Juni-konferanse i Tiberias

Demografi – Sikkerhet – Innvandring var temaer, og de henger nøye sammen. 2 – 300 jødiske ledere fra 24 ulike land var til stede, og det utvider unektelig perspektivet å få møte folk fra Australia, Sør-Afrika, Chile, Argentina, Tyskland bl.a. og se at de er opptatt av de samme utfordringene som vi her hjemme har gitt oss i kast med. Stor inspirasjon og stor oppmuntring gir det også å få innblikk i hvordan de driver sine kampanjer for Israel rundt om i verden. Samtidig er det flott å få se at vi i Norge også betyr noe i dette store sluttspillet. Men det er klart at tanken streifet oss – vi kunne vært enda mer synlige hvis vi hadde stått sammen.

En general fra hæren holdt et manende foredrag. Hans ansvarsområde er Nord-Israel – et område Israel er i ferd med å miste. «We are loosing Galilea» – ble stadig gjentatt. På en måte var jeg glad for det, for det synes jeg har vært synlig og tydelig veldig lenge. Når det da også ble hevdet at, «vi mister Negev», så stemmer det også med det vi har kunnet observere lenge, uten at «noen» har gjort noe. Men igjen – når ting blir definert og klarlagt, blir det også lettere å finne løsninger.

Generalen pekte på at hele verden i dag opplever islams terrorisme, det er ikke lenger et særfenomen for Israel. Terroren er ment å skulle ramme demokratiene, friheten og tryggheten, påler som vi har bygget våre samfunn på.
I Israel har de levd med denne terroren siden staten ble opprettet i 1948.

Israels nordgrense er under konstant press fra Hizballah – særlig ille har det vært siden Israel trakk seg ut av Libanon i mai 2000.
Hizballah’s styrker, hat og våpenarsenal vokser stadig og småbyene i nord lever under konstant og reell fare for terrorangrep. Men våpnene de har, er betraktelig forbedret og kan i dag uten videre rekke ned til de store befolkningssentrene i Israel.
Hizballah er en ekstrem terrororganisasjon med «linker» til internasjonale terrorgrupper, for oss alle blir jo dette terrorbildet tydeligere og tydeligere. Men Hizballah-gruppen er styrt fra Damaskus og Teheran, og Israels nordkommando er i stadig aktivitet for å beskytte befolkningen. At mange sivile pakker snippesken og drar sørover, er lett å forstå, men livsfarlig for Israels eksistens.
Der jødene flytter ut, flytter araberne inn. Angrepene fra Hizballah er hyppige, finurlige og varierte. Derfor er de vanskelige å beskytte seg mot, men vi var på den ytterste utposten og kunne se med kikkert over til «de andres» utkikkspunkter. Høye nettinggjerder i flere lag med innlagte computere gir en viss beskyttelse for de som bor der, men Hizballah har skaffet seg flere typer langtrekkende raketter, og de er vanskelige å stoppe.
Etter at Israel trakk seg ut, er 11 soldater drept, 50 er såret, 6 sivile er myrdet og 14 sivile er såret.

Israel skyter ikke tilbake. Hvorfor ikke? – Fordi det er det «de andre» håper på. Da kan de si at Israel angrep dem og bruke det som påskudd til å starte opp et storangrep. Det var ikke lystig å stå der oppe i skyttergravene å høre på dette. Det er et rått og målrettet spill som foregår. Byer som er innen rekkevidde av Hizballah’s raketter, er Zefat, Akko, Haifa, Nazaret, Tiberias, Afula og Hadera. Hundretusenvis av israelere bor i denne sektoren.

Hirballah har den samme ideologien som Osama Bin Laden og hans al Qaeda.
De består av radikale shia-muslimer som rettferdiggjør jihad … mot den vestlige verden. Målet er å etablere en Pan-arabisk, islamsk stat i Midtøsten og i Europa. Og genistreken deres er bruken av selvmordsbombere og andre usynlige infiltratører.
I dag har Hizballah – som al Qaeda – celler i mange land over hele verden, og de arbeider systematisk med illegal infiltrasjon og assimilasjon i lokale samfunn, de prøvet å samle inn penger til økt terrorisme, de rekrutterer nye medlemmer, de trener opp de som måtte være interesserte, de søker støtte til arbeidet, de prøver å få tak i våpen, de leter etter terrormål. Iran etablerte Hizballah og formet deres ide….
De fortsetter med aktiv støtte til terrorhandlinger, både økonomisk og med praktisk assistanse.
Syria støtter og trener dem og hjelper dem med å bygge opp sin infrastruktur, og bruker den som et kamuflert våpen mot Israel.
Libanon fremstår som en base der Hizballah fritt kan operere og prøve ut sine terrormotiver.

Situasjonen langs nordgrensen i Israel er spent, og en hvilken som helst provokasjon fra terrorgrupper kan føre til katastrofe i hele regionen og få uante konsekvenser for alle som bor der, på begge sidene av grensen.

Så langt generalen fra IWF – det israelske forsvaret. Noen av HJH’s givere lurer kanskje på hva dette har med vårt arbeid å gjøre. Men alle de forelesningene vi fikk høre, konkluderte med at Israels eneste håp er innvanding. Målet for araberverdenen er å få jødene til å reise sin vei, enten lokalt eller totalt.
I dag bor det snart flere arabere i Nord-Israel enn jøder, og det arabiske folketallet øker svært fort.

Israel bruker enorme ressurser på å holde grensene sikre, og de håper på rask hjelp fra store, jødiske bosettinger til å ta landet i bruk. Det er det vi prøver å hjelpe til med ved å støtte de noen og førti israelerne som jobber i utlandet – eller i diaspore – med å finne og oppmuntre jødene til å reise hjem.
Ett hinder for en slik hjemreise, er selvsagt terroren. Derfor må den stanses, og alle de potensielle immigrantene som «sitter på gjerdet», må føle seg trygge.
Dessuten er vi kanskje i ferd med å innse at det ikke bare er Israel som er i fare, men hele vår vestlige sivilisasjon. Som de ofte sier det der nede: «Vi står i frontlinjen, men dere står like bak oss».

Selv om realitetene er dystre, møtte vi ingen som hadde tenkt å gi opp. Det har ikke vi heller. Og vi vet at Israel Gud aldri, aldri vil svikte dem. Derfor er arbeidet ikke bare meningsfylt, men det er uhyre spennende. Det er det alltid å være på «vinnerlaget»!

Fra HJHs avis nr. 2/2004.