15 amerikanske leger til Israel

– Jeg hadde en god jobb, og en perfekt situasjon i USA, sier Ari Simckes, som likevel kommer til Israel av “idealistiske og zionistiske” årsaker. Zimckes gav opp en jobb som sykehuslege i Kanasa City. Han kommer til Israel sammen med sin kone og deres tre hebraisk-talende barn.

– De bestemte seg for å bryte opp fra deres komfortable liv i USA, til usikkerheten i Hashmonaim, skriver Jerusalem Post.

De 15 legene som kommer fra USA i sommer, gjør immigrasjon til Israel med Nefesh B’Nefesh-programmet. Det blir gitt økonomisk støtte på opptil 15.000 dollar til amerikanske leger som vil flytte til Israel, gjennom et eget minnefond etter dr. David Applebaum. De nye legene blir også bistått i prosessen med å få nye lisenser og ny jobb.

– Vi gjør aliyah til Israel fordi dette er fremtiden til det jødiske folk, sier Allan Tschernia (37), som kommer med kone og to barn fra New Jersey.

– USA er et fantastisk land, men dette er en mer følelsesmessig, religiøs beslutning, fortsetter han.

Før immigrantene dro fra USA, ble det avholdt avskjedsselskap for de unge familiene.

– I de tårevåte øynene til besteforeldrene, var stoltheten over barnas avgjørelse blandet med sorgen over å miste nær familie til et sted langt borte, skriver Jerusalem Post.

Masad!

Masad er en by – et settlement – en landsby – på en høyde ikke langt fra Tiberias. Alt var nydelig. Ca. 80 jødiske familier har bygget store, vakre hus, anlagt flotte, blomstrede hager – de hadde fått ny klinikk da vi var der, og skjønne barn fra barnehagen sang for oss og viftet med israelske flagg. Utsikten er praktfull – over fjell og daler og vann. Alle som bor der, har gode jobber. Men rundt landsbyen gikk et høyt gittergjerde – noen steder forsterket med enda et gjerde. Midt i Galilea må de gjerde inn en jødisk landsby av redsel for angrep fra araberne. På alle høyder omkring – og i dalførene – ligger arabiske landsbyer, og de vokser og vokser.
Plutselig ble det ikke bare tall og statistikker, men ramme alvor. “We are loosing Galilea!”

I 1984 ble Masad anlagt, og Genesaretsjøen kan skimtes i øst mens Tiberias, Afula, Mayaret og Karmel er noen naboer. De håper at de kan doble innbyggertallet i nær fremtid, det er plass nok på “deres høyde”. Dette er ett av satsningsstedene for staten Israel for å opprette balanse i Galilea mellom arabere og jøder. Men det koster penger.
Heldigvis er det fremdeles – eller kanskje mer enn noen gang – folk som kan gi enorme summer. Et italiensk ektepar ga et dagsenter i 1989, en hollandsk familie ga den medisinske klinikken i 1999, de ble forøvrig hedret og beæret da vi var der, og en super lekepark ble gitt av Keren Hayesod i 2004. Den ble også innviet og avduket da vi var der, av Norges Øyvind Bernate. Det var jo også morsomt. Måtte det la seg gjøre fort å få bygget ut denne vakre byen.

Men det er utrolig forstemmende at en jødisk by midt i Israel må gjerdes inne fordi araberne er i ferd med å overta hele området. De utgjør nå ca. 50 % av folketallet i regionen, i en bred stripe fra grensen i nord og ned til det de kaller Vestbredden. Enda litt mer betenkt ble jeg da de opplyste at Israel nå har akseptert også å kalle de 1,2 millioner arabere inne i Israel for palestinere.
Den gode nyheten er at de nå har bestemt seg for å ta tak i problemet.

Konferansen gikk under mottoet “Look to the future”! – La oss se fremover, og der vil vi være hos, som det heter!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Mange nye immigranter får arbeid

I den krisen Israel nå går gjennom, er støtten fra oss viktigere enn noen gang før.

På besøket i Israel i juni, ble vi minnet på det igjen. Titusenvis av immigranter er avhengig av tilskottene fra HJH for å “komme videre” i sitt nye fedreland. Hvert år får 1.500 – 2.000 arbeidssøkende i Beer Sheva i Negev hjelp til mange ting – fordi du som leser dette og mange andre er med å gi Public Center nødvendig støtte.

På denne turen gjorde vi bl.a. mye planlegging for giverturen i høst – og også denne gangen får turdeltakerne møte de ansatte og ledelsen ved Public Center.

