Bamesila

Det er ikke lett å være ny immigrant. For et lite barn er det om mulig enda vanskeligere. Å møte små barn som er kommet i klemme i denne inn-vandringsprosessen, er en sterk opplevelse.

Det er foreldrene som har valgt å immigrere; de kjemper med språket og prøver å skaffe seg bolig, mat på bordet og arbeid. De voksne savner venner, kolleger og kanskje resten av familien. De jobber svært hardt for å greie seg, kan bli triste og motløse og har i mange tilfeller ikke overskudd til sine barn. Det krever ikke mye fantasi å forestille seg hvordan en ny immigrantfamilie må streve.

Som besøkende blir man ofte presentert for suksess-historiene. Dem er det mange av i Israel, der tusenvis av frivillige arbeider på spreng for å hjelpe hundretusener av nye immigranter til rette. Men når en så stor immi-grasjonsbølge som den fra eks-Sovjet faller sammen med en verdensomspennende økonomisk depresjon, kompliseres integrasjonsprosessen. Som mange av våre givere vil være kjent med, lever nå en tredjedel av alle israelske barn under fattigdomsgrensen. Særlig er barn av enslige forsørgere utsatt. Det blir ikke så enkelt å hjelpe alle. I tillegg strever en hel del barn og unge svært med å finne seg til rette. De forstår ikke riktig at de er kommet “hjem”. Deres jødiske røtter må oppdages og utvikles. En israelsk identitet må bygges opp, samtidig som mange foreldre ønsker at deres barn skal bevare en russisk identitet. Slikt tar tid.

Tanya står i spissen for frivillighetsarbeidet for en gruppe vanskeligstilte barn i Netanya. Hun står foran meg smilende og nervøs – vakker og velkledd. Språkbarrieren er betydelig. Det går på russisk, gjennom tolken som selv også er involvert i dette viktige arbeid. Tanya er velutdannet og opplever seg selv som privilegert. Ektemannen er professor, også i sitt nye hjemland, så de greier seg bra. Hennes – den gang – 16-årige datter hadde under sitt første besøk i Israel sagt: “Jeg er kommet hjem. Jeg vil ikke tilbake til Russland.” De fant en pensjonatskole til henne og lot henne bli. Ekteparet dro hjem til Russland for å avvikle sine engasjementer der, og neste sommer immigrerte de til Israel.

Tanya vil så gjerne vise meg alt, forklare, få flere penger til “Bamesila”s prosjekter; barnehagen, fritidsordningene, påske og sommeraktivitetene. Tanya får hjelp av mange russisktalende frivillige, mennesker som selv vet hvor vanskelig og smertefull immigrasjonsprosessen kan være. Vi drar først til fritids-ordningen; et klasserom der 15 barn sitter rolig og lager skilpadder i leire en sen ettermiddag. Det hele er svært fredelig og hyggelig. De fleste er 6-8 år, men en enkelt 10 åring sitter også der, siden han ikke har noe sted å gjøre av seg ellers og er klassekamerat med noen av de eldste. Figurene er virkelig flotte, og ungene viser dem stolt frem. Det utløser en viss munterhet at skilpadde heter nesten det samme på russisk som på norsk. Alt foregår på russisk.

Hit kommer barna fem dager i uken etter skoletid. Her er det leksehjelp, formingsaktiviteter, musikk og dans, spill og lek. I dag er det en billedkunstner som hjelper barna å lage skilpadder. Hun kom til Israel for mange år siden fra Moskva. Ved en tilfeldighet sto hun på fortauet rett ved siden av Tanya da en selvmordsbomber gikk til aksjon like i nærheten av dem. Dette skjebne-fellesskap gjorde disse to fremmede til venner for livet. Sammen bearbeidet de det grusomme de hadde opplevd. Og billedkunstneren ble involvert i Bamesila som frivillig.

Bamesila får rester av middagsmat fra restauranter i byen for en svært billig penge. Det er her HJH kommer inn med sitt tilskudd. Barn som lever under fattigdomsgrensen, trenger kosttilskudd og omsorg. Det er godt for en liten pjokk å slippe og komme hjem til tomt hus og tomt kjøleskap, etter skolen. Her får man kamerater og noen å prate med som forstår alt man sier. Det serveres middag to til fem dager i uken, det hjelper! De får også frukt hver dag.

Jeg fikk se resultatet av formingsaktiviteter. Her var virkelig mange talenter. Det er viktig å utvikle alle evner, slik at hver enkelt opplever at de lykkes med noe! De hadde også nydelige arbeidsbøker der småskole-barna øvde seg på å skrive kyrilliske bokstaver, løse mengdelæreoppgaver og logikkoppgaver. På russisk hadde lederne skrevet beskjeder til foreldrene om hva barna hadde som hjemme-arbeid.(Fritidshjem med lekser!) De læres opp i matematikk og matematisk logikk, etter russisk mønster. I perioder har disse barna også tilgang til et PC-rom der de lærer data. Få nye immigranter har råd til å ha PC hjemme. Mye av undervisningen i israelske skoler legges opp til bruk av Internett, så dette er viktig for at barna skal greie seg på skolen. I Bamesila prøver man gjennom støtte-undervisning å gi barn som kommer fra vanskeligstilte hjem, ofte med resurssvake foreldre, en så bra start som mulig. Det er ingen tvil om at disse barna nøt å være i en gruppe på 12-15 barn på ettermiddagen. Det er vanlig med 35 elever i israelske skoleklasser, og støynivået er høyt.

Tanya fortalte om en pike som hadde kommet og sagt at neste måned kunne hun ikke komme, for moren hennes hadde ikke råd til de US$ 10, som må betales i oppholdsavgift pr. måned. Det sier litt om hvor stramt budsjettet er for mange nye immigranter. Heldigvis hadde noen vennlige mennesker gitt penger til Bamesila, slik at piken fikk friplass for en ny måned. Jeg fikk se en kjempefornøyd jente, som hadde fine ettermiddager med menings-fulle aktiviteter.

