Unge innvandrere i Negev

/i , /av

Det er Jewish Agency som har bedt oss om å være med på disse tiltakene, som er viktige for Israel på mange måter. For to år siden bygde vi bomberom i kibbutzen Or Haner for unge argentinere, og i fjor fikk kibbutzen Bror Hayil et større tilskudd til rehabili-tering av et internat for unge brasilianere.
Da vi besøkte Negev tidliger i år, var det godt å se at byggearbeidet på internatet for de 18 ungdommene var helt ferdig. Det var bra standard på det hele, ingen luksus, men rent og pent og trivelig både inne og ute. De aller fleste bodde to på hvert rom, men de hadde lesesal og dagligstue – og ellers var det flott å sitte ute ved hagebordet å arbeide i begynnelsen av mars!

Dette har vært mulig å få til takket være de mange gavene fra giverne våre. Jeg skulle ønske at de mange tusen som har gitt til arbeidet, hadde fått se og oppleve og høre det vi fikk. Alle- både ordføreren, de ansatte, husmor og tilsyns-læreren og de unge selv var takknemmelige og glade for de nye lokalitetene.
Nå kunne de konsentrere seg om undervisning og lekser. Oge det er virkelig noen flotte og flinke ungdommer vi har fått i hus!
Vi som blir med på turen til høsten, får se og høre mer!

Nå har vi fått en ny utfordring fra Negev.
To andre kibbutzer i samme kommune, like ved grensa til Gaza, skal ta imot to nye kull av “fødsel-rett-ungdommer” fra Sør-Amerika som skal få sin 3-årige utdannelse her.

Styret har sagt ja til å hjelpe til med deler av rehabili-teringen i de to kibbutzene Mefalsim og Kfar Azaz i første omgang.. Her har vi en utfordring, for det haster. De vil gjerne komme igang med arbeidet med én gang – og i Israel er det så tøft økonomisk nå at dette ikke kan starte før pengene kommer utenfra. Vi skal prøve å prioritere så godt vi kan.
Det blir spennende å se hva som er satt istand når vi kommer på besøk i slutten av september!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Under fattigdoms-grensen

/i , /av

Noen fattige vil det alltid være blant oss, men 700.000 er for mange. Da er det blitt et samfunns-problem, og da er det jo noen som spør seg selv om dette er noen vits i. Kanskje jødene likevel hadde det bedre der de kom fra? Men det er et defensivt perspektiv, mens vår opp-gave er å finne løsninger, å hjelpe Israel med å ta imot de titusener som fortsatt strømmer inn, selv om strømmen er litt lang-sommere nå.

Vi behøver ikke å dvele ved årsakene, mange av dem er åpenbare. Men vi må gå dypere enn til bare intifadaen. Vi begynte med et oversiktelig prosjekt i Netanya. Fattige barn – snille frivillige – leting i søplekasser, tigging i restauranter – det var stikkord som tente oss. Og selvsagt var det hoved-sakelig immigrantbarn det gjaldt.
Men vi må jo alltid sjekke. Er dette et reelt prosjekt? Kommer det inn under vår målsetting om å bistå med immigrasjonsproblematikken – å hjelpe jødene hjem – og hjemme? Sjekkingen førte til at vi fikk et omfattende dokument fra “Department of social security” -” food security update”. Og det var informativt!
Allerede tidlig i 1970-årene begynte de å “måle” fattigdom i Israel, og de fikk sitt første sjokk. 12% av familiene befant seg i denne underste gruppen og 20 % av barna i Israel levde i slike familier! Enda verre – internasjonal sammenligning viste at Israel var tredje verst i den vestlige verden – etter bl.a. USA! Den gangen var Israel et velfungerende sosialistisk styrt land, og “alle” trodde at likhet og nøkternhet rådde i landet.

Det følger selvsagt med en oversikt over grunner til denne fattigdomssituasjonen. Mange eldre innvandrere hadde ikke med seg noen form for pensjonsordninger der de kom fra, f.eks..
De familiene som kom fra Asia og Afrika, hadde en helt annen form for utdannelse enn det som krevdes i Israel, og de falt lett utenfor systemet. Men da de ble klar over forholdene, begynte myndighetene å sette i gang tiltak, og fattigdommen ble kraftig redusert. Mange av tiltakene innebar støtte-ordninger, men da 1990-årenes store immi-grasjonsbølge traff dem, måtte de redusere mange av disse, og hver enkelt borger måtte i større grad være “sin egen lykkes smed”. De friske og sterke og unge og velutdannede klarte dette. De gamle og alene-foreldre-familiene greide det ikke. Og det er i disse gruppene problemene er synlige. Og igjen er det flest nye innvandrere i disse gruppene!
Dokumentet nevner også en annen viktig faktor, nemlig overgangen til et høy-teknologisk samfunn der mange arbeidsplasser for-svinner. Mange greier ikke å følge med i denne utviklingen. Bortfall av tradisjonell industri har skapt arbeidsledighet blant lavutdannede grupper og har økt det sosiale skillet. Det er jo et tankekors at økende velstand og store tekniske nyvinninger fører til økt fattigdom fordi folk mister jobbene sine! Men dette er neppe bare et israelsk fenomen! Mange land har gjennomlevd den samme utviklingen. Ikke alle land fikk intifadaen i tillegg.

Det kan være litt interessant å se hvordan fattigdommen fordeler seg. Åpenbart er det svært mange som greier seg svært godt i Israel, men det gjør det egentlig bare verre å falle av lasset!
36 % av de som lever under fattigdomsgrensen, er familier med 1 – 3 barn, 18 % er familier med 4 eller flere barn. 25 % er gamle mennesker, 8 % er en – forelder – familier. 72 % av de fattige familiene er jødiske, 28 % er “ikke-jøder”.
Så kommer den uventede opplysningen: “Blant immi-grantene som kom etter 1990 er 19 % havnet i fattigdomsgruppen.
Men om vi gjør som Gro Harlem Brundtland gjorde en gang hun var lei all svartmalingen, og snur på informasjonen, finner vi jo at 81 % av de nye immigrantene etter 1990 greier seg bra! Og da er det lettere å brette opp ermene og gjøre en innsats for de relativt få som det ikke går så bra for!
Enda en faktor blir nevnt. Den generelle leve-standarden i dag er vesentlig høyere enn den var i 1970-årene. Det betyr at det å være fattig defineres ut fra høyere nivåer enn den gangen. Det gjør like vondt, men folk dør ikke av sult i Israel i dag. Bl.a. er det et helt system av frivillige hjelpere.

Israel forventer en bedring i økonomien i 2004. Neta-nyahu – som er finans-minister – har foretatt drastiske kutt og dyktige omstruktureringer, og det forventes å gi positive resultater. Men på den annen side, avhjelper ikke noe av dette arbeidsløsheten, snarere tvert imot.