Vi vil fortsette støtten til dette flotte tiltaket! Det er viktigere enn noen gang før. Negev er viktig for Israel – og Beer Sheeva er viktig for Negev! Byen, som vokser svært fort nå – tar imot mange nye immigranter – og det er viktig at de som vil, får nødvendig hjelp og oppfølging for å kunne få seg jobb i en tøff tid med mye arbeidsledighet.

Mange nye immigranter fra Etiopia kommer hit, og de trenger spesielt mye omsorg og veiledning for å finne passende arbeid.

Bar Yeshoua og hans medarbeidere kjenner byen og mulighetene og de står på for å hjelpe.
Her må de være arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor!

Når jeg leser rapportene og hører og ser hva som skjer når vi er på besøk, blir jeg imponert over hvor langt pengene fra oss rekker. For nå er vi snart de eneste som støtter dette viktige tiltaket.
De israelske myndighetene både sentralt og lokalt har måttet skjære budsjettene inn til beinet de siste par årene, så den private hjelpen utenfra er helt nødvendig for å drive tiltak som dette.

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Kadoori-jordbruksskole

Den ene bussen snakket engelsk, den andre fransk, den tredje spansk og den fjerde hebraisk. Den eneste fornuftige bussen for oss var den engelske.

Men Kadoori-skolen ble en lykkelig opplevelse. En irakisk jøde satte i gang i 1933, og skolen ble da en britisk statsdrevet skole, som raskt utviklet seg til å bli et prestisjetungt akademisk foretagende, samtidig som de ble en videregående landbruksskole.
Ganske snart ble den også en slags sionistisk høyborg “jordbruk og forsvar” var et slagkraftig motto. “Bygge opp landet og forsvare det” er vel en annen måte å si det på. Og skolen tiltrakk seg raskt elitestudenter. “Israels Eton”, kalte de den. Og med skam å melde – jeg hadde aldri hørt om den!
Det hang fornemme bilder i gangene og Yitzak Rabin og Yigal Allon ble raskt pekt ut for oss.
Vi ble fortalt at skolen også i dag holder en meget høy standard både faglig og moralsk. Som eksempel på det siste, holder de eksamener der ingen lærer eller inspektør er til stede, fordi elevene skal lære seg til å prøve ut sin egen moralske standard. og til nå mente de at ingen hadde misbrukt tilliten!

Det var et flott anlegg, mange donorer har gitt store penger. I 1970-årene ga en rik mann fra Hong Kong penger til nye bygninger og jordbruksutstyr, og i 1992 gav en italiener penger til et musikksenter med åtte øvingsrom og en konsertsal. Det sier seg selv at et sånt sted tiltrekker seg elever, 1.500 studenter hadde de i alt. Mange av disse var nye immigranter, unge mennesker fra Ex-Sovjet, Frankrike, Etiopia – som kom på et såkalt Na’aleh-program. Det har vært et veldig vellykket prosjekt, Israel inviterer unge jøder fra 16-26 år til å komme å få en utdannelse, i håp om at de så velger å bli værende. I neste omgang håper de at foreldrene vil komme etter. Alle de vi møtte, ville bli. En av dem kan bli en ny Arve Tellefsen. Han sa at han het Peter, dessverre født i Russland, men han hadde nå avtjent sin verneplikt og utdannet seg i økonomi og musikk. Han håndterte fiolinen som en vircheos. Uten akkompagnement gav han oss den vakreste musikk, og da-capo’ene var mange.
For en frukt – for et resultat! – Alle måtte reise hjem nå for sommeren, ingen hadde lyst.
Ei jente sa det slik – “It’s a pity, but we have to go home on holiday”.
En annen sa at “dette er mitt hjem, jeg vil alltid komme tilbake hit”.

Dette Na’alek-programmet har vært en kjempesuksess. tusenvis av unge er kommet, og mellom 95 og 98 % blir værende som israelere. En lærer ble nesten lyrisk da han sa at “disse unge menneskene tilhører eliten – de er en velsignelse for vårt land”.