Vi kjørte til barnehagen. Den lå i en villa inneklemt mellom boligblokker med en hyggelig hage og lekeplass. Det var trangt, men trivelig, og det myldret av barn mellom to og seks år. Både her og i fritidsordningen kunne man se at noen av barna holdt på å bli feilernært og at foreldrene ikke har så mye penger til klær. Noen har også spesielle behov av pedagogisk art, behov for språkundervisning, fysioterapi og lignende. Foreldrene greier kanskje ikke riktig å nå fram i det israelske byråkratiet med sine barns behov. Man ønsker å greie seg selv, gjøre det på den russiske måten.

De “store” barna hadde besøk av en musikkpedagog som lærte dem russiske og israelske sanger. Fordi det var Purim, var alle kledd ut med like “ande-luer” – skyggen var liksom nebbet. Rundt håndleddene hadde de små “føtter” klippet ut i filt festet med strikk, og så sang og mimet de sanger om livet i andedammen. Og etterpå danset vi fugle-dansen og gjorde alle slags bevegelser til musikk. Kjempestas.

Fokus var ellers rettet mot en gutt på fire år som var på besøk for første gang i “Bamesila”s barnehage. Han hadde hjerneskade og cerebral parese. Inntil for 6 måneder siden kunne han knapt krabbe. Takket være innsatsen fra en russisk lege som hadde arbeidet i 21 år ved et mentalsykehus i Russland og senere hadde vært utsendt på inter-nasjonale hjelpeoppdrag til Bosnia, Tsjetjenia, Kosovo og andre steder på Balkan, kunne gutten nå gå med støtte av en voksen omtrent som en ett-åring. Nå fikk gutten trening og fysioterapi og moren gikk i samtaleterapi for å kunne akseptere gutten og bli gla i ham. Kjærlig omsorg er helt grunnleggende for å motivere ham. For moren var dette en voldsom omstilling. Hun hadde først ikke villet innse at barnet ikke var normalt. Da det viste seg at han var tilbakestående, avviste hun ham. Naboer og slektninger hadde rådet henne til å vanskjøtte barnet. Man mente at det da ikke ville klare seg. Nå var han imidlertid i fin form etter å ha vært under kyndig behandling i et halvt år og hadde gjort virkelig store fremskritt. Han var der en time, og var glad for å være i nærheten av andre barn. De spiste kjeks sammen, og han ga fra seg mye godlåt.

Tiden var inne for sanglek også hos de “små” barna. Her var det russiske sangere som minnet om bjørnen sover, med masse latter og fryderop. Den mest etter-tenksomme fikk lov til å sitte i fred i en krok, mens han puslet et spennende puslespill. En annen sto bare rett opp og ned mens hun studerte meg inngående. Resten koste seg med dyktige medarbeidere som sang og tøyset. Og da Tanya fant frem godterier i anledning Purim, sto jubelen i taket. Søtsakene forsvant som dugg for solen.

Så tar vi farvel, og jeg tenker mens jeg står der utenfor på fortauet, at med så mye nød blant de nye immigrantene skulle man hatt ubegrensede midler, slik at man i enda større grad kunne hjelpe dette plagede folk til å hjelpe seg selv. Det er så vondt at det skal være økonomien som begrenser aktiviteten til ildsjelene der nede. Selv om økonomien tar seg opp på noen få år, vil smårollingene være preget av en oppvekst i fattigdom. Tre år er en evighet når du er seks………

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Bilder fra Bamesila

Amerika-russerne

Det ser virkelig ut til at dette kan bli et av de store prosjektene, et som kan gi Israel ny inspirasjon og nytt liv. Det dreier seg om nesten en million russisktalende jøder i USA. De valgte “feil” da dørene ble åpnet og dro vestover istedenfor sydover til det lovede land. I dag innser de feilen og er mottagelige for tilbud om å komme til Israel.

Ungdomsorganisasjonen Ezra har jobbet med saken i ett år og 4 måneder og har allerede rekruttert 1200 studenter, delvis fra New York, Boston, Seattle og Los Angeles. De har særlig konsentrert seg om unge fra 18 til 30 år – gullressurser for Israel! Ezra organiserer seminarer, der flere hundre studenter deltar. Jøder som har vært adskilt fra sine jødiske røtter i over sytti år, løper ikke ned synagogene når de kommer f.eks. til USA. De sender heller ikke barna sine til jødiske skoler, mange har dårlige minner fra sin egen barndom. Det finnes mange jødiske sentre i Amerika, men svært få av dem har særlig mye litteratur på russisk, heller ikke har de russiske ledere eller noen som kjenner russisk kultur særlig godt. Resultatet er at de nyankomne russiske jødene føler seg utenfor – de finner ingen ankerfeste i sin nye tilværelse. Det er da en reell fare for at disse – nesten en million – jødene vil opphøre og være jøder; de vl prøve å bli innlemmet i det amerikanske samfunnet – som amerikanere. Men det vil ta lang tid!

Veteranjødene i Ameriak utgjør en forholdsvis lukket krets. “Ezra” er en svært aktiv gruppe, ledet av en dynamisk ung mann – Daniel Eliuson. Han har allerede benyttet “fødsels-rett-programmet” og har hentet mange grupper blant disse til Israel for at de skal få lære landet å kjenne. Erfaringene så langt har vært udelt positive. Flere av disse “turistene” er blitt rekruttert til å bli pådrivere for andre i USA, og det var fascinerende å høre hvordan Daniel påviste at dette skulle lykkes. “Det er ren matematikk”, sa han. 500 studenter kom til Israel i 2003, i 2004 venter de 1800, og i 2005 – 4000. Det blir nok likevel en stund til hele millionen komemr, men hver eneste ny immigrant teller.

