eller Eilat. Etter første skritt “ut i verden” her i Israel, kan vi forsiktig forsøke oss i utlandet. Styret er veldig positive til denne tanken, poengterer han. Orly Dayan, som har jobbet ved ulpanen i 20 år, nikker bekreftende.

– Og når vil det komme en Ulpan Akiva i Jerusalem?

– Håper at den skal være på plass innen et par år!

HJH gir motivasjon
Eli Gross er en smule rørt når han snakker om Hjelp Jødene Hjem:

– HJH er blitt en veldig viktig del av ulpanen. Selv et sangkor i HJH’s regi har eksistert siden ca 1991-92. Sangerne er byttet ut, men koret på 10-15 sangere består. De øver, synger og opptrer fremdeles på ulpanen hver uke.

– Så hva betyr HJH for dere?

– Økonomisk hjelp og spiritualitet. HJH kommer på besøk og er med i svingene når det er litt krise. Enten det er økonomisk eller krig. Dere stiller opp. Dere gir oss motivasjon til å fortsette når det knirker. Det er så viktig å vite at dere tror på oss og det arbeidet vi gjør. Håper dere vil involvere dere enda mer i de etter hvert nye programmene som kommer. Vi ønsker blant annet å opprette noen datterprosjekter hvor vi sender en lærer ut for å starte språkopplæringen før de nye immigrantene kommer hit.
Ambisjonen er: SPRE UT!, stråler Eli som ser seg selv i rektorstolen minst fem år fremover, kanskje ti, og understreker at for HJH er det alltid en åpen dør for å besøke Ulpan Akiva. I takknemlighet for hva HJH har bidratt med, håper han på fortsatt godt samarbeid.

20 år uten forandring
– Orly, hva er den største forandringen gjennom de siste 20 årene?

– Ingen store forandringer, egentlig. Det er stort når folk møtes. Folk betrakter ulpanen som et slags hjem. Vi har en spirituell atmosfære. Eldre og yngre kommer ofte til samlinger. Men, nei, ingen forandring, egentlig. Kanskje det blir det nå. Noe jeg ser på med positive øyne. Dem jeg tenker mest på er de familiene som trenger litt mer undervisning enn de fem tilmålte månedene de får til å studere hos oss. Hvordan kan vi bidra til å støtte dem?

Tøyhandleren fra Syria fikk kjøkkentjeneste i Jerusalem

Niflaot Levi (59) vet at han indirekte kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har fordi organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste. Vel tilberedt mat en viktig ingrediens, smiler han mens han viser oss rundt i det gigantiske kjøkkenet.

Niflaot (59) må opp klokken halv fem om morgenen, hver dag, seks dager i uken. Etter morgenbønnen en rask slurk kaffe før han småløper til bussen fra sin bolig i Jerusalem-drabantbyen Gilo. Skifter til nok en buss før han ankommer kjøkkenet på Share Zedek-sykehuset på den andre siden av hovedstaden, til ny arbeidsstart klokken seks.

Etter ti timers økt som kjøkkenassistent kan han endelig dra hjem til kona Zaida og deres seks hjemmeværende barn i den tre og et halvt roms store leiligheten han eier. Ikke mye tid eller overskudd til TV-titting eller andre fritidssysler før han stuper i seng i ni-tiden. For disse lange arbeidsdagene får Niflaot netto utbetalt 4000 shekel (ca. 7000 kroner) måneden. Takket være barnebidrag og annen offentlig støtte får han det til å gå sånn noenlunde rundt økonomisk, blant annet til å nedbetale lånet på leiligheten.
Hva var det som fikk den lille tøyhandleren fra Halab til å bryte opp fra en by og et land hvor hans forfedre har levd i mange generasjoner?

Ingen igjen
– Det var ingen igjen der, vi var blant de siste jødene i Halab som dro derfra, i 1992. For 50 000 syriske lira, med pengestøtte fra amerikanske organisasjoner, tillot president Hafiz al-Assad oss å forlate Syria – med den klare betingelse at vi ikke skulle til Israel. Så vi kom til New York med våre ni barn, den tiende er født i Israel. Men i USA fikk den lille, spede mannen bare hardt, fysisk arbeid.