De siste to årene er det opprettet matstasjoner, og et økende antall familier er blitt tvunget til å be om matstøtte. Dette er ille. Frivillige organisasjoner leverer regelmessig ut matpakker på ukebasis, likevel meldes det stadig om barn som kommer sultne på skolen. Det går selvsagt ut over skoleprestasjonene med alle de konsekvensene det får.

Fattigdom defineres som inntekter under 50 % av gjennomsnittsinntekten i Israel.
I dag er det ca. 150.000 barn som får hjelp gjennom et skoleprogram, dvs. at de får ett måltid – en varm lunsj – pr. dag. Kostnadene er 8 – 10 shekel daglig for hvert barn. Så er det bare å ta frem kalkulatoren og regne, shekelen er i dag ca. NOK 1,80. Det blir en formidabel sum penger hver eneste dag, i tillegg til alt det andre Israel trenger penger til!
Israels fremtid sitter i dag på skolebenken. Det er riktig at de blir så godt utrustet som mulig til å møte virkelig-heten der nede. Vi vil kanalisere våre penger – eller dine penger til immigrantbarna. Det er den delen av Israels fremtid vi er til for!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Ulpan Halom

/i , /av

Nå arbeider vi for å styrke innsatsen deres.

På språkskolen Ulpan Halom i St. Petersburg har hele 19.000 jøder fått hebraiskundervisning på flere trinn fram gjennom årene, mange på et avansert nivå.
Nå er 15.000 av dem i Israel, svært mange har fått seg passende jobber takket være hebraisk-kunnskapene sine. Og i Moskva hjelper Movement Without Frontiers gamle og andre emigrant-grupper som møter problemer når de vil dra til Israel – og som trenger ekstra hjelp.Nå planlegger vi tiltak her – sammen med dem – med å utvikle og utvide arbeidet for å kunne hjelpe enda flere jøder hjem til Israel. I Russland er det over 300.0000 jøder igjen – de aller fleste av dem bor i Moskva og St. Petersburg.

I september fikk vi anledning til å besøke St. Petersburg og Ulpan Halom for å se på arbeidet og drøfte framtiden. I St. Petersburg-regionen bor det ennå minst 65.000 jøder, så her er fremdeles store oppgaver!
Da vi kom på besøk var skolen nylig startet opp for høsten, og vi fikk besøke klasserommene og ha kontakt med elevene. Vi møtte optimistiske ledere og lærere og motiverte elever.

Ytre sett var det ikke store forandringer i de – etter norske forhold – svært beskjedne skolelokalene. Men ute på gårdsplassen var det pusset opp – og innvendig satt nok sommer-rengjøringen i veggene enda. Noen steder skjer det noen forbedringer ser det ut til i Russland nå, på det ytre og materielle plan, men dette gjelder nok særlig i byene og det er bare noen grupper som får del i velstanden.

Mange lever nok fremdeles en kummerlig tilværelse. Nå tar de jødene som etter hvert bestemmer seg for å emigrere til Israel seg god tid til å forberede flyttingen. Alle innser at det er viktig å kunne språket for å få jobb og ellers bli integrert i samfunnet i sitt nye fedre-land. På Ulpan Halom går språk-opplæringen hånd i hånd med innføring i jødisk kultur, tro og tradisjoner. Så denne skolen har en svært viktig funksjon med å gjøre studentene nysgjerrige på og utvikle deres jødiske identitet. På et visst tidspunkt i prosessen, når det går i orden med jobb etc., bestemmer studentene seg for å flytte. Det skjer gjerne etter ett eller flere besøk i Israel, der de har fått oppleve varmen og den kulturelle tilhørigheten til det israelske samfunnet.

Jeg vil gjerne takke Hjelp Jødene Hjem og giverne som har gjort de store gavene til oss mulig fram gjennom årene, sier Felix Fainberg, grunnleggeren og lederen for Ulpan Halom.
Uten dere hadde vi ikke eksistert nå, legger han til.

Det siste året er det blitt litt lettere for oss, vi får noe tilskott fra andre også nå, forteller han videre.
Jeg er glad for å kunne fortelle, fortsetter Felix, at vi gjør store anstrengelser for studentene våre – ikke bare for språkstudiene – men også for å gi dem under-visning og innføring i jødiske tradisjoner, kultur og historie.
Nå har vi satt fokus sterkere enn tidligere på dette siste, sier han.
Nå vil skolen, ledelsen og lærerne se om de kan bidra sterkere enn tidligere med å legge til rette praktisk for innvandring for studenter som har behov for det.

Ulpan Halom har vært – og er – en populær språkskole i det jødiske samfunnet i St. Petersburg. En relativt stor del av språkstudentene i byen har vært elever ved denne skolen.

Ulpan Halom og lederne der arbeider nå med tanker om hvordan de også kan utvikle flere funksjoner ved emigrantsenteret.

Vi hadde kontakt på telefonen med Boris Altschuler i Movement Without Borders i Moskva. Der tenker de også nå konkret på flere oppgaver med å hjelpe og legge til rette for de nye emigrantene.

Moskva og St. Petersburg er viktige for den jødiske emmigrasjonen til Israel, derfor er vi opptatt av å styrke arbeidet her. Det er fra disse to byene det kommer desidert flest nye immi-granter til Israel; kanskje sammen med Kiev i Ukraina.

De forbereder seg til et liv i Israel: Nå lærer de hebraisk i St. Petersburg
Da vi besøkte St. Petersburg i september fikk vi møte flere av de nye studentene ved Ulpan Halom. Mange av dem hadde svært konkrete planer om å emigrere til Israel, de fleste gir seg tid til å lære språket best mulig og evt. gjøre seg ferdige med en utdannelse de er i gang med i Russland.
Mange er også nysgjerrige på å lære mer om jødisk kultur, tro og tradisjoner. Flere av studentene har ikke spesielt jødiske, men vanlige russiske navn. De kommer fra familier som har gjenoppdaget sine jødiske røtter.

Elena Vinogradova

Elena er bare 16 år og fra St. Petersburg. Hun forteller at hun er student ved Universitetet her i byen – og studerer filologi. Nå arbeider hun med språk. Elena gir inntrykk av å være en svært moden – og sikkert også dyktig 16-åring. Mine foreldre holder de gamle jødiske tradisjonene, forteller hun videre. Jeg sang i et jødisk barnekor i fem år, sier hun, og der fikk vi også undervisning i jødisk kultur og tradisjoner. Min far er jøde, forteller Elena videre, men min mor er russisk, så derfor hører jeg til i begge kulturer, føler jeg.

Et barnekor fra Jerusalem besøkte vårt kor, og et par jenter som bodde hjemme hos oss i weekenden, fortalte mye om Israel og Jerusalem. Jeg likte det jeg hørte, forteller Elena.

Tenker du på å emigrere til Israel?

