Kadoori-jordbruksskole
Den ene bussen snakket engelsk, den andre fransk, den tredje spansk og den fjerde hebraisk. Den eneste fornuftige bussen for oss var den engelske.
Men Kadoori-skolen ble en lykkelig opplevelse. En irakisk jøde satte i gang i 1933, og skolen ble da en britisk statsdrevet skole, som raskt utviklet seg til å bli et prestisjetungt akademisk foretagende, samtidig som de ble en videregående landbruksskole.
Ganske snart ble den også en slags sionistisk høyborg «jordbruk og forsvar» var et slagkraftig motto. «Bygge opp landet og forsvare det» er vel en annen måte å si det på. Og skolen tiltrakk seg raskt elitestudenter. «Israels Eton», kalte de den. Og med skam å melde – jeg hadde aldri hørt om den!
Det hang fornemme bilder i gangene og Yitzak Rabin og Yigal Allon ble raskt pekt ut for oss.
Vi ble fortalt at skolen også i dag holder en meget høy standard både faglig og moralsk. Som eksempel på det siste, holder de eksamener der ingen lærer eller inspektør er til stede, fordi elevene skal lære seg til å prøve ut sin egen moralske standard. og til nå mente de at ingen hadde misbrukt tilliten!
Det var et flott anlegg, mange donorer har gitt store penger. I 1970-årene ga en rik mann fra Hong Kong penger til nye bygninger og jordbruksutstyr, og i 1992 gav en italiener penger til et musikksenter med åtte øvingsrom og en konsertsal. Det sier seg selv at et sånt sted tiltrekker seg elever, 1.500 studenter hadde de i alt. Mange av disse var nye immigranter, unge mennesker fra Ex-Sovjet, Frankrike, Etiopia – som kom på et såkalt Na’aleh-program. Det har vært et veldig vellykket prosjekt, Israel inviterer unge jøder fra 16-26 år til å komme å få en utdannelse, i håp om at de så velger å bli værende. I neste omgang håper de at foreldrene vil komme etter. Alle de vi møtte, ville bli. En av dem kan bli en ny Arve Tellefsen. Han sa at han het Peter, dessverre født i Russland, men han hadde nå avtjent sin verneplikt og utdannet seg i økonomi og musikk. Han håndterte fiolinen som en vircheos. Uten akkompagnement gav han oss den vakreste musikk, og da-capo’ene var mange.
For en frukt – for et resultat! – Alle måtte reise hjem nå for sommeren, ingen hadde lyst.
Ei jente sa det slik – «It’s a pity, but we have to go home on holiday».
En annen sa at «dette er mitt hjem, jeg vil alltid komme tilbake hit».
Dette Na’alek-programmet har vært en kjempesuksess. tusenvis av unge er kommet, og mellom 95 og 98 % blir værende som israelere. En lærer ble nesten lyrisk da han sa at «disse unge menneskene tilhører eliten – de er en velsignelse for vårt land».
Vi ble nesten lyriske vi også, da de yngste jentene demonstrerte israelske danser for oss i vakre kostymer. Og ute fikk vi overvære en imponerende rideoppvisning. Det var et skikkelig løft midt i alt alvoret. Det blir bra. Israel er i gode hender. Det er mange til å bygge landet og forsvare det!
Fra HJHs avis nr. 2/2004.