Barn blir jo så fort voksne, derfor har de også satt i gang aktiviteter for barn i denne gruppen. Alt fra musikk – sport og drama til jødisk historie, religion, og tradisjoner. Senere skal de også få tilbud om å lære hebraisk.

De som får tilbud om å komme til Israel, blir ikke bare tilbudt en heisatur. De får et to måneders intenst forberedelseskurs, slik at reisen og oppholdet gir en følelse av gjenkjennelse – en følelse av å komme hjem!

Vi blir imponert over den voldsomme entusiasmen hos Daniel; en entusiasme som bare kan komme av suksess. Han føler at responsen blant disse russisk-talende jødene er stor, og de utvider hele tiden virksomheten der borte i USA: De oppsøker studentene på de store universitetene, deler ut flygeblader, de har opprettet flere lokalradio-stasjoner. De har til og med argumentert seg frem til gratissendinger mange steder! Bare i Brooklyn og Chicago har de registrert 500000 lyttere. Med tre timers sendetid pr. dag tilsvarerer det 60 000 US dollar i annonsering.
Vi holdt nærmest pusten mens Daniel tegnet og fortalte, og vi lurte på hvilken utdannelse hadde. Det skal jo både mot og ekspertise til å sette i gang et sånt gigantprosjekt. Men med mastergrad i “business og administrasjon” fra Hebrew University og en solid tro på Gud, mente han at han var på rett og trygg vei.

En gang hver annen uke får de slippe til på TV med et russisk-språklig program, der de bare viser fram Israel og judaisme. Også dise sendingene når ut til ca. 500000 seere. Internett-siden deres er beregnet på ungdom mellom 18 og 35 år, og har adressen www.ezravs.org og når selvsagt langt utover universitetssirklene.

Gruppen mellom 30 og 40 år er ofte ikke “konfirmert” i Russland. Det er viktig for “Ezra” og for Israel å gi folk en jødisk identitet. Derfor arrangerer de faktisk “Bar mitzva-kurs” for disse mennene. De har ca. 50 menn i hver gruppe, og de lærer Tora’en gjennom et helt år!

Tallene viser at etter 1990 er det kommet en million jøder til Amerika fra ex-Sovjet. 600000 av disse bor på Østkysten og 400000 på Vestkysten. Den millionen trengs i Israel, og de fleste av dem føler seg feilplassert i USA. Lykken venter ikke på dem der; på mange måter blir de betraktet som fremmedarbeidere, bl.a. på grunn av språkproblemene. Men i Israel vil de være hjemme blant sine egne og bli fullt ut akseptert!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.

Yad Vashem 50 år

Bildet "Månelandskapet" er tegnet av den unge gutten Petr Ginz, som satt fanget i Theresienstadtleiren i to år. Petr, som var en begavet og åpen ungdom, var bare 16 år da han ble sendt til Ausehwitz der han ble drept. Bildet viser hvordan han tenkte seg jorden sett fra månen. På veg til Theresienstadt tok Petr med seg et par ekstra sko,der han fikk med utstyr til å tegne og skrive. I leiren redigerte han en undergrunns-avis der han skrev artikler om teologi, sosiologi og geografi. Bildet sto sentralt ved Yad Vashems 50 års-markering. Finansminister Benjamin Netanjahu som var med som taler ved jubileet, fikk overrakt en reproduksjon av bildet.

 

Sånn sett var saken klar. Han slo ut med armene og beklaget og betalte både skade og leiebil – men formalitetene må jo ordnes, og det tok et par timer å utveksle formularer på tysk og norsk, og vi avsluttet med å utveksle visittkort. På mitt sto det med store bokstaver “Hjelp Jødene Hjem” og det lar seg forstå både på tysk og engelsk, så jeg ventet meg en aldri så liten debatt om temaet. Og ganske riktig – han så på kortet og sa: “Was ist das?” – og så brøt han ut i begeistring – “Jeg har slektninger i Sveits og de driver med akkurat det samme!” – De traff jeg forøvrig på den store Tel-Aviv-konferansen i sommer; en pussig, liten verden. Der satt vi en uggen, grå morgen på Holmenkollen og diskuterte Holocaust! – en tysker på tur og en nordmann på jobb.

Det var han som brakte opp temaet, og jeg visste at jeg snart skulle ned å delta i 50-års-markeringen for Holocaust. Han snakket om tyskernes skyldfølelse, han må ha vært barnebarn til de skyldige. Han fortalte om det flotte Holocaustmuseet i Berlin, og egentlig bygger de slike museer overalt nå, i Tyskland.
“Skrekkelig digre er de – og flotte”, sa han: “Wir müssen es nicht vergessen!” – Det var også temaet i Jerusalem – aldri glemme, og aldri tilgi! – ? –

Jeg stusset jo over det siste og spurte en “overlever”. Svaret har jeg fundert over hele tiden siden: “Hvem skal tilgi hvem?” Min mor og mine søsken omkom i gasskamrene – de kan ikke tilgi noen. Ingen vet hvem som drepte dem, så hvem skal man tilgi? Men uten tilgivelse ligger det en avgrunn ….

Det var noe av det tyskerne i bobilen også ga uttrykk for. Skylden blir værende fordi den er uoppgjort! Så bygger og bygger man flotte minnesmerker over redslene for på en måte å be om unnskyldning – Men de det gjelder, er jo ikke her. Og skylden overføres
til stadig nye generasjoner tyskere – murt inne på en måte.

“Aldri glemme fortiden – leve i nåtiden – skape fremtiden” var “tittelen” på de tre dagene i Jerusalem. Det var en verdig og flott markering, der “alle” var til stede.