Ja, sier Elena og smiler, jeg tenker på det og ser fram til det! Jeg vil fullføre studiene mine her først, og så vil jeg dra til Israel.
Jeg er glad for Ulpan Halom, legger hun til, skolen gir meg en god mulighet til å lære hebraisk – og på den måten forberede meg til et liv i Israel. Her interesserer de seg for oss, vi kommer inn i et fellesskap og blir tatt vare på, avslutter hun.

Vladislav Maximov

Vladislav er en voksen mann med allsidig yrkeserfaring som bygningsmann og interiørdesigner.
Han er 36 år og er fra St. Petersburg. Han er jøde, hans bestemor var jøde, og nå er han medlem i en jødisk menighet i byen.

Vladislav forteller at han tenker å emigrere til Israel, han har konkrete planer om det.
Jeg kjenner svært lite til hebraisk, innrømmer han. Nå vil jeg lære språket i 1. år for å kunne klare meg i Israel, forteller han. Han kjenner ellers noe til Israel; han har bl.a. tatt et kurs ved et israelsk universitet som la opp et kurs i St. Petersburg.

Malt Ludmila

Det finnes også en annen skikkelig voksen student på Ulpan Halom, ja. til og med pensjonister som vil lære hebraisk. Jeg fikk en prat med en av dem, Malt Ludmila. Hun er kjemi-ingeniør, er 56 år og pensjonist. Hun kommer fra en jødisk familie – hun har besøkt synagogen – men er ikke medlem i noe jødisk samfunn nå, forteller hun.

Tenker du å emigrere til Israel?

Ja. svarer hun, jeg har planlagt lenge å emigrere. Jeg tenker å studere hebraisk ett år eller to, og så vil jeg flytte til Israel. Jeg føler at det er det rette for meg, dette er en overbevisning som har vokst fram over tid hos meg, avslutter hun.

Fra HJHs avis nr. 4/2003.

Ulpan Akiva

/i , /av

“Da skulle dere prøve Ulpan Akiva! – Det er definitivt den beste hebraisk-skolen i Israel. Jeg har nettopp vært der noen uker, og det er simpelthen en “Country-club” – Den ligger rett ved havet og er – ja faktisk en country-club.

Han snakket høyt og var åpenbart begeistret over det han hadde opplevd. Og han har så rett, så rett, men det var jo ekstra hyggelig å få en utenforståendes beskrivelse. Av og til tenker jeg jo at kanskje jeg kan prøve å være litt mer objektiv! Men det er faktisk det vi prøver på. Vi prøver å gi et nøkternt og balansert bilde av Israel og jødenes situasjon, men vi prøver å fokusere på en positiv fremtid. Det er det jødene selv gjør, og det er alltid engasjerende og oppmuntrende å være der nede sammen med dem.
Uansett hvor galt det er – og uansett hvem vi snakker med, ender det alltid med at de sier – “Vi skal nok greie oss – det blir bedre”.

I årsrapporten fra Ulpan Akiva kan vi lese at skolen er de nye immigrantenes første møte med Israel, og den hjelper dem skritt for skritt inn i en ny tilværelse. Mange nordmenn har vært der og møtt varmen og åpenheten, vennligheten og pågangs-motet.Vi har danset med dem og sunget og lekt og også prøvd oss på noen hebraiske vendinger. En får jo alltid lyst til å bli værende der og ta noen kurs. Jeg tenker alltid at når alle andre kan, må jeg også kunne. For selv om hovedtyngden av elevene er mellom 18 og 50 år, har de klasser for barn og kveldskurs for de som det går litt langsomt for.
Men alle lærer!

I rapporten takker de HJH for støtte gjennom mange år, og det er mange hundretusen dollar som er gått dit i årenes løp. Men vi føler at vi er med på noe som er veldig viktig. De får ikke bare språkopplæring, de lærer å leve et liv i Israel, ofte veldig forskjellig fra det livet de har hatt til nå. – “Vi har hjulpet dem til å ta del i kulturelle aktiviteter, dra på ekskursjoner, gi dem elementer til å bygge en jødisk identitet og gi dem et håp og et mål for en ny fremtid”, står det i rapporten. De prøver der å gjøre overgangen til en ny tilværelse så smertefri som mulig. For det er klart at immigrasjonen til Israel ikke bare er et tall. Den består av ett og ett menneske med hver sin historie og hver sin bakgrunn. Men felles for dem alle er at de har brutt bånd og sprengt broer til fortiden. Når vi setter oss ned på gresset og prater med dem, blir vi – i alle fall jeg – slått av undring over det som foregår. Enten de kommer fra Uruguay eller fra Kenya, fra Somalia eller fra Finland har de den samme motivasjonen og bearbeider de samme minnene.
– “Å komme til Israel krever ikke bare en fysisk tilpassning, men også en åndelig, og det er det vi prøver å gi dem på Ulpan Akiva” -.

For tiden er strømmen av immigranter til Israel lavere enn før, men den er fremdeles en stor utfordring for samfunnet. Færre kommer fra ex-Sovjet, men flere kommer fra Frankrike og Sør-Amerika, og derfra kan den millionen komme som de ønsker seg i Israel!

Den økonomiske nedturen som Israel har opplevd, har jo rammet hardt og mangfoldig. Det viser seg f.eks. nå at noen som kom vandrende inn til Israel, mente å ta den raskeste veien til penger og samfunn, uten å stresse med å lære seg hebraisk. Så var de de første som fikk sparken, og de kommer til Ulpan Akiva og ber om hjelp.
Uten språk går det fort i stå overalt, og selv om denne skolen vår er der for å ta imot nye immigranter, forbarmer de seg over disse “unnasluntrerne”. Og for første gang kanskje, blir de del av et sosialt nettverk, og mange opplever for første gang å få delta i jødisk sabatsfeiring, f.eks.

Enda en tilleggserfaring har denne gruppen gjort. Det er vanskelig å takle frykt alene!
Men i et fellesskap av likestilte, blir alt lettere, og nye verdier gir frykten mindre plass.

Han har rett – tyskeren på flybussen – det er mange likhetstrekk med en country-club. Et velutstyrt trengings-studio og en “olympisk” swimmingpool gjør det trivelig og attraktivt å bo og studere ved Ulpan Akiva. Og herligheten finansieres ved medlemskap for Netanyas beboere. For studentene er alt gratis.

Ser vi på kartet over hebraisk-skoler – eller ulpaner i Israel, ser det ut til å være mange å velge mellom. Men mange har måttet stenge på grunn av økonomien. Derfor har Ulpan Akiva laget et korttidstilbud for de som føler at de ikke har lært nok andre steder. Det kan f.eks. være et intensivt ukeskurs. Og der er det ikke satt av mange timer til fritid, for også i disse kursene blir det undervist i jødisk identitet, Israels geografi, musikk og litteratur, historie og bakgrunn. Men det er klart at dette er ting som gir røtter som gror – og målet er jo at ingen nye innvandrere skal behøve å henge i luften!