Vi ble nesten lyriske vi også, da de yngste jentene demonstrerte israelske danser for oss i vakre kostymer. Og ute fikk vi overvære en imponerende rideoppvisning. Det var et skikkelig løft midt i alt alvoret. Det blir bra. Israel er i gode hender. Det er mange til å bygge landet og forsvare det!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Juni-konferanse i Tiberias

Demografi – Sikkerhet – Innvandring var temaer, og de henger nøye sammen. 2 – 300 jødiske ledere fra 24 ulike land var til stede, og det utvider unektelig perspektivet å få møte folk fra Australia, Sør-Afrika, Chile, Argentina, Tyskland bl.a. og se at de er opptatt av de samme utfordringene som vi her hjemme har gitt oss i kast med. Stor inspirasjon og stor oppmuntring gir det også å få innblikk i hvordan de driver sine kampanjer for Israel rundt om i verden. Samtidig er det flott å få se at vi i Norge også betyr noe i dette store sluttspillet. Men det er klart at tanken streifet oss – vi kunne vært enda mer synlige hvis vi hadde stått sammen.

En general fra hæren holdt et manende foredrag. Hans ansvarsområde er Nord-Israel – et område Israel er i ferd med å miste. “We are loosing Galilea” – ble stadig gjentatt. På en måte var jeg glad for det, for det synes jeg har vært synlig og tydelig veldig lenge. Når det da også ble hevdet at, “vi mister Negev”, så stemmer det også med det vi har kunnet observere lenge, uten at “noen” har gjort noe. Men igjen – når ting blir definert og klarlagt, blir det også lettere å finne løsninger.

Generalen pekte på at hele verden i dag opplever islams terrorisme, det er ikke lenger et særfenomen for Israel. Terroren er ment å skulle ramme demokratiene, friheten og tryggheten, påler som vi har bygget våre samfunn på.
I Israel har de levd med denne terroren siden staten ble opprettet i 1948.

Israels nordgrense er under konstant press fra Hizballah – særlig ille har det vært siden Israel trakk seg ut av Libanon i mai 2000.
Hizballah’s styrker, hat og våpenarsenal vokser stadig og småbyene i nord lever under konstant og reell fare for terrorangrep. Men våpnene de har, er betraktelig forbedret og kan i dag uten videre rekke ned til de store befolkningssentrene i Israel.
Hizballah er en ekstrem terrororganisasjon med “linker” til internasjonale terrorgrupper, for oss alle blir jo dette terrorbildet tydeligere og tydeligere. Men Hizballah-gruppen er styrt fra Damaskus og Teheran, og Israels nordkommando er i stadig aktivitet for å beskytte befolkningen. At mange sivile pakker snippesken og drar sørover, er lett å forstå, men livsfarlig for Israels eksistens.
Der jødene flytter ut, flytter araberne inn. Angrepene fra Hizballah er hyppige, finurlige og varierte. Derfor er de vanskelige å beskytte seg mot, men vi var på den ytterste utposten og kunne se med kikkert over til “de andres” utkikkspunkter. Høye nettinggjerder i flere lag med innlagte computere gir en viss beskyttelse for de som bor der, men Hizballah har skaffet seg flere typer langtrekkende raketter, og de er vanskelige å stoppe.
Etter at Israel trakk seg ut, er 11 soldater drept, 50 er såret, 6 sivile er myrdet og 14 sivile er såret.

Israel skyter ikke tilbake. Hvorfor ikke? – Fordi det er det “de andre” håper på. Da kan de si at Israel angrep dem og bruke det som påskudd til å starte opp et storangrep. Det var ikke lystig å stå der oppe i skyttergravene å høre på dette. Det er et rått og målrettet spill som foregår. Byer som er innen rekkevidde av Hizballah’s raketter, er Zefat, Akko, Haifa, Nazaret, Tiberias, Afula og Hadera. Hundretusenvis av israelere bor i denne sektoren.

Hirballah har den samme ideologien som Osama Bin Laden og hans al Qaeda.
De består av radikale shia-muslimer som rettferdiggjør jihad … mot den vestlige verden. Målet er å etablere en Pan-arabisk, islamsk stat i Midtøsten og i Europa. Og genistreken deres er bruken av selvmordsbombere og andre usynlige infiltratører.
I dag har Hizballah – som al Qaeda – celler i mange land over hele verden, og de arbeider systematisk med illegal infiltrasjon og assimilasjon i lokale samfunn, de prøvet å samle inn penger til økt terrorisme, de rekrutterer nye medlemmer, de trener opp de som måtte være interesserte, de søker støtte til arbeidet, de prøver å få tak i våpen, de leter etter terrormål. Iran etablerte Hizballah og formet deres ide….
De fortsetter med aktiv støtte til terrorhandlinger, både økonomisk og med praktisk assistanse.
Syria støtter og trener dem og hjelper dem med å bygge opp sin infrastruktur, og bruker den som et kamuflert våpen mot Israel.
Libanon fremstår som en base der Hizballah fritt kan operere og prøve ut sine terrormotiver.

