Unge Amerika-russere, en ressurs

Det er flott å få dele slike følelser også, her nede i Israel. Og disse 70 unge russisktalende amerikanerne opplevdes som en spydspiss av håp – en fortropp av ressurser – et oppkomme av entusiasme, og Israel trenger alt dette. For ti dager siden hadde det vært en lignende samling i det store konserthuset i Jerusalem – “Biniami Haome” – der fem tusen slike unge mennesker ble ønsket velkommen. Vi var invitert til den seansen også, men det går ikke an å ta trikken til Israel ennå! Så vi må begrense oss.

På bare tre måneder har arbeidet i USA ekspandert veldig. Jeg spurte hvordan de fikk greie på muligheten til å komme til Israel, og de svarte at “alle vet det”. Fra tre israelske TV-stasjoner i mars har de nå fem, og daglige radiosendinger forteller om de mulighetene Israel kan gi dem, selvsagt først og fremst identitet. Den har de manglet hele livet i Sovjetunionen, og de fant den ikke i USA. Der er det tøft å ta seg fram for nykommere med dårlig språk – kunnskap, og det jødiske establishment “over there” er nok ikke det letteste å komme inn i for en fattig russer.

Men nesten alle disse studerte ved universitetet i New York, og der drives det et flott og attraktivt program for de fremtidige innvandrerne til Israel. Jeg spurte hva som hadde gjort sterkest inntrykk på dem her, og svarene var interessante. Vestmuren – eller klagemuren som vi også kaller den, var det første svaret. Det var en ung gutt som var litt beveget av den. Min reaksjon da jeg så den første gang, var en slags skuffelse. Jeg hadde forestilt meg den mye, mye større. Men nå virker den sterkt på meg også, etter mange år, mens det tok denne unge gutten bare noen minutter å identifisere seg med den tusenårige historien og alle de millioner av bønner som er steget opp fra dette stedet. For meg ble det et slags “bevis” på den magnetismen som ligger i en slik identifikasjon, en umiddelbar “her hører jeg hjemme”-følelse.

En annen ung mann svarte like spontant – Masada! Jeg skvatt litt, for det er jo i høy grad også et identifiseringspunkt for en jøde. For ikke lenge siden måtte alle unge soldater opp dit og love: “Aldri mer Masada” – Med andre ord – vi skal aldri overgi oss! Egentlig måtte det være langt unna hans liv til nå, enten i ex-Sovjet eller i New York, men likevel slo det inn i ham, dette rare stedet med den momentale betydningen for det jødiske folket!

Det tredje svaret var like rett i blinken – Yad Vashem! – eller Holocoust-museet. Så mye fantastisk som det er å se i Israel, så mye imponerende, og å treffe førstegangsreisende ungdom til Israel midt i målfeltet! Det er klart det er tankevekkende, uten at noen behøver å bli overspente av det. Men for meg ble det en sterk opplevelse av at disse unge studentene har fornemmet at dette er deres hjemland – her hører de til. Israel trenger dem, og de trenger Israel. Og faktisk – det er en million av dem i USA – russiske jøder som valgte å reise til Amerika da murene falt – istedenfor å reise hjem til Israel.

Drømmen ble ikke til virkelighet, og nå får de en ny sjanse. Det blir spennende å se når hele millionen er hjemme! – To av disse 70 skiftet navn mens de var her. Joan ble til Sara, og hun fortalte en rørende historie om sin bestemor som hadde hett Sara og som hadde lært henne om det å være jøde. Nå ville hun ære henne ved å ta hennes navn. James ble til Josef, også han var lykkelig over å markere eller bevisstgjøre seg sin nye identitet.

Hvordan foregår det? Er det bare å melde fra til et folkeregister? – Nei, dette var en religiøs seremoni som hadde foregått ved klagemuren i nærvær av en rabbiner og vitner. Det ble lest tekster fra Bibelen, og gitt velsignelser.

– Hvorfor har ikke du emigrert til Israel? var et spørsmål jeg fikk til slutt. Etter en lang lovtale fra meg om dette underlige landet, var kanskje spørsmålet betimelig. Mitt svar var at de er heldige som får muligheten til å leve og bo midt i verdens sentrum – og midt i Guds handlingsfelt. Den muligheten bør de gripe.

Fra HJHs avis nr. 2/2004.