Rapporten fra Ulpan Akiva slutter slik:
Vi tror på Den Allmektige – som er med oss hele veien, som leder oss og hjelper oss. Men uten hjelp fra våre gode venner, blir det vanskelig å fullføre vår oppgave og våre visjoner.
Og det er vel slik Den Allmektige har tenkt det. Vi skal gjøre vårt ytterste, og så gjør Han resten. Eller som en finsk lege uttrykte det – “He allows us til come to the end of our strength” – Det er et flott bibelsk prinsipp!

De kom til Israel for å finne en ny fremtid – og til Ulpan Akiva for å lære språket

Gebre Beyene, bevisst ung
etiopisk jøde med klare visjoner

Gebre Beyene er en ung og moden etiopisk jøde som ser ut til å kose seg i det varme været sammen med alle de andre. Han forteller at han kommer fra Addis Abeba. Han kom til Israel for bare 7 mnd siden med 5 søsken og foreldre. Sam-talen avdekket at han var en bivisst, gløgg gutt med klare mål fremover.

Gebre og familien bor i Hadera, en middels stor by nord for Natania, og han ønsker å gå på språkskole på Ulpan Akiva, for det er den beste skolen i Israel, har han fått greie på.

Han kunne gått på språkskole der oppe, det gjør de fleste av de andre etiopiske innvandrerne i Hadera. Men han tar den lange bussreisen morgen og ettermiddag for å få den beste undervisningen. Og han har en klar målsetting. Når han er ferdig med militær-tjenesten – for den må og vil han ta nå – så ønsker han å utdanne seg til å bli skuespiller. Det er det han drømmer om å bli – den modne, sympatiske 19-åringen som det er lett og hyggelig å snakke med.
Marina Gertienson, voksen økonom fra Kirgisistan

På Ulpan Akiva er det alltid flere studenter fra ex-Sovjet, og denne gangen møter vi Marina Gertienson, som representerer den store gruppen av voksne immigranter som har en yrkedsutdannelse når de kommer.
Marina kom til Israel for 4 mnd. siden, forteller hun, og hun gir klart uttrykk for at hun er kommet for å bli, men at hun er noe usikker på hvordan framtiden i Israel vil bli for hennes del. Hun kommer fra Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan, der hun underviste i økonimi ved Universitetet. Hun har liten tro på at det blir så lett å få jobb i Israel med den samme utdanningen hun har fra hjemlandet. Kanskje jeg må fortsette å studere her i Israel etter språkskolen, sier hun når jeg spør henne om framtidplanene hennes.

Hun har ellers mange slektninger her i Israel, forteller hun. “Det er stort for meg å være her. Ulpan Akiva gir meg liv”, forsetter hun, “noe å bygge på!” Og jeg forstår henne:; det flotte miljøet, nye spennende mennesker fra hele verden, og skolen – som er mye mer enn en språkskole, de fantastiske lærerne som gir innføring i jødisk tro, liv og kultur og som åpner hjemm-ene sine for studentene. Alle konsertene, felleskapet her – og det nye jødiske fedrelandet som må være fantastisk å møte for Marina fra Bisjkek! “Israel er et flott land å bo i”, smiler hun mot meg før praten er over.

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Purim-festen

/i , /av

Men introduksjonen til festen leses i synagogen, og den er vakker: “Velsignet være den Evige, vår Gud, Han som råder over verden, som gjorde oss hellige gjennom å befale oss å gjøre gode gjerninger og lese Bibelen. Velsignet være den Evige, vår Gud, som gjorde underfulle ting for våre forfedre – som holdt oss i live og ga oss muligheten til å feire denne begivenheten”.

Vi vet knapt hva denne begivenheten går ut på, men det dreier seg om tidens første jødeforfølgelse – og redning fra den. Og det var den vakre dronning Ester som ble utfrieren. Hun var jødinne, gift med kong Xerxes av Persia og satte sitt eget liv i fare ved å blande seg inn i storpolitikken. Kongen hadde nemlig gitt Haman ordre om å utrydde alle jøder, og Haman la store planer også med en baktanke å overta jødiske rikdommer. Når historien står i Bibelen, er det også fordi den er en slags modellhistorie. Jødehatet har eksistert gjennom århundrene og har gitt utslag i mange land gjennom nesten hver eneste generasjon. Purimfesten har innslag av høytid og takknemlighet – stolthet og besluttsomhet. Boken blir lest av alle – fra barna i barnehagen til de gamle, ærverdige – bortsett fra i en periode – nazitiden. Da var det nok i ferd med å vippe over for jødene. Det var vanskelig å tro på mirakler og seire mens millioner av jøder ble gasset i hjel. Men i dag feires Purim så det vises overalt. Barna kler seg ut, mange voksne følger opp, de synger og danser i gatene, henger opp girlandere, spiser pølser og is, smeller ballonger og gir hverandre små gaver. For trauste nordmenn kan det virke fremmedartet, særlig er blandingen av bibelske innhold og karnevallignende moro uvant for oss.

For 2000 år siden var historien om Ester som en oase i ørkenen, som igjen og igjen gir nytt liv og gir håp og styrke i vanskelige tider. Purimfesten gir jødene hvert år en leksjon i håp og tro. Selv i de verste periodene har festen vært til oppmuntring.

Jeg stusset nok litt da jeg ble vist inn på et offentlig kontor en sen nattetime. Bak skranken sto en delvis uniformert mann med en enorm sort negerparykk på hodet og ekspederte meg i fullt alvor. Snodig – .

Etter å ha lest boken om dronning Ester i synagogen, leses en ny velsignelse:

“Velsignet er du, Herre vår Gud, Konge over universet som hørte våre bønner og brakte straff over våre fiender. Velsignet er du, Herre, som befrir Israel fra alle deres fiender, for du er en Gud som er vår redningsmann!”

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Nær 25.000 nye immigranter til Israel i 2003

/i , /av

Omtrent halvparten av disse – 12.607 – kom fra statene i det tidligere Sovjet. Ellers kom det flest immigranter i fjor fra Etiopia, Frankrike, USA og bl.a. Argentina.

Dette er et noe lavere antall enn året før, da det kom noe over 35.000.
Likevel er 25.000 nye landsmenn et stort antall å ta i mot og integrere i det israelske samfunnet – i en tid da Israel er rammet av krig og ufred, og fattig-dommen øker.

De siste 14 årene har forresten vært en periode i Israels historie med svært stor innvandring. Siden 1989 er det totalt kommet 1.157.865 nye innvandrere til landet. Det er klart at for en nasjon på 5-6 mill. innbyggere har det vært en enorm oppgave å ta i mot så mange nye landsmenn, uten at vi skal si mer om det her. Det er jo disse store oppgavene Hjelp Jødene Hjem har fått være med å løse disse årene.
Ellers viser statistikken at Israel nå har tatt i mot nokså nær 3 mill. nye innvandrere siden 1948. (2.962.000 ved utgangen av 2003).