Situasjonen langs nordgrensen i Israel er spent, og en hvilken som helst provokasjon fra terrorgrupper kan føre til katastrofe i hele regionen og få uante konsekvenser for alle som bor der, på begge sidene av grensen.

Så langt generalen fra IWF – det israelske forsvaret. Noen av HJH’s givere lurer kanskje på hva dette har med vårt arbeid å gjøre. Men alle de forelesningene vi fikk høre, konkluderte med at Israels eneste håp er innvanding. Målet for araberverdenen er å få jødene til å reise sin vei, enten lokalt eller totalt.
I dag bor det snart flere arabere i Nord-Israel enn jøder, og det arabiske folketallet øker svært fort.

Israel bruker enorme ressurser på å holde grensene sikre, og de håper på rask hjelp fra store, jødiske bosettinger til å ta landet i bruk. Det er det vi prøver å hjelpe til med ved å støtte de noen og førti israelerne som jobber i utlandet – eller i diaspore – med å finne og oppmuntre jødene til å reise hjem.
Ett hinder for en slik hjemreise, er selvsagt terroren. Derfor må den stanses, og alle de potensielle immigrantene som “sitter på gjerdet”, må føle seg trygge.
Dessuten er vi kanskje i ferd med å innse at det ikke bare er Israel som er i fare, men hele vår vestlige sivilisasjon. Som de ofte sier det der nede: “Vi står i frontlinjen, men dere står like bak oss”.

Selv om realitetene er dystre, møtte vi ingen som hadde tenkt å gi opp. Det har ikke vi heller. Og vi vet at Israel Gud aldri, aldri vil svikte dem. Derfor er arbeidet ikke bare meningsfylt, men det er uhyre spennende. Det er det alltid å være på “vinnerlaget”!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Dugnad for nytt akuttmottak

Dette er et stort løft for sykehuset, og i år har Shaare Zedek bedt Hjelp Jødene Hjem om at den årlige bevilgningen fra oss gis til en spesiell oppgave ved dette mottaket.

Da vi besøkte Shaare Zedek tidligere i juni – fikk vi se det som tidlig i høst skal bli sykehusets stolthet. Et håndslag her fra oss vil virkelig gjøre Israel tryggere for immigrantene, dette er å hjelpe dem hjemme.

Det prosjektet vi vil støtte, er også spesielt immigrantrelatert og går ut på å registrere hvilke språk sykehusets ansatte kan mestre. Hit kommer nemlig mennesker fra hele Israel som snakker mange titalls språk og ved livstruende skader ved terrorangrep eller ylykker, kan det bety liv eller død at fagpersonellet kan kommunisere med ofrene. Ofte skjer det altså gjennom tolk – og det er her at vi skal få lov å hjelpe til med å arbeide fram en base for hvilke språk de ansatte mestrer.

Dette blir helt sikkert et av verdens fremste og beste akuttmottak for mange grupper mennesker som trener øyeblikkelig hjelp.

Informasjonsdirektør Uri Selwatz viste oss rundt og det var fantastisk å se og høre hva Shaare Zedek kan tilby. Nå gleder vi oss til å vise det ferdige mottaket til giverne våre som blir med på turen til Israel i høst!

Mange nordmenn kjenner Shaare Zedek godt – og besøket her blir kanskje et av høydepunktene på turen.

Det nye mottaket som har hele 76 senger, er delt i mange avdelinger. Avdelingen for de hardest skadde – enten de er terroroffer eller har vært utsatt for stygge ulykker – har fire senger. Det er nok denne avdelingen som får det hardeste “trøkket” når katastrofen skjer.
Hver “seng” har utstyr som tilsvarer en liten operasjonssal, og bemanningen er tilsvarende når noe skjer.

Utenfor hovedinngangen har sykehuset en rengjørings- og desinfeksjonsavdeling i tilfelle kjemisk og biologisk krigføring/terror/sabotasje.

Akuttmottaket fungerer også som en mottaksavdeling for sykehuset og en legevaktordning for sitt distrikt. Der en mottaksavdeling observasjonsavdeling, venteavdeling for innleggelse, røntgen – og ultralydavdeling og en egen avdeling for brystsmerter og gynekologisk avdeling.

