Demografisk krise i Israel

Det var jo ikke jeg – men HJH – og det var ikke noe vanlig styremøte, men årets generalforsamling med delegater fra “hele verden”. Det var naturligvis en stor ære og lærerikt og interessant å få være observatør.

I disse tider, da mange stiller ulike spørsmål, er det også noen som finner det ugreit at vi samarbeider med “Jewish Agency”. “En ekstrem høyre-organisasjon” heter det.

Vi kan vel heller snu på det og si at takk og lov at Jewish Agency vil samarbeide med oss! Men det er ikke sikkert at alle vet ordentlig hva “Jewish Agency” egentlig er. Høyrevridd er den i alle fall ikke. “Forsiktig” ville jeg heller si.

Men det er de som – fra tidenes morgen – har hatt ansvar for – og hånd om – innvandringen av jøder til Israel. Det er en formidabel jobb de gjør. I 1948 var det 600.000 jøder i Israel, i dag er det 5,5 millioner. Regjeringen har et budsjett for immigrasjonen, resten er Jewish Agency’s ansvar. Og pengene som de trenger til transporter og mottak og stasjoner rundt i verden, må de samle inn. Det dreier seg bare om at jødene skal hentes hjem og integreres i samfunnet! For å kunne fungere godt under alle slags regjeringer, skifter toppvervene, slik at om formannen er fra høyresiden, er finansansvarlig fra venstresiden og omvendt.

Den demografiske krisen
Temaet for konferansen var dystert og til å bli skremt av. Krigen opptok dem ikke noe særlig. Den kommer, eller den kommer ikke. Men de tror ikke at noen tør å involvere Israel i den!

Påfallende var det jo også at alle fly til Israel var fullbooket 14 dager i forvegen, i en tid da “alle” lurer på om det har rablet for en som reiser dit ned nå. Men som en sa det – i krisetider kommer jødene hjem! – Så lever vi da også i krisetider. Og temaet i konferansen var “den demografiske krisen”. Så alvorlig er den at en av delegatene konkluderte med at “vi snakker ikke om en femårsplan, vi må handle i morgen tidlig”!

Selvsagt gjorde de ikke det, og da er det kanskje allerede for sent. En annen sa det slik – “om ti år er Israel over, hvis vi ikke finner en effektiv løsning.”

Den eneste effektive løsningen de fant, var å pushe på innvandringen! Israels eneste sjanse til å overleve som stat er at jødene i verden kommer hjem! Og plutselig skjønte jeg hvorfor vi var invitert. Israel trenger simpelthen all den hjelpen de kan få med å få jødene til å komme hjem og ut i samfunnet!

Vi fikk utlevert en solid mappe med mål og mening – “en plan for handling” heter den. Og utfordringen er å gjenskape en zionistisk majoritet i Negev og Galilea! Dvs, målet innen 2010 er å få flere jøder enn arabere til disse to områdene. Det betyr “å tiltrekke 200 000 nye beboere til Galilea og 150 000 nye til Negevområdet”.
Da kan det vel hende at det frivillige valg av bosted som har gjeldt til nå, ikke blir fullt så frivillig for nye innvandrere som kommer.

Et faktum, ikke en trussel
Jeg ble litt bestyrtet. Jeg visste om den demografiske krisen. Men jeg trodde den truet, ikke at den forlengst er et faktum.
La oss anta – bare anta! – at det blir en palestinsk stat i Judea og Samaria. Alle vet hvor grensene for en slik stat er tenkt å skulle gå. La oss kalle det som da blir igjen, for “rest-Israel”. Allerede i dag bor det 51 % arabere og 49 % jøder i deler av Galilea og i Negev, og ubalansen øker! Ingen stat i verden kunne overleve med en slik situasjon.

Dette har ingenting med rasisme eller fanatisme å gjøre, arabere og jøder har levd side om side i alle år. Men når minoriteten i et land blir majoritet, kan resultatet blir dramatisk. Det var vanskelig å sitte der og være tilhører og uanfektet. Stopplysene var for mange, og “løsningene” virket som støvtørking – bortsett fra den ene – innvandringen må økes!

De arabiske “landsbyene” inni rest-Israel blir flere og flere, og ordet “landsby” passer ikke lenger. Rundt hver israelsk by vokser det opp et dusin arabiske bosettinger, ble det sagt. Og ingen føler at de kan gjøre noe med det!

Planter oliventrær
Dagen etter kjørte vi fra Haifa til Tiberias, det vil si tvers over “rest-Israel”, fra havet til Genesaretsjøen. Vi passerte tre store arabiske byer på den relativt korte turen. Åpenbart var det stor byggeaktivitet utover markene, og mange hus sto tomme. “For å markere landområde”, forklarte vår sjåfør. I tillegg var det plantet oliventrær utover enda større områder, for oliventrærne gjør rett til jorden de står på, i følge en eller annen lov!