Åpningsseremonien ute under stjernehimmelen var mesterlig regissert. Bak scenen var det satt opp et veldig filmlerret i en halvsirkel, og mens alle talene og sang og musikk pågikk, gikk en neddempet lydløs film over lerretet, satt sammen av mange slike filmklipp som vi har sett. Av og til bare stanet filmen, og vi ble sittende å se inn i et forskremt barneansikt – eller på en ærverdig gammel jøde med en liten koffert på vei til tilintetgjørelsen, eller …. . Det var sterke inntrykk.

En liten episode ble også veldig rørende. Israels mest kjente fiolinist hadde et musikkinnslag.

Da han avslutet det, fortalte han at han hadde fått fiolinen av en gammel leirfange som hadde hatt den hos seg under hele oppholdet. Denne fiolinisten hadde satt den i stand, nå hadde han spilt denne konserten på den for siste gang, og nå overleverte han den til Yad Vashem.

Mange talere trakk paralleller mellom Holocaust og situasjonen i dag. “Den gangen var vi våpenløse”, ble det sagt. “I dag kan vi forsvare oss selv.” – Situasjonen er ikke den samme som i 1930-40 – årene. Men hatet mot jødene er det samme – det kalles antisemittisme. Som det er blitt sagt før: Antisemittisme er en sykdom som verden lider av, men som jøder dør av! Men det går an å kurere den sykdommen ved at de som støtter Israel, roper det ut! Vi er mange, men når vi tier, virker vi få.

I USA skal det være en kraftig opptrapping blant grasrotkristne i støtten til Israel. Det er vårt ansvar og vår plikt ut fra Guds ord å stå med Israel. Da befinner vi oss også på vinnerlaget, og det gir alltid en god følelse. For “Herren er Gud over Israel”.

I Esaias 46,3 står det slik:
“Jeg lar min rettferdighet komme nær. Den er ikke langt borte, og min frelse drøyer ikke.
Jeg gir frelse i Sion og min herlighet til Israel!”

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2003.

Utreisesenter i St. Petersburg og Moskva

Det var ingen stor satsing, egentlig bare et par skilt som ble hengt opp, fordi vi jo i mange år allerede har støttet “Ulpan Halon” – som er en hebraisk skole i St. Petersburg og et hjelpesenter i Moskva for vanskeligstilte visumsøkere. Men skiltene indikerer mer alvor, mer målrettet utvandringssatsning og større appell!

Det finnes fremdeles noen hundre tusen jøder igjen i disse områdene, og vi trengs, kanskje som aldri før. En av konsekvensene av vår nye giv er at de der borte nå har besluttet å øke den informasjonen skiltet gir med en internettside på russisk over hele Russland. De kaller den “Haverim”, som betyr “venner” på hebraisk, og de ringer og forteller entusiastisk om innholdet. Edvard Alexeev organiserer det hele i samarbeid med den israelske ambassaden i Moskva, og de “pynter websiden” med flagg og israelsk og russisk musikk – også litt norsk fra tid til annen. Edvard Alexeev var forøvrig en av ti utvalgte personer fra det jødiske miljøet som fikk møte statsminister Sharon, da han besøkte Moskva før jul.

Mange husker sikkert at Sharons nesten eneste budskap var at Israel trenger en million nye innvandrere, fort! “One million more!” – Og tingene utvikler seg.
Det siste fremstøtet fra palestinernes side er at de ikke lenger er interessert i en todeling – en israelsk og en palestinsk stat, men de vil ha en samlet demokratisk stat, der både jøder og palestinere bor side om side. En listig og besnærende tanke, som sikkert vil falle i god jord over hele verden. Men det er akkurat den løsningen som er umulig for israelerne.

Som vi har nevnt før, er det allerede i dag tilnærmet 50 % av hver befolkningsgruppe i “Stor-Israel”. 4,9 mill. arabere og 5,5 mill. jøder. Med en langt raskere befolkningsvekst hos araberne, tar det bare kort tid å “stemme ut” hele Israel. De trenger virkelig den tilveksten det er at jødene kommer hjem fra alle kanter i verden. Internettsidene i Russland vil helt sikkert være med å påvirke! Et utdrag av Sharons tale er allerede der.

“Hjelp oss med utvandringen – var appellen i begynnelsen av den 40 min. lange talen: “Ikke glem betydningen – eller nødvendigheten av innvandringen til Israel!

I dag – når hele verden er blitt en stor “landsby”, – er spørsmålet om Aliyah spesielt betydningsfullt. I dag er vår viktigste oppgave å sørge for at våre barn får en jødisk og sionistisk utdannelse, å lære jøder å snakke hebraisk og å overbevise folk om at Israels folk over hele verden og landet Israel er udelelige og uløselig knyttet til hverandre. – Men det er problemer.
Mange jøder i Russland er uvitende om – eller uinteressert i det faktum at de er jøder.

Sporene fra tidligere skremmer fremdeles – det er stigmatiserende å være jøde. I Russland er bare 10 % av den jødiske befolkningen involvert i jødiske aktiviteter.
Derfor – bl.a. – gikk Ariel Sharon sterkt ut, da han var der borte.

Så kan man jo si – “Hva er vitsen? – kan de ikke bare være i fred?”. – Jo, men da faller egentlig hele vitsen med et Israel-engasjement bort.

Og da er vi mange som føler at vi er skikkelig ille ute. For Gud har sagt gjentatte ganger at Han aldri i enighet vil forlate sitt folk, og Hans planer med dem står fast til evig tid. Og vi som vil, er inkludert i disse planene. Og det er ikke noe elendighetsforetagende Han har i tankene, men den endelige, store festløsningen. Derfor er dette meningsfylt, og mennesker over hele verden jobber for at jødene skal vende hjem.