Samtidig som vi er glad for å få være med på å støtte dette viktige tiltaket – som også kommer immigranter til gode – er vi svært bevisst på at vi i Hjelp Jødene Hjem skal fortsette å støtte etterutdanning av nye immigranter ved Shaare Zedek, slik vi har gjort hele tiden. Styret har klare føringer på at vi skal spisse arbeidet mot immigrantene til Israel – og vi vil fortsette å prioritere tilskott til nødvendig etterutdanning av nye immigranter som skal gå inn i helsesektoren (spesielt sykepleiere og leger) i sitt nye hjemland.

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Unge Amerika-russere, en ressurs

Det er flott å få dele slike følelser også, her nede i Israel. Og disse 70 unge russisktalende amerikanerne opplevdes som en spydspiss av håp – en fortropp av ressurser – et oppkomme av entusiasme, og Israel trenger alt dette. For ti dager siden hadde det vært en lignende samling i det store konserthuset i Jerusalem – “Biniami Haome” – der fem tusen slike unge mennesker ble ønsket velkommen. Vi var invitert til den seansen også, men det går ikke an å ta trikken til Israel ennå! Så vi må begrense oss.

På bare tre måneder har arbeidet i USA ekspandert veldig. Jeg spurte hvordan de fikk greie på muligheten til å komme til Israel, og de svarte at “alle vet det”. Fra tre israelske TV-stasjoner i mars har de nå fem, og daglige radiosendinger forteller om de mulighetene Israel kan gi dem, selvsagt først og fremst identitet. Den har de manglet hele livet i Sovjetunionen, og de fant den ikke i USA. Der er det tøft å ta seg fram for nykommere med dårlig språk – kunnskap, og det jødiske establishment “over there” er nok ikke det letteste å komme inn i for en fattig russer.

Men nesten alle disse studerte ved universitetet i New York, og der drives det et flott og attraktivt program for de fremtidige innvandrerne til Israel. Jeg spurte hva som hadde gjort sterkest inntrykk på dem her, og svarene var interessante. Vestmuren – eller klagemuren som vi også kaller den, var det første svaret. Det var en ung gutt som var litt beveget av den. Min reaksjon da jeg så den første gang, var en slags skuffelse. Jeg hadde forestilt meg den mye, mye større. Men nå virker den sterkt på meg også, etter mange år, mens det tok denne unge gutten bare noen minutter å identifisere seg med den tusenårige historien og alle de millioner av bønner som er steget opp fra dette stedet. For meg ble det et slags “bevis” på den magnetismen som ligger i en slik identifikasjon, en umiddelbar “her hører jeg hjemme”-følelse.

En annen ung mann svarte like spontant – Masada! Jeg skvatt litt, for det er jo i høy grad også et identifiseringspunkt for en jøde. For ikke lenge siden måtte alle unge soldater opp dit og love: “Aldri mer Masada” – Med andre ord – vi skal aldri overgi oss! Egentlig måtte det være langt unna hans liv til nå, enten i ex-Sovjet eller i New York, men likevel slo det inn i ham, dette rare stedet med den momentale betydningen for det jødiske folket!

Det tredje svaret var like rett i blinken – Yad Vashem! – eller Holocoust-museet. Så mye fantastisk som det er å se i Israel, så mye imponerende, og å treffe førstegangsreisende ungdom til Israel midt i målfeltet! Det er klart det er tankevekkende, uten at noen behøver å bli overspente av det. Men for meg ble det en sterk opplevelse av at disse unge studentene har fornemmet at dette er deres hjemland – her hører de til. Israel trenger dem, og de trenger Israel. Og faktisk – det er en million av dem i USA – russiske jøder som valgte å reise til Amerika da murene falt – istedenfor å reise hjem til Israel.

Drømmen ble ikke til virkelighet, og nå får de en ny sjanse. Det blir spennende å se når hele millionen er hjemme! – To av disse 70 skiftet navn mens de var her. Joan ble til Sara, og hun fortalte en rørende historie om sin bestemor som hadde hett Sara og som hadde lært henne om det å være jøde. Nå ville hun ære henne ved å ta hennes navn. James ble til Josef, også han var lykkelig over å markere eller bevisstgjøre seg sin nye identitet.

Hvordan foregår det? Er det bare å melde fra til et folkeregister? – Nei, dette var en religiøs seremoni som hadde foregått ved klagemuren i nærvær av en rabbiner og vitner. Det ble lest tekster fra Bibelen, og gitt velsignelser.