Når det gjelder inn-vandringen i 2003 fra ex-Sovjet, viser det seg at de tendensene vi har sett de siste årene forsterker seg. I mange av republikkene i ex-Sovjet, både de asiatiske og de europeiske, er det stadig færre jøder igjen og stadig færre immigrerer til Israel. Det gjelder særlig de muslimske og asiatiske republikkene, men også flere av de europeiske statene som f.eks. Latvia, Litauen, Estland og Moldova.

Det er mindre enn 500.000 jøder igjen i ex-Sovjet i dag etter de tallene israelske myndigheter oppgir, og de fleste av disse bor i Russland og Ukraina. Fra Russland kom det 4.572 nye immigranter i fjor og fra Ukraina 3.824.
Ellers kom det vel 3.000 nye immigranter fra Etiopia i fjor. Etter at de israelske myndighetene bestemte at de siste etiopiske jødene skal få komme til Israel, prioriteres nå denne gruppen.
Dette er et ressurskrevende og kostbart arbeid på kort og lang sikt for det israelske samfunnet. Det er også her vi i HJH har bestemt oss for å være med på en dugnad og betale for “hjemreisen” for en gruppe på 100 mennesker.
Vi viser til en separat artikkel om dette – med en utfordring til giverne våre om å være med å “spleise” for å greie et ekstra løft.

Ellers var det i fjor en økning i innvandringen fra Vest-Europa og Nord-Amerika til Israel, særlig fra Frankrike og USA. Fra Frankrike kom det 2.042 nye, og fra USA 2.055.
Det er de høyeste tallene på flere år, og det er nok flere grunner til denne situasjonen.
Når det gjelder Frankrike, er hovedgrunnen en økende antisemittisme og med-følgende uttrygghet for mange jøder.

Når jeg reiser i Israel nå, får jeg høre at mange franske jøder kjøper leiligheter eller hus i Israel for å ha et sted å bo om de må flytte. Det relativt store antallet amerikanske immigranter skyldes nok et bevisst og planmessig motivasjons-arbeid og også praktiske tiltak fra sionistiske organisasjoner for å hjelpe til både med flytting og etablering i Israel.

Sør-Amerika, hadde et lavere antall immigranter enn året før. Men fremdeles kommer det mange fra flere søramerikanske land, og vi fortsetter støtten til ungdommene herfra som bor og får sin utdannelse i Sha’ar Ha Negev.

Av flere grunner er det både interessant og viktig å få fram facts om immi-grasjonen. Ikke minst er det nødvendig for oss alle i Hjelp Jødene Hjem, både styret og giverne, for å vite hvor behovene er størst nå.

Flere artikler i avisen forteller ellers hvor vi har tenkt å sette inn hjelpen i 2004.

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Lengsel og savn

/i , /av

Som alt annet jødisk, kan en kanskje si. Men – i alle fall – vi fikk en sånn liten, rar historie opplest etter et besøk hos Jewish Agency, som en hilsen til hver og en av oss. For det er slik de fungerer, disse anekdotene. De kamuflerer et budskap og overlater til leseren eller tilhørerne å finne ut hvordan det kan gi mening for den enkelte. Sånn sett er de også god litteratur!

Denne historien er hentet fra Napoli, der gamle skomaker Jossi satt og flikket på utgåtte sko – dag ut og dag inn. Det ble ikke mer penger av den geskjeften enn at han klarte seg, men han var lykkelig og tilfreds med livet. Han hadde til og med en liten slant å gi til sin lille hjelpegutt – Adir på 13 år. Det var nok mer enn de små pengene som bandt disse to sammen. De var like ensomme og spesielle, og et rørende vennskap hadde oppstått mellom dem.

Gamle Jossi med pukkelryggen var jøde og hadde hele livet drømt om å få komme til Israel, og nå endelig skulle drømmen oppfylles – .
“Trives du ikke her i Napoli?” spurte Adir. Han var bekymret over å skulle miste vennen sin. “Jo, men jeg hører ikke til her”, svarte Jossi.
“Men du er gammel og kan vel ikke få jobb som skomaker i Israel?” sa Adir.
“Jeg har arbeidet nok i mitt liv, nå vil jeg hjem og dø i mine fedres land”, svarte Jossi.
“Men kommer du ikke til å savne landsbyen vår og gaten vår, musikken vår – og meg?” spurte Adir. – “Nei, for alt dette blir med meg til Israel”, svarte Jossi.
Det forsto ikke Adir, så Jossi forsøkte å forklare:
“Lengselen i meg er en drivkraft. Savnet vil jeg ta med meg som en verdi. I mitt nye liv – der jeg kommer – vil savnet alltid være hos meg. Napoli – fortauet – gaten – lukten av lær – du – vil alltid være inni meg og gjøre meg rik. Når jeg vil kan jeg la alt dette leve sammen med meg. Men lengselen etter det hellige land er en smerte som vil bli borte. Så du, min venn, skal være med meg når jeg nå reiser til det landet Gud har lovet meg. Det er der jeg hører hjemme.” –

Dette var en anekdote, men den kan godt være sann. I alle fall viser den oss sannheter. Et lite stykke livskunst viser den oss også. Vi kan gråte oss i søvn fordi vi savner noen eller noe. Ja, vi kan la det styre hele vår tankeverden og gjøre oss fortvilet. Men vi kan la savnet bli en verdi – noe vi kan holde levende, kanskje noe vi kan takke for etter hvert fordi det representerer lykkelige tider eller gode minner. Så kan vi koble oss på lengselen i stedet. For lengselen og savnet er på en måte brødre. Lengselen styrer oss fremover, savnet han holde oss igjen – eller det kan følge oss som en ballast gjennom livet. – Lagret liv – på godt og vond. Men det former oss og gjør oss til de menneskene vi er.

Jossi kom nok til Jerusalem. Kanskje fikk han aldri noe å gjøre der. Men Napoli og skomakerverkstedet forlot ham aldri – ikke lille Arir heller. Og helt sikkert ville lengselen styre ham videre – inn mot evigheten – opp til Himmelen, der det store livet begynner – hos Gud!

Fra HJHs avis nr. 4/2003.

Israel trenger immigrantene

/i , /av

Det er fornuftige spørsmål – og relevante. De som jobber med dette – Jewish Agency, stort sett – sier at det sitter tusenvis av mennesker “på gjerdet” rundt omkring i verden med visum i hånden og venter på bedre tider. Det gledelige er jo at tusenvis også bestemmer seg for å dra!