– Og ettersom jeg hadde familie både i Haifa og Jerusalem, dro vi allerede neste vår hjem – til Israel! Niflaots øyne skinner ennå ved tanken på 21. mars 1993, da familien landet på Ben Gurion-flyplassen.

Niflaot er en enkel, arbeidsom mann, som aldri har hatt sjansen til å leve på stor fot, og som heller ikke har hatt store krav. I Halab måtte han og storfamilien bo i en liten, leid leilighet på baksiden av synagogen. Han solgte stoffer for en handelsmann, gikk trofast til synagogen – men kippaen tok han på og av innenfor synagogeporten.

– Det var forbudt å bære kippa på gaten, lenge var det også forbudt for jøder å besøke slekt og venner i andre byer. Både i ID-kortet og i passet sto det skrevet at vi var jøder, sier Niflaot. Hverdagene for Syrias jøder var aldri rosenrøde, og slett ikke etter at staten Israel ble opprettet. Etter Seksdagerskrigen ble situasjonen enda verre – i Damaskus ble palestinske flyktninger flyttet inn i den lille jødiske bydelen, som en slags hevn mot dem og Israel.

Hva mer kan en far ønske seg…
Etter seks måneders opphold på et absorbsjonssenter i Mevaseret Zion, et par mil utenfor Jerusalem, fikk familien anledning til å kjøpe leiligheten i Gilo. Når åtte mennesker skal dele tre og et halvt rom, blir det ikke mye plass til særlig svingom. Men for Niflaot har en drøm gått i oppfyllelse: Ved siden av en sikker jobb, eier han for første gang sin egen leilighet. Og hebraisken tilegnet han seg fort: – I Syria lærte jeg meg tidlig å kunne lese hebraisk i bønneboken, men forsto ikke hva jeg leste. Etter oppholdet med ulpan (språkskole) i absorbsjonssenteret og deretter en ekstra måned til med språkskole hadde jeg ingen problemer med hebraisk, sier han stolt.

Like stolt er han over at én av hans sønner gjør tjeneste i hæren – og at to andre skal gjøre militærtjeneste om få dager når dette leses. Tre av hans døtre er gift – med tre brødre som også stammer fra Syria.

Niflaot forstår at han – i alle fall indirekte – kan takke Hjelp Jødene Hjem for jobben han har – organisasjonen støtter Share Zedek-sykehusets helsetjeneste, og der er selvsagt veltilberedt mat en viktig ingrediens. Hva er så fremtidsdrømmene for jøden fra Syria?

– Jeg har det godt her hjemme. Min eneste drøm og fremtidshåp er at det skal gå mine barn vel i livet – hva mer kan en far ønske seg?

Tiden er inne til å si shalom

Esther Perron har vært kaptein på Ulpan Akiva-skuta ved Middelhavets kyst i Netanya i åtte år. Nå overlater hun roret til yngre krefter.

Vi har vært gjennom både gode og problematiske tider, men har aldri hatt ett kjedelig øyeblikk. Oppgavene har vært mange og krevende, ikke minst under årene med intifada og krig måtte vi stå på for å holde “fakkelen” lysende. Noe som ikke hadde vært mulig uten vår spesielle, oppofrende og profesjonelle stab og lærere som hjalp meg til ikke bare å fortsette, men også utvikle nye idéer ved ulpanen, sier en litt vemodig Esther.
– Ellers kommer jeg ALDRI til å glemme at våre venner fra Norge stilte opp og besøkte oss midt under denne siste krigen. Da de fleste trakk seg bort fra oss sto dere nordmenn som trygge påler og støttet oss…

Fortsatte som før
Selv under de vanskelige forholdene i konfliktårene fortsatte Ulpan Akiva sine regulære kurs og økte til og med antallet elever. Selv da immigrasjonen fra de tidligere sovjetstatene skrumpet inn, var alle studieplasser ved ulpanen fylt opp – av nye olim fra Frankrike samt turister fra hele verden. Så ulpan-campusen gjenlød virkelig av alle babelske tungemål.

Belønning og sorg
Hvilke gode minner sitter så Esther igjen med, nå i etterkant?