– Hvorfor har ikke du emigrert til Israel? var et spørsmål jeg fikk til slutt. Etter en lang lovtale fra meg om dette underlige landet, var kanskje spørsmålet betimelig. Mitt svar var at de er heldige som får muligheten til å leve og bo midt i verdens sentrum – og midt i Guds handlingsfelt. Den muligheten bør de gripe.

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Ulikhet og mangfold

Det burde greid seg med en stor, slagkraftig gruppering – “Hjelp Israel” eller “Supportere for Israel” eller “Israel i fokus”, f.eks. Da ville vi spart mange administrasjoner, mange husleier og mye porto, bl.a.. folk ville sluppet å få 5 – 6 ulike Israel-aviser i postkassene sine, og de kunne ha forholdt seg til en giro og en bankkonto – “Israel-kontoen”!

Kanskje det blir gitt til sammen femti millioner kroner hvert år til støtte for Israel. Israelerne ville uten tvil se langt mer av disse pengene enn de gjør i dag, hvis det var en Israel-organisasjon, noe som vel er mye av hensikten. Men det er jo ikke så enkelt, dessverre. Hvem skulle lede dette prosjektet? Kanskje det burde ordnes med en loddtrekning? Kanskje det måtte være mer enn en leder – en fra hver fraksjon? Da er vi straks ved et vesentlig forhold – hva er motivet for å opprette alle disse organisasjonene?

Noen har definert veldig klart hva formålet er. Israelsmisjonen stiller i særklasse, med misjonstanken som rettesnor. Å spre evangeliet til jødene så vel som til andre folkeslag, er deres oppgave. Kanskje de måtte fortsette å stå alene, de er også eldst og størst.

Noen Israel-organisasjoner har uten tvil en politisk motivering. Da er det ikke sikkert at det er Israel som er målet for hjelp, snarere den norske opinionen som skal påvirkes. Det kan vel hende at disse også må stå alene – eller noen kunne slå seg sammen og kalle seg “For Israels rett” el.l.. Rett til eget land, rett til sikre grenser, rett til å utforme sin egen politikk – det er klart at en slik organisasjon ville være tydeligere enn mange små!

Israel er isolert i verden i dag. De trenger venner som stiller opp for dem på en rekke områder. Økonomisk er de på knærne. Da er det ikke sikkert at våre 50 millioner monner stort, i alle fall ikke hvis de sendes ned til ting vi “finner på” her hjemme. Hjelp må være respons på et behov. Derfor er det helt nødvendig å lytte til behovene og finne kanaler der hjelpen kan føres frem og å følge nøye med på om pengene blir vel anvendt. Da er det også viktig å definere hva hjelpen går til og synliggjøre mottagerne.

Mange vil gjerne gi ting istedenfor penger. Dessverre er det nå også behov for klær, computere, leker, instrumenter ….! slik har det ikke vært før, og slik skal det ikke være i fremtiden. Men akkurat nå er det behov for ren nødhjelp. Den kan hver enkelt av oss gi, men mange lurer på hvor og hvordan.
Alle som har et arbeid gående i Israel, kan vise vei til slike behov, ellers kan man nesten banke på hver dør i de små byene på grensen til Negev – Ofakim og Netivot, f.eks. – og de vil være lykkelige over å få motta gaver. Det trengs ingen stor organisasjon til det, lille Ida Mudel har drevet med slikt i mange år og har reddet mange tusen familier. Det er da svært, sier du kanskje – men er man langt nok nede, kan et sånt håndtrykk bety et vendepunkt.
Det er jo slik at vi lett kan havne i spiraler – opp eller ned. Arbeidsløshet, fattigdom, sykdom, motløshet er triste følgesvenner. Men en visitt og en bag med klær kan sette i gang en oppoverbevegelse.
Noen bryr seg – barna blir fine og får lyst til å kontakte andre, ensomheten forsvinner – kreativiteten våkner.
– Men penger er og blir det store behovet. For Israel kjenner Israel best, og Israel vet hvor de skal kanalisere dem. Ett eksempel: Vi ble kontaktet av en gruppe som hadde organisert mattilbud til fattige barn. Det var en rørende historie som vi har fortalt tidligere, om små barn som gikk sultne hele dagen fordi kjøleskapene hjemme var tomme, mens noen snille damer gikk rundt på hotellene og tigget matrester.
Vi ga penger, fortalte dette til Michael Melchior, som så igjen fortalte at det var tusenvis av slike barn nå – rundt i hele Israel – og at de hadde opprettet en hovedsentral til å ta seg av dette problemet. “Gi penger dit”, sa han, “de fordeler dem dit det til enhver tid trengs mest”. Dessverre er det jo slik at det oftest er de nye immigrantene som går igjennom slike faser.