Det er nemlig slik at Israel ikke bare er et tilfluktssted eller en redningsplanke for forfulgte og elendige. Israel er en utfordring og en oppfyllelse! – Vi overfører lett fra vår egen situasjon, der flyktninger og andre – kanskje lykkejegere og kriminelle – banker på vår dør. Vi kaller det et innvandringsproblem, og vi siler og sorterer ut de som får være her og de som må snu og reise tilbake. Vi er redde for negativ påvirkning av vår kultur og vår religion, og vi prøver å verne om våre tradisjoner og vårt rettssystem. De som kommer hit, er fremmede. De som kommer til Israel, kommer hjem. Det er den store forskjellen! De kommer til et sted der de kanskje for første gang i sitt liv blir hundre prosent akseptert – et sted der ingen mobber dem fordi de er jøder, et sted der de fritt kan gå med sin kippa – feire sin sabbat og synge sine hebraiske sanger. Noen tenker kanskje – og vi har vel fokusert på – at de trenger jo hjelp, alle de som kommer. Derfor har vi også støttet en rekke institusjoner og programmer for slik hjelp i mange år nå. Dette er hjelp til integrering og absorbasjon i det israelske samfunnet, og den er absolutt nødvendig! Når vi her i Norge har et enormt innvandringsproblem, henger det også sammen med at vi ikke har noe skikkelig program for integrering. Derfor kan folk bo her i tjue år uten å kunne norsk, f.eks., og uten å anerkjenne norsk lov! Men i Israel tar en slik integrering ca. ett år – kanskje to – og det gjelder for alle! Men da er de nye innvandrerne blitt ressurspersoner i samfunnet – de aller, aller fleste. “Ingen jøder flykter, de reiser hjem”, sier de selv.

De ser kanskje litt stusselige ut når de kommer på flyplassen med sine stripete bager og sekker, trette og slitne etter en lang reise. Men hver eneste flylast er en vitamininnsprøytning for Israel. Det står “velkommen hjem” på mange språk på veggen på Ben Gurion-flyplassen, og slik er det. De er mer enn hjertelig velkomne! – Ja, mer enn det også, de er absolutt nødvendige. Det er jo ikke bare av idealisme at innvandringen er høyest prioritert av enhver israelsk regjering. Uansett hvor stram økonomien er, så prøver de å holde innvandrings-budsjettet. Det er ingen overdrivelse å si at innvandrerne har gitt nye løft til både kunst, kultur- og vitenskap. En morsomhet som verserte i mange år gikk på at hvis det kom en innvandrer ned flytrappen uten et instrument, var det en pianist! – Jeg traff engang en musikkprofessor i Russland, som var skikkelig frustrert. “Israel tar fra oss alle talentene våre”, så han.

Det er realisme bak mange planer om å gjøre Israel til verdens teknologiske senter, f.eks. Det finnes flere såkalte industriparker i Israel der det virkelig drives utrolig spennende og fremtidsrettet forskning, hovedsakelig av nye immigranter, dvs. kommet etter 1990. Vi støtter jo ett sånt prosjekt i Beer-Sheva, og der skjer det underlige og uforståelige ting for en amatør.

Israel har også en drøm om å bli ledende innen medisinsk forskning, og allerede i dag henvender mange eksperter seg til israelske sykehus for å bli oppdatert på vanskelige ting. Og blant de nye immigrantene er det kommet så mange leger at de har fortløpende programmer for nyutdannelse av dem. Det er oftest et beinhardt program – nesten ingen nykommere fyller de strenge kravene. Israel har tilsatt helsepersonell i firmaer som produserer medisinsk utstyr, og de er ivrige etter å få plassert ordre i Israel. Den beste reklamen de kan få, er at utstyret benyttes av f.eks. Hadessa-sykehusene eller av Share-Sedek-sykehuset! Jeg vet ikke om jeg har besvart spørsmålene som var utgangspunktet for denne artikkelen. Israel er i dyp krise. Men de skal ikke bli værende der! Det er ikke slik at flere og flere kommer hjem for å sulte i hjel eller bli drept. De kommer hjem for å være med å snu situasjonen. De kommer hjem for å være med å bygge en ny fremtid for Israel og gjøre Israel til et lys blant folkeslagene! – Det er ikke noen høystemt svada, det er bibelsk. Og der er vi ved den viktigste grunnen til at vi vil hjelpe jødene hjem – de skal hjem, og de kommer hjem! Mange steder i Skriften finner vi belegg for det, la oss bare bruke profeten Jeremias som eksempel. i kap. 32 sier han: “Jeg samler dem fra alle de land jeg drev de bort til … og jeg vil føre dem tilbake til dette sted og la dem bo trygt. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. …Jeg vil plante dem i dette landet i trofasthet av hele mitt hjerte og av hele min sjel” … sier Herre, Israels Gud. Andre steder står det at Gud vil åpenbare sin herlighet på Israel, og alle jordens folk skal se det! – Det er da det blir spennende å være på “vinnerlaget”! – Jeg tror det er det mest meningsfylte vi kan være med på, å hjelpe verdens jøder hjem – så mange som råd er, og så fort som mulig. Noen mener kanskje at det er så mye annen nød i verden. Men ingen har sagt at vi skal begrense vårt engasjement til bare ett område. Vi har så mange ressurser og så mange muligheter. Gud har plassert oss på solsiden, og det forplikter. Vi skal ikke gjøre noe istedenfor Israel, vi skal gjøre noe i tillegg til Israel. Fordi det står i Bibelen! Israel lider på grunn av intifadaen. Men de lider også p.g.a boikotter av ulike slag over store deler av verden – boikotter som gjør at de brenner inne med verdifulle eksportartikler, f.eks. – som kunne gitt normale inntekter slik systemet er i alle andre land.

En selger fra industriparken i Haifa viste meg et produkt som var oppsiktsvekkende. Han hadde reist rundt i Europa med det og møtt entusiasme overalt. Men svaret var likevel – sorry, men vi handler ikke med Israel! Hvor dumt kan det bli? Til syvende og sist er det kanskje Europa som blir de skadelidende. Israel lider også fordi turismen ligger nede. De aller fleste ser på TV og ser at i Israel er det krig, der ruller tanksene i gatene, og bombene faller. Det er ikke sant. Men det må man reise ned for å se! Det er sant at Israel stadig er utsatt for selvmordsangrep. Men de aller, aller fleste blir tatt av grensekontrollen. Og er det noe de er redde for, er det å ramme turister. Det blir i så fall tidenes dårligste PR. Og de vet godt hvor de går, de rammer ikke bare i blinde. Jeg tenker alltid når jeg er på Ben Gurion-flyplassen – at her måte det jo være et flott terrormål! Ikke kan det være særlig vanskelig heller, å komme seg inn blant alle som står og venter på sine. Men et angrep der hadde øyeblikkelig ført til en massiv fordømmelse i hele verden. Og det er de ikke interessert i. Så vi kan trygt reise ned til et fantastisk land – et vakkert land og et vennlig land – et land der historien og Bibelen møter oss i hvert eneste områe – der snøen ligger 3 m dyp i nord og badetemperaturen er + 22º i januar – i Eilat. Det er et land der alle folkeslag lever – et land der alle klimasoner finnes, bortsett fra den arktiske. Det er det landet vi får være med å hjelpe dem hjem til, og vi får være med å hjelpe dem over kneiken!