– Størst glede har jeg ved å tenke tilbake på de 77 kursene jeg hadde som privilegium å lede, når jeg ved avslutningene hørte studenter si at “dette har vært den beste opplevelsen i mitt liv.” En virkelig, uslitelig belønning.
Esther forteller at “Barna også”-programmet er utvidet, og det er videreutviklet et spesielt program for barn og tenåringer. Mange av de sistnevnte har kommet tilbake til Ulpan Akiva, opptil syv-åtte ganger, i likhet med enkelte voksne.

– Men jeg kan ikke la være å nevne et aldri så lite sorgfylt moment nå på fallrepet: At vi måtte selge en del av ulpan-campusen. Likevel går jeg av med tillit til at vi med deres og andre organisasjoners hjelp skal lykkes i å fortsette Ulpan Akiva, sier Esther.

Politikeren 
Den tidligere rektoren går slett ikke inn i pensjonistenes rekker, hvis noen trodde det. Nå jobber hun ivrig som politiker mot kommunevalget i hjembyen Bat Yam, hvor hun har et nært samarbeid med ordføreren. Hun håper på folkets stemmer, og håpet er å ta over byens kommunale undervisningsembete. – I tillegg kommer jeg til å sitte i styret for Ulpan Akiva, forteller hun.

En sann glede…
– For meg har det vært en sann glede å kjenne hver og en av dere bidragsytere i HJH og alle studentene, som har lært meg så mye. Og jeg håper at jeg har lykkes i å dele i alle fall én ting med dere alle: Min store kjærlighet til Eretz Israel og Ulpan Akiva.

Slik illustrerer Esther Perron sine år i Ulpan Akivas tjeneste, fra 1. Mosebok, kapittel 29, vers 20: “Og Jakob tjente i syv år for Rachel og årene syntes for ham bare å være som noen få dager, på grunn av kjærligheten han følte for henne”.

Diverse notiser fra HJHs avis som ble utgitt i november 2008.

Overskuddsgave til Share Zedek
Hjertelig takk til alle Israelvenner som kom fra hele landet for å feire Israel 60 år i Gamle Logen 3. september. En nesten fullsatt sal i festlig stemning viste sin solidaritet med landet. En varm takk også til alle som bidro på forskjellig måte til at dette ble en minnerik kveld. Overskuddet fra arrangementet, kr 37 857, er nå overført Share Zedek sykehuset.

Syns du at andre skal vite mer om HJH?
Vi kommer svært gjerne på besøk til en stor eller liten gruppe og forteller om vårt fantastiske arbeid blant Israels immigranter. Tenk på oss når dere legger opp program for lokallaget eller gruppen framover. Her sitter du med en flott avis med mye god informasjon. Ønsker du å gi den til Israelsvenner, dele den ut eller ta med noen eksemplarer på møte kan vi gjerne sende deg flere. HJH har også en grei liten brosjyre som forteller om arbeidet vårt.Ring oss på kontoret 22 36 21 70. Vi gleder oss til å høre fra deg.

Takk fra Jewish Agency
Vi er svært takknemmelige for gaven på kr 400.000 til rehabilitering av flere bomberom og bygging av “shelters”, noe som vil gjøre en betydelig forskjell for innbyggerne i det hardt rammede Sha’ar HaNegev området (kibbutzer, moshaver og Sderot). Dette er uttrykk for en moralsk og sikkerhetsmessig støtte som vil bli høyt verdsatt! Rett før feiringen av vårt lands 60 års jubileum kommer dette som en sterk markering, som vi alle forstår: Vi står ikke alene. Jeg ønsker å takke alle våre kjære og omsorgsfulle venner i Norge.
Med vennlig hilsen Yankele Snir, Keren HaYesod/Jewish Agency

Yad Vashem bygger ny undervisningsfløy
I løpet av det siste ti-året har aktiviteten økt over all forventning ved Yad Vashems Internasjonale Skole for Holocaust Studier. Den har overskredet selv de mest optimistiske prognoser. Hvert år kommer lærerer, studenter, politikere og journalister fra hele verden for å lære om Holocaust og hvordan den kan formidles til nye generasjoner. Yad Vashem vil bevare kunnskapen om det som skjedde og arbeide aktivt for at det ikke skal skje igjen. For å møte alle disse henvendelsene bygger de nå en ny fløy på 4 500 kvadratmeter.