Problemene er til for å løses, og i Russland mobiliseres det! Bl.a. har Edvard Alexeev stilt spørsmål til sentrale jødiske ledere: “Hva mener du bør gjøres for å gjøre jødiske sentre mer attraktive?

Semen Spivak fra Bushkortostan (! – hvem har hørt om det stedet?) mener at man må satse på ikke bare jødiske temaer, men simpelthen også gi vanlig folkeopplysning. Det er sikkert ikke så dumt, det er dette med “i verden, men ikke av verden” som er viktig.
Leonid Berkovkü fra Rybinsk trenger sponsorer som engasjerer seg, og det svaret går igjen hos mange. En annen viktig påminnelse kommer fra Irina Gufkina. Hun sier at sponsorer må slutte å være opptatt av de store og kjente jødene, men vite at det er flest vanlige mennesker, også blant jødene, og jo mer man er opptatt av “de store”, jo mindre involvert blir de små. Kanskje det er kloke ord!

På landsbygdene er computerklubber et utmerket virkemiddel for å få folk innenfor dørene. Viktig er det å treffe folk hjemme, som det heter, og sistemann på listen sier det slik: “Folk må føle at de er i stand til å realisere seg selv i et godt fellesskap.”

Det er klart at ledere både i Israel og i Russland fra tid til annen har behov for å stille seg selv spørsmål om hvorfor vi ikke like godt kan leve “normale” liv uten denne tilleggsdimensjonen – å være jøde. Det ene svaret de er kommet opp med, er stor filosofi – men det går simpelthen ut på å bevare en mange tusenårig gudgitt identitet og å motstå den globale miksingen av raser og kulturer som vi ser i verden i dag.

Det andre svaret i rapporten fra Sharons Moskva-besøk er sionistisk.
Etableringen av staten Israel i 1948, gjorde slutt på en totusen år lang periode med tragisk historie for det jødiske folk. Det er denne historien som er over, fordi jødene nå har fått sitt eget land og slipper å være fremmedelementer hos andre.

Sharon pekte også på den enorme ressursen de jødene som hittil er kommet fra Russland, utgjør. Det er jo en synsvinkel som kanskje lett kan bli borte for oss, når vi ser dem på flyplassen med stripete sekker. Så ikke bare for å få opp antallet, men også for å berike utviklingen i Israel ønsker han seg “en million mer”. Og etter siste folketelling der borte, er det et mulig tall! Det er spennende utsikter og gode nyheter for årene som ligger foran oss!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/2004.

Skoleinternatet i Negev snart ferdig

På siste styremøte i HJH ble det bevilget 20.000 dollar til restarbeidet. Dermed er det bevilget 100.000 dollar til dette, og arbeidet kan fullføres.

Det var i fjor Hjelp Jødene Hjem fikk spørsmål om å kunne hjelpe til med å pusse opp et gammelt, nedslitt internat i kibbutzen Bror Hayil i Sha’ar Ha Negev (porten til Negev betyr navnet) på grensa til Gaza.

Kibbutzen skulle ta i mot en ny gruppe innvandrerungdom som skulle gjennomføre videregående skole. Kibbutzen – som har overveiende brasilianere som innbyggere, sliter tungt med økonomien, og hadde ingen muligheter for å greie dette selv. De fleste av ungdommene kommer fra Brasil, derfor var Bror Hayil det beste bostedet for dem på grunn av språket. (Brasil er som kjent det eneste landet i Sør-Amerika som har portugisisk som språk).

Da ungdommene kom til Israel tidlig i år, fikk de bo midlertidig i et annet internat, men nå blir det snart innflytting i det rehabiliterte.
Og der får de det bra. Vi fikk se internatet på giverturen i oktober, og da var det ikke mye arbeid som sto igjen.

Her er 12 hybler med plass til 2 i hver. Det er bra standard, men ikke noe luksus på noen måte. Hyblene er vel som det vi bygde i Norge i 80 og 90-årene. Det de trenger som vi ikke har behov for, er aircondition! Det får de, men de må altså bo litt trangt, enkeltrom finnes ikke!

Det er flott å se at vi nå er i mål med dette relativt store prosjektet. Takk til alle giverne som har gjort det mulig å gjennomføre dette tiltaket!

Men vi vet at vi får nye utfordringer fra Negev. Tidligere i år fortalte ordføreren at de hadde fått spørsmål om å ta mot en ny gruppe søramerikansk ungdom i kommunen. Det var Jewish Agency som hadde spurt.

Kommunen tar sin del av ansvaret for de unge sammen med kibbutzen, men de trenger hjelp utenfra for å sette i stand hytter også for denne gruppen.

Spennende! Vi må se hva vi kan greie. Men både de unge immigrantene og Negev er viktige for Israel!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.

Nyhets-betraktninger 2004

Alle slike utsagn er oppskrifter på nulløsninger, i alle fall er de helt sikkert gale eller intetsigende. Skal man løse en konflikt, må man prøve å finne årsaken til konflikten. Den begynner nesten alltid ett sted eller med en situasjon. En mann som ustanselig spiller bort ukelønnen sin, setter i gang en prosess. Det blir urimelig å si at ekteskapet sprakk fordi “kona var sur!”

Agathe Cristie – den berømte kriminalforfatteren, snakket ofte om offerets rolle. Hun hevdet til og med at noen ofre var de skyldige fordi de lot seg drepe! Den sure konen var på en måte den skyldige fordi hun ikke tidlig konfronterte mannen!

Agathe Cristies tanker er at man lar den skyldige slippe til – man gir ham rom for overgrep, man er “from” eller “høyverdig” eller “forståelsesfull” og vender det andre kinnet til for lenge, eller man vegrer seg for konsekvensene.