Det er jo en vesentlig grunn til, til at de må skynde seg hjem, så mange som mulig, det er det de kaller “den demografiske krisen”. Den har vi skrevet mye om før, men det er en krise som forsterker seg. Alle politikere bekymrer seg over den. Både fra høyre- og venstresiden roper de om en million mer!

I stor-Israel bor det i dag 4,9 mill. arabere og 5,4 mill. jøder. Det var i juni i fjor. Arabernes befolkning vokser mye raskere enn den jødiske. Alle forstår at demokratiet Israel er i fare. Alle kan se det ved å reise ned. Kravet om 3 – 4 mill. “palestinske flyktninger” ligger på is foreløpig, men er ikke fjernet. Veldig fort kan en simpel folkeavstemming gjøre slutt på det jødiske landet, Israel. Men det er ikke slik det skal gå! Gud gjennomfører ofte sine planer ved hjelp av mennesker – eller Han utsetter dem p.g.a. oss. Derfor må vi operere ut fra to perspektiver på en gang. Vi må gjøre det vi kan for å avhjelpe nød, og vi må gjøre det vi kan for å anspore jødene til å komme hjem!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

En jøde

/i , /av

Karikaturtegnerne vet godt hvordan en jøde ser ut. Vi gjenkjenner også straks jøden som strekes opp for oss. Han har stor, krum nese – glatt, sort hår, han er liten – ofte med romslig maveparti – eller han har stor, sort hatt med lange krøller nedover kinnene og lang, sort frakk. Vi aksepterer også uten videre en lang, brun kjortel, pannebånd og sandaler og ser kanskje for oss staven i hånden! – Kvinnene er vakre, beskjedne, nydelig kledd i heltdekkende kjoler og hatt – gjerne trillende på en barnevogn med to – tre barn ved siden av. “Spellemann på taket” er også en jøde vi er fortrolige med.

Jo da, vi møter dem alle sammen i Israel og de gjør oss varme om hjertet. Men tiggeren ved fortauskanten passer ikke inn i vår forestillingsverden, og heller ikke haikeren i shorts og langt hår. Hva med blondinen i tettsittende langbukser eller lårkorte skjørt – eller kranglefanten i drosjen som prøver å gi oss sin egen pris for kjøreturen? Vi aksepterer jo den unge flotte soldaten med tung utrustning, men vi har problemer med “beach-boy’en” – han som ligger på ryggen hele dagen og teller skyer. Når vi ser noe vi ikke liker, kan vi lett finne på å si noe slikt som – “men han er sikkert ikke jøde, det er jo så mange russere her!” – Jeg prøver å si noe om fordommer. Jeg har dem selv også – i massevis. Men Gud elsker oss alle. Han har skapt oss alle i sitt bilde. – Han har skapt mangfoldet. Det står til og med skrevet – “her er ikke jøde eller greker, trell eller fri – vi er alle like for Gud.” – Men likevel står jødene i en særstilling. De er Guds utvalgte – på en spesiell måte. De er Guds øyesten – de er Hans folk. Men i sin visdom har han ikke gjort dem til stereotyper! – Kanskje er det nesten tvert imot.

Det slo meg så sterkt her en kveld da vi satt i et beduinertelt og så yemenittisk folkedans. Det var bråkete musikk, tjo og hei og hopp og sprett – fantastisk akrobatikk som langt overgår våre hallingkast. Mennene danser barbent i en slags pyjamaslignende kjortel, og for et kritisk øye kan de nok se litt sprø ut, i alle fall primitive. Men andre ganger har jeg truffet de samme i andre sammenhenger – én er professor ved Haifa uni-versitetet, en annen er tannlege og en tredje er eiendomsmegler, f.eks.. Men denne dansekvelden tenke jeg – For en stor Gud vi har! – for et skaperverk! Så sjenerøs Han er – ikke bare i naturen, men også blant alle mennesketypene – blant alle folkeslagene! Og det geniale nettopp med Guds utvalgte folk – med jødene – er at de er samlet fra alle jordens kanter – “Fra alle de steder jeg har spredt dem til”, sier Herren! – Det er lenge siden, men nå henter Han dem hjem igjen” – Kanskje spredte Han dem ut over hele verden fordi de skulle ta med seg “hele verden” tilbake til Israel når tiden var inne. Og det er den jo nå!

Det er klart at de tar med seg ulike kulturer. De tar til og med seg ulike utseender! Det er fascinerende å tenke på at i Israel i dag, tales det over 100 forskjellige språk – og likevel er de ett folk! Egentlig er det et mirakel – egentlig må vi bare bøye oss i ærbødighet. –

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Demografisk krise i Israel

/i , /av

Det var jo ikke jeg – men HJH – og det var ikke noe vanlig styremøte, men årets generalforsamling med delegater fra “hele verden”. Det var naturligvis en stor ære og lærerikt og interessant å få være observatør.

I disse tider, da mange stiller ulike spørsmål, er det også noen som finner det ugreit at vi samarbeider med “Jewish Agency”. “En ekstrem høyre-organisasjon” heter det.

Vi kan vel heller snu på det og si at takk og lov at Jewish Agency vil samarbeide med oss! Men det er ikke sikkert at alle vet ordentlig hva “Jewish Agency” egentlig er. Høyrevridd er den i alle fall ikke. “Forsiktig” ville jeg heller si.

Men det er de som – fra tidenes morgen – har hatt ansvar for – og hånd om – innvandringen av jøder til Israel. Det er en formidabel jobb de gjør. I 1948 var det 600.000 jøder i Israel, i dag er det 5,5 millioner. Regjeringen har et budsjett for immigrasjonen, resten er Jewish Agency’s ansvar. Og pengene som de trenger til transporter og mottak og stasjoner rundt i verden, må de samle inn. Det dreier seg bare om at jødene skal hentes hjem og integreres i samfunnet! For å kunne fungere godt under alle slags regjeringer, skifter toppvervene, slik at om formannen er fra høyresiden, er finansansvarlig fra venstresiden og omvendt.

Den demografiske krisen
Temaet for konferansen var dystert og til å bli skremt av. Krigen opptok dem ikke noe særlig. Den kommer, eller den kommer ikke. Men de tror ikke at noen tør å involvere Israel i den!

Påfallende var det jo også at alle fly til Israel var fullbooket 14 dager i forvegen, i en tid da “alle” lurer på om det har rablet for en som reiser dit ned nå. Men som en sa det – i krisetider kommer jødene hjem! – Så lever vi da også i krisetider. Og temaet i konferansen var “den demografiske krisen”. Så alvorlig er den at en av delegatene konkluderte med at “vi snakker ikke om en femårsplan, vi må handle i morgen tidlig”!

Selvsagt gjorde de ikke det, og da er det kanskje allerede for sent. En annen sa det slik – “om ti år er Israel over, hvis vi ikke finner en effektiv løsning.”