Vil du i kibbutz?
Kibbutz Volunteers, an opportunity to participate in Kibbutz life, working a six day week, 6-8 hours per day. Participants are assigned various work placements according to the needs of the kibbutz, which include agriculture, industry or services. Accommodation, food, use of facilities available on kibbutz, occasional trips and a small amount of pocket money provided. There are limited places available on religious kibbutzim. Duration of Scheme: 2-6 months, 4 weeks over December, April and the summer.
Kontakt: www.kibbutzprogramcenter.org
The United Kibbutz Movement Tel: 972-3-530-1440

Jødisk historie i Norge
Den gamle synagogen i Calmeyergaten i Oslo er nå blitt museum. Fra 16.september er det faste åpningsdager, slik at alle interesserte kan bli kjent med jødisk liv i Oslo før annen verdenskrig. Se www.jodiskmuseumoslo.no Gå inn gjennom porten i Calmeyergaten 15 og finn en synagoge i bakgården – en annen verden, en annen tid.

Vær bevisst når du handler – kjøp israelske varer
Dette er en liten oppfordring om også å være bevisst og støtte israelsk landbruk og industri når vi handler! Ikke minst i dagligvarebutikkene kan vi finne mange varer fra Israel – og vi kan alle sammen lete oss fram til dem. Mange har nok gjort det allerede – for importen fra Israel til Norge har steget betydelig siste året. Heldigvis har ikke den boikotten som det ble oppmuntret til, lykkes i det hele tatt. Snarere tvert om – importen har økt kraftig. La oss alle være bevisste og kreative i vår Israel-støtte.

Norge-Israelforeningene støtter immigrasjonsarbeidet
Norge-Israelforeningen i Sunnhordland har som oppgave å fremme Israels sak gjennom å informere og spre kunnskap om både folket og landet. Dette gjør vi gjennom møter hvor kunnskapsrike og engasjerte talere får slippe til og gjennom leserinnlegg i aviser. Vi støtter en rekke ulike organisasjoner og prosjekter som bidrar til at jøder både vil og kan gjøre aliyah til sitt rette hjemland.
Hovedsakelig kanaliserer vi støtten gjennom et prosjekt som gir fattige immigranter i Israel hjelp til selvhjelp slik at de så kan hjelpe andre. Vårt engasjement baserer seg på den kjærlighet til både folket og landet som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud har lagt ned i våre hjerter, og vi kjenner det som et privilegium å kunne erfare og bidra til at Guds Ord oppfylles. Når jøder fra alle verdens kanter nå bryter opp og drar til Israel, fullføres profetiene bokstavelig for våre øyne.
Ikke minst er det en veldig inspirasjon for oss at vi derved rent praktisk kan bidra til at Rom.11,11 finner sted, og vi velsigner Israel i Herrens navn.

Med hilsen for Norge-Israelforeningen i Sunnhordland,
Knut E. Lauritzen, sekretær.

Andre notiser.


Det gikk akkurat som vi fryktet det ville gå…
Shalom!
Det gikk akkurat som vi fryktet det ville gå….
Mens min kone, barna og jeg lyttet til Obamas som talte om et nytt
morgengry, hørte vi rakettalarmen etterfulgt av et kraftig brak.
Raketten eksploderte i kibbutz Mefalsim, – 20 meter fra vårt hjem – i en liten kanal mellom den nye og den gamle delen av vår kibbutz. Du kan se
Kassam rakettens hale som sitter fast i gjørma på bildet. På det andre bildet går det fram hvor nær rakketten var de parkerte, gule bussene.
Barna rakk såvidt å komme inn i bomberommet i tide, det dere hjalp oss å
få rehabilitert i fjor.
Etterpå hilste jeg på Barak (Ehud……).

Vi gir oss ikke og håper på avspenning.
Alon Schuster, regionalordfører i Sha’ar HaNegev. (06.11.08)