Når vi ser på Midtøsten-konflikten slik den har utviklet seg til nå, er den havnet i et spor der det ikke ser ut til å være andre løsninger enn katastrofer. Terroren må opphøre, men først må Israel trekke seg tilbake. Israel rekker seg ikke tilbake før terroren opphører, dermed er det låst. Selvmordsangrepene må ta slutt, ja, men da må Israel slutte å bombe hus og hjem, og det gjør de når selvmordsangrepene tar slutt.

Løsningen ligger i fortiden et sted, og den blir fort litt diffus for oss. Dermed står konflikten på stedet hvil, i og for seg er det bekvemt for mange. Det er feil på begge sider, vi kan intet gjøre, la oss heller ta fatt på andre oppgaver!
Men frustrasjonen ligger der, og av og til får den fritt utløp.

Når diskusjonen om f.eks. Irak låser seg fast, “skal Norge være der eller ikke?” – “bør amerikanerne forlate vepsebolet og overlate irakerne til seg selv?” – “Skal franske og tyske firmaer få lov til å etablere seg?” – er det alltid en eller annen ekspert som kommer med det forløsende ordet: Israel må ødelegge sine masseødeleggelsesvåpen! Det er de som skaper uro i hele regionen – eller “Israel må trekke seg ut av de palestinske områdene” – og så lander debatten rolig og fredelig.

Hvorfor disse betraktningene? Jo, fordi det er blitt en trend – langt, langt inne i kristne miljøer å nøytralisere sitt Israel-engasjement. Begrunnelsene er akseptable ut fra den vanlige, objektive tankegangen – “det er feil på begge sider” – Derfor overlater vi til forsynet å finne løsninger.

Det er jo en slags from løsning å overlate alt til Vår Herre. Han har oversikten, og Han vil ordne opp til slutt. Men Guds prinsipp er å benytte seg av oss! Han gir mennesker oppdrag og oppgaver som de får ansvar for, og så hjelper Han. Men Han overtar ikke!

En banal illustrasjon – en tolvåring strever med mattestykkene uten å få dem til. Han ber om hjelp og får selvsagt det. Men han må selv skrive dem inn og levere dem på skolen. Det ville ikke være noen hjelp overhodet om jeg tok matteboken, gjorde ferdig stykkene og gikk på skolen med dem!

Vi har fått et bibelsk oppdrag. Vi skal stå på murene, vi skal vokte Guds folk, trøste dem og være til hjelp.

Det er vår del av avtalen, så gjør Gud resten! Det er ikke bare noen som har fått dette oppdraget. Det er heller ikke bare noen som må hjelpe barna med matteleksen. Alle som har barn, kommer i en slik situasjon. Alle som kaller seg kristne, har fått oppdraget. Det er ikke mulig å tolke det bort fra Guds ord, det er for direkte og gjentas for ofte.
Vi står foran et nytt år. Det inspirerer alltid for nye planer, ettertanke og visjoner. Vi har klare visjoner for det nye året og for fremtiden. Israel angir tiden for oss, Israel er bærer av løftene. Vi vil gjerne koble oss på og motta de velsignelsene som følger. Da vet vi at det nye året vil bli et strålende, begivenhetsrikt år for oss alle.

Godt nytt år!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/2004.

Ny bølge fra Nord-Amerika

Det er en av de mest suksessfulle immigrantbølgene fra Nord-Amerika i manns minne, skriver Jerusalem Post.
Bak den nye bølgen står Jewish Agency og organisasjonen Nefesh B’Nefesh. Fra disse kan nord-amerikanske immigranter til Israel motta engangsstøtte på opptil 25.000 dollar.

– Jeg ser frem til å være en del av landet, og ikke bare snakke om det rundt sabbatsbordet i New York, sier immigranten Alisa Cole (25).

I løpet av året venter Jewish Agency å motta 2.800 immigranter fra Nord-Amerika. Dette er en gledelig økning, sammenlignet med 30 prosents nedgang fra resten av Diasporaen.

56 prosent av de nye immigrantene som kommer fra USA og Canada i sommer er ortodokse. Mellom 50 og 60 av personene kommer fra det tidligere Sovjetunionen. Det store flertallet av immigrantene har høyere utdanning.

Statsminister Ariel Sharon har gjort immigrasjon til en av hovedprioriteringene når statsbudsjettet for år 2005 skal legges.

Fra Porten til Midtøsten, www.miff.no

Lidelsen er en ressurs – den gir kraft

– Jeg tenkte bare på å tilegne meg kunnskap, lære mange språk, f.eks. I mange år tenkte jeg på de 65 prosentene inntil jeg plutselig på en av mine mange jernteppereiser fikk en aha-opplevelse.

Så mange fantastiske mennesker levde i ytterst fare – de ble arrestert og torturert og til og med drept for sin tros skyld eller for sin jødiske identitet. Mange grusomme historier verserte, spesielt husker jeg at de var redde for å bli innlagt på psykiatriske sykehus. Der ble de surret inn i våte bandasjer – og når de tørket, krympet de og strammet nesten livet ut av dem.

Likevel møttes de i hemmelighet – de kom til samme sted til forskjellige tider, og de holdt “viskemøter” av redsel for at naboene skulle melde dem.De tok kjemperisker for å hjelpe hverandre, og de tok kjemperisker ved å ta imot besøk av utlendinger. Og vi – som kom fra Vesten – måtte pugge utenat navn og adresse og telefonnummer i tilfelle vi ble tatt. Alt som var nedskrevet, var forbudt! Professorer og leger og atomfysikere, f.eks. levde i opptil 17 år som gatefeiere og billettselgere på kino bare fordi de hadde søkt om utreise til Israel. Men dette er vel forlengst historie? sier du kanskje. Ja, og derfor er det blitt en del av vår ballast gjennom livet. Mange av disse menneskene som levde i umulige kår, er nå i Israel, og mange av dem er godt synlige i samfunnet både på den politiske og den vitenskapelige arenaen. En kunne lett ha tenkt seg at de i stedet ville ha bukket under som pillevrak.
Natan Sharanski – som vi skal møte på turen vår, er ett eksempel. Ida Nudal, som vi også skal møte, er et annet. Begge har årelange, rystende opplevelser bak seg.