Araberne får mange barn, opp til 20 er ikke uvanlig. Israelittene får 2-3. Ingen behøver kalkulator for å regne ut hvilken vei dette går.

Det var mørkt da vi kjørte tilbake. Strekninger av veien var opplyst, resten var stummende mørk i regnværet. Hvorfor det? – Israel har bare råd til å ha gatelys rundt de arabiske byene, “for at verden skal skjønne at Israel er et land uten rasisme!”

Det kan vel hende at det er andre grunner også, men Israel tror faktisk at verden er imot dem fordi de ikke er “snille nok” og ettergivende nok. Det er en fortvilet situasjon. Samtalen gikk litt i stå mens vi kjørte. Jeg ble så frustrert at jeg ble stum og uhøflig.

Hvilke andre løsninger kom opp på generalforsamlingen?
Israel vil øke utdanningsnivået for den arabiske ungdommen.

I dag er det 12 – 15 % nivåforskjell mellom jødisk og arabisk ungdom. 3 – 4 lignende punkter ble drøftet, alle av typen sosiale og kulturelle slag. Men hele tiden satt jeg – og flere andre – med en følelse av at dette ikke kan føre frem, noe som også kom til uttrykk. En amerikaner sa at han ikke var kommet 6 000 mil for å få småstein å tygge på!

Tar utfordringen
Jeg hadde jo verken tale- eller stemmerett, men ved middagen etterpå, følte jeg nok at jeg kunne spørre meg litt for. Men svarene var stort sett av typen – “Hva kan vi gjøre”? Det ligger resignasjon i det spørsmålet. Men flytter vi trykket fra ord til ord i den lille setningen, blir den en utfordring! Den vil vi gjerne ta!

Det settes inn mange og sterke krefter på å hente jødene hjem fra diasporaen. Israelske sentre opprettes i Sør-Amerika, i Sør-Afrika, i Frankrike og i ex-Sovjet.
Sommerleire for unge jøder arrangeres i alle disse delene av verden, også i USA.
Grupper av unge mellom 16 – 24 år blir tilbudt gratis studieopphold i Israel, og et “fødsels-rett”-program har hatt stor suksess. Det går ut på at unge mennesker med jødisk bakgrunn får tilbud om en ti-dagers rundreise i Israel for å bli kjent med – og tiltrukket av – landet. Vi er definitivt i et krysningspunkt mellom å være eller ikke være!

Det var mye snakk om å lage en jødisk stat som kan eksistere, og jeg satt med en klump i maven og lurte på om de kunne være villige til å akseptere en så bitte liten stat som helst? Det virket så uhyre enkelt å kutte Israel tvers over fra Haifa og østover. Akko – som ligger som en halvøy uti Middelhavet har stor fraflytting av jøder. – “Det blir for mange arabere her”, svarte ordføreren på den bekymringen. Jeg må jo innrømme at også jeg kjente gufset av motløshet – det hele virker så absurd. Det er jo like lett å kutte tvers over syd for Beer Sheva. Der er det blitt beduinerland.

Israel har bygget hus for dem, så de skal slippe å bo i telt, men de har beholdt teltene og dermed utvidet landområdet sitt. Dertil har de fått israelsk statsborgerskap og har selvsagt stemmerett – og de øker voldsomt i antall. Den siste trenden er at beduinene gifter seg med palestinske kvinner, som så også får permanent oppholdstillatelse.

I hele denne problematikken er det nødvendig å skille mellom “palestinere” og “arabere”. Jødene har levd side om side med araberne til alle tider, og de har jevnt over et godt forhold til dem. Men i større og større grad bosetter jødene seg i Tel Aviv-området, som er verdens tettest befolkede område med 2 mill. mennesker.

Det er mye vi kan gjøre.
I landdistriktene eldes befolkningen, og de unge flytter. Det er denne trenden som må snus. Det er lett å forstå at det spørsmålet alle stiller seg, er “what can we do”?

Det var det spørsmålet generalforsamlingen i Jewish Agency forsøkte å besvare og det er det spørsmålet som går videre til oss, alle vi som tror og mener at Israel skal bestå.
Vi kan reise ned og trøste og oppmuntre, vi kan sende mange penger, og vi kan be om visdom til de som har ansvar og gi mot til de som må ta beslutninger.

Skriv brev – send mail – stå opp for og tal vel om!
Det er mye vi kan gjøre!

Fra HJHs avis nr. 1/2003.