Den eneste effektive løsningen de fant, var å pushe på innvandringen! Israels eneste sjanse til å overleve som stat er at jødene i verden kommer hjem! Og plutselig skjønte jeg hvorfor vi var invitert. Israel trenger simpelthen all den hjelpen de kan få med å få jødene til å komme hjem og ut i samfunnet!

Vi fikk utlevert en solid mappe med mål og mening – “en plan for handling” heter den. Og utfordringen er å gjenskape en zionistisk majoritet i Negev og Galilea! Dvs, målet innen 2010 er å få flere jøder enn arabere til disse to områdene. Det betyr “å tiltrekke 200 000 nye beboere til Galilea og 150 000 nye til Negevområdet”.
Da kan det vel hende at det frivillige valg av bosted som har gjeldt til nå, ikke blir fullt så frivillig for nye innvandrere som kommer.

Et faktum, ikke en trussel
Jeg ble litt bestyrtet. Jeg visste om den demografiske krisen. Men jeg trodde den truet, ikke at den forlengst er et faktum.
La oss anta – bare anta! – at det blir en palestinsk stat i Judea og Samaria. Alle vet hvor grensene for en slik stat er tenkt å skulle gå. La oss kalle det som da blir igjen, for “rest-Israel”. Allerede i dag bor det 51 % arabere og 49 % jøder i deler av Galilea og i Negev, og ubalansen øker! Ingen stat i verden kunne overleve med en slik situasjon.

Dette har ingenting med rasisme eller fanatisme å gjøre, arabere og jøder har levd side om side i alle år. Men når minoriteten i et land blir majoritet, kan resultatet blir dramatisk. Det var vanskelig å sitte der og være tilhører og uanfektet. Stopplysene var for mange, og “løsningene” virket som støvtørking – bortsett fra den ene – innvandringen må økes!

De arabiske “landsbyene” inni rest-Israel blir flere og flere, og ordet “landsby” passer ikke lenger. Rundt hver israelsk by vokser det opp et dusin arabiske bosettinger, ble det sagt. Og ingen føler at de kan gjøre noe med det!

Planter oliventrær
Dagen etter kjørte vi fra Haifa til Tiberias, det vil si tvers over “rest-Israel”, fra havet til Genesaretsjøen. Vi passerte tre store arabiske byer på den relativt korte turen. Åpenbart var det stor byggeaktivitet utover markene, og mange hus sto tomme. “For å markere landområde”, forklarte vår sjåfør. I tillegg var det plantet oliventrær utover enda større områder, for oliventrærne gjør rett til jorden de står på, i følge en eller annen lov!

Araberne får mange barn, opp til 20 er ikke uvanlig. Israelittene får 2-3. Ingen behøver kalkulator for å regne ut hvilken vei dette går.

Det var mørkt da vi kjørte tilbake. Strekninger av veien var opplyst, resten var stummende mørk i regnværet. Hvorfor det? – Israel har bare råd til å ha gatelys rundt de arabiske byene, “for at verden skal skjønne at Israel er et land uten rasisme!”

Det kan vel hende at det er andre grunner også, men Israel tror faktisk at verden er imot dem fordi de ikke er “snille nok” og ettergivende nok. Det er en fortvilet situasjon. Samtalen gikk litt i stå mens vi kjørte. Jeg ble så frustrert at jeg ble stum og uhøflig.

Hvilke andre løsninger kom opp på generalforsamlingen?
Israel vil øke utdanningsnivået for den arabiske ungdommen.

I dag er det 12 – 15 % nivåforskjell mellom jødisk og arabisk ungdom. 3 – 4 lignende punkter ble drøftet, alle av typen sosiale og kulturelle slag. Men hele tiden satt jeg – og flere andre – med en følelse av at dette ikke kan føre frem, noe som også kom til uttrykk. En amerikaner sa at han ikke var kommet 6 000 mil for å få småstein å tygge på!

Tar utfordringen
Jeg hadde jo verken tale- eller stemmerett, men ved middagen etterpå, følte jeg nok at jeg kunne spørre meg litt for. Men svarene var stort sett av typen – “Hva kan vi gjøre”? Det ligger resignasjon i det spørsmålet. Men flytter vi trykket fra ord til ord i den lille setningen, blir den en utfordring! Den vil vi gjerne ta!

Det settes inn mange og sterke krefter på å hente jødene hjem fra diasporaen. Israelske sentre opprettes i Sør-Amerika, i Sør-Afrika, i Frankrike og i ex-Sovjet.
Sommerleire for unge jøder arrangeres i alle disse delene av verden, også i USA.
Grupper av unge mellom 16 – 24 år blir tilbudt gratis studieopphold i Israel, og et “fødsels-rett”-program har hatt stor suksess. Det går ut på at unge mennesker med jødisk bakgrunn får tilbud om en ti-dagers rundreise i Israel for å bli kjent med – og tiltrukket av – landet. Vi er definitivt i et krysningspunkt mellom å være eller ikke være!

Det var mye snakk om å lage en jødisk stat som kan eksistere, og jeg satt med en klump i maven og lurte på om de kunne være villige til å akseptere en så bitte liten stat som helst? Det virket så uhyre enkelt å kutte Israel tvers over fra Haifa og østover. Akko – som ligger som en halvøy uti Middelhavet har stor fraflytting av jøder. – “Det blir for mange arabere her”, svarte ordføreren på den bekymringen. Jeg må jo innrømme at også jeg kjente gufset av motløshet – det hele virker så absurd. Det er jo like lett å kutte tvers over syd for Beer Sheva. Der er det blitt beduinerland.

Israel har bygget hus for dem, så de skal slippe å bo i telt, men de har beholdt teltene og dermed utvidet landområdet sitt. Dertil har de fått israelsk statsborgerskap og har selvsagt stemmerett – og de øker voldsomt i antall. Den siste trenden er at beduinene gifter seg med palestinske kvinner, som så også får permanent oppholdstillatelse.

I hele denne problematikken er det nødvendig å skille mellom “palestinere” og “arabere”. Jødene har levd side om side med araberne til alle tider, og de har jevnt over et godt forhold til dem. Men i større og større grad bosetter jødene seg i Tel Aviv-området, som er verdens tettest befolkede område med 2 mill. mennesker.

Det er mye vi kan gjøre.
I landdistriktene eldes befolkningen, og de unge flytter. Det er denne trenden som må snus. Det er lett å forstå at det spørsmålet alle stiller seg, er “what can we do”?

Det var det spørsmålet generalforsamlingen i Jewish Agency forsøkte å besvare og det er det spørsmålet som går videre til oss, alle vi som tror og mener at Israel skal bestå.
Vi kan reise ned og trøste og oppmuntre, vi kan sende mange penger, og vi kan be om visdom til de som har ansvar og gi mot til de som må ta beslutninger.

Skriv brev – send mail – stå opp for og tal vel om!
Det er mye vi kan gjøre!

Fra HJHs avis nr. 1/2003.