Men, tilbake til aha-opplevelsen! Jeg gikk alene en natt gjennom Moskvas folketomme gater etter å ha vært sammen med noen av disse nøkkelpersonene, og jeg filosoferte litt over hvordan i all verden de orket – i usle, stakkarslige kår, i stadig fare for å bli tatt – og likevel fulle av kraft og utstråling. Det var flotte, spennende mennesker med tro av kraft – og trass, rause og kreative. Og plutselig slo det meg at lidelsen er en ressurs! Siden har den tanken aldri forlatt meg, men stadig forsterket seg. Lidelsene lurer – motbakkene fører oppover, farene henter frem styrke som bare trengs når det er fare på ferde!
De 65 % “ubrukte evner” ligger der som ressurser til å bruke når situasjonen krever det!

Har vi ikke undret oss over alle de som befant seg i øverste delen av New York-tårnene og som hadde styrke til å ringe hjem og si at nå er livet slutt for meg? –
Eller de som gikk løs på kaprerne i det ene flyet som var ment for Det hvite hus – og krasjet det i bakken?
Etter å ha deltatt i markeringen av Yad Vashems 50-årsjubileum i tre lange dager, har disse tankene bare fått ny næring, og de har gitt ny styrke. Vi møter alle lidelsen på vår vei gjennom livet. Vi frykter den, og vi skjuler den. Da kan det være en oppmuntring i det å vite at lidelsen er – eller kan være – en ressurs som vi kan bruke – ved å få erfaring, f.eks. slik at vi kan hjelpe andre når de er i krise. “Jeg vet hvordan du har det” – forutsetter at vi vet noe om det – å være syk, å være alene, å bli sviktet, å miste noen man er glad i, å stryke til eksamen, å få sparken, å være økonomisk på knærne.

I møte med det jødiske folk finner vi alle disse lidelsene. Kanskje det er derfor de er så sterke, så dyktige, så gjestfrie – så fulle av pågangsmot på tross av alle farene og alt hatet rundt dem.
– Ufattelige redsler og lidelser dokumenteres gjennom Yad Vashem. Men hele monumentet er et monument over den kraften som vokser frem av lidelsen. Og når vi møter den selv, la oss ha det i tankene at dette kan gjøre meg til et rikere menneske, et mer troverdig menneske for andre. La oss også huske at vi møter ingenting som ikke Herren gir oss styrke til å takle. “Gud er vår tilflukt og vår styrke”, sier kong David. Han hadde erfart at det holdt –
Han ble også en ressurs for en hel framtid!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2003.

La oss hjelpe dem hjem – én for én!

Til og med i Sverige har de nå fått hjulene i gang, og de leverte fra seg 3 millioner svenske kroner da han var der! Det lover godt for tiden som kommer.

Fra oss reiste han til en stor konferanse i Frankfurt, der Michael Melchior skulle tale. “Jewish Agency” har nå gjort konkret fremstøt for å få de tyske jødene til å reise hjem. 120.000 russisktalende jøder befinner seg der, men i likhet med de som dro til USA, finner de seg dårlig til rette, og antisemittismen er merkbar mange steder.

Tyskerne har tilbudt gode forhold til de russiske jødene som valgte Tyskland, og de jobber hardt for å få inn enda fler. Målet er “å få tilbake” det samme antallet som de hadde i 1930-årene, ca. 300.000. Det er en underlig psykologisk mekanisme – en måte å gjøre opp på – kvitte seg med den kollekive skylden som hviler over Tyskland.

Det er jo ikke sikkert at det fungerer slik, men tankevekkende er det – etter 70 år!
Yaacov Snir hadde mange gode forslag til nye prosjekter, men vi trenger ikke fler – eller greier ikke å håndtere fler, følte jeg. Det er selvsagt den gale holdningen!

Han fortalte at han hver dag ble oppringt minst fem ganger av folk som hadde enorme behov for glimrende prosjekter. Det samme sier jo også Michael Melchior.

På den ene siden er det viktig ikke å spre seg for mye, på den andre siden må vi strekke oss så langt vi bare makter for å hjelpe. Og til denne dag har regnestykket gått opp, og budsjettet har holdt. I og for seg er det et mirakel, en slags “Sarepta krukke”-effekt! Og som en gigantisk oppmuntring ble november avsluttet med nesten én million i gaver!

Men ett “prosjekt” bringer jeg videre: – “Kan du se om du finner noen som kan betale 400 euro ekstra – nå før jul?” – Han mente jo at det så ut som om de fleste kunne redusere julebudsjettet noe i vårt overflodssamfunn. Men 400 euro er prisen for én immigrant til Israel!
Og han fortsatte – “og kan du finne én hver dag i året som kommer, har vi 365 nye immigranter!

Det er jo ikke så mange i den store sammenhengen, men det sier noe om hvor mye denne pågående innvandringen koster Israel bare for å bringe dem dit!
Så – dersom du finnes – du som vil spandere 400 euro, vil du få et vakkert sertifikat fra “Jewich Agency” som takk.

Da er vi kommet til desember, og det er tid for å takke alle dere som har vært med på å bidra til et fantastisk resultat – enda en gang. Og vi takker Gud som har gitt oss muligheten til å få være en del av denne store innhøstingen. Noen land er allerede tomme for jøder, og nye land åpner seg opp. Antisemittismen driver dem hjem fra Frankrike, Tyskland og England, og ettertanken henter dem hjem fra USA. Vi går et utrolig spennende år i møte!

