Under fattigdoms-grensen

Noen fattige vil det alltid være blant oss, men 700.000 er for mange. Da er det blitt et samfunns-problem, og da er det jo noen som spør seg selv om dette er noen vits i. Kanskje jødene likevel hadde det bedre der de kom fra? Men det er et defensivt perspektiv, mens vår opp-gave er å finne løsninger, å hjelpe Israel med å ta imot de titusener som fortsatt strømmer inn, selv om strømmen er litt lang-sommere nå.

Vi behøver ikke å dvele ved årsakene, mange av dem er åpenbare. Men vi må gå dypere enn til bare intifadaen. Vi begynte med et oversiktelig prosjekt i Netanya. Fattige barn – snille frivillige – leting i søplekasser, tigging i restauranter – det var stikkord som tente oss. Og selvsagt var det hoved-sakelig immigrantbarn det gjaldt.
Men vi må jo alltid sjekke. Er dette et reelt prosjekt? Kommer det inn under vår målsetting om å bistå med immigrasjonsproblematikken – å hjelpe jødene hjem – og hjemme? Sjekkingen førte til at vi fikk et omfattende dokument fra «Department of social security» -» food security update». Og det var informativt!
Allerede tidlig i 1970-årene begynte de å «måle» fattigdom i Israel, og de fikk sitt første sjokk. 12% av familiene befant seg i denne underste gruppen og 20 % av barna i Israel levde i slike familier! Enda verre – internasjonal sammenligning viste at Israel var tredje verst i den vestlige verden – etter bl.a. USA! Den gangen var Israel et velfungerende sosialistisk styrt land, og «alle» trodde at likhet og nøkternhet rådde i landet.

Det følger selvsagt med en oversikt over grunner til denne fattigdomssituasjonen. Mange eldre innvandrere hadde ikke med seg noen form for pensjonsordninger der de kom fra, f.eks..
De familiene som kom fra Asia og Afrika, hadde en helt annen form for utdannelse enn det som krevdes i Israel, og de falt lett utenfor systemet. Men da de ble klar over forholdene, begynte myndighetene å sette i gang tiltak, og fattigdommen ble kraftig redusert. Mange av tiltakene innebar støtte-ordninger, men da 1990-årenes store immi-grasjonsbølge traff dem, måtte de redusere mange av disse, og hver enkelt borger måtte i større grad være «sin egen lykkes smed». De friske og sterke og unge og velutdannede klarte dette. De gamle og alene-foreldre-familiene greide det ikke. Og det er i disse gruppene problemene er synlige. Og igjen er det flest nye innvandrere i disse gruppene!
Dokumentet nevner også en annen viktig faktor, nemlig overgangen til et høy-teknologisk samfunn der mange arbeidsplasser for-svinner. Mange greier ikke å følge med i denne utviklingen. Bortfall av tradisjonell industri har skapt arbeidsledighet blant lavutdannede grupper og har økt det sosiale skillet. Det er jo et tankekors at økende velstand og store tekniske nyvinninger fører til økt fattigdom fordi folk mister jobbene sine! Men dette er neppe bare et israelsk fenomen! Mange land har gjennomlevd den samme utviklingen. Ikke alle land fikk intifadaen i tillegg.

Det kan være litt interessant å se hvordan fattigdommen fordeler seg. Åpenbart er det svært mange som greier seg svært godt i Israel, men det gjør det egentlig bare verre å falle av lasset!
36 % av de som lever under fattigdomsgrensen, er familier med 1 – 3 barn, 18 % er familier med 4 eller flere barn. 25 % er gamle mennesker, 8 % er en – forelder – familier. 72 % av de fattige familiene er jødiske, 28 % er «ikke-jøder».
Så kommer den uventede opplysningen: «Blant immi-grantene som kom etter 1990 er 19 % havnet i fattigdomsgruppen.
Men om vi gjør som Gro Harlem Brundtland gjorde en gang hun var lei all svartmalingen, og snur på informasjonen, finner vi jo at 81 % av de nye immigrantene etter 1990 greier seg bra! Og da er det lettere å brette opp ermene og gjøre en innsats for de relativt få som det ikke går så bra for!
Enda en faktor blir nevnt. Den generelle leve-standarden i dag er vesentlig høyere enn den var i 1970-årene. Det betyr at det å være fattig defineres ut fra høyere nivåer enn den gangen. Det gjør like vondt, men folk dør ikke av sult i Israel i dag. Bl.a. er det et helt system av frivillige hjelpere.

Israel forventer en bedring i økonomien i 2004. Neta-nyahu – som er finans-minister – har foretatt drastiske kutt og dyktige omstruktureringer, og det forventes å gi positive resultater. Men på den annen side, avhjelper ikke noe av dette arbeidsløsheten, snarere tvert imot.

De siste to årene er det opprettet matstasjoner, og et økende antall familier er blitt tvunget til å be om matstøtte. Dette er ille. Frivillige organisasjoner leverer regelmessig ut matpakker på ukebasis, likevel meldes det stadig om barn som kommer sultne på skolen. Det går selvsagt ut over skoleprestasjonene med alle de konsekvensene det får.

Fattigdom defineres som inntekter under 50 % av gjennomsnittsinntekten i Israel.
I dag er det ca. 150.000 barn som får hjelp gjennom et skoleprogram, dvs. at de får ett måltid – en varm lunsj – pr. dag. Kostnadene er 8 – 10 shekel daglig for hvert barn. Så er det bare å ta frem kalkulatoren og regne, shekelen er i dag ca. NOK 1,80. Det blir en formidabel sum penger hver eneste dag, i tillegg til alt det andre Israel trenger penger til!
Israels fremtid sitter i dag på skolebenken. Det er riktig at de blir så godt utrustet som mulig til å møte virkelig-heten der nede. Vi vil kanalisere våre penger – eller dine penger til immigrantbarna. Det er den delen av Israels fremtid vi er til for!

Fra HJHs avis nr. 1/2004.