Lengsel og savn
Som alt annet jødisk, kan en kanskje si. Men – i alle fall – vi fikk en sånn liten, rar historie opplest etter et besøk hos Jewish Agency, som en hilsen til hver og en av oss. For det er slik de fungerer, disse anekdotene. De kamuflerer et budskap og overlater til leseren eller tilhørerne å finne ut hvordan det kan gi mening for den enkelte. Sånn sett er de også god litteratur!
Denne historien er hentet fra Napoli, der gamle skomaker Jossi satt og flikket på utgåtte sko – dag ut og dag inn. Det ble ikke mer penger av den geskjeften enn at han klarte seg, men han var lykkelig og tilfreds med livet. Han hadde til og med en liten slant å gi til sin lille hjelpegutt – Adir på 13 år. Det var nok mer enn de små pengene som bandt disse to sammen. De var like ensomme og spesielle, og et rørende vennskap hadde oppstått mellom dem.
Gamle Jossi med pukkelryggen var jøde og hadde hele livet drømt om å få komme til Israel, og nå endelig skulle drømmen oppfylles – .
«Trives du ikke her i Napoli?» spurte Adir. Han var bekymret over å skulle miste vennen sin. «Jo, men jeg hører ikke til her», svarte Jossi.
«Men du er gammel og kan vel ikke få jobb som skomaker i Israel?» sa Adir.
«Jeg har arbeidet nok i mitt liv, nå vil jeg hjem og dø i mine fedres land», svarte Jossi.
«Men kommer du ikke til å savne landsbyen vår og gaten vår, musikken vår – og meg?» spurte Adir. – «Nei, for alt dette blir med meg til Israel», svarte Jossi.
Det forsto ikke Adir, så Jossi forsøkte å forklare:
«Lengselen i meg er en drivkraft. Savnet vil jeg ta med meg som en verdi. I mitt nye liv – der jeg kommer – vil savnet alltid være hos meg. Napoli – fortauet – gaten – lukten av lær – du – vil alltid være inni meg og gjøre meg rik. Når jeg vil kan jeg la alt dette leve sammen med meg. Men lengselen etter det hellige land er en smerte som vil bli borte. Så du, min venn, skal være med meg når jeg nå reiser til det landet Gud har lovet meg. Det er der jeg hører hjemme.» –
Dette var en anekdote, men den kan godt være sann. I alle fall viser den oss sannheter. Et lite stykke livskunst viser den oss også. Vi kan gråte oss i søvn fordi vi savner noen eller noe. Ja, vi kan la det styre hele vår tankeverden og gjøre oss fortvilet. Men vi kan la savnet bli en verdi – noe vi kan holde levende, kanskje noe vi kan takke for etter hvert fordi det representerer lykkelige tider eller gode minner. Så kan vi koble oss på lengselen i stedet. For lengselen og savnet er på en måte brødre. Lengselen styrer oss fremover, savnet han holde oss igjen – eller det kan følge oss som en ballast gjennom livet. – Lagret liv – på godt og vond. Men det former oss og gjør oss til de menneskene vi er.
Jossi kom nok til Jerusalem. Kanskje fikk han aldri noe å gjøre der. Men Napoli og skomakerverkstedet forlot ham aldri – ikke lille Arir heller. Og helt sikkert ville lengselen styre ham videre – inn mot evigheten – opp til Himmelen, der det store livet begynner – hos Gud!
Fra HJHs avis nr. 4/2003.