Gud velsigne deg – slik at du kan bli til velsignelse! – Slik lød den velsignelsen Abraham fikk av Gud. Det var en aktiv velsignelse, og jeg bringer den videre inn i det nye året!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.

Hanukka – lysfesten

Syv-ukers festen ved pinsetider er heller ikke så påaktet, mens Løvhyttefesten har fått mye oppmerksomhet, særlig på grunn av den store Jerusalemsmarsjen, der folk fra hele verden kommer for å delta. Løvhyttefesten er jo også koblet sammen med feiringen av det jødiske nyttåret, og hele Israel tar mer eller mindre fri en lang periode i september – oktober. I denne festen minnes de vandringen i ørkenen, og på mange måter etterligner de den perioden. På verandaer og i parker settes det opp primitive løvhytter, og restauranter lager uteserveringer under palmetak. Noen tar nok med seg en madrass og sover ute, eller de inntar måltider i sin egen lille private løvhytte. Maten er også forhåndsbestemt – alt sammen er ment å skulle levendegjøre minnet om de 40 tøffe årene i ørkenen. Det står jo mye om dette i Skriften, og den tar jødene på alvor. Derfor er det litt spennende at det står at det skal komme tider da hele Egypt-tiden skal komme i skyggen av den neste, store vandringen, nemlig den vi ser nå!

Hanukka-festen blir også kalt lysfesten, og siden den faller i desember, ligger den ofte i nærheten av vår julefeiring. – Jo Benkow forteller fra sin barndom på Stabekk at hans mor begynte å gi barna Hanukkagaver. Det var ikke så lett for en liten skolegutt å komme tilbake etter julefeiringen uten å kunne vise frem gaver! – I dag er det vanlig å gi gaver i Hanukkatiden. Men så var det innholdet, da – slik Esther Edelsten beskriver det i en av sine bøker:

Ordet betyr innvielse, og feiringen går over åtte dager til minne om jødenes seier over grekerne i 164 f. Kr. Gresk – syriske tropper erobret Israel og tvang jødene til å anta den hellenistiske tro. De ble truet til å bryte sabbatlovene og til å spise svinekjøtt. Til og med å ofre en gris på det hellige alteret ble de tvunget til! – En del jøder bøyde seg for presset, men mesteparten av Judeas befolkning gjorde opprør under ledelse av ypperstepresten Matitjahu og hans fem sønner. Den mest kjente av disse var Jehudah, som fikk tilnavnet Makkabi eller Makkabeeren.

Jødene var selvsagt klar over at grekerne ville slå hardt ned på opprørerne, men under ledelse av makkabeerne greide de å holde stand i over to år.

Som Esther Edelsten sier – de var få mot mange og svake mot sterke – som så ofte ellers – men likevel greide de, med Jehudah Makkabi i spissen å jage den greske hæren, som da flyktet fra Jerusalem i 164 f. Kr.

Grekerne etterlot både byen og tempelet nærmest i ruiner, og jødene begynte straks gjenoppbyggingen og restaurering av tempelet. “Det hellig sted” ble så innviet med en stor jubelfest den 25. i den jødiske måneden “kislev”.

Men da de skulle tenne tempelets nylagede syvarmede lysestake, – Menorahen -, fant de bare én kanne olje. Det er snaut nok til én dags forbruk! Likevel brant lysene i hele åtte dager, og det betraktet de som et mirakel. Til minne om dette mirakelet feirer jødene hvert år Hanukka i åtte dager. Det er en gledesfest! Hver kveld tenner de fargerike lys, synger og danser og gir hverandre gaver, mens dagene er vanlige hverdager.
I Israel får riktignok alle barna fri disse åtte dagene. Hanukkastaken skal stå i vinduene for å minne alle om den store begivenheten som ligger til grunn for festen.

Maten spiller selvsagt en stor rolle. Den er egenartet og spesiell for høytiden, ofte stekt i olje til minne om oljekannen!
Østeuropeiske jøder pleier å slakte gjess, mens man i Jerusalem slaktet sauer.
Orientalske jøder lager festmåltider for barna. I Yemen lager mødrene en spesiell barnevin, og barna kler seg ut og opptrer som små makkabeere.

I gamle dager i Jerusalem feiret alle religiøse skoler Hanukka med tre store måltider.

Det første var et gratismåltid for de fattige, de fikk utdelt brød, ris og kaker. Så kom elevene som fikk både mat og lommepenger, og om kvelden var det lærernes måltid og sang og dans.
Fordi det bare var én oljekanne igjen den gangen – som ga lys i åtte dager – har Hanukkastaken i dag åtte lysholdere + én. Det lyset brukes til å tenne de andre med, og det kalles ofte for “tjeneren”.

For alle Israel-turister er Hanukkastaken en kjær suvenir. Den lages i all slags materiale og i alle slags størrelser. De kan fås i sølv og gull, tre og messing – de kan være små og billige eller kjempedyre og kunstferdige. Den dyreste jeg så, besto av krystallklosser med bibelske motiver gravert inne i klossene. De var utrolig vakre, og prislappen ville også vært et klenodium.

I år faller jødenes lysfest sammen med den kristne lysfesten – 20. – 27. desember. Det er en spennende parallellitet mellom flere høytider, og det er lett å få øye på den jødiske arven.

Den forplikter oss som kristne og setter oss inn i den store sammenhengen. Podet inn på det samme treet henter vi kraft fra den samme kilden, og vi deler skjebne med “treet”! Det er en vesentlig konsekvens. Det var derfor Nataen Sharanskij – minister for jødene hjemme og ute – sa til oss i høst at Israel står bare i frontlinjen – dere står like bak oss. Hvis vi faller, faller dere også. Men Israel faller ikke! Derfor er det spennende å få være med som støttemur!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2003.