– En stor Israel-organisasjon! Det hadde vært fantastisk. I noen land har de faktisk greid det, og de gir formidable summer av frivillige gaver. Men jeg er redd det forblir en drøm her i gamle Norge. Vi får sysle hver med vårt og tro at vi alle kan være med å velsigne Israel. HJH er nesten ensidig målrettet på å hjelpe jøder hjem til Israel. Det er et behov som flagges av israelske myndigheter i enhver sammenheng. Israel er midt i en demografisk krise, den kan de bare løse ved økt innvandring. Den igjen kan bare økes ved at sikkerheten styrkes ved at hjulene kommer i gang igjen slik at folk kan få jobber. Vi prøver å svare på alle disse behovene, samtidig som vi fortrøster oss til Gud som har lovet aldri, aldri å forlate sitt folk. for sitt eget navns skyld, sier Han til og med!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.

Jewish Agencys historie

Det er jo selvsagt Israel det dreier seg om.
Jewish Agency har gitt ut en liten folder – en kort oversikt over viktige begivenheter fra den gangen et realistisk håp reiste seg om å få etablert en egen jødisk stat og frem til i dag.

Det er vel slik for de fleste av oss, at vi har upresise kunnskaper. Derfor blir vi ofte målbundet av – kanskje nesten av hvem som helst?

– “For noen år siden” – eller, “det er ikke så lenge siden” – er den typen tidsangivelser som gjør at vi ofte kommer til kort i debatter. Det er alltid noen andre som kan og vet.

Mange lurer på hvem – og hva – Jewish Agency er. Noen tror det er en litt suspekt, politisk organisasjon, gjerne på ytterste høyre fløy – eller like gjerne ytterst til venstre, men sånn er det ikke.

I 1929 ble Jewish Agency dannet for å fungere som en hjelper og organisator for alle innvandrende jøder til datidens Palestina.

I 1934 opprettet de en spesiell ungdomsorganisasjon med det formål å redde jødiske barn i Europa fra nazistenes ugjerninger og bringe dem til Erez Israel. De kalte det allerede da for ungdoms-aliyah, så det er ikke av ny dato det de så vellykket driver med i dag, nemlig å tilby unge jøder fra hele verden et gratis studieopphold i Israel. Den gangen – som nå – førte det oftest til at de ble værende i Israel, og resten av familien fulgte etter.

I 1948 – to måneder før staten Israel ble et faktum – ble noen av lederne i Jewish Agency medlemmer av den påtenkte statens regjering.
I 1949-50 gjennomførte de den luftbroen fra Jemen som er blitt kalt Operasjon “Magic Carpet” – eller “Det flyvende teppe”. 49.000 jemenitter ble da fløyet til Israel.
I dag utgjør den gruppen 300.000 ressurssterke og veltilpassede israelere.

I 1950-51 fulgte flere slike operasjoner. 124.000 irakiske jøder ble hentet til Israel i “Operasjon Ezra” og ” Operasjon Nehemia”, samtidig som de utover i 50-årene hjalp over en million nye jøder – stort sett fra muslimske land – til å bosette seg i Israel.
For de som opplevde det, må det også ha vært som å se oppfyllelsen av Bibelens løfter om å “hente dem hjem”.
Det er litt rart å tenke på – det er femti år siden!
For oss er det et langt spenn av tid, for Gud bare et øyeblikk. Men det ga Israel god erfaring i å ta imot og absorbere et stort antall mennesker – verdifull erfaring til å bruke i vår utfordrende tid.

I 1970-årene startet det som er blitt den store innvandringen, den vi tror skal få større betydning enn utvandringen fra Egypt fikk. Jewish Agency begynt å legge press på Sovjetunionen for å få dem til å slippe jødene fri – til å reise hjem til Israel! Det er også tankevekkende, “hele verden” stilte seg bak dette presset. Nesten alle offisielle delegasjoner som reiste til Sovjet, fremsatte dette kravet.
Det er bare 25 – 30 år siden!
Det ble opprettet transittstasjoner i Europa og absorpsjonssentre og utdanningsprogram i Israel. Allerede da var det et klart behov for å styrke jødisk identitet og å løfte alle opp på samme språk- og utdanningsnivå. Ellers kunne resultatet lett ha blitt et hemningsløst kaos og en rekke ulike prioriteringer.

I januar 1978 laget Israels regjering og Jewish Agency et partnership-program mellom jøder i hele verden for å lette sosiale og økonomiske vanskeligheter i Israel. Det kan gjerne gjentas, det svaret Michael Melchior ga da jeg en gang spurte om han kunne forklare meg skikkelig hva Jewish Agency egentlig var. – “Jewish Agency er staten Israel”, var svaret.

I oktober – november 1984 hentet de 7.500 etiopiere til Israel i det som ble kalt “Operasjon Moses”. Og da 14.200 nye etiopiske jøder ble hentet i mai 1991 – i en 36-timers nærmest James Bond-operasjon, ble det lagt merke til over hele verden.

Ellers er det jo påfallende at ingen medier har brydd seg om å formidle at en gigantisk folkevandring har pågått nå i 15 år.
Bare når de kan fortelle at “noen reiser tilbake”, blir det en stor nyhet. La oss for ordens skyld holde de kristne avisene unna. Men “Operasjon Salomon” var et vågestykke og et mesterverk utført av Jewish Agency. Netanyahus bror, Jonatan, var den eneste som mistet livet i den operasjonen.

Så kommer de begivenhetsrike 90-årene.
Over 900.000 nye immigranter fra ex-Sovjet har funnet nye hjem i Israel, og de fleste er godt integrert. I disse årene bygget også Jewish Agency ut et gigantisk nettverk av sentre over hele den jødiske verden for å forberede og inspirere jøder til å emigrere til Israel. Det er jo ofte nok skrevet om de ateistiske årene i Sovjet-tiden, da både jødiske og kristne aktiviteter var forbudt. Men også mange andre steder i verden har nok sionismen hatt trange kår.

I 1995 introduserte Jewish Agency et program “Partnership 2000” – som skulle binde jøder over hele verden sammen i et utdanningsprogram.
I være dager er jo slike muligheter ubegrensede, med tekniske hjelpemidler vi aldri kunne drømme om!

Fra 2001 har Jewish Agency aktivisert sine utenlandskontakter. Tusenvis av mennesker viser sin solidaritet med Israel ved å støtte opp på ulike måter – ved reiser, med pengegaver, ved å sende oppmuntrede brev – kanskje alt dette er noe av årsaken til at det ser lysere ut i Israel nå- Troen på fremtiden er til stede, økonomien viser tegn til bedring, terroren har avtatt. – Men de kjempestore problemene tårner seg opp. Kanskje de også får mot til å ta fatt i dem!

I 2002 gikk de litt utover sitt vanlige virke, nemlig å sørge for innvandringen til Israel. Det ble så mange terrorofre – særlig blant de nye innvandrerne – at Jewish Agency laget et program for å hjelpe. Måtte det bli et mellomspill!

I 2002-2003 startet Argentina – Uruguay – Brasil og Frankrike-arbeidet, og nå har de sendt “emissærer” til Tyskland, der 130.000 russisktalende jøder bor.

Det jeg har nevnt ovenfor, er et resymé av en helt fersk rapport som er sendt ut nettopp for å inspirere slike som deg og meg til å intensivere vårt engasjement for Israel.

“Se Han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter”, står det skrevet. Det er den beste impulsen vi kan få til å være aktive!
Jewish Agency arbeider i dag i mer enn 60 land rundt i verden. Innvandring – effektiv integrering og sikkerhet for alle jøder er de tre hovedsatsningsområdene. Det er helt nødvendige pilarer for å bygge og trygge fremtidens Israel.
Vi er stolte og glade over å få være en del av dette store nettverket.

Hvor kommer så “Keren Hayesod” inn i bildet? sier du kanskje. Det tok lang tid før jeg skjønte at det er to siden av sammen sak.
Om vi sier at “Heren Hayesod” er “Finansdepartementet”, blir det ikke så helt galt. Det er de som samler inn – skaffer penger til det enorme arbeidet Jewish Agency står for. De holder til i den samme “borgen” i sentrum av Jerusalem – i hver sin fløy – og de møter opp på de samme arrangementene. Men arbeidsoppgavene er så omfattende at de har delt ansvarsområdet mellom seg.

“Sammen kan vi påvirke Israels fremtid”, heter rapporten! Faktisk kan vi det. Vi er mange nok, selv i lille Norge er vi mange nok”.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